Norsk tentamen stil! Skuffende karakater

Her er min norsk tentamen stil, som læreren min ga meg en skuffende 4/3. WTF? Jeg var veldig fornøyd jeg! Det eneste han kunne klage på var noen trykkfeil og noen få kommafeil. Og han sa at jeg skrev aaaaaaaltfor langt.

Hvilken karakter ville dere gitt denne stilen?

Det var første dag i sommerferien. Sykkelen var ødelagt. Mamma og pappa var på jobb. Jeg hadde ingen planer. Av og til er det sinnsykt deilig og ikke å ha noen planer. Andre ganger så, ja ... plager det meg på en måte. Jeg vet ikke helt hvorfor. Klokka var ti da jeg våknet, og jeg startet dagen med innboksen. Utenom alle facebook-oppdateringene var det en mail som forundret meg.
Og det var en skremmende, men spennende mail.
Avsenderen var ukjent. Da jeg søkt på nettet etter e-post adressen, fant jeg ingenting. På e-posten sto det noen få ord:
"Kom til Værhårveien, still deg bak bensinstasjonen. Jeg vil møte deg der om en time"
Nysjerrig som jeg var, kunne jeg ikke la denne sjansen glippe fra meg. Jeg skulle bare ta en titt på hvem det var, hadde ikke tenkt til å vise meg. I hvert fall ikke før jeg fant ut hvem dette var.

Jeg tok sjapt på meg en rød hettegenser, og tok på en joggebukse. Jeg sprang ut døra, og kom fram til bensinstasjonen. Bak bensinstasjonen var det et lavere tak. Ca 2.5 meter høyt var det opp dit. Jeg hadde lenge drivet med parkour, en "sport", som handler om å komme seg fra A til B på fortest måte. Altså å hoppe fra tak til tak, løpe/klatre opp vegger, hoppe over gjerder, og lignende. Jeg hadde drivet med denne "sporten" i flere år, så en 2.5 meter høy vegg var ingen match for meg. Jeg gikk bakover, sakte, beregnet, før jeg spurtet rett mot veggen. En meter fra veggen hoppet jeg opp, satte den ene foten på veggen, og sparket fra. Jeg ble skjøvet over en meter oppover, grep tak i kanten over meg, og halt meg opp. Jeg fant noen kasser på taket, og satt meg ved siden av dem, for å vente på denne mystiske personen som skulle dukke opp.

Jeg ante at jeg gjorde noe dumt. Noe veldig feil. Noe til og med svært farlig. Men nysjerrigheten min var ikke til å stoppe. Jeg måtte bare finne ut hvem som kom.
Plutselig, dukket det en mann opp fra skyggene bak kassene. Han var høy, med stor svart jakke og mørke jeans. Han hadde hette på, så jeg kunne ikke se hvem han var, der han sto i skyggene. Plutselig kom jeg på at dette var idiotisk. Tenk å vente på en ukjent person, som hadde sendt meg en epost om å møte ham. Hvor mange ganger hadde jeg fått hørt at jeg ikke skulle møte fremmede over nettet? Vel, nå var regelen brutt.
Jeg kunne ikke stikke derfra heller, for mannen sto nedenfor. Forran på bensinstasjonen var det 4 meter ned, noe jeg helst ikke ville hoppe ned, med tanke på at asfalt er hardt, og ja, jeg ville helst la være å brekke beinet.
Jeg krøp sammen oppe på taket. Vel vitende om at den minste bevegelse kunne få mannen til å få oppmerksomheten rettet mot meg. Jeg var svært synlig. Hvis han bare så opp, og til siden, ville han få øye på meg. Han stirret ut mot veien. Han sto helt stille i flere minutter. Men plutselig pratet han.
"Kom ned fra taket vesla, jeg vet du er der"
Han visste hvor jeg var. Hvordan visste han det? Jeg hadde jo sittet helt stille? Dette var skremmende.
"Kom ned fra taket Vilde, før jeg må hente deg!" ropte han opp til meg, mens han fortsatt så mot veien.
Fy søren. Han viste navnet mitt! Dette var creepy! Hva skulle jeg gjøre? Jeg fikk øye på en annen bygning, bare noen meter fra der jeg sto. Det var nesten 3 meter unna, hvis jeg greide hoppet, landet jeg på det flate taket, og kunne derfra hoppe videre til neste tak, klatre ned stigen, og ned på bakken. Skulle jeg ta sjansen? Skulle jeg gjør det?

Jeg turte ikke å tenke mer. Jeg måtte handle. Det var for skummelt å stå her, mens en ukjent mann snakker til meg.
Jeg reiste meg opp, stille. Plutselig rettet mannen blikket mot meg. Øynene hans var grå. Noe av de kaldeste, og mest umotbydelige øynene jeg noensinne har sett. Jeg reiste meg sjapt opp, og løp langs taket. Jeg nærmet meg kanten, gjorde meg klar, tok sats, og hoppet. Jeg fløy gjennom lufta i noe som føltes som en evighet, helt til jeg traff kanten på det andre taket med kneet. Jeg skrek, og falt ned de 2 meterne til bakken. Jeg landet hardt i grasset, og besvimte.

Jeg våknet opp. Døsig. Jeg lå sammenklemt i et lite rom, ante ikke hvor. Jeg var usikker på om jeg hadde øyna åpne eller ikke. Jeg så i alle fall ingenting. Jeg sparket hardt framover, og traff noe hult. Metall. Jeg slo møt veggen igjen. Hørte den samme hule lyden igjen. Samtidg hørte jeg lyden av motordur, og merket at vi beveget oss. Hvor var jeg? I en bil? Jeg ble livredd. Fikk panikk. Begynte å grine. Jeg famlet etter mobilen. Fant den ikke. Søren, den glemte jeg jo hjemme. Hva i all verden var jeg for en idiot? Jeg var en 15 år gammel jente, og burde være smart nok til og ikke rote meg bort i noe sånt som dette! Dette var helt sykt. Dette var noe jeg hadde lest om, og sett på film om. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje. Ikke med meg. Ikke nå, Ikke første dag i sommerferien. Var dette en drøm? Jeg kløp meg selv i armen. Au, nei dette var ikke en drøm. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne, jeg gjøre?

Det kjentes ut som om vi kjørte i en evighet. Det tror jeg nesten vi gjorde også. Jeg ble ekstremt støl i kroppen. Jeg måtte da ha ligget her i flere timer. Dessuten hadde jeg begynt å svette. Det var noe vanvittig varmt her inne. Luften begynte også å bli dårlig. Hva var det for et grusomt menneske som kunne sperre unge jenter inne i bagasjerommet på en bil? Helt plutselig ble jeg kvalm. Og det noe fryktelig. Jeg kjente noe komme opp halsen, og kastet opp. Inne i bilen. Spyet rant over genseren min, og ned på bakken. Bakken ble klissete av spyet. Jeg ble mer og mer kvalm. Jeg spydde og spydde. Like før jeg ikke trodde jeg kunne puste mer, stoppet bilen. Noen gikk rundt den. Fiklet med en lås.
Og plutselig åpnet bagasjeromsdøra seg. Jeg ble totalt blendet av lyset. Ble nærmest paralysert. Kunne ikke se noe. Øynene svidde. Jeg kunne så vidt skjelne silluetten av en mannskikkelse i det skarpe lyset. Sakte vendte øynene mine seg til lyset. Jeg så nå hvem som sto forran meg.
Han var en høy mann i 40'årene, med ekstremt bustete hår, masse arr, og ugjevnt beskjært skjegg. Han var skremmende. Øynene lyste stygt mot meg. De stirret rett inn i øynene mine. Ville ikke vike fra meg. I hånden holdt han en kniv. En lang, lang kniv. Den blinket i det skarpe lyset.
"Kom deg opp. Nå"
Jeg turte ikke å gjøre noe annet enn han ba meg om. Jeg kunne ikke. Jeg var så døsig, svimmel, og kvalm at jeg ikke brydde meg. Da jeg prøvde å komme meg ut, falt jeg, og gikk på trynet i asfalten. Jeg kikket rundt meg. Jeg lå mitt ute på en åpen parkeringsplass, med skog rundt meg på alle kanter. Et par fotballmål, og en lekeplass, og et stengt tivoli lå noen hundre meter unna. Stedet var helt folketomt.

"Opp med deg, din fordømte dritt!" Ropte mannen, og sparket meg brutalt i ryggen. Jeg prøvde å reise meg. Jeg orket ikke. Hadde for vondt i kneet, og var altfor svimmel. Før jeg rakk å reagere, grep mannen tak i hetta mi, og dro meg opp. Jeg gispet. Følte meg kvalt. Han gikk mot skogen, med meg etter, mens han holdt et fast grep i hetta mi. Han dro meg inn, og det langt. Rett før jeg trodde at beina mine var gele, dyttet han meg inn i en hytte. Han grep tak i meg igjen, førte meg mot en dør, åpnet den, og kylte til meg i ansiktet så hardt at blodet farget veggen. Jeg fløy inn i det tomme, mørke rommet, og mannen låste døra.

Jeg lå på det harde tømmergulvet, mens blodet rant ut av nesa. Jeg fant ingenting å tørke med. Blodet nærmest fosset ut. Jeg prøvde å tørke meg, men det eneste jeg oppnådde var bloddekkede jakkeermer, og blodige hender. Jeg sovnet straks.
En stund etter våknet jeg. Det var totalt mørkt der inne. Det eneste lyset kom fra den lille glippa mellom døra og dørkarmen. Jeg krøp mot den. Sakte.
Jeg hørte en bil reise fra hytta. Mannen var ikke her lenger. Han hadde forlatt meg.
Plutselig grep noe rundt skuldra mi. Jeg skrek, og vred meg unna. I det svake lyset fra dørkarmen var det en gutt. En gutt på ca 14-15 år. Og han var svært såret.

Etter en stund, pratet jeg litt sammen med gutten. Jeg fikk vite at han het Adrian, og at han hadde vært her i noen dager. Han fortalte at mannen hadde slått ham. Flere ganger. Han hadde til og med varmet opp et brekkjern i oven, og så slått ham med det. Jeg kunne se at han hadde mange sår. Ansiktet hasn var fullt av arr, og ryggen hans hadde masse røde svimerker og blåmerker. Han hadde et stort åpent sår i skuldra, og ingen sko. Han lå bare i en maltrakta bukse. Han fortalte at han var sinnsykt glad for å se meg. Vel, for min del, ville jeg helst ha ungått allt dette. Og blitt hjemme, for å slækken forran TV'en, hadde nemlig ikke vært så verst. Men vi måtte ut.
"Adrian, se om du finner noe. Vi må ut herfra, jeg hater dette. Dette er det skumleste jeg noensinne har opplevd. Har du noe, vi kan bruke for å komme oss ut?"
Han krabbet rundt i rommet. Han fant en lang, flat metallstang. Vi prøvde å få den under tredøra, men det gikk akkuratt ikke. Det var bare noen millimeter fra.

Vi startet å slå den mot kanten av døra, for å gjøre åpningen større. Etter nesten en time fikk vi den igjennom. Vi grep tak i den av alle krefter, og dro oppover. Døra bøyde seg, og knakk nesten. Etter en god stund, ble hengslene revet fra hverandre, og døra falt utover, og traff veggen på den andre siden. Vi raste gjennom hytta, for å finne veien ut. På en benk lå kniven, og uten å helt tenke over det, grep jeg tak i den. Adrian stirret på meg, men sa ingenting.

Her slutter del 1. Stilen var for lang for en blogg! Del 2 legges straks ut!