Norsk tentamen stil! Del 2.

Les del en først! :)

Vi åpnet opp døren til hytta, og løp ut. Vi måtte finne hjelp. Vi løp langs veien for å komme til parkeringsplassen.

Men helt plutselig, lyst det 2 skarpe lykter mot oss. Bilen. Bilen, med mannen kom. Han kjørte fort mot oss, tydeligvis med hensikt til å kjøre over oss. Da han kom nærme, kastet vi oss til hver vår veikant. Jeg landet med ansiket ned i søla. Bilen raste forbi, tok en brekkslædd, og dunket inn i et tre. Svart røyk tøyt ut av panseret. Plutselig sto bilen i full brann.
Mannen stormet ut av bilen. En stor schæfer fulgte etter han. Begge to løp mot oss. Vi skrek, og fikk satt fart på beina. Vi spuret gjennom skogen, og det var flere ganger jeg og Adrian kom ute av syne for hverandre.
Vi løp rett ved siden av en kraftig elv, så fort beina våre kunne. Det føltes nesten som om jeg løp fra beina mine. Plutselig bråstoppet jeg. Jeg satt foten min fast i en grein. Jeg dro og rykket, mens mannen og den store hunden næremet seg med stormskritt. Jeg røsket foten løs, og skoen satt fast under greina. Jeg tok igjen Adrian, og løp.
Men helt uventet stoppet tregrensa. Forran oss var det et stup. En foss falt nedover klippen. Det var minst 15 meter ned. Vi ante ikke hvor dypt vannet var. Det kunne jo være alt fra flere meter, til bare noen cm dypt. Vi tok sjansenm og kastet oss utfor. Vi dalte nedover. Lenge. Plutselig brøt jeg vannoverflaten, og tumlet ned i dypet. Dypt nok, var det i alle fall. Hvite bobler kom ut av munnen min mens jeg sank. Jeg traff den gjørmete bunnen. Jeg svømte oppover, mens verdifulle bobler fløt oppover, fortere enn meg. Det var svært dypt. Jeg begynte å tvile på om jeg kunne holde pusten lenge nok til og kommet til lufta. Skulle jeg bare gi opp? Nei.

Endelig kunne jeg fylle lungene med luft. Jeg nøt hvert eneseste drag av luft. Jeg kikket opp. Jeg kikket rundt meg. Ingen var å se. Ikke engang Adrian.

Til venstre for meg kom Adrian opp. Han hulket, og spydde ut vann. Jeg dro ham opp på land, og la han over på siden. Han begynte å gulpe opp masse vann.

Mannen og hunden hans var ikke å se. De kunne visst ikke klatre ned klippen. Men hun visste at det ikke var over enda. Da Adrian endelig greide å samle seg nok til å reise seg, haltet vi bortover langs elva. Lenge. Da vi trodde vi bare kunne gi opp, fikk vi øye på byen vår, langt nedenfor der vi sto nå. Minst 5 kilometer ned fjellsiden. Vi subbet nedover en god stund. Trodde vi hadde vunnet. Men nei.
Plutselig hørte jeg et smell, og Adrian deiset i bakken. Han hadde fått et stort åpent, blødende hull i nakken. Gevær? Fy søren. Tenk på at dette skjedde i sommerferien!
Jeg hadde sett en gutt dø. Det var fryktelig. Jeg kunne ikke løpe lenger. Raseriet var for sterkt. Jeg klarte ikke å tenke skikkelig. Jeg hørte enda et smell, og kula traff en mauertue noen meter unna meg. Jeg kastet meg ned i det lange gresset. Og krøp oppover. Mannen kunne ikke se meg. Hunden var borte. Han gikk mot meg. Fikk ikke øye på meg. Og gikk forbi.

Jeg reiste meg sakte og stille opp. Fant fram kniven jeg hadde stjålet fra hytta. Jeg snek meg bak mannen. Han kikket forvirret rundt seg. Akkruatt i det jeg skulle stikke kniven i ryggen hans, snudde han seg rundt, og dro til meg. Jeg ble kastet bakover, og landet på ryggen, men slapp ikke kniven. Mannen siktet, og skjøt. Han traff meg i hånden. Jeg kjente at sener ble revet over, at bein ble knekket i to. Det gjorde meg bare enda mer sint.
Jeg kastet meg mot ham, med kniven i været. Han grep tak i meg, men jeg vred meg unna. Slang meg bak ham, og hoppet opp på ryggen hans.

Jeg hadde aldri sloss før. Aldri skadet noen. Men denne mannen gjorde meg til et brutalt villdyr.
Jeg stakk kniven hardt inn i nakken hans. Kjente den skjære gjennom bein, muskler og sener. Kjente blodet dekke hånda mi. Kjente raseriet.

Jeg følte meg fryktelig.
Da mannen falt om på bakken, med kniven stående i nakken, hylgråt jeg. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde skjedd for å få meg til å gjøre noe sånt? Dagen før hadde jeg vært en vanlig skolelei jente. Chattet med venner på facebook og MSN.

Men nå? Jeg hadde drept en mann. Knivstukket en mann. Hvordan kunne jeg nå gå tilbake til det vanlige livet mitt, med venninner, gutter, skole og facebook?
Jeg følte meg som et fryktelig menneske. Jeg hadde i løpet av 42 timer opplevd mer enn de fleste normale voksne mennesker ville ha opplevd.

Jeg greide meg ikke bra resten av livet. Kunne ikke leve normalt. Følte meg som et monster.
Jeg ble satt inn på et psykiatrisk sykehus noen år etterpå. Orket ikke mer. Greide ikke mer av de negative tankene om meg selv. Hatet meg selv.
Et par dager, kan forandre et menneskes liv for alltid.