Top 10: Movies from 2012 - #05 - #01

Click here for #10 through #06: http://www.gamereactor.no/blog/Predator/52751

05. BEASTS OF THE SOUTHERN WILD

This film didn't catch my attention before it scored four Oscar-nominations, all in prominent categories. When I finally got a chance to see it, I was excited - excited to see the performance of the young girl, excited to see what the film actually was about - and it proceeded to blow me away. This is a magical film, bolstered by the absolute incredible performance by the little girl, Quvenzhané Wallis. It's a small movie, sure, but, in a way, bigger than many of the other big films released this year. And what I mean by that is - the movie had such a huge impact on me. I was crying, I was laughing, I was smiling almost constantly when Hushpuppy was on the screen - it's utterly compelling and powerful filmmaking that really sticks in your thoughts for days after watching it. It shows the power of good storytelling - if you've got good characters, the audience will stick with whatever you may thrown at them, or not throw at them for that matter. Beasts of the Southern Wild is slow and it spends its time building and nurturing your relationship with Hushpuppy, and my god, does it pay off. The movie had me in tears several times (I'm a very emotional guy), and I was sad to see that the movie was over, that we would not follow Hushpuppy's story any further. There is many reasons as to why she is such a strong protagonist, that owns the movie complely; The script is filled with creativity and imagination - letting her be strong and self-reliant, yet it still shines through that she is a little girl who needs her daddy and throws big fits and dreams of what lies beyond the world she is used to. But the biggest reason is of course the absolutely phenomenal performance by young Quvenzhané Wallis. She delivered what I think is the best performance of 2012, better than Jennifer Lawrence from Silver Linings Playbook even. She owns every scene, making the character her own and makes Hushpuppy so real and believable. She's not so good because I have lower expectations because she is so young - it's not that at all. She is just so damn good. Her delivery, her body language, the facial language (if that's even a word, I don't know), it's all top notch. Her daddy too, is amazing. It's hard to believe that this in fact is his debut in movies, I wouldn't guess that. Combine the sweet and emotional story with the absolute best performance of the year, a great script and truly terrific music. Beasts of the Southern Wild is unique, captivating and easily the fifth best movie of 2012.

04. LOOPER

I've been a fan of Joseph Gordon-Levitt for a long time. His believable characterization of a man with cancer was one of the key reasons as to why 50/50 was my favorite movie of 2011, so when it was announced that Levitt would star in a science-fiction movie about time-travel where he acts opposite Bruce "Yippee-ki-yay motherfucker" Willis, I was immediatly sold. I watched it in theatres and it blew me away, it was that good. Now, unlike Inception, which is a science-fiction movie where the action handles the business for the most part and it's not as complicated as it sounds like (a dream within a dream within a dream? Sounds harder to comprehend than math, but it wasn't at all), Looper is quite the opposite. There is some terrific shoot-outs and scenes of intense action here, but for the most part, it's led by smart dialogue and a straight-out fantastic plot, that's hard to wrap your head around at times, at least for me, but it's still executed so perfectly that you constantly want to pay attention. You want to understand, you want to "get" it. Looper is phenomenal in every manner of the word, really: Not only is the story handled so carefully and lets the viewer actually think for a change, but the script in general is also great. The dialogue is smart and despite the fact that Looper contains a lot of talking and a lot of science-fiction elements (that, by default, may be hard to understand), it never gets boring, and it never becomes overly-complicated - even though it was close to it at one time, I must admit. But the casting too is absolutely excellent. Gordon-Levitt is one of my favorite actors at the moments, and he gives the main character both depth, personality and believability. Bruce Willis plays his future himself, and this pairing works good. Even though Willis at the moments tend to play the same damn character in every single movie (you can't be bald for every role, mister!), he actually breaks out and does someting that's more memorable, even though he still has no goddamn hair. The direction by Rian Johnson too, is incredible. There is so many cool camera angles here, especially a shot where Gordon-Levitt falls through a window and lands down on a street - it's ingenious. But above all, it's just the slow pace and the atmosphere that really made me love it so much - The cool setting, the interactions between Gordon-Levitt and Emily Blunt, the plot that moves forward in a steady, but slow pace - it's a great, great movie from beginning to end, and easily one of the best science-fiction movies I've seen in quite some time, and I still believe that especially the script was snubbed at the Oscars. Make amends by taking your time to watch this overlooked gem from 2012.

03. THE PERKS OF BEING A WALLFLOWER

When I heard about this small romantic comedy for the first time, starring the doofus from Percy Jackson and 3:10 to Yuma, as well Emma Watson post-Harry Potter, I was not interested. I didn't really think anything about it, and thought it was an easy skip. But one time, when I was feeling a little emotional and felt like I could use something emotional, I decided to check it out. That was one of the best decisions I've made all year. Perks of Being a Wallflower is one of the most emotional, honest and straight-up real stories about the struggles of being a high-school students and being lonely. I've never related this much to a story, even though I'm not an American high school-student myself - but even so, I could relate to how it feels to be alone, to feel like you are the only one in the world, feeling you don't have anyone to talk to. I think that's part of the reason as to why I think this movie is so fantastic; it captures the thoughts of teenagers in the middle of "finding themselves" if you will, so perfectly. I think anyone can in some way relate to the main character in Perks of Being a Wallflower - because although he has some mental problems, he is still going through the same problems, the same fears and the same challenges so many teenagers are going through. It's not only me - the majority of teenagers know how it is to have ups and downs, to feel like you don't have anyone to talk to. The main character is perfectly brought to the sceen via Logan Lerman, in one of the most surprisingly impressive performances I saw all year. It was so genuine, honest and maybe even personal. Add in stellar performances from Emma Watson and Ezra Miller too, and you've got yourself a character-driven drama that really makes you feel something. Movies like Perks of Being a Wallflower comes out far too rare. In an industry dominated by sequels and action films and bullshit romance-films, once in a while, something incredibly genuine comes out, perhaps a little unnoticed. The Perks of Being a Wallflower is an absolutely astonishing movie that, with its strong characters, well-written script, firm direction and great soundtrack, makes the viewer feel both good and sad, but more importantly, it can make you appreciate your friends more, yourself more. Whether you're 15 or 50, an emotional guy like me or an impassive one, a boy, a girl....people of all genders, ages and personalities can find something about this movie that will touch them, that will make them feel something. It's sad that the movies many people will overlook, is the ones really worth seeing.

02. LIFE OF PI

Life of Pi is that rare movie that you watch, and when it's finished, you think it was a good movie. But as the days and weeks pass, you start to think more and more about it, and it just becomes that much better. That happened with me, at least. Life of Pi stuck with me for weeks - I just couldn't get the amazing visuals, the philosophical story, the incredible acting or the emotional effect it had out of my head. And it's movies like that you truly adore: Films that just stick with you for days, making you actually think about it afterwards. Not many movies have that effect on me, but Life of Pi most certainly had it. You see - Life of Pi is not only a movie. It's more than that. Life of Pi is an experience. An adventure unlike anything I've ever seen. It's one of the most unique and thrilling films I've ever seen - full of jaw-droppingly gorgeous visuals and so many emotional overtones. The story sounds simple. A young indian guy is the sole survivor after a tragic shipwreck, and finds himself on a small lifeboat along with a tiger named Richard Parker. But, to my surprise, it's so much more. It's a story of perhaps the existence of God, of overcoming all odds, of never giving up, and about questioning what's true or not. Life of Pi really spoke to me. The kind of movies that really makes my heart sings are movies like this: That makes me feel something, that makes me emotional. And yes, Life of Pi made me feel both sad, happy and it even made me feel personally attached to Pi; Ang Lee does such a phenomenal job building up this character and making him human. His actions are human, his reactions to the things that happen to him are human and above all: The way he himself questions the existence of God is really how I would do it too - when put in a situation that might claim your life. But it's more than this too - the relationship between Pi and Richard Parker is also surprisingly believable. I mean - when they first come together in the boat, Richard behaves like a goddamn tiger. He tries to kill Pi and Pi has to keep his distance, be creative, and work out a way to gain control over it. And that's another reason as to why I think this movie is so fantastic - the tiger doesn't magically respect Pi or do something not logical like not wanting to kill Pi - the interactions between these two is so believable that I want to have a copy of this film (or the book, for that matter) with me in case I ever board a ship with some kind of tiger on board as well. You know, just in case. The visuals in Life of Pi is not only good: This is the best use of CGI I've ever seen - This film looks better than Avatar. It's so beautiful, my heart skipped a beat when I first saw the amazing ocean, the life-like tiger, and when a huge whale jumps up from the water is a truly epic moment. I still cannot get over how amazing this movie looks - it really is fascinating. Life of Pi is one of the most beautiful, one of the most emotionally satisfying and one of the most unique movies I've ever seen. A phenomenal achievement in visual effects too - I've never been so emotionally invested between a human and a computer-animated animal. It really is one of the deepest and well-directed and straight-up gorgeous films I've ever seen. It has to be seen - in 3D if you have the chance.

Continued in the comments section

Top 10: Movies from 2012 - #10 - #06

2012 was one of the best years in film in quite a while, giving me at least lots of new positive movie experiences and it even gave me a new, perfect film. But these introductions are always a bit boring, so I'll just get right to it. Without further ado, here are my top 10 favorite movies from 2012 - I had to split it in two parts because I tend to write a lot when I first start. The second part will come shortly.

10. CHRONICLE

Chronicle was the first 2012-produced film I saw, and expectations weren't really that high. I just joined my friends because I love going to the movies. But now, a year later, Chronicle is still stuck in my mind. I've seen it four times and I can watch it again and again, it's just so damn good. The concept of building a superhero-ish film around the found-footage concept, is certainly risky, and could easily be cheesy and redundant, but director Josh Trank nailed it, using several inventive camera angles and techniques, so that it ends up being effective and just flat-out cool. For example, the main character Andrew, played by Dane DeHaan, truly masters the art of telekinesis, so that he effortlessly makes the camera float in the sky, just hovering around the characters talking at times for instance. It is original and works very well. But what makes the movie so effective is not the creative way the found-footage concept is handled - it's the characters that make the movie truly stand out. From the main character Andrew, that lets the desire of power get the better of him, to his two best friends, the chemistry between them is great and the acting is good. It's funny, action-packed, original, and always entertaining. The scenes where they goof around with their powers is some of the funniest stuff I saw in 2012, and the scene where Andrew pulls out teeth from a school bully is shocking and brutal, but still awesome. The film also manages to throw some surprising depth and moral values in there as well - questioning how good superpowers really is for the individual that gets them, and how hard it can be to handle it. Chronicle is a movie that manages to breath fresh air into a cliché-filled genre, and it's one of the most overlooked movies of 2012, even though it's easily one of the best.

09. THE AVENGERS

Back in 2008, I saw a movie called Iron Man, and loved it. What I didn't know, was that Iron Man was just the beginning. Four years followed, and Marvel pushed more and more films about the Hulk, Thor and Captain America, with hints at the end of each film of the epic crossover to come. And in 2012, it finally hit the world, dominating the box-office, became the third highest-grossing film of all time. It was one hell of a hit, and although it would make a lot of dough even though it sucked, it certainly helps that the movie is fantastic. What made it work so well is the choice of writer and director, of course. Joss Whedon was the optimal choice, and while I'm not familiar with any of his previous works, he really stroke gold with this flick. It's his devotion to the characters that makes this work: You have four superheroes that all need proper screen time, that need to let their personalites shine through, that need time together, that need their moments. And yes, Whedon hit the bullseye not once, not twice, but four times! Iron Man is as witty as ever. Thor is still arrogant. Cap America does his best to act as a leader type, being a soldier and all. And the Hulk has learned to control his anger, but is still insecure around people. And the thing that makes it so fun to watch is their interactions, to see these four superheroes actually talk together, shoot the crap, argue, even fight each other! And the villain, Loki, is great fun, and a good bad-guy. The climax at the end is so delightfully over-the-top, so explosive and so much fun to watch, it's easily one of the most entertaining films of 2012, and one of the best superhero-films out there. I'm certain that just about everyone reading this have already seen it, and if so: go see it again. It warrants repeated viewings.

08. 21 JUMP STREET

It's rare that a truly great comedy gets released now-a-days. The last truly great comedy was probably «The Hangover» back in 2009. Everything between is okay, it's funny, but it's nothing truly memorable about comedies lately. But then I sat down at the movies to see 21 Jump Street last summer, and man. Now that's a great one. The jokes are so damn funny, and something humorous happens almost constantly! First off, you got a great duo in the lead roles - Jonah Hill (the skinny version), who's already an established comedy actor, and Channing Tatum, who's mostly known for sobby teenage romance flicks. The chemistry between these two is excellent, it really shows that these guys like each other, and they work really well of each other. A lot of the movie's brilliance comes from the timing, the delivery, and the chemistry between the two of them. But the script, of course, is fantastic. Like I've said, the jokes come at a fast pace, and all of them really does work, and I found myself laughing my ass of constantly. I still chuckle when I just think about lines like «You've got the permission to suck my dick, motherfucker!» and when Tatum knocks a homosexual down cold. Or just silly moments like the two of them mowing the lawn and taking out the trash because they're under house arrest, the interactions between Tatum and the nerds, and Hill fucked up on drugs at the school. And a hilarious cameo by Johnny Depp. The moments just keep on coming, and so many moments of this movie is just completely, utterly, laugh-off-your-chair funny and memorable. There is nothing more to it than 21 Jump Street, it's just vulgar, over-the-top and extremely funny all the way through, but sometimes, that is more than enough.

07. SKYFALL

A lot was riding on Skyfall. They had to prove that the James Bond brand was still relevant, could be a fine movie and make good money on top. Their 2008 effort, Quantum of Solace, was a sorry mess of horrible action sequences, stupid plot and an annoying villain. But Skyfall was not only a return to form, it's perhaps the best damn James Bond movie ever made. Skyfall is slick, stylish, filled with great action, good humour and charming nostalgia. It mixes both the raw, more human Bond with the delightfully over-the-top action and humour of the older incarnations. Daniel Craig proves again that he is the best Bond ever, with his dry wit and general cool-ness. He looks older in Skyfall, which is the point of course: Bond is older and tired, and not at the top of his game anymore. It's interesting to see them try to show Bond as more worn-out, and while they probably cold have taken it a bit longer, it was nice anyway. Sam Mendes, the director, does a good job of making the action sequences seem very stylish and controlled, and uses some cool ways to film as well. Especially one fistfight between Bond and some other guy stuck with me - they fight at night, high up in a skyscraper, and the camera films them as they fight each other up against the windows, their shadows reflected in the moonlight. It's great. I also love the diversity in the locales used, from the opening in Istanbul, to Shangai, to Bond's childhood home in Scotland. I liked the Scotland parts the most, that looked so damn beautiful. And the ending is probably as nostalgic as you can possibly get. Skyfall was better than I dared hope, one of the best action films in recent years, one hell of a return to form for Bond, and a terrific movie in its own right. Easily one of the very best in 2012.

06. ARGO

What happened to Ben Affleck? At one point, he won an Oscar for his shared screenplay with Matt Damon. Then he became a full-time actor, picking horrible roles (he won a Golden Raspberry award for his roles in Daredevil, among others). Then, suddenly, he started directing films. Gone Baby Gone was terrific and exciting. The Town included some fantastic shoot-outs. And in 2012, his third effort as a director was released, and he's won just about every major award there is. Question is; is Argo really worth the showering of awards? The answer is: not really. There was movies with much better direction in my mind, and films of much better quality, but that doesn't change the fact that Argo is still a very good film. It's a film you just lean back and thouroghly enjoy - it's so fun to watch them cook up their plan to extract those six Americans from Iran with this simple, but effective way of doing it: posing as a filmcrew out location-scouting. When Ben Affleck, in the lead role as Tony Mendez, lands in Iran, the film gets more and more intense and exciting, and I really was on the edge of my seat towards the end. What I thought made the movie so captivating was the general feel of the movie - you really felt like you were there, in a hostile and unrelenting enviroment. Tony Mendez risked his life for a few strangers, and at the end, when it's over, you feel just as relieved as him. It was all worth it. A tense, exciting and well-directed thriller. Not the best of 2012, but certainly up there.

What about you guys? What was your best movie experiences from 2012? Shout out in the comments section. Stay tuned for my top 5 picks very soon.

Thoughts on "Django Unchained"

I love going to the movies. Other than the film itself, half of the experience is buying tickets, purchasing the popcorn, sitting down with the other people who came to the same place you did with one purpose: watching a movie. I try to go to the movies as much as I can, and even though the movie is a real piece of shit, the trip is usually worth it anyway. Also one of the reasons why I go to the movies so much is that I am constantly searching for the next big movie experience. An experience like this is usually when I see a perfect movie, a masterpiece, and combined with the delightful atmosphere of the cinema, this experience is just amazing. The biggest cinema experience I've ever had was when I saw "The Lord of the Rings: The Return of the King" back in 2003, and the latest big experience I've had was back in 2008, when I saw "The Dark Knight", which not only delivered, it completely knocked me out on the floor. Since then, I've waited patiently for that next big experience. But movies have come and gone, without being that experience. I was optimistic that 2012 would be the year of the next experience, but films like "The Dark Knight Rises" and "The Hobbit: An Unexpected Journey" disappointed me and ended up only being solid movies, but nothing special. When Quentin Tarantino announced his next project, an epic Western set during the slave period in America, it quickly became one of my most anticipated movies. I love the Wild West, I love Leonardo DiCaprio, I love Tarantino. It sounded like this might be it, and thankfully, it was. The next big movie experience eventually came, for the first time since 2008, at the hands of one on the most ingenious writers and directors in the business, Quentin Tarantino.

I am 17 years old. And when the news broke out that Django Unchained would receive a rare age certificate of 18, I was crushed. Could this mean that I wouldn't be able to see such a highly anticipated film at the movies? But I decided to purchase tickets and do my best to be regarded as an 18-year-old anyway. I took on a fine shirt and chinos and finished of with my trench coat (even though it was insanely cold outside). And in a very proud moment, I managed to walk past the ticket inspectors as easy as a drunk college girl. I sat down, and as I studied the audience, almost all of them were clearly over 20. I felt like I was the youngest in the audience, and that was kind of cool. And I thought to myself, "this is shaping up to be a pretty fantastic time at the movies, hope the movie delivers." And man, did it deliver.

Django Unchained takes place in 1858, in Southern America. At that time, slavery was a big problem, and black people were treated poorly and sold to rich white plantation-owners to work there against their will. One of these unfortunates is Django, who has been bought by the Speck brothers along with a group of other slaves. While being transported, the group is interrupted by the German former dentist turned bounty hunter King Schultz. He buys Django's freedom in exchange for his services: Schultz is looking after his next bounties: The three Brittle brothers, who Django has encountered before. Django later becomes Schultz' partner, and they agree to locate and free Django's wife, Broomhilda, from the sadistic Francophile Calvin Candie, owner of the plantation Candyland.

That's the basic gist of the plot of Django Unchained, which some might call a tad too simple, by Tarantino standards. There aren't a lot of characters in Django like in Inglourious Basterds, the plot doesn't go back and forth in time like Pulp Fiction, and it doesn't feature several plotlines, like Jackie Brown and the aforementioned films. This is, in all basicness, a Western, and a damn good one at that. The characters you spend time with are basically two; Django, played by Jamie Foxx, and King Schultz, played by Hans Lan....Christoph Waltz. Of course, you also got the main villain, Calvin Candie, brilliantly portrayed by Leonardo DiCaprio, who is the films biggest scene-stealer. Also worth mentioning is his house-slave Stephen, played by the frequent Tarantino-collaborator Samuel L. Jackson, who basically plays the most stereotypical black man you'll ever see. But aside from a few other supporting roles, there isn't really that big group of characters like it usually is with a Tarantino movie. This is, aside from Death Proof and Reservoir Dogs, his most straight-forward film, but that doesn't matter, because the story is so compelling, the acting is so terrific, the dialogue is simply amazing, the action is insanely brutal and fun, and the soundtrack is extremely cool, as always.

In every Tarantino movie, the standout element for me is always the characters. From Jules in Pulp Fiction to Hans Landa in Inglourious Basterds, you can be sure to find some very original and cool characters in a Tarantino-piece. And naturally, this is the case in Django Unchained as well. The best is, like I've already mentioned, Calvin Candie, who is just so much fun to watch. He is sadistic, but charming nonetheless, and played to brilliance by Leonardo DiCaprio. I've never really seen DiCaprio in a role like this, and it was so delightful to see how good he was at it. He steals every scene he is in, and his lines are so perfectly written. Both unpredictable and a lot of fun, he is the standout character in the film. But that doesn't mean the others aren't great as well. Christoph Waltz delivers another amazing role as King Schultz. Waltz, along with Samuel L. Jackson, is probably the finest Tarantino collaborator we have, cause he makes the amazing dialogue truly his own and highlights all those cool-sounding words and ingenious formulations. It's the way he portrays characters like Schultz and Hans Landa that makes you truly realize how fantastic the dialogue really is, if you haven't realized it before. I sense that Waltz will appear in every Tarantino movie from now on, but that doesn't bother me, quite on the contrary in fact. Jamie Foxx was an excellent choice for the main role. Although DiCaprio and Waltz steal his thunder, he sill has plenty of funny and badass moments too, like the scene where he whips one of his former masters. It's brutal and vicious, but you end up being thoroughly happy for the former slave, who is given a chance at redemption. Samuel L. Jackson is just flat-out hilarious as the house slave Stephen - he utters the word "nigger" in just about every damn sentence, and not only Jackson likes that word - Tarantino must have had a goal to break the record for amount of times that word can be said in a movie. We're talking over a hundred times, definitely. So in conclusion - the performances in Django Unchained are great across the board, and the characters themselves are well written and a lot of fun, while still containing some depth as well.

But of course; nothing says Tarantino like fantastic dialogue. And yes, the script for this movie is just a stroke of genius. He balances the strong subject matter with plenty of humor, and it impressed me how you can make a movie about slavery and revenge so damn funny. Truth is, the dialogue between these characters is what makes this so incredibly humorous, and the funniest movie I've seen in years. You rarely get plain jokes thrown at you, it's all in the conversations. At one point, a group of whites are out to kill Django, sporting some hoodies very similar to the ones worn by the Ku Klux Klan. They argue about whether or not to actually use them, and the result is one of the funniest scenes I've ever seen. I nearly fell out my chair, I was laughing so much. The premise for this funny scene is so simple, but the execution is so well executed. When you think it's over, they just keep on going. That's brilliant writing. You also get lengthy dialogue-driven scenes like the terrific bar scene from Inglourious Basterds as well here, like a scene where Django and Schultz dine with Candie and his friends. It's an incredible scene, where you never know what's going to happen next. It's Tarantino's original and unpredictable way of writing that immerses you completely in his films, and in Django Unchained, he's done it again, even more effectively this time than before.

If it's one thing that Django Unchained celebrates, it's movie violence. We all know Quentin Tarantino has a real knack for bloody violence in his movie, and that is of course the case in this films as well. This is a really violent movie: the violence is ferocious, unrestrained, completely over-the-top and insanely bloody, and yet, it's so much fun to watch. Tarantino himself has said that he thinks violence in movies can be incredibly entertaining and fun, and the way he handles violence in his own films, makes me agree 100 percent. I've never had so much fun watching people getting shot like in Django Unchained. It's because it's so blown out of proportion, it takes it so far, and because it doesn't care about people getting offended by it. Many film-creators want to handle the violence in their movies as tastefully as possible, but Tarantino doesn't care. And to everyone who thinks movies like this should be banned because it's so bloody, who thinks it's offensive and so on, I say: Fuck you, it's a goddamn movie. You watch it to get entertained, and by god, you get entertained watching this. It's impossible not to. I mean, a woman gets blown fifty feet away by being shot once, literally. How can that not be considered funny?

Of course, there wouldn't be a Tarantino movie without a phenomenal soundtrack. Music plays perhaps the biggest role of all in his films, setting the mood for every scene and the movie itself. The intro for Pulp Fiction wouldn't be jack shit without "Misirlou". The opening titles of Reservoir Dogs wouldn't be half as cool without "Little Green Bag". The music in Tarantino's movies always is carefully selected, and used to great success, and Django Unchained is perhaps the most ambitious of his movies in terms of music. You see, earlier films use licensed music exclusively, and while Django still use that, we actually have a few original songs written specifically for the film here as well, with contributions by Rick Ross, John Legend and the great Ennio Morricone. The songs selected from other artists are great selections, like a mash-up of "The Payback" by James Brown and "Untouchable" by 2Pac called "Unchained", "I Got a Name" by Jim Croce and "Freedom" by Anthony Hamilton. All of the songs included are used very well, and fits the scene perfectly. Especially "I Got a Name", that is just beautifully used. And the opening titles are also amazing, due to that super-catchy title song, "Django". This is not an original piece, by the way: it's taken from the 1966 Western "Django", which naturally served as a huge inspiration for the movie.

I also have to applaud Tarantino on his directing style in Django Unchained as well - it's really cool and impressive. Some of my favorite shots include people getting zoomed in on abruptly - like the introduction to Calvin Candie. You see him, and the camera quickly zooms in on him. I've never really seen shots like that, but it's very cool nonetheless. And the cinematography as well is excellent - the locales used are fantastic, from the classic Western-landscaped used, to the snowy scenes during the winter and so on, your eyes are in for a treat in Django Unchained. I also liked the practical blood-effects - so many films use digital blood now a days, and it looks so stupid and corny. Kudos to Tarantino for knowing what kind of blood that looks cool.

(Continued in the comments section)

The best film of 2012?

Let me speak from the heart about myself. I am a very emotional guy, about a lot of things. I once shed some tears listening to a song about a man deeply in love with a girl who didn't love him back. You might think: "That's ordinary, nothing special about that" or something, but the reason why people might cry from songs like that, is because they can relate to the lyrics, see themselves in it. And I've never loved someone that deeply myself. Where am I going with this? You see; I'm emotional. I sometimes have long reflections over philosophical themes like the meaning of life, love, friendships...but even though I've cried to movies like The Green Mile, E.T and The Lord of the Rings, I still haven't found that one movie I just really connect with, seeing myself in one of the characters or something. And I've been searching for a movie like that for such a long time, that will make me cry, just like I cried to the stupid love-song, or how deeply emotional I become when I start to reflect over things, or the way I cry at The Green Mile, but this time, it would mean something. After 17 years, I didn't think that movie would ever come. But then I watched a little film called The Perks of Being a Wallflower.

When a new year starts, I always check out the coming months in term of movies, and write down the movies I want to see on a Word-document on my computer. When 2012 started, movies like The Dark Knight Rises, The Hobbit, The Avengers and Skyfall was immediately noted. When I read all the positive response to movies like Looper, 21 Jump Street and such, I made sure to check those out in cinemas too. But The Perks of Being a Wallflower went straight past my must see-radar. I remember watching the trailer one time, and thought to myself that that was sure a boring, clichéd movie with Hermione Granger in it, labeled it as uninteresting and proceeded to spend time watching other films. The other night, I couldn't sleep and was quite lonely, and decided to watch a film. My mind remembered that trailer, and decided to give the film a chance anyway. That was, in all honesty, the best decision I've made, movie-vise, in quite some time.

The Perks of Being a Wallflower is based on the book by the same title, and interestingly enough, the author of the book decided that he wanted his vision to reach all mediums, so he wrote a screenplay for a movie version. But it doesn't stop there. This guy also stepped up to direct it himself. Some might call it egotistical (let someone else have a try, you know?), but I call it brave and in all seriousness, rather badass. The movie stars Logan Lerman, who most will remember as that whiny kid in 3:10 to Yuma, or that completely forgettable "epic" kids-film Percy Jackson (that will actually get a sequel this year...what?) back in 2010. Lerman plays Charlie, a shy, but kind and smart kid who starts high school as a freshman. Being the nervous guy that he is, he doesn't make any friends and spends time by himself, isolated and alone. One day, he meets two seniors, Patrick and his stepsister Sam. When they realize he has no one else he can call friends, they welcome him into their "island of misfit toys", which basically is their little group of friends. The movie is a coming-of-age film, so the main plot that occurs might be easy to foresee, but it's the brilliant and natural characters, the well-thought out script, the dialogues, the music and all the smaller stories that make this movie so fantastic, memorable and deeply emotional.

The central character is played by, like I've said, Logan Lerman. He gives a genuinely moving performance as Charlie, and he's the main reason why I felt so connected with this movie. I've started high school myself (The Norwegian equivalent at least), and I too had some days early on when I felt alone, and this movie, with the character Charlie, completely nails the feeling that so many teenagers worldwide surely has had from time to time. Only difference between me and him is; He's got literally no one - and I constantly tried to see myself in that situation, starting out at a new school, not knowing anyone...and the film managed to make me so incredibly emotional thinking about all this, and at that moment so early on, Charlie became one of the most memorable characters in recent years for me. Logan Lerman gave him that quiet charm and likability, making him so understandably insecure and not confident about himself, and when he started befriending Patrick and Sam, I became truly happy for him.

Emma Watson plays Sam. She does what Daniel Radcliffe didn't: manage to break out of her Harry Potter-years and play someone that doesn't make me think about Hermione Granger at all. She's full of lust for life, lives in the moment, but still cares about her academic future and is a strong friend. She's exactly the kind of girl I would like to befriend, a flawed but nevertheless strong character that's just 100% human. Ezra Miller plays her stepbrother, the openly gay and eccentric Patrick. He steals every scene he is in with his humorous line delivery and that he also has some of the strongest dramatic moments as well, which he convincingly delivers. The chemistry between Watson and Miller is fantastic - you can see how strong their bond is, and how they make each other stronger and better people.

But characters alone can't make a movie truly stand out, but luckily, Stephen Chbosky knows how to write some really solid and funny dialogue. I love movies where the characters are in front, and where there is a perfect blend of humorous moments, but also plenty of dramatic, emotional moments as well. The TV-series Scrubs did it perfectly. 50/50 nailed it. And The Perks of Being a Wallflower also knocks this out the park. What surprised me was how deep the movie went with its dramatic elements, and how effective it really was. This is a deep film, and they really go far with Charlie's history of mental illness, and other elements the movie plays around with are Patrick's homosexuality, Sam's history of being a slut basically, but also the insecurity everyone can feel, the feeling of isolation and loneliness, beautifully related to us through smart, fun dialogue and dramatic events. I found myself crying several times. The film gave me so much joy, but sometimes, it just broke my heart. It was so strong.

Also worth mentioning is the amazing soundtrack, that really helps elevate the themes and the overall feel of the movie. It is taken from the shared music interests of Charlie and Sam, and bands and artists like The Smiths, David Bowie and Sonic Youth are all featured. The music in this film is a true testament to the importance of music in movies, and shows how much a good song can do for a scene. From the time Charlie first lets himself loose and dances with Sam and Patrick at the Homecoming dance to the tune of "Come on Eileen" by Dexy's Midnight Runners, to the phenomenal scene where Sam stands up in the back of a truck to "Heroes" by David Bowie, there's a song and a melody for every important scene in the film, and it's always the right choice for the scene.

The Perks of Being a Wallflower is perhaps the best feel-good movie I've seen, because when the end titles started rolling, I felt so good. I was happy. The movie is strong and at times heartbreaking, but at the end, you can't help feeling so damn good. And even though the movie takes you through several states of mind, overall you feel joyful and happy for the most part, mostly because you feel so attached to these characters, and are so satisfied with the way the film handled them. It's an amazing feeling, and not to mention, when I shed some tears during the film, it wasn't because I just thought it was sad, it was because it felt a strong connection to these characters, and the setting. It was perfectly executed, and I can't praise it enough for this feat.

In conclusion, I wished I could see movies like this more often. Movies that make you feel something. In an industry dominated by sequels and action films and bullshit romance-films, once in a while, something incredibly genuine comes out, perhaps a little unnoticed. The Perks of Being a Wallflower is an absolutely astonishing movie that, with its strong characters, well-written script, firm direction and great soundtrack, makes the viewer feel both good and sad, but more importantly, it can make you appreciate your friends more, yourself more. Whether you're 15 or 50, an emotional guy like me or an impassive one, a boy, a girl....people of all genders, ages and personalities can find something about this movie that will touch them, that will make them feel something. I for one, haven't felt so strongly about a movie for a long time, and even though the movie itself isn't perfect, and though I haven't seen films like Django Unchained, Zero Dark Thirty and Silver Linings Playbook, I feel confident when I say that The Perks of Being a Wallflower is the absolute best film of 2012, and it's sad that the underrated movies, the ones fewer people really care about, often are the ones worth seeing. A delightful movie.

Thoughts on "The Hobbit"

(Minor spoilers ahead)

I remember the first time I watched Lord of the Rings at the cinema. It was in December nine years ago, and the movie was the concluding chapter, The Return of the King. To this day, it was the best experience I've ever had on the movies, and ever since, I've held the Lord of the Rings-trilogy very dearly. I look at all three movies as one whole movie, and they're among the very best, if not the best, movies I've ever seen. Frodo's epic journey to destroy the One Ring is so overwhelmingly good; I doubted something like it would ever come again.

Then, many years later, it was announced that Peter Jackson, the director, would return to write and direct a two-part adaptation of another Middle-earth adventure, The Hobbit, which would not only stand on its own feet, but also lead into the events in The Lord of the Rings. They quickly became my most eagerly anticipated films, and the waiting period was long and cumbersome. Earlier this year, Jackson announced his intent to flesh out the movies into three movies, another trilogy. That was when I became really interested. Another trilogy from the guy who gave us the most wonderful trilogy ever? How could this go wrong?

And now, I've of course seen the first part: An Unexpected Journey. Let me start of by saying that I have not read The Hobbit, so I can't really compare it with anything other than The Lord of the Rings, since they're both set in Middle-earth, and features many of the same characters and so on. Beforehand, I thought it was weird that one book would be adapted into three movies, but then I realized that I don't care about that. More movies, more Middle-earth, more epicness. Simple.

The Hobbit revolves around Bilbo Baggins, played by Martin Freeman. The movie starts off by him reminiscing back 60 years, to the day when Gandalf the Grey visited him to invite him for an adventure. The quest: A company of twelve dwarves, led by the fearless Thorin Oakenshield, intends to travel to the Lonely Mountain, where their underground kingdom of Erebor is located. A long while back, the kingdom was infiltrated by the fearsome dragon Smaug, whose undying thirst for riches led him to Erebor, drove out all of the dwarves, and took all of the gold in there for himself, guarding it to his dying breath. Thorin and his company wants to defeat Smaug and take their kingdom back, so the dwarves after so many years can have a place to call home again. But on their way to the Lonely Mountain, Bilbo, Gandalf, Thorin and the rest must face many perils, and Bilbo has an encounter deep down in the mountains, that will change not only himself, but also all of Middle-earth.

Although I think the plot is exciting fun, and that An Unexpected Journey sets up the rest of the trilogy quite nicely, the film suffers from slow pacing in the beginning stages. I'll say it right away: the opening 45 minutes are flat-out boring. I nearly fell asleep in the theater. It was just so goddamn slow and nothing ever happened. Just a lot of talking and some cheesy jokes. Now, don't mistake me for a guy that needs action to be satisfied, but when I sat down, I expected a journey. Something epic. And when we're still in the goddamn Shire after half an hour, talking the situation out, I'm getting bored, naturally. The whole scene in Bilbo's house is entertaining for like five minutes, and then it gets really boring, really fast. And when they finally take off on their journey, it still takes a while for it to get interesting., Because Radagast the Brown shows up and single-handedly ruins the movie for fifteen minutes. What a stupid character! He was very uninteresting and his design was laughable. The fact that he had bird shit in his hair was just too over-the-top. But when it does start to pick up though, it really does so. The last hour and a half or so is spectacular, and one scene in particular, is absolutely amazing. I'm of course talking about the scene where Bilbo gets separated from the group in the Misty Mountains, and encounters Gollum. Gollum looks amazingly real in The Hobbit, a good example of CGI done right. When Gollum and Bilbo ask each other different riddles, the tension is high and I loved every minute of that scene. It was funny and tense, and it was the best scene in the movie. Andy Serkis is also as great as he's always been in the role. He steals the show for the fifteen minutes he is there.

Being the first of a trilogy, it's fair to expect that An Unexpected Journey would introduce all of the dwarves and flesh them out nicely, so that we could get to know them. But unfortunately, that doesn't happen. You could have removed half of the dwarves, and nothing of the plot or none of the interactions would be sacrificed. Most of the dwarves come off as anonymous and lifeless, with next to no individual personalities. I can't even name over half of them, let alone say anything about them! Thorin is great, but other than that, I really don't know. You've got two really thin ones, which don't really resemble dwarves at all. And you've got one with a very cool hat, one that carries two axes on his back (so obviously he likes to fight), one that's very fat (who doesn't utter one single line in the whole movie), a sissy, and a very wise old timer with grey beard. As for the rest, I have no idea. Almost none of these dwarves have any relevance; they're just there, in the background. They never contribute to anything other than to just....be there. I know that it is a lot with 14 characters in the group, but all I wanted was for the lesser dwarves to have a little bit of relevance. Hell, one LINE would be nice. Not just eat food and break chairs, like the fat dwarf.

While many of the dwarves didn't really appeal to me (although they most certainly could), that doesn't mean the rest of the cast didn't either. If it's one thing Peter Jackson knows how to really nail, it's the casting. We've seen it before. Elijah Wood as Frodo Baggins. Ian McKellen as Gandalf. Jack Black as Carl Denham in his 2005 adaption of King Kong. His choices may seem out of place, but they always end up proving otherwise. And once again, Jackson has struck gold with Martin Freeman in the lead role as Bilbo. Freeman totally kills it as Bilbo, giving the character humanity, humor, bravery and lots of charm. He also has fantastic line delivery, especially in the encounter with Gollum. Bilbo has several strengths, but he isn't perfect, and Freeman encompasses everything perfectly. I only knew Freeman as Watson from Sherlock and that guy who fakes sex in Love Actually, but the man is now one of my favorite actors. He is the best element in the entire movie, and when you can outshine Gandalf, you're someone special.
Not that Gandalf doesn't deliver either, Ian McKellen is excellent in the role, as always. What strikes me is that McKellen definitely looks older than the last time we see him, a little more tired. But that doesn't stop him from being just as wise and badass as before. And Thorin Oakenshield, played by Richard Armitage, is also very convincing. He is stubborn, but nevertheless a caring leader, who would clearly give his life for either one of the dwarves. He is not as merry and carefree as the others, but more secluded and iron-willed. He carries a lot of grief with him, and is driven more or less by hatred towards Smaug. I loved that character.

The Hobbit is definitely a more light-hearted film than Lord of the Rings, more fitting for children. I'm not sure I liked that. The dwarves are a good example of that. I don't think it's funny that a fat dwarf breaks a chair because he is so overweight. Only a child or someone with a really childish sense of humor would laugh because of that. The humor in itself is really hit-and-miss here. Sometimes I chuckled, other times I didn't. It was a lot of jokes in there that just felt awkward and stiff, and too childish for me to find it funny. The visuals too are so colorful and bright, which comes of as a lot friendlier than the last Middle-earth outing. I loved the visuals, don't get me wrong. The locales and environment looks stunning, but I sometimes missed a little darker and edgy visuals as well. It was too much of the bright and happy coloring and effects, really. Lord of the Rings blended dark and bright visuals together quite nicely, but the overuse of coloring and CGI makes the movie come of as more of a children's film than I thought. And while the movie is still good, I just wished for a little more danger and serious business. Why couldn't one of the dwarves die, for example? We didn't need twelve dwarves for part 2, just get rid of one or two!

This childish focus also comes through in the action sequences, which are just flat-out silly and goofy at times. There is no real emotion while they're fighting, and you never get the feeling at the dwarves are in real danger. They just jump around and throw some punches and swing their weapon here and there, reminding me of comedy slapstick. It's never truly exciting to watch. At one point, one dwarf lifts up a log, and knocks down several orcs from a bridge with it. That was just silly to watch, it looked so damn stupid. One of the reasons as to why it looks so goofy is of course the over-use of CGI. You always know that the actors are just faking it. Swinging their axe into thin air. Because it's so clear that the enemies are CGI-created. The reason as to why the action sequences in The Lord of the Rings was so compelling, was because the orcs were actors in makeup and costumes. They looked as real as they could, and the result was truly terrifying. The action had more weight to it because of this, because you knew both the heroes and the enemies were on set, shooting this fight. You felt it when an enemy died. You don't in this one.

Not to mention the CGI-orcs and goblins looks awful. I think that The Lord of the Rings, which are more than 10 years old, looks much better than The Hobbit, because Jackson knew at that point that practical effects is at times better than computer-generated ones. Today, everything is computer-made. There isn't a single blockbuster movie without heavy use of CGI. And it looks stupider than necessary, most of the time! And that is the case with The Hobbit. You don't believe that the goblins or orcs are really there, on the screen. But with the life-like look of the orcs ten years ago, one can wonder what went wrong with the film industry. Take the main villain, some goblin-king named Azog, looked so fake and ugly I got a bad feeling in my stomach. He could be done so much better with just some practical make-up! It's a damn shame that CGI has taken over Hollywood, because now we have a movie from 2012 that looks worse than a movie from 2001 (Fellowship). But the CGI isn't always bad: Gollum looks better than ever.

But where the effects disappoint, the audio shines brightly. The music in this movie is absolutely phenomenal. With plenty of new tunes and some lovely throwbacks to the Lord of the Rings trilogy, a fan like me became really overwhelmed by the situation I was in: I was in Middle-earth again, finally. Music can really make a difference in a movie, and it truly does in The Hobbit. The fact that both Ian Holm and Elijah Wood made appearances as the older Bilbo and Frodo again, combined with the enchanting music, made me very emotional and put me in a good mood, which continued to last throughout the movie. While most of the music is instrumental, we do get served some nice songs from the dwarfs as well, like "Misty Mountains", sung by Thorin. It's an atmospheric song, which really sets the tone for the rest of the movie. So yeah, the soundtrack is Oscar-worthy and fantastic, the best movie soundtrack of the year.

Continued in the comments section

Thoughts on my favorite game of all time

(Bidrag til Tommy Kvaernerud's konkurranse)

Every gamer have a favorite game. A game they'll never grow tired of, a game that means more to them than any other game, a game that can't be beaten. A game that in their eyes is perfect, or as close to perfect, as it's possible to be. To yours truly, that game is "The Elder Scrolls IV: Oblivion".

Let me begin this text by telling a story. The year is 2006, and I was an inexperienced gamer. I had no consoles to call my own, and next to no games was in my possession. All I had was a Nintendo DS. And although a DS can provide a kid gamer with some happiness, I felt I wanted something more. I wanted a more genuine gaming experience. To put it bluntly, I was a 10-year old boy with big ambitions. Due to strict parenting and few gaming consoles, that big experience wouldn't come cheap. At Christmas 2005, the very same day I got my bulky, fat DS, my brother retrieved a much more valuable present from under the tree: A brand new Xbox 360, the beginning of a new gaming era. He worshipped it like crazy, and rarely left it, except for school and other social obligations. When he left, I would usually toss my DS aside and venture into his room, gazing at the beautiful console. I rarely played it on my own, because his games-collection consisted mostly of games far too violent and mature for me. Then March arrived. I didn't know that, in fact, that month would go on to mean so much to me. My brother purchased a game. A game with a long title and an age limit of 16. The title of that game was "The Elder Scrolls IV: Oblivion". I stared at the front cover...it was simple, yet incredibly tempting. And on the back, a promise of an epic adventure. I wanted to play it. I needed to play it. I understood that this game could be the game I so desperately craved. And then, on a fateful day, my brother went out. His room and his 360 were completely free. I booted up the console, inserted the disc and took my place in the couch. The next hours proceeded to completely change my life.

Now, why did I choose to begin with this story? Because it's crucial to understand why Oblivion remains my favorite game. I've played games with a much better story, better gameplay and of a much more impressive technical level. Games like Red Dead Redemption and BioShock both surpass the game on this. Even Oblivion's sequel, Skyrim, improves on much of the gameplay. The whole point of this text is to focus on Oblivion's flaws. But before I can do that, I have to explain why I love the game so much. It's because it was my first big gaming experience. It's what made me truly love video games in the first place. The first time I ventured into the gigantic open world of Cyrodiil is more memorable than the time I chose my first Pokémon in Pokémon Gold, the first time I played Super Mario World or Donkey Kong Country 2 on SNES, or even the time I took down my first colossi in Shadow of the Colossus. That is why Oblivion is my favorite game to this day. Not only because the gameplay is still challenging and fun, the world is so interesting and beautiful and because it provides me with a throwback to the old times when I played it for the first time, but because it gives me a magical feeling in my body, more powerful than anything I've felt. I love it so much, it's virtually impossible for any other game to beat it. The Elder Scrolls IV: Oblivion is in no way 100% perfect. But to me, it doesn't matter. It contains several flaws, absolutely. But that doesn't matter to me. It means so much to me regardless.

But to you out there who reads this text thinking "what the hell is Oblivion anyway?" to yourselves - here is what you need to know. It is the fourth chapter in a long-running video game series, starting in 1994 with the release of The Elder Scrolls: Arena. It is Bethesda Softworks' most beloved series, and is hailed as some of the very best in the role playing genre. It's focus on open world-gameplay, detailed character creation kit and a more action-oriented style has won over fans and critics. If I were to talk about every single thing I love about Oblivion - the story, the fun gameplay, the music among other things, I would have to split this text into three or four parts, and I don't feel like that. And I sure as hell don't think you want that either. So to simplify matters, I'll focus solely on what Oblivion doesn't do right, and that is quite a few things, as a matter of fact. In a normal review or even a normal text about a game, I would start off with talking about the plot. But seeing as the plot of Oblivion is very exciting and entertaining, containing plenty of interesting characters, and several cool turns, constantly keeping the player on the edge, I won't talk about it now.

The world of Oblivion is called Cyrodiil, and consists of several cities, some mountains in the back corner of the map, and forests, forests and more forests. That's right, he world of Cyrodiil is not very diverse. As much as I love walking around in Oblivion, I cannot praise the game for its creative game design. There is no variation: You either traverse fields containing nothing but grass and flowers, or forests with only trees in them. Although the music makes up for the little variation, I can't help but feel that Oblivion should have a much more creative world. The expansion pack named The Shivering Isles did help a little, but it still felt like something was missing. What about more variation in the forests? Several types of forests, for example? The mountains don't contain many dungeons either, so it's never interesting to go up there. Speaking of dungeons, those too could have been much better. I have not to this day finished Oblivion completely. A lot of the different dungeons remain unexplored. I have tried to clear them all, but absolutely every single dungeon, abandoned fort or ancient ruins looks alike. They are built like mazes, giving the player a hard time exploring everything, but while it should be fun to delve deeper into each dungeon, it never is, because of the poor design. The interior are the same all the time, the only difference is the way the maze is formed. It makes me feel like I'm in the same cave all the time, the same fort, and so on. I greatly lose interest in it every time I try, and end up not giving a damn about any dungeon, except those who are quest-related. And that is in my opinion the biggest flaw Oblivion contains: It has so little variation in its world and its dungeons, that me as a player actually loses interest in exploring it.

In Oblivion, you'll constantly face off against other people, animals or otherworldly creatures. A good combat system is very important in a game like this. And although it's challenging and fun to take down enemy after enemy, the combat in Oblivion is in fact far from perfect. In the beginning, I absolutely loved it. But after playing several other titles containing far more effective, intense and fluid combat sequences, Oblivion falls flat. Bashing away at your enemies provide little variation, often requiring nothing but pressing the attack button rapidly to succeed, with an occasional push at the magica-button now and then to regain health or unleash a fireball at the unsuspecting enemy. True, use of magic does juice up the variation a little, but the choice between conjuring a zombie to attack your enemies, using spells to turn a foe into friend and usage of other magical spells, or slaying them with a few good hits with your melee weapon, the choice (to me, at least) is pretty obvious. It never feels satisfying using your magical abilities. You only have one attack button, and you can either tap it for a normal swing with your weapon, or hold it in for a more powerful power attack. As you progress your skill with any given weapon type, you'll learn new stances and tricks. However, these tricks rarely need to be used. The choice of spamming the attack button is always more successful in my eyes. One could make the argument that I'm playing the game wrong, refusing to branch out into all the other options the combat system offers. But come on. If it doesn't interest, it doesn't make me want to explore the different sides of the combat. The sword bashing feels clunky and a little stiff, as well. The only thing you need is to block with your shield, and then counter attack for more damage. The enemies will fall dead to the ground before you know it.

Oblivion's leveling system is also flawed. For many, the leveling system is their single biggest gripe with the game, but to me, it's only a minor complaint. Why does the enemies level up with you? Why do they automatically progress alongside you? It's harder to feel truly satisfied with the game when you never have to train really hard to finally be able to kill an enemy (like a giant in Skyrim, for example). Many of the game's hardest enemies are, in fact, not hard at all early on in the game. How cool would it be that they were challenging from the beginning, and that you trained and trained, level after level, and finally, you could go to it and finally kick its ass? That would be a strong sense of satisfaction, for me at least. That satisfaction is completely removed due to the lazy, unbalanced and poorly made leveling system.

And, lastly, I absolutely hate the voice acting in Oblivion. Not because they are bad - the ones that are there have enough charm - but because it's so damn few voice actors. There are hundreds upon hundreds of NPC's in the entire game, and a team of maybe twenty voice actors lends their voices to them. That leads to a lot of repetition among the different voices, making the believability much lower. In the worst cases, the voices actually change when the NPC begin another sentence! That is absolutely unacceptable. When you're dealing with a huge open world adventure game, the number of voice actors should be much more than twenty. In addition, I hate the water-effects to its core as well. I have no other quarrels with the graphics or technical aspects of Oblivion - I actually think the game holds up on that part, because of the charming visuals and the absolutely outstanding music.

I think that's about it. That's all I can assault my favorite game of all time. Although the elements I've complained about now - the bland landscape, the stale combat, poor leveling system - are quite major things, it doesn't make me love the game less. In fact, I love it just as much as I would if the game had all those elements implemented in a better way. All because of the reason I said earlier: Because of that magical feeling I always get when I listen to one of Oblivion's tunes, walk along the beautiful pier in Anvil, or when I stand outside the Black Door that guards the entrance to the Dark Brotherhood sanctuary, pumping like a human heart. It provides me with endless nostalgia, and the most amazing gaming experiences I've ever had would just not be complete without the flaws. Oblivion is far from perfect. The flaws can be major, and sometimes the game has elements that are just flat out bad. Yet, it still holds up perfectly. I hope this text made sense, and that you understand my relationship with this game. It's not a love/hate-relationship. I'm in a long-term relationship with lots and lots of love, although my great love in the video game-genre is not as perfect as I would like it to be.

Do you agree or disagree with me on this matter? Shout out in the comments section.

Thoughts on "The Dark Knight Rises", 2/2

So...a great plot, emotional ending, memorable villain, great action, fantastic look. Looks like I'm going to praise this movie sky high, right? Well, let me dive into the parts of Rises that shouldn't have...risen in the first place.

What I did mind was all the pointless characters. Yup, Rises has way too many new characters. Although they're not particularly important most of them, I just didn't understand the point. Like the female friend of Catwoman. That blonde. Why was she there? Acting all tough and shit? She was stupid. That douchebag Dagget, who hired Bane in the first place, should be killed for his stupidity. He dies though. Bane breaks his neck. Thank you Bane! We also have the assistant or right hand man or whatever of Dagget, the new head police chief and my most hated...Miranda Tate.

Allright. Miranda Tate is my single biggest gripe with Rises. I hated her. I really did. Not in the beginning or middle parts of the movie, I just thought she was pointless then. Just a character that Bruce hooks up with and has a link to that bomb Bane plans to explode. But at the end, during the final climactic fight between Batman and Bane, where I felt like one of them would die, she appears again. "What the hell Miranda? Let them finish the fight!" I thought to myself, praying to God that Nolan didn't fuck this up. She then reveals herself as Talia al-Ghul, the daughter of Liam Nee...Ras al-Ghul, the real mastermind behind everything. She then takes of to secure the explosion of the bomb, while Bane lies there like a wimp, before being KILLED BY CATWOMAN.

No. No. Sorry. I don't buy that. Not at all. All that build up. All that tension. Two and a half hours of Bane running everything. And now you're telling me that he was just an accomplice? That the real villain is a goddamn french broad? This is exactly what happened in Begins. I spent two hours believing that Scarecrow was the villain, before the big reveal was that Liam Neeson was the villain. Scarecrow is in uniform and terrifying and all for like two minutes, before Rachel zaps him with a taser. Damn you Rachel! Damn you Chris Nolan! Have ONE CONSISTENT VILLAIN damnit! You tried it in The Dark Knight, and that worked out well, don't you think? All that confusing nonsense in Rises happened right at the big climax, because of one lousy character. Who revealed herself as the villain after two and a half hours. I just can't believe why she is in the movie. Yes, she is the daughter of Ras al-Ghul, which the nerds surely would have picked on if she wasn't, but still. Batman thought that Bane was the child of Ras. Even if it doesn't approve with the comics, who cares? Bane doesn't have a serum in his mask that beefs up his muscles in this movie, for example. Why couldn't he just be the child of Ras and continue without that goddamn Talia? OR, why couldn't the whole sideplot with the child of Ras al-Ghul just be scrapped? Why couldn't Bane just be an ex-member of the League of Shadows in Gotham to ruin the city? Why did we need this extra plot? What was the purpose? The only thing it did was confuse things and give worthless substance to the new primary villain. I can't describe the disappointment I felt when this happened. Not to mention Bane gets completely dropped immediately afterwards. There is no victor in the aforementioned final brawl. He gets killed real quick by gunfire fired by Catwoman, she and Batman leave to stop Talia (god I hate her), and he is never mentioned again. What happened? He broke Batman's back goddamnit! Where's the payoff? Talia al-Ghul ruins everything!

There are also a couple of minor flaws I didn't really like in Rises. Surprisingly, I found some plot holes here and there. For example, after Bruce climbs out of the prison, how the hell does he return to Gotham? The only way in is through the single remaining bridge, which is guarded 24/7. If one crosses it, the city blows up. We don't see anything. All of a sudden, he is there. How? Did he fly there? Seriously! How did he do it? He isn't a magician, you know. Also, John Blake figures out that Bruce Wayne is Batman. He does not give a proper explanation for it, leading me to believe it was a lucky guess. Gordon also finds out his identity, but only through a riddle Batman gives before he flies away with the bomb to die. I don't believe that Gordon can be 100% sure about the identity, because it was a very lousy hint Batman gave, forcing Gordon to think back over 30 years. In retrospect, the only one who has had suspicions that Bruce is Batman, with conclusive evidence do back it up, is Mr. Reese, the Wayne Enterprise employee who tried to blackmail Lucius Fox into giving him 10 million dollars each year with the information. He was shot down. Greedy bastard, but he was more believable than John Blake at least.

Now for the million dollar-question: Is Rises on par with The Dark Knight? Turns out it was exactly they way I thought it would be: A damn good action film, but it is far from the masterpiece its predecessor is. It doesn't reach the emotional level of the previous, which is tough, considering Batman dies in this one. But the rise and fall of Harvey Dent is so perfectly executed, and his death is very strong to watch. And it doesn't have that stroke of magic The Dark Knight had. I will never forget the opening, for example. Or the pencil trick. Or the Joker in general. Yes, Bane is a great villain (before he got the boot to make way for the interesting and well-developed Talia al-Ghul!), but he's not the stuff of legend, like the Joker. Nothing about Rises truly stands out, even if it is very ambitious and gripping. I'm just happy I knew from the start that it wouldn't match its predecessor, because it would be a huge disappointment if I didn't. As it is, it's a truly great closing chapter in the trilogy.

The Dark Knight Rises is the ending we waited for. From start to finish, it's exciting and well paced, delivering plenty of action, humor and sad moments. It's dark, gripping, emotional, satisfying and a fantastic conclusion to one of my favorite movie trilogies. Although it doesn't reach the extremely high bar set by its predecessor, its still a solid film all around, with plenty of memorable elements, Bane in particular. Although the flaws are annoying, and Talia al-Ghul especially made me hate the movie at the end, it's nonetheless a satisfying finale. On a scale of 1 to 10, I'll give it an 8. The best film of the year so far, but it's not that next big movie experience I hoped it would be. Anyway, now that the trilogy is over, I can't do anything else than congratulate Christopher Nolan with a fantastic trilogy. If he reads this. Which he won't.

Bless you Bane. You deserved a better passing.

Thoughts on "The Dark Knight Rises", 1/2

First of all, I want to advice everyone who has not seen this film to stop reading this instant. This will not only be a mere review, it will be a thorough breakdown of everything I did like, and everything I did not like as much. This includes specific characters, plot points, and so forth. You are warned. To everyone who has seen it, do go on.

The Dark Knight Rises is the third and final chapter in the Dark Knight trilogy, which started in 2005 with Batman Begins, a reboot following the atrocious piece of movie history, Batman & Robin. With the much darker, realistic approach, Christopher Nolan won over critics and the public, and even more impressively, die hard-comic book fans. As the title suggests, Begins told an origin story - how Bruce Wayne witnessed the murder of his parents, his struggling youth, and how a mysterious league of shadows led by Ra's al-Ghul trained him. He eventually returns to Gotham City, and creates the Batman, to spread fear into the criminals. Begins was a decent movie, but suffered from poor action sequences, mainly due to the editing and camerawork, and lack of a proper villain, but it still was a breath of fresh air in the comic-book genre.

In 2008, the sequel, entitled The Dark Knight, was released after much hype and build-up. Fueled by the tragic passing of Heath Ledger, the movie was extremely successful, racking in over 1 billion dollars at the box-office. The success was well deserved however: The Dark Knight is one of the greatest movies I have ever seen, and remains to this day the best experience I've ever had in the cinema. Everything was perfect, from the amazing opening sequence, the great characters and their respective developments, the much improved action sequences, which had a new sense of grandeur and scale, thanks to a higher level of explosions and bigger action sequences, the engrossing story, which was so much more than your average superhero-tale, to The Joker, played by Heath Ledger, which quite possibly is the single greatest performance I have ever seen. Yes, The Dark Knight set the bar extremely high for a potential follow-up, but if the third and final chapter was half as good as this, we were in for a treat.

Now, four years later, The Dark Knight Rises has been released, it has made an insane amount of money in a short time-period, and I have of course seen it. The hype on my part was of the roof: I expected a fantastic film, but I understood at once when the end credits began four years ago that the third film most likely wouldn't be as good. I've made my peace with that. A true masterpiece does not come every year. But that doesn't mean the movie can't be very, very good. So I bought tickets, I sat down in the comfortable seats with my popcorn, and when it started, I was right there. "This is it", I thought. The conclusion. The ending. Or quite simply: More Batman. What can go wrong?

The Dark Knight Rises, hereby shortened to just "Rises", takes place in Gotham City eight years since the events in the previous film. Batman is gone, Harvey Dent is recognized as a saint, and life looks pretty good. But of course, it doesn't take long before a new threat arrives in Gotham, ready to consume it. This time in the form of the criminal mastermind Bane. Hired by some idiot who wants to take over Wayne Enterprise using dirty methods, but it shortly turns out that Bane has a completely different agenda. He desires to completely destroy the city, and has a quite devious scheme to do it. In addition we receive plenty of new characters this time around, like Selina Kyle, who...yeah. I don't really know what her desire is other than to act all mysterious and stealing things. We also have Miranda Tate, who is utterly pointless. I'll get to her later. The best new character, other than Bane, is John Blake, a cop. He's great.

Enough about the plot. What you really need to know is that if you liked the dark nature of the previous films, the feeling that shit really is happening, that a lot is at stake and so forth, you'll feel right at home here. Bane truly is menacing, and he causes much more destruction in the city than anyone before him. Poor people of Gotham. All the suffering they have to endure. Anyhoo, it features a lot of explosions, a lot of people dying, a lot of panic, a lot of terror. It ups the ante in epic scale. It even includes two armies running towards each other into an all-out battle royale, just like old times. Only instead of swords and such, they use their bare fists. The pacing is mostly great. It never loses tension, even though it lasts for nearly three hours. Towards the end it sadly falls apart, with some very unnecessary turn of events, but luckily saves itself at the very end, with a satisfying finish to everything. John Blake, I'll be watching you in future film projects, hopefully as the next Batman. The ending sure hints at it, don't you think?

If I have to select one aspect of Rises that I enjoyed the most, it's Bane. Few things are better than a truly great villain, and Bane is stellar. Although his big reveal is somewhat confusing (why is he on that plane at all?), every scene with him is the highlights of the movie. The characteristic for which Bane is known for is of course his mask, and he does indeed have a mask on all the time. It also makes him talk in a very cool manner, sort of a mix between a robot and a british gentleman. He is smart, figuring out Bruce's identity at once and creating a masterplan of destruction, he is extremely strong and very terrifying. He is also quite humorous, because Tom Hardy delivers his lines with such conviction and executes his lines perfectly. He is never directly funny, but his way of speaking combined with his diabolical comments made me smile. Not because it was bad, or genuinely funny, but because it was so damn good, and moments like when he orders a henchman to check Gordon's body before he kills him made me laugh. You really feel that Bane is a threat, more so than The Joker was, because when Joker wanted to create chaos in the city, which he did, Bane wants to completely ruin it. Kill everyone. Now that's threatening. His awesome voice, his terrifying presence and Tom Hardy's great portrayal all make Bane a truly fantastic villain, and I loved him.

Like I said earlier, the highlights of the movie always include Bane. The best scene in the entire movie, which frankly says a lot, is when Batman decides to stop Bane before he can create any more trouble. He descends into the sewers where Bane hides out, and finds him easily enough. Bane initiates a fight with Batman, and proceeds to completely kick his ass. I mean, damn. Batman does his best, punching and kicking with all his might, but Bane doesn't even flinch. Towards the end, when Batman is so tired he can barely stand, Bnane punches his mask so hard it breaks, and proceeds to break Batman's back. Yes, Bane is always known in Batman lore for being the only one who "broke the bat", and he sure as hell breaks the bat in Rises too. This confrontation between villain and hero is one of the most intense fistfights I have ever seen in a movie. And after two previous movies, I really wanted Batman not to be hurt. When we hear that crack, I swear I got a bad feeling in my stomach. But when a movie can generate feelings like that in you, then you know you have good filmmaking before you.

The action sequences are very well done, choreographed and edited in Rises. It ups the ante here as well, and combines lots of fistfighting and huge explosions. At one point, Bane detonates a lot of explosives, and almost every bridge in the movie along with several places in the city blows up. This showcases the outstanding technical level we have here, and the budget has been put to good use, it seems. It looks absolutely magnificent. The final war also has a sense of finality too it, pitting hundreds of police officers against Bane's huge army. Although it looks a little silly, I'll allow it since it amplifies the scale. Amidst this gigantic fight, Bane and Batman finds each other and they have their final brawl. It's amazing.

When I first read about Rises, I was kind of disappointed to learn that Selina Kyle, aka. Catwoman, was going to be included. I thought her costume was stupid, and her presence in the trailers made me even more skeptical. However, I did not hate this character. Although I did not understand WHY she was in the movie in the first place, I thought Ann Hathaway did a decent job, and her character was kinda cool. She was a better female lead than Rachel Dawes anyway. I think I am the only one (I really do) who preferred the Rachel in Begins to the Rachel in The Dark Knight, so I was kind of pleased when she was blown to bits. Anyway, Selina Kyle didn't make the movie better at all, but she also didn't make it any worse, which I honestly thought she would.

Although the costume is butt ugly, I kinda liked Catwoman. Kudos.

6NYTTÅR6 /// Inkludert årets film 2011!!

Som vanlig følger jeg min årlige tradisjon: Nyttårsbloggen. Jeg har skrevet en oppsummering av mitt år hver nyttårsaften siden 2007, og I tillegg har jeg fancy titler på dem. Som dere kan se, er dette min sjette. Så hva har jeg gjort dette året? La oss ta et lite dypdykk:

2011 har vært et stort år for meg personlig. Mesteparten av året har nemlig blitt brukt på å vente på en spesiell dag, 11. november. Året kan egentlig oppsummeres I et ord: Skyrim.

Alle månedene før november ble brukt til å vente på Skyrim, og bygge opp forventningene. November og desember har blitt brukt til å spille Skyrim. Alt det andre jeg har gjort, føles liksom så uviktig å snakke om, men faen heller.

Det første halvåret av 2011 gikk jeg I siste halvdel av niende klasse. Det var harde kår, og prøver og framføringer og tentamener stod på ukeplanen hele tiden. Det var lite rom for noe annet enn hard jobbing, men tanker om en god sommer og Skyrim holdt motivasjonen oppe. I april så jeg også Jerry Seinfeld live, og det var en fantastisk opplevelse. Mannen er et geni, og vitsene hans førte til mange latterkramper. Til tross for en solid 2'er I matte, fikk jeg 4,8 I snitt, så med det gikk jeg fornøyd hjem klar for en fantastisk sommerferie.

Og fantastisk var den. Første halvdel av ferien bestod mye av regn, noe som satte en stopper på badeplanene til meg og vennene mine, men vi gjorde opp for det med hyggelige kvelder innendørs og overnattinger. I starten av juli dro jeg og familien til Danmark. Da vi kjørte ut av båten, fikk jeg en gledelig overraskelse: Mens Norge bestod av regn og lite sol, var danskenes herlige land det motsatte: Klar himmel, ingen skyer, og sterk sol. Mine to uker I Danmark ble brukt til å sole meg og bli brun, bade, shoppe og sitte ute å nyte en god cola til langt på natt med brødrene og fetterene mine.

Da jeg var hjemme, fikk jeg nok en gledelig overraskelse: Sola hadde endelig gjort sitt oppmøte I Norge, og da var det bare å nyte det så lenge det varte. Jeg badet, jeg spiste god mat, jeg nøt tida. Den siste Harry Potter filmen ble også sett, og den infridde forventningene.
Den 22. juli ble sommeren snudd på hodet, for hele landet. Da jeg og en kompis spilte Grand Theft Auto IV (ironisk) fikk vi vite om terroraksjonene som fant sted ved regjeringskvartalet og senere Utøya, og et av offerene på Utøya var elev på min skole. Dagene som fulgte satte en demper på stemningen og humøret, men det er viktig å se fremover I stunder som dette, og stå sammen.

Da skolen startet igjen, var det en simple ting som gjorde at jeg så lyst på hver dag, selv om vi hadde prøver, framføringer og innleveringer veldig ofte: Skyrim. I september fikk jeg også med meg liveshow med Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Atle Antonsen og John Cleese. Det var en minnesverdig forestilling, selv om jeg forlot showet med en følelse av at jeg hadde forventet mer, og alt I alt var jeg litt småskuffet.

Fredag 11. november fikk jeg hentelapp I posten, og ti minutter senere stod en gigantisk pakke foran meg på bordet. Jeg rev den opp, og Skyrim Collector's Edition var offisielt mitt. Det føltes rart å endelig ha spillet foran meg, og av en eller annen grunn ville jeg ikke spille det. Men da jeg startet det opp, laget min Dark Elf ved navn Raoul og begynte mitt største eventyr noensinne, var all tvil borte: Dette er noe av det mest fantastiske jeg har spilt I hele mitt liv. Siden den dagen har 70 timer blitt brukt I Skyrim's episke landskap, og mang en banditt, troll, giftige edderkopper og selvfølgelig drager har falt I bakken for min flotte kombinasjon av Destruction-magi og min Mace of Molag Bal. Skyrim er sinnsykt bra, og ventingen på det sjette kapitlet er offisielt I gang.

Det første halvåret av 10.klasse var hardt, men dagene gikk fort, og plutselig var det juleferie. Dette halvåret leste kortet 4,7. Julaften var selvfølgelig et høydepunkt I jula, med god mat, og harde pakker under treet, sammen med noen fine myke. Romjula har gått på å spille og se på Arrested Development, og I går hadde jeg en herlig nyttårsfeiring med gode venner.

Årets spill er jo selvfølgelig Skyrim, men jeg har også spilt mange andre flotte videospill, som Uncharted 3: Drake's Fortune, et fantastisk velgjort spill på alle måter Pokemon White, det beste spillet I serien siden Gold, Killzone 3, tidenes skytefest og Dead Space 2, det skumleste spillet jeg har vært borti. Jeg har også sett mye på spilltrailere dette året. Årets beste trailer var Dead Island sin, som var en utrolig emosjonell, dramatisk og følelsesladet trailer som fikk meg forelsket I det kommende spillet. Årets dårligste trailer var også Dead Island sin. Jeg kjøpte spillet nesten utelukkende på grunn av den traileren (gameplayet hørtes jo smud ut også), og det var når jeg spilte spillet jeg fant ut at traileren jugde til seeren. Det lovte et historiedrevet og et utrolig sterkt spill med voksen historie, men det jeg fikk var kjedelig og repetivt gameplay, utrolig dårlig historie og det var så stivt og lite å gjøre at jeg ikke klarte å spille mer enn til andre akt.

ÅRETS FEM BESTE FILMER 2011!

Det er flere filmer jeg ikke har sett, som jeg gjerne skulle ha sett før jeg lager denne listen, men de kommer ikke I Norge før langt på nyåret. Så jeg lager denne midlertidig, hvertfall.

5. FAST FIVE, regissert av Justin Lin

En storslagen actionfest, med nok action og mannlighet til å tilfrestille enhver. Den leverer det den lover: Utskytninger, bilaction og de mannligste skuespillerne på gata nå som gjør det de gjør best. Legg til en rykende nevenkamp mano y mano mellom The Rock og Vin Diesel, og du har deg selv årets mest underholdende og eksplosive film. En av de absolutt feteste actionfilmene som har kommet ut de siste årene. Årets actionfest.

4. PARANORMAL ACTIVITY 3, regissert av Henry Joost og Ariel Schulman

Jeg hadde lave forventinger til det tredje kapitlet I denne serien. Jeg trodde de hadde gått tom for ideer og ikke hadde noe nytt å legge til, spesielt etter den elendige toeren. Sjelden har jeg tatt mer feil om en film. Paranormal Activity 3 var mer intens, skumlere, mer underholdende og til og med mer kreativ enn begge filmene før den. Med to creepy jenter I sentrum, bevegende kameraer og veldig kreative skrekksekvenser ble Paranormal Activity 3 konstant skummel, og den ble aldri kjedelig eller gammel. Den inneholdt alt det jeg liker I en skrekkfilm, og det faktum at jeg nesten begynte å gråte på slutten sier vel sitt om hvor jævlig denne filmen er. De siste tjue minuttene er det skumleste jeg har sett noensinne på film. Årets skrekk.

3. HARRY POTTER AND THE DEATHLY HALLOWS: PART 2, regissert av David Yates
Eventyret til vår alles kjære Harry Potter ender her, og for en forrykende avslutning! Andre del av Deathly Hallows inneholdt fantastiske effekter, syke actionsekvenser I tillegg til godt skuespill og en følelsesladet avslutning. Det er mange sekvenser jeg synes de kunne gjort litt annerledes, men jeg er alt I alt godt fornøyd og filmen er tross alt sinnsykt underholdende. Det var en magisk opplevelse, rett og slett. Slutten minte meg på hvor mye jeg kommer til å savne det å glede meg til en Harry Potter film hvert år. Takk for alt, kjære Harry. Årets magiske avslutning drevet av visuelle effekter.

2. RISE OF THE PLANET OF THE APES, regissert av Rupert Wyatt

Du finner ikke bedre underholdning enn dette. En godt fortalt som lærer det at du ikke skal kødde med aper. Andy Serkis leverer en Oscar-verdig prestasjon som Caesar. Du ser kanskje ikke ansiktet, men små detaljer I fjeset hans og en forsiktig og velutviklet karakterbygging sørger for at filmen er hans. Effektene er også utrolig imponerende, nesten på lik linje med Avatar, som ble drevet av effektene. Rise of the Planet of the Apes leverte solid underholdning, med et utrolig spennende klimaks. Årets aperevolusjon.

1. DRIVE, regissert av Nicolas Winding Refn

Drive er årets helt klart beste film. En original film med stødig regi av danske Nicolas Winding Refn, som leverer noen fantastiske scener hvor bil spiller viktig rolle. Åpningen er mer spennende en alle andre bilrace jeg har sett. Det var en spesiell følelse å se Drive. Den var stillestående og hadde sjelden action, men den var så fascinerende. Musikken spiller en stor rolle, og soundtracket var godt. Kjemien mellom Ryan Gosling og Carey Mulligan var også effektivt, til tross for at de ikke deler så mye dialog. De plutselige sekvensene av rystende vold var også sjokkerende, men passet godt til filmens tone og stemning. Dette er et ekte mesterverk. Den unike stemningen, de kreative racingscenene, det gode skuespillet og regien gjør Drive til årets klare favoritt. Jeg har en følelse av at den ikke kommer til å gjøre det spesielt bra under Oscar-seremoniene, men hvis det er en film som fortjener en Oscar for beste film, er det Drive.
Noen bonuspriser:

Årets den-så-jeg-ikke-komme: Rise of the Planet of the Apes
Årets remake: The Hangover: Part II
Årets absolutt verste: Tomme tønner 2: Det brune gullet
Årets klisje: New Year's Eve
Årets "hva er det jeg ser på?": Twilight: Breaking Dawn - part 1
Årets norske produksjon: Hodejegerne

De tre mest etterlengtede filmene I 2012:

3. The Dark Knight Rises
2. Django Unchained
1. The Hobbit: An Unexpected Journey

Godt nyttår, må 2012 være minst like bra som dette!

Jeg har Skyrim.

Jeg har drømt om denne dagen. Lengtet etter den. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å holde Skyrim I hendene mine. Holde spillet jeg har ventet på siden 2006 I mine egne hender.

Det føles herlig å holde spillet I hånda. Det føles..fantastisk. Men likevel er det noe som ikke helt stemmer. La meg fortelle.

Jeg spilte Oblivion for første gang I 2006. Det er over 6 år siden. Jeg var 10 år da, og Oblivion ga meg en spillopplevelse som fremdeles ikke har blitt overgått. Da jeg var ferdig med spillet, tenkte jeg dette: "Herregud, gleder meg til Oblivion 2!"

Og jeg har ventet. Siden 2006. I desember 2010 ble min tålmodige venting belønnet med den offisielle annonseringen av Skyrim, og jeg begynte å gråte av glede. Endelig kommer det. Oppfølgeren til mitt favorittspill noensinne er mindre enn et år unna...

På 11 usle måneder har forventninger bygget seg. Vokst. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på hvordan det ville være å få det, spille det. Men det er kun de siste ukene ting har forandret seg: Istedet for at forventningene har gått opp, som de burde, har jeg sett mindre og mindre frem til det.

Hva har skjedd? Jeg vet ikke for sikkert, men har noen teorier;

Jeg vet at Skyrim ikke vil levere en like stor spillopplevelse som den jeg fikk servert I Oblivion. Jeg er forberedt på det. Oblivion kom til meg fra ingensteder; jeg prøvde det helt tilfeldig på min brors Xbox, som vanligvis var travelt opptatt med det, da han var ute. Jeg visste absolutt ingenting om det. Jeg hadde ikke sett bilder, gameplay, lest informasjon. Jeg visste engang ikke hvilken sjanger det var. Skyrim er en helt annen sak. Jeg har vokst siden 2006. Jeg følger mer med. Jeg har visst om Skyrim lenge før denne dagen. Jeg har sett gameplay, sett bilder og lest masse informasjon. Da det gikk opp for meg at jeg ødela for meg selv da jeg så en 20-minutters gameplay-video for noen måneder siden, sluttet jeg med en gang og se og lese mer, men det var for seint. Jeg har ødelagt opplevelsen, føles det ut som. Jeg vet alt om dragene, factions, mye om gameplayet..det føles som om ingenting vil komme som en overraskelse.

Tanken på hva som vil skje etterpå, når jeg har prøvd det ut, skremmer meg. Jeg har ventet siden 2006 på et spill. Nå har jeg det. Hva nå? Dagene fortsetter som vanlig, og alt jeg tenker på, er mer skole og kjedelige dager. Tanken på at jeg snart skal spille mitt mest etterlengtede spill bryr jeg meg ikke om. Jeg trodde jeg skulle føle meg bedre denne dagen, som om noe hellig, noe utrolig bra skulle skje. Men jeg føler meg ikke annerledes.

Kan det være sant? Kan ventingen på Skyrim overgår selve opplevelsen? At jeg har brukt så mange år, måneder, uker, dager, timer, minutter og sekunder på å tenke på dette spillet, bygge opp forventninger, at den totale opplevelsen rett og slett ikke kan overgå det? Om ikke lenge får jeg svaret.

Sånn som jeg ser det nå, vil Skyrim gi meg noe. Det vil gi meg tanker. Enten vil det være helt fantastisk, eller så vil det skuffe meg noe grenseløst. Jeg håper virkelig på førstnevnte, men jeg vet nå at Skyrim kanskje ikke er det mesterverket jeg hadde I tankene. For det vil ikke være Oblivion, uansett hvordan jeg ser på det. Det kan ikke gi meg slike minner og opplevelser. Vil noe I det hele tatt overraske meg? Eller vil alt komme på et løpende bånd mens jeg sier "sett det før.." inni meg.

På mange måter gruer jeg meg til å spille Skyrim snart. Med en gang tittelskjermen blomstrer opp på TV-en min, vil ventingen offisielt være over. Og jeg hater det.

Collector's Edition er helt fantastisk, forresten. Alduin hilser.

Mine 30 favorittfilmer: #10-01

30 Toy Story 3
29 Kill Bill
28 Love Actually
27 Forrest Gump
26 Christmas Vacation
25 In Bruges
24 Saving Private Ryan
23 The Goonies
22 American Beauty
21 Star Wars IV-VI

20 Flåklypa Grand Prix
19 Terminator 2: Judgment Day
18 Monty Python and the Holy Grail
17 Taran og den Sorte Gryte
16 12 Angry Men
15 Det levende slottet
14 The Dark Knight
13 Requiem for a Dream
12 Watchmen
11 Shaun of the Dead

10 DAWN OF THE DEAD (1978 )

Dawn of the Dead introduserte meg til zombiefilmer. Etter jeg så dette mesterverket, bestemte jeg meg for å oppsøke så mange zombiefilmer som mulig, og det er et prosjekt jeg fremdeles er opptatt av. Men for en film å starte med: Jeg har prøvd andre kjente amerikanske filmer, obskure, italienske og spanske filmer og til og med en helsprø en fra Norge, men ingen slår George A. Romero's oppfølger til Night of the Living Dead. Dawn of the Dead fokuserer sjelden på blod, gørr og fete dødscener, som ofte er tilfelle I andre zombiefilmer: Her er karakterene I fokus. Soldatene Roger og Peter, piloten Stephen og kjæresten hans Francine. De prøver å leve et normalt liv I et lite oppholdsrom I et stort kjøpesenter fullt til randen av zombier. Romero gjør en flott innsats; Ofte en stillegående film uten mye som skjer, før den tar av med plutselige scener av drøy vold. Godt skuespill, flott handling og mørk og morsom samtidig. Dawn of the Dead betyr mye for meg, og den står som tidenes zombiefilm.

09 GOODFELLAS (1990)

Goodfellas får en så høy plassering mest fordi den er så kul. Kule karakterer, kul dialog, kul handling, kul stemning. Uten tvil Martin Scorsese's mesterverk, og niendeplassen er fullt fortjent.

08 DIE HARD (1988)

Die Hard er den perfekte actionfilm. Den legger til fete karakterer, god humor og utrolig godt sammen og minnesverdige actionsekvenser til en herlig, blodig miks. Historien om John McClane's "one-man-army" kamp mot en gruppe terrorister en likte kaptiverende, spennende og utrolig underholdende den dag I dag, og over 20 år senere er den hos meg fremdeles ubeseiret. Da jeg først så den ble jeg slått I bakken kort sagt, og den er fremdeles en av de beste filmopplevelsene jeg noensinne har hatt.

07 THE GREEN MILE (1999)

The Green Mile er den eneste filmen jeg har grått helt sinnsykt på. Så det er vel den mest følelsesvekkende filmen jeg har vært borti? Uansett, helt fantastisk film signert Frank Darabont. Tom Hanks er som alltid flott, men det er Michael Clarke Duncan som stjeler showet I sin Oscar-verdige rolle. Den siste halvtimen er så utrolig sterk og velspilt - noe som resulterte I at jeg gråt som jeg aldri har grått før når jeg så den første gangen. Positivt? Ja. Et mesterverk.

06 SE7EN (1994)

Første gangen jeg så Se7en ble jeg sjokkert, uvel og bittelitt redd. Se7en er en av de sykeste og mørkeste filmene laget, men gud, så vellaget og effektiv. Ekkel stemning, mørke farger og bestialske mord utgjør denne filmen som omhandler to detektiver som etterforsker en rekke mord basert på de syv dødssynder. I tillegg til herlig skuespill av Brad Pitt og Morgan Freeman, får du en av tidenes mest sjokkerende og beste slutter server. En av de sterkeste filmopplevelsene jeg har hatt.

05 THE SHINING (1980)

The Shining er tidenes skrekkfilm. Alt er perfekt her, fra Jack Nicholson's helt sinnsyke Jack Torrance til den tvers gjennom ekle musikken. Filmingen er også utrolig effektiv, og da tenker jeg spesielt på scenene hvor lille Danny kjører sykkel rundt om I hotellet. Ellers er The Shining aldri kjedelig, sjokkerende og alltid utrolig atmosfærisk. Scenene med Jack Nicholson, spesielt den uforglemmelige "Heeere's Johnny!" er blant de beste scenene jeg har sett I film, og er typisk "du-må-se-for-å-tro-det". Perfekt, er den.

04 THE SHAWSHANK REDEMPTION (1994)

The Shawshank Redemption er en av de få filmene alle kan like, uansett. Her er det ingenting negativt å si, den er på alle måter perfekt. Den for et-to år siden var det faktisk den filmen jeg likte best, men grunnen til at den har falt et stykke ned er nok fordi den for meg, ikke gir meg lyst til å se den flere ganger. Jeg ser den gjerne sammen med en gjeng og sånt, men dette er for meg en "en-gang-holder" type film. Noe som er rart, siden de fleste vil nok synes det motsatte som meg. Men dette er en personlig liste, så da gjør det ikke noe. Filmen er velspilt, spennende og utrolig rørende. Slutten er helt fantastisk, og tårer I øynene er et faktum! The Shawshank Redemption er en film jeg vil si er perfekt; historien er rørende, skuespillerne overbeviser og den er konstant underholdende. En film alle burde se, uavhengig om de liker film eller ikke.

03 PULP FICTION (1994)

Quentin Tarantino er et geni. Ikke noe mindre. Jeg misunner han. Han skriver manus så lekent, så kreativt, så annerledes, og resultatet er deretter. Pulp Fiction har tidenes dialog. Ordene som kommer ut av munnen til karakterer som Vincent, Jules og Butch er pur magi, og høres så utrolig enkelt ut å skrive. Men det er selvfølgelig forbanna vanskelig å skrive noe liknende. Pulp Fiction er leken, avslappet, rolig, stillegående og mange scener inneholder bare karakterer som snakker om temaer man vanligvis ikke tenker på (Hva Big Mac er på fransk og fotmassasje for å nevne noen). Men herregud, så effektivt det er. Dette høres naturlig ut. Likevel er filmen ganske så dyp. Annerledes er det. Noe for seg selv. Men Pulp Fiction er virkelig en av de morsomste og best skrevet filmene filmene ute. Unik, kreativ, helt fantastisk.

"Oh man, I shot Marvin in the face!

02 THE LORD OF THE RINGS (2001-2003)

Det er for meg umulig å velge en favoritt av denne trilogien, så jeg gir alle tre filmene en samlet plass her. Det er umulig for meg å dele min kjærlighet til Ringenes Herre til dere uten å ta helt av, men skal gjøre et forsøk.

Denne trilogien, som består av The Fellowship of the Ring, The Two Towers og The Return of the King, er en serie filmer som bare har vokst på meg for hver gang jeg har sett de. Jeg har kjøpt alle utgaver som har kommet ut, og sett hver versjon flere ganger. Jeg mister grepet på virkeligheten hver gang jeg ser på Frodos eventyr for å ødelegge ringen, og blokkerer alt som skjer rundt meg når jeg ser.

Historien er jo selvfølgelig fantastisk velskrevet, og manuskriptet er herlig bearbeidet fra boken. Plottet er godt fordelt utover de tre filmene, på en måte som gir mening. Ingen karakterer føles unødvendige heller, alle har en klar oppgave og du knytter bånd til de aller fleste.

Apropos karakterer, filmene kunne ikke vært så fantastiske uten den den flotte castingen. Elijah Wood som Frodo, Viggo Mortensen som Aragorn, Ian McKellen som Gandalf, også videre. Alle passer perfekt til sin rolle, og filmene hadde umulig vært så effektive, sjarmerende og morsomme uten det overbevisende skuespillet. Og Gollum! For en herlig karakter, som blomstrer til live at Andy Serkis, skulle hatt en Oscar for sin rolle.

Alt er så perfekt her; Kampsekvensene er blant de beste, spesielt Minas Tirith scenen i Two Towers, musikken er vakker, stemningen er unik og helt spesiell, og vakre områder. The Lord of the Rings er noe helt spesielt. Jeg tror det aldri kommer til å komme noe lignende igjen, noensinne.

01 SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET (2007)

Ahh...Sweeney Todd.

Jeg syntes Tim Burtons makabre mesterverk er den absolutt beste filmen jeg har sett. Den har vært min favorittfilm I over et år, men jeg så den på premieren I 2007. Det er klart at dette er en film som har vokst på meg. Og ja, det har den. Den har vokst som bare det. Levd sitt eget liv, nesten. Hver gang jeg har sett på den, har den bare blitt mer og mer underholdende, mer unik, og jeg legger merke til nye ting hver eneste gang. Den er så utrolig fascinerende, så utrolig kreativ, så kunsterisk, så annerledes, såpass egen..den er noe helt annet. Jeg føler jeg har et personlig forhold til Sweeney Todd. Den er min. My precious. Jeg kan alle sangene utenatt. Jeg synger med på alle sangene.

For de som ikke vet; Sweeney Todd er en musikal, så sanger dominerer opplevelsen. Hvis du ikke liker musikaler, se filmen. Jeg liker heller ikke musikaler, men det er så mye mer å hente I Sweeney Todd en bare en haug gladsanger. Neinei, Sweeney Todd er utrolig mørk, historiedreven, voldelig. Den drar deg inn, og slipper deg ikke løs før rulleteksten angriper skjermen.

Det er så mange øyeblikk I Sweeney Todd. Duetten mellom Johnny Depp og Alan Rickman. Måten sistnevnte alltid snakker I en mørk og truende stemme, men slipper seg løs og synger med en lys og leken stemme. Den herlige åpningen. Det første mordet, når det lyserøde blodet gjør sin debut. For ikke å snakke om slutten, som er overraskende, sjokkerende og gir meg alltid gåsehud. Jeg sitter alltid igjen med en "Herregud, for en film!" følelse.

Jeg legger alltid merke til nye ting hver gang jeg ser den. Detaljer I bakgrunnene. Legger merke til hvor flotte kameravinklene er, eller hvor kunstnerisk det hele er. Forskjeller mellom lys og skygge. Jeg får alltid nye inntrykk etter hver gang.

Sweeney Todd er absolutt ikke noe alle vil like. Jeg tror omtrent ingen liker denne så godt som meg. Men det får bare være. Sweeney Todd er et mesterverk ulikt noen annen, en film som er vakker å se på, spennende å se på, og gir deg klar mersmak. En "one-of-a-kind". Hvis jeg ville valgt en film som skulle representere påstanden "Film er kunst", hadde jeg valgt denne. Det er på grunn av det tekniske, historien, karakterene, sangene og det personlige forholdet jeg har til denne filmen som jeg ikke har til noen annen film, at denne filmen er, og vil alltid være, min favorittfilm noensinne.

Kommentarer til min liste? Enig? Uenig? Del gjerne deres lister I kommentarfeltet!

Mine 30 favorittfilmer: #20-11

20 FLÅKLYPA GRAND PRIX (1975)

Dette er tidenes beste norske film. Dette er animert perfeksjon, som er like bra, om ikke bedre, i dag som I 1975. Historien om Reodor Felgen, pessimisten Ludvig og optimisten Solan er morsom og kaptiverende, og alltid unik. Med på moroa har du sjeik Ben Redic Fy Fazan samt hans apeassistent Emanuel Desperados, pluss alle de andre. I tillegg de utrolig morsomme navnene (Mysil Bergsprekken!) så har du en uforglemmelig animasjon med like uforglemmelig humor og mange små, men like minnesverdige øyeblikk, som TV-reklamen for "Brøff" og når Ludvig åpner døren for Emanuel Desperados. Dette er en unik film, og Norges mesterverk.

19 TERMINATOR 2: JUDGMENT DAY (1991)

Jeg syntes den første Terminator filmen var en smule kjedelig og langdryg, men det var heldigvis ikke tilfellet med T2. Arnold er snill, ja, men dette stopper han ikke fra å skyte ned folk og se barsk ut hele tiden. I tillegg får vi servert en ny Terminator, som er mye bedre og moderne modell som kan endre form og overleve omtrent hva som helst. Han passer perfekt som skurk. Actionsekvensene er dødsfete, historien er emosjonell og karakterene velutviklede. T2 er fantastisk.

18 MONTY PYTHON AND THE HOLY GRAIL (1974)

Monty Python and the Holy Grail er utrolig tilfeldig. Den er så sprø, noen ganger poengløs, og er tvers gjennom tullete. Men den er genial. Og gir meg så mange latterkramper at jeg sliter med å puste. Enten det er de uttalige sitatene, de overraskende scenene som bare kommer fra ingen steder er helt latterlig og den fysiske humoren er helt topp. Tidenes beste komedie, og anbales stort, men da må du forvente en litt annen type humor.

"We are the knights who say......NI!"

17 TARAN OG DEN SORTE GRYTE (1985)

For meg er Taran og den sorte gryte, eller The Black Cauldron, fra 1985 Disney's mesterverk. Her er sikkert veldig mange uenige, men den episke og mørke historien om Taran har en spesiell plass I hjertet mitt. Jeg elsket den når jeg var liten unge, og jeg satte den mye høyere enn konkurrerende filmer som Toy Story og Snehvit. Kanskje det var fordi Taran hadde en litt mer seriøs og mørk historie, hvor du følte ting virkelig skjedde, eller fordi den hadde så morsomme karakterer. Gurgi er en herlig liten tass, og glemmer aldri de minnesverdige sitatene hans, som "her er det noe snadder og smaskins!" Skurken, Bukkekongen er skummel og mystisk, og det er alltid skummelt når han er med I bildet. Tegningen er mørk, historien handler faktisk om liv og død, noe som er sjeldent I en Disney film, karakterene er morsomme og du knytter et forhold til, og en dramatisk slutt. Taran og den sorte gryte er en unik og annerledes Disneyfilm, men gud, som den skinner.

16 12 ANGRY MEN (1957)

12 Angry Men. Hva skjer I den? Tilsynelatende ikke så mye. 12 menn, den ene mer forskjellig enn den andre, er låst i et lite rom for å bli enige om skjebnen til en ung mann er beskyldt for å ha drept faren sin. De må alle være helt enige, og 11 av mennene sier med en gang ja, utenom en, nummer 8. Og herfra er det halvannen time med diskutering og bevisframstillinger og teorier. Hele filmen, utenom to-tre minutter på et toalett, er I det samme rommet. Kan høres kjedelig ut (det syntes hvertfall jeg), men gud, så underholdende dette er. Det er vanskelig å forklare hvorfor dette er så underholdende, men filmen føles som den er en time kortere enn den er. Fascinerende, velskreven, velspilt og interessant, 12 Angry Men er virkelig verdt din tid.

15 DET LEVENDE SLOTTET (2004)

Hands down, tidenes beste animasjonsfilm. Mange sier sikkert Spirited Away fremfor denne, men for meg er Det levende slottet så unik, så kreativ, så fantastisk tegnet, så variert og så vakker at jeg kunne sett den flere ganger på en dag uten å bli lei. Historien er helt sprø, men den funker mer enn bra, karakterene er morsomme, velutviklede og varierte og tegningen er bare helt sinnsyk. Sjelden har en film sett såpass bra ut. Musikken er vakker også. Det levende slottet er en av de filmene som du ikke kan få et inntrykk av ved å lese mine meninger her, dette er en opplevelse. En film du bare må se for deg selv for å skjønne hva jeg snakker om. En tvers gjennom unik film.

14 THE DARK KNIGHT (2008 )

The Dark Knight slo meg I bakken og tilbake når jeg så den på kino, og det gjør den fremdeles. Alt er så riktig: Historien fokuserer på noe annet enn "Jeg er superhelt, nå skal jeg banke opp noen folk"-type plot (Spider-Man) og utrolig uinteressante kjærlighetshistorier (Spider-Man), men heller baksiden av å ta på seg en maske, og på karakterene fremfor action, noe filmen har plenty av. Jeg er ikke fan av Batman Begins, men The Dark Knight rettet opp I alle feil og leverte en gripende og mørk superheltfilm med godt lagte actionscener og fete karakterer. Heath Ledger's Oscar-vinnende prestasjon som Joker er og blir en maktprestasjon av de sjeldne, og monologen om hvordan faren ga han sine arr er creepy og gir deg garantert gåsehud. En stor film, og et mesterverk.

13 REQUIEM FOR A DREAM (2000)

Requiem for a Dream er kvalm. Den er vond. Den er avsettende. På mange måter hater jeg den. Men likevel er dette et mesterverk av de sjeldne. Måten den framstiller en gruppe personers ulike reaksjoner til forskjellige typer narkotika er detaljert, skittent og realistisk. De mister grep på virkeligheten og sine egne forhold, og hvordan filmen skildrer ren desperasjon og forskjellige steg ut I sinnsykhet er grusomt, men likevel unikt, originalt og tvers gjennom fantastisk. Jeg elsker Requiem for a Dream.

12 WATCHMEN (The Ultimate Cut) (2009)

Når folk sier at The Dark Knight er den mest voksne og mørke og den definitive superheltfilmen ute, tenker de ikke I det hele tatt på Watchmen, da helst The Ultimate Cut? En 3 og en halv timers film som fokuserer på tidligere superhelter som har kastet inn håndkleet. De er ferdige, og har begynt med nye liv, lagt på seg kilo og lever et normalt liv. Det er vanskelig å forklare hele handlingen til Watchmen, for den er såpass mektig, stor og handlingsfokusert. Poenget er: Watchmen er og blir den beste superheltfilmen jeg har sett. Bra karakterutvikling, flott stemning, god bearbeidelse fra den grafiske boken den er basert på og rystende brutale voldsscener. En "one of a kind", uten tvil.

11 SHAUN OF THE DEAD (2004)

Jeg har alltid elsket Shaun of the Dead høyt. Den har ikke mange sider som skiller seg ut fra andre komedier, eller mange minnesverdige scener. Filmen er utrolig avslappet og koselig å se på. Hva handler den om? To latsabber som må overleve en zombieapokalypse sammen med en liten gruppe familie og bekjente. Disse gutta, Simon Pegg og Nick Frost, har så perfekt kjemi og trives så godt sammen, og det syns. Morsom dialog, fete karakterer og overraskende bra historie: Zombiene er ikke hovedfokuset, men heller disse to gutta, og det skader virkelig ikke. En klassiker.

Enig? Uenig? Skriv dine favorittfilmer og tanker om min liste i kommentarfeltet!

Mine 30 favorittfilmer: #30-21

Jeg elsker å se på film. Det har jeg alltid gjort. Jeg har sett ca. 1030 filmer siden min fødsel, og jeg har alltid hatt en klar mening om enkelte filmer som skiller seg ut, og som er blant favorittene mine. Noen her vet sikkert til og med hva som er min favorittfilm ever as well.

Uansett, jeg har brukt litt tid på å finne rundt 50 filmer som enten har betydd litt for meg, som har jeg har vært fan av helt siden jeg først begynte å vise interesse for å se på film I det hele tatt, og filmer som bare er dødskule. Jeg har kuttet listen ned til 30, og her er den. Mine 30 favorittfilmer. Dette er ikke en spesielt variert liste I forhold til språk eller årstall, dette er bare en personlig liste som jeg har brukt litt tid på å justere på å finpusse. Her er mange sjangre representert, og selv om den kan være litt..tradisjonell, får vi alle huske på at dette er personlig til tusen.

30 TOY STORY 3 (2010)

Jeg digger animasjonsfilmer, og forhåpningene til det tredje kapitlet om Woody og Buzz var naturligvis høye. Toy Story 3 er ikke bare en fantastisk film, det er også en av de beste oppfølgerne noensinne og en av de beste animasjonsfilmene som finnes. Historien er både actionfylt og emosjonell, men også full av god humor. Karakterene er også like herlige som alltid, og nykommere som skurken Lotso og Ken sørger for at filmen alltid holder seg på topp. Animasjonen er også helt nydelig, men Pixar lar aldri animasjonen gå foran historien og karakterene, og det er det som gjør dem de ubeseirede mesterne innen animasjon i dag. Alltid underholdende, morsom og faktisk skikkelig rørende, Toy Story 3 er en perfekt avslutning på trilogien.

29 KILL BILL (2003-2004)

Kill Bill, Quentin Tarantino's todelte mesterverk på fire timer er virkelig en vanvittig fet film. Uma Thurman spiller The Bride, en kvinne som våkner opp fra koma og stikker ut på en voldelig jakt etter hevn. Kill Bill har alt som kjennetegner en Tarantino-produksjon: Morsomme og fete karakterer, bra med humor, flott dialog I tillegg til noe nytt: Episke kampsekvenser. Den overdrevne og herlige scenen hvor Uma Thurman slåss alene mot overveldende mange kinesere står som en av de beste actionsekvensene out there. Selv om Tarantino kunne fordelt action og dialog litt bedre mellom de to volumene (Volume 1 er bare action og Volume 2 er bare dialog), Er Kill Bill fremdeles en konstant underholdende film. Har du 4 timer til overs, eller bare vil se en av de beste filmene ever, kjør på.

28 LOVE ACTUALLY (2003)

Love Actually er en film som har vokst på meg. Jeg har alltid likt den godt, men når jeg så den to-tre ganger forrige desember, gikk det opp for meg at jeg faktisk elsker denne filmen. Jeg er forelsket I de forskjellige historiene som perfekt knyttes sammen, jeg er forelsket I karakterene, og jeg er forelsket I den britiske aksenten. Love Actually slutter aldri å underholdende, og jeg har alltid et smil om munnen. Dette er en feel-good film som ikke følger tradisjonell feel-good teknikker, men går egne veier og er rett og slett helt fantastisk. En juletradisjon.

27 FORREST GUMP (1994)

Forrest Gump slo ut mesterverk som Pulp Fiction og The Shawshank Redemption under Oscar-gallaen, noe jeg synes var litt ufortjent, men det endrer ikke faktumet at Forrest Gump er en veldig koselig film som du bare blir glad av å se på eller hvis du hører den ikoniske musikken. Forrest Gump er en unik film. Forrest Gump er ikke spesielt kjent, han er bare en vanlig mann litt utenom det vanlige som har opplevd noen store ting oppgjennom hans liv. Forrest Gump er morsom, men samtidig trist, den er unik og den er full av liv og sjarm. Gå ikke glipp av den, og jeg er takknemlig for at slike tilsynelatende enkle filmer, men som har så mye mer å tilby lages.

26 CHRISTMAS VACATION (1989)

Denne filmen er symbolet på Jul for meg. Det er ikke Jul uten Christmas Vacation. Hver eneste lille julaften for så lenge jeg kan huske har jeg sett denne filmen, og har kost meg like mye hver eneste gang. Christmas Vacation er definisjonen på en knallgod julefilm, og har du ikke sett den enda, er det bare å vente til desember å se den da. Morsom, sjarmerende, konstant underholdende og full av vittige karakterer, dette er en julefilm som fortjener å bli husket som en av de store innen julefilmer.

25 IN BRUGES (2008)

Ahh, In Bruges. Jeg hadde ikke hørt om denne sorte komedien før jeg så den, men da den var ferdig satt jeg med et stort smil om munnen. Filmer som In Bruges kommer ikke hvert år. Den er ikke bare en komedie, den har mer å putte på bordet. En rik og emosjonell historie med gode skuespillerprestasjoner, flott dialog og herlige lokaler. Colin Farrell leverer en av hans beste roller som en leiemorder som sliter med samvittigheten, mens Ralph Fiennes setter rekord for antall ganger "fuck" brukes på et minutt. Scenene med den kortvokste lille mannen står som noen av de morsomste scenene noensinne, og sørger for at In Bruges står som en av de mest unike komediene på flere år. "They're filming midgets Ken!"

24 SAVING PRIVATE RYAN (1998)

Saving Private Ryan har en av verdens absolutt beste åpninger, noensinne. D-Dagen blir skildret så hardt, så realistisk, så rystende brutalt at du sitter å gaper hele tiden. Dette er hvordan man lager en fengslende actionsekvens! Det varer lenge, og etter denne åpningen har du en nesten 3-timers lang film som ikke heelt klarer å leve opp til inntrykket du har etter åpningen. Men det sier ikke mye, Saving Private Ryan er alltid mørk og personlig, og fokuserer på karakterene fremfor alt. Utskytningen mot slutten er også nice.

23 THE GOONIES (1985)

The Goonies har noe for alle. Alltid underholdende, spennende og morsom og med et av de beste rollegalleriene noensinne. Jeg er forelsket i spesielt Chunk og Mouth, med sine herlige personligheter og passende dialog. Åja, dialogen er også helt fantastisk. Chris Columbus har virkelig skrevet noe spesielt her, siden hvert eneste ord som kommer ut fra 12-13 åringene høres naturlig, overbevisende og realistisk ut. The Goonies er et mesterverk.

22 AMERICAN BEAUTY (1999)

American Beauty er noe for seg selv. Kevin Spacey spesielt stråler, og sammen med et flott manus forvandler han Lester Burnham til en ikonisk karakter. American Beauty er en flott film på alle punkter, og jeg elsker alt med den.

21 STAR WARS IV-VI (1977, 1980, 1983)

Klarte ikke å velge en av den originale trilogien, så putter likesågodt alle tre sammen. Jeg så ikke Star Wars før noen få år siden, men da jeg først så dem, ble jeg bergtatt. Dette er ikke bare episke, underholdende og til tider morsomme filmer med mange flotte karakterer, men det er noe få filmer er: Et eventyr. Du føler deg investert I handlingen, du får et sterkt forhold til Luke og Han Solo og Yoda og alle de andre, og du følger ekstra godt med under de mer nerverpirrende sekvensene (I am your father). Gjennom disse tre filmene får du servert en gjennomutviklet historie, hvor alle karakterene får en skjebne og en definitiv slutt, mange varierte skapninger og feeeete lyssabel-kamper. Dette er full pakke, og en av de beste trilogiene i filmhistorien. Og forresten er Darth Vader den mest velutviklede og mest interessante filmskurken noensinne.

Hva er dine favorittfilmer? Kommentarer til min liste? Andre kommentarer? Bare å fyre løs i kommentarfeltet!

Anmeldelse: The Goonies

The Goonies er en eventyrfilm fra 1985 som omhandler en gjeng barn og ungdommer som leter etter en forsvunnen skatt. Har denne filmen tålt tidenes tann, eller er dette noe som bør forbli i fortiden?

Tittel: The Goonies
Regissør: Richard Donner
Sjanger: Eventyr
År: 1985
Spilletid: 110 min
Alder: 11

The Goonies er kallenavnet til en gruppe bestevenner som bor i nabolaget "Goon Docks". Disse små guttene på 12-13 år er Mikey, spilt av Sean "Sam fra Ringenes Herre" Austin, Mouth, Data og Chunk. Da huset til Mikey og hans bror Brand (Josh Brolin) blir truet med å rives ned da faren deres ikke har penger til å betale husleia, bestemmer guttene seg for å oppsøke den sagnomsuste skatten til piraten One-Eyed Willy ved hjelp av et gammelt skattekart. Med på reisen får de med seg Andy, som Brand er forelsket i, og hennes venninne Stef. Det som kompliserer saken er at de blir jaktet på av The Fratellis, en familie med skurker, som også har en deformert familiemedlem som Chunk blir venn med.

Dette er premisset på The Goonies. Det er simpelt, men likevel effektivt. Det som gjør denne filmen så bra er karakterene. De som stjeler showet er de yngste, de fire bestevennene som bestemmer seg for å gjøre et siste forsøk på å skaffe penger til å forbli i Goon Docks. Alle har forskjellige personligheter, og hver skuespiller klarer å få frem det beste i sin karakter, og hver vits leveres med nøyaktighet og innlevelse. Corey Feldman spiller Mouth, som lever opp til kallenavnet sitt. Mouth er en rappkjeftet gutt som oppfører seg som han skulle vært mange år eldre. Han snakker flytende spansk, tror han er verdens kjekkeste og feteste og er, som nevnt, veldig kjapp i munnen. Mikey er gutten som finner på å dra på skattejakten, og den som tenker kjappest av gruppen. Han er en naturlig leder, og er drivkraften i gruppen. Data, spilt av Short Round fra Indiana Jones 2, er som en en ung, asiatisk Q fra James Bond. Han bruker mesteparten av sin tid på å finne opp nye, absurde oppfinnelser, som likevel viser seg å være effektive på skattejakten, for eksempel for å holde The Fratellis unna eller til og med redde sitt eget liv. Vet ikke om Short Round var et passende valg, dog: Han ser riktig ut, men han snakker så uforståelig at det er umulig å følge med uten tekst.

Men min favoritt er Chunk. Denne feite, godhjertede og dumme gutten spilles perfekt av Jeff Cohen. Chunk er også klumsete og lager mye lyd, noe som kan få gjengen i vanskelige situasjoner. Chunk's scener er høydepunktene i The Goonies, som når han, etter etterspørsel fra Mouth, viser frem "Truffle Shuffle", en slags...dans (?) som innebærer mye bar hud, eller når han blir tatt av The Fratellis, og under et avhør hvor de blant annet truer med å kutte av fingrene hans, forteller om alt det dumme han har gjort i livet sitt (det verste var når han lagde falsk oppkast og latet som han kastet opp på kino) eller når han slår ned en dør etter at de andre guttene kødder om moren hans. Chunk blir også nær venn med Sloth, en deformert mann.

Det jeg synes filmen gjør best er måten ungene snakker på. Hvis de er i en diskusjon, blir de alle veldig opphisset og snakker usammenhengende og fort. Et eksempel er når Mikey forteller historien om One-Eyed Willy, som fortelles utrolig overbevisende og er etter min mening spot-on av hvordan en ekte gutt i den alderen ville fortalt en slik historie. De er også ikke verdens smarteste (noe unger i liknende filmer vanligvis er), og sier mange ord feil, og når de blir rettet av de eldre ungdommene, er de selvfølgelig sta og svarer med "that's what I said!"

The Goonies er en av de filmene som er umulig å ikke like. Enten det er de fantastiske skuespillerne, det herlige manuset skrevet av Chris Columbus, eller de morsomme hendelsene. Jeg har sett denne filmen tre ganger allerede, og jeg koser meg like mye for hver gang. The Goonies har også utrolig god musikk, og med denne i bakgrunnen blir opplevelsen fullkommen. Dette er en av de beste familiefilmene noensinne, fordi den har så mye å tilby, både innen ren underholdning, men også i karakterer, skuespill, manus og humor. Hulene de utforsker ser også veldig bra ut, og skipet til One-Eyed Willy har den klassiske looken du alltid forestiller deg når du ser for deg et piratskip. The Goonies er helt fantastisk!

Alt i alt er The Goonies en film som ikke bare har tålt tidenes tann, den har blitt bedre med årene og ender opp som en film som slår de nye animerte familiefilmene any day. Dette er en ekte klassiker, en film som har noe for alle. Minnesverdige karakterer, effektivt plot, morsomme hendelser, flott musikk og godt skuespill. The Goonies er en must-see, enten hvis du bare vil se hvordan Sam fra Ringenes Herre så ut som barn, eller hvis du ønsker en av de beste filmopplevelsene på en lang stund. En av de beste filmene jeg har sett.

9/10

Anmeldelse: Harry Potter 1 (Bok + film)

Harry Potter er ett verdensfenomen verden over. Alle har hørt om den bebrillede trollmannen, og bøkene er lest av millioner av mennesker, meg inkludert. Nylig leste jeg alle bøkene om igjen, og hvordan har de holdt seg?

Enkelte spoilere!

Harry Potter and the Philosopher's Stone ble lansert i 1997, av den da ukjente forfatteren J.K. Rowling. Den ble en stor suksess, og ble oversatt til flere språk og solgte i bøtter og spann.

Philosopher's Stone handler om Harry Potter's første år på Hogwarts, den kjente skolen som trener opp unge gutter og jenter til å bli trollmenn og hekser. Harry Potter er 11 år I boken, men har allerede opplevd mye vondt I sitt liv. Da han bare var 1 år ble hans foreldre, James og Lily Potter myrdet av Lord Voldemort, den mest fryktede trollmannen noensinne. Han prøvde å ta livet av Harry også, men forbannelsen skjærte seg, og Voldemort ble borte fra verdenen. Dette førte til at Harry ble kjent som "The Boy Who Lived", siden han var den eneste som overlevde mordforbannelsen til Voldermort. Men Harry vokste opp vekk fra all berømmelsen, vekk fra trolldom, hos sine eneste slektninger; de høyst ordinære Vernon og Petunia Dursley, hans tante og onkel, sammen med deres sønn og Harry's fetter, Dudley.

Harry's liv suger, rett og slett. Konstant oversett og dårlig behandlet, og upopulær på skolen. Men en dag forandres alt da han får et brev som forklarer at han har fått plass på Hogwarts. Etter å ha ankommet skolen, fått plass I Gryffindor (et av de fire "husene" elevene bor I) finner Harry fort sine beste venner, Ron Weasley og Hermione Granger, pluss sine verste fiender; Draco Malfoy, en tvers gjennom råtten gutt, og Severus Snape, en professor som ser ut til å hate Harry fra øyeblikket han satte sine føtter I skolen.

Men det blir absolutt ikke et rolig år for Harry; han finner ut om Philosopher's Stone, en stein som kan gjøres om til en drink som gir eieren udødelighet. Når Harry og hans venner finner ut at steinen ligger I Hogwarts, tror de fort at en inni Hogwarts er ute etter den, og en kamp mot tiden starter, en som vil ende teste Harry I både mot, kunnskap og lederevner.

Det er klart at Harry Potter and the Philosopher's Stone er en barnebok. Ingen tvil. Den er kort, men bra satt sammen og plottet er effektivt. Philosopher's Stone, sammenlignet med fireren og utover, er veldig "enkel" I både handling og hvordan Rowling skriver. Det er tydelig at hun fremdeles ikke har bestemt seg helt for hvilke perspektiv hun skal skrive utifra også videre. For eksempel; I et kapittel hvor Harry spiller sin første Quidditch kamp, skifter plutselig boken perspektiv helt plutselig, og helt uten videre leser vi fra Hermione og Ron's synspunkter, noe som aldri skjer igjen I de senere bøkene.

Selv om boken er bra satt sammen og plottet har en sterk begynnelse og middeldel, begynner boken og miste seg litt mot slutten. Hvorfor? Det er over så fort. Rowling bruker veldig kort tid på å nøste trådene sammen og gi en solid slutt på boken. Dette er ikke et problem I senere bøker (bortsett fra Chamber of Secrets), men her er det et minus. Ikke at jeg ikke liker slutten: Voldemort, I et desperat forsøk på å gjenoppstå, har slått seg sammen med professor Quirrell, og lever på bakhodet hans. Ikke bare er det et spennende klimaks, men hendelsene overføres godt over til de neste bøkene, I historien om Voldemort.

Et problem som skinner gjennom hele boka er dette med at store hendelser er over for fort, som med slutten. Hvis jeg trekker frem Quidditch kampen igjen, så får du ikke engang med deg at Harry får den I munnen før han er på bakken og får heder og ære. Det er forvirrende og kunne vært mye, mye bedre. Heldigivis blir Quidditch kampene bare bedre og bedre med bøkene, som for eksempel kampen mellom Irland og Bulgaria I Goblet of Fire.

Til tross for alt dette er Harry Potter and the Philosopher's Stone en velskrevet, original og morsom bok som starter eventyret til Harry Potter på en flott måte. Karakterene er morsomme og du får et forhold til mange av dem. Boken har en gjennomgående barnlig tone, men inneholder dramatikk og tragedie I tillegg, og det skaper en flott miks. Voldemort, den ultimate badguyen, har en flott oppbygning. Når du hører alle trollmennene og heksene kaller ham for "You-Know-Who", skjønner du at dette er en ond karakter. Og han endelig viser seg for første gang, på bakhodet til en annen mann, skuffer det ikke. Philosopher's Stone er en flott, men ikke perfekt, måte å starte tidenes bokserie på.

8/10

Filmen er veldig tro mot boken, noe jeg synes er veldig bra. Det skal sies at Philosopher's Stone er en mye enklere bok å filmatisere enn de andre, fordi den har et mye mindre komplisert plot og karakterer. Den følger alle de viktigste hendelsene, og legger til noen morsomme sekvenser. Det er også sekvenser som funker mye bedre I filmen enn I boken, som for eksempel Quidditch scenen, som er veldig lite detaljert og er over på et blunk I boken, men mye mer dramatisk og underholdende I filmen. Det jeg elsker er at castingen ble så bra som den ble. Selv om de bare er barn, klarer Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson å overbevise som Harry, Ron og Hermione. De passer beskrivelsene også; selv om Hermione ikke har de store fortennene hun blir beskrevet med I bøkene, er det lange, tykke håret her, selv om det fjernes opp gjennom filmene. Richard Harris ser veldig riktig ut som Dumbledore (men det skal sies at Michael Gambon gjør en bedre jobb), og Alan Rickman er PERFEKT som Severus Snape. Filmen gjør alt rett, rett og slett. Hogwarts og området rundt det ser herlig ut, og effektene er gode. Hvis jeg skulle rangert filmene på hvor tro de er mot bøkene og hvordan de fanger stemningen fra dem alene, hadde Philosopher's Stone kommet veldig høyt, men de andre filmene er rett og slett mye mer underholdende enn denne. Men det var dette som startet opp alt, og gjorde veldig mye rett; perfekt casting, gode miljøer, spennende scener og morsomme vitser.En velgjort filmatisering av en veldig god bok, men ikke like bra som den. Men all heder og ære til Chris Columbus for et godt forsøk!

7/10

Nintendo 3DS event i Oslo!

Siden jeg var en av de 10 brukerne som fikk en sjanse til å oppleve 3DS'en på nært hold før alle andre i dag, tok jeg selvfølgelig en tur til hovedstaden for å ta en titt.

Da jeg møtte opp, var det folk allerede inne og hadde begynt testingen. Da jeg gikk opp i andre etasje, så jeg flere bord og folk i hvite 3DS t-skjorter som holdt en 3DS i hendene sine. På hvert bord var det et forskjellig spill, så her var det bare å gå rundt å sjekke ut. Jeg skal fortelle om mine opplevelser rundt spilla, men først: Funker faktisk 3D-effektene?

Svaret er, utrolig nok, ja, Da jeg først begynte å spille, tok det litt tid før jeg fant "sweet-spotet", hvor 3D-effektene var sterkest og ikke så helt rart ut. Men da jeg først fikk kontroll, så var det utrolig moro å spille i tre dimensjoner. På forhånd trodde jeg at 3D-bildene skulle poppe ut av bildet, men det viste seg å være omvendt; bildene gikk innover, og skapte et tydelig skille mellom karakterer, interiør osv. Det så herlig ut, og resultatet er at Japan har bygget en høyst imponerende og revolusjonerende håndholdt.

Grafikken var også fantastisk; nesten, kanskje like, god som Wii'en. Karakterer og områder var detaljerte og fine, og man kan nesten ikke sammenligne med den originale DS'en. Klare farger og karakterer, og blandet sammen med de brilliante 3D-effektene er det ingenting å klage på her.

Jeg må også skryte av de som jobbet der og sto ved spillene; de var veldig hyggelige og hjelpsomme. Noen var tilogmed litt for mye av det gode; jeg snakker spesielt om fyren med rastafletter som guidet meg gjennom Ocarina of Time demoen. Han kunne ikke roe seg ned et par hakk, og endte opp med å snakke i ett sett og jeg kunne ikke rekke å svare fyren før han byttet tema. Han var grei da; vi snakket om Oblivion, Zelda, håndholdt og konsollgaming og mer til. I tillegg var det en svensk dame som guidet meg gjennom Kid Icarus, og hun var jeg litt ukomfortabel rundt. Hun prøvde hele tiden å være morsom, men jeg fulgte egentlig ikke med, så jeg bare faka latter. Hun så ikke ut til å merke det da. Heldigvis.

Men hva synes jeg om spillene? Her er spillene jeg prøvde ut:

Super Street Fighter IV 3D Edition

Uten tvil det beste spillet jeg spilte. Grafikken var på Wii-nivå, og kontrollene var flytende og kule. Jeg satt spesielt pris på at Hadoukens og spesialangrep kunne gjøres ved å bare trykke på Touch Screenen, istedet for å gjøre en dødsvanskelig knappekombinasjon. I tillegg var 3D effektene fete, og skapte en fin dybde. Dette spillet leverte i både grafikk, gameplay og 3D. En utrolig kul demo.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D

Spillet i seg selv er jo genialt, men synes ikke 3D effektene var noe særlig imponerende. Har vel noe med spillet å gjøre også, I guess. Det var ikke så mye å gjøre i denne demoen, men spilte meg gjennom. Godt kontrolloppsett, men tok meg litt tid til å bli vant med det. Dette spillet skal nok være et av de første jeg skaffer meg, hvis jeg noengang skaffer meg 3DS i det hele tatt, men Links eventyr tar seg nok best ut i 2D.

Kid Icarus: Uprising

Utrolig intenst og fartsfylt, og tre enkle knappekombinasjoner, men synes det var veldig tungt og slitsomt å måtte balansere 3DS'en med en hånd. Det var alltid noe som skjedde i dette spillet, og jeg ble faktisk litt sliten og jeg ble glad da demoen var over. Men 3D-effektene var gode, tho. Kid Icarus var et greit nok spill, men langt fra det beste.

Dead or Alive Dimensions

Greit nok slåssespill, men langt fra så flytende og overbevisende som Street Fighter IV. Kjedelige knappekombinasjoner, og jeg endte opp med å bare sparke. Jeg vant alle kampene sånn. Pluss for at banene forandret seg når du spilte dem; hvis du slo en motstander ut av et gjerde eller noe sånt, byttet banen lokale. 3D-effektene var også godkjente. Morsomt spill.

Ridge Racer 3D

Dette likte jeg veldig godt. 3D-effektene var veldig sterke når racet ballet seg på, så her kom 3D-slideren veldig godt inn. Da jeg var fornøyd, fikk jeg en god racingopplevelse ut av Ridge Racer 3D. Godt kontrolloppsett, herlige 3D-effekter, god grafikk. Et spill du må være på utkikk etter når du har kjøpt din 3DS.

Resident Evil: The Mercenaries 3D Edition

La ikke spesielt merke til 3D-effektene, men grafikken skinte her. Fett å skyte ned zombies i førsteperson modus as well, selv om kontrollene var utrolig stive og det var veldig tungt å sikte og skyte. I tillegg kom det zombiejævler bak deg hele tiden, så The Mercenaries endte opp med å bli en veldig ujevn opplevelse for min del.

Steel Diver

Utrolig kjedelig ubåtspill som gikk ut på å bruke stylusen til å styre ubåten din over hindringer. Veldig tregt gameplay som ikke underholdt meg. 3D-effektene var herlige, da.

Samurai Warriors: Chronicles

Dårlig grafikk, svak 3D og utrolig forvirrende gameplay som ikke var noe fett i det hele tatt. Kjedelig, og jeg gadd ikke mer etter 5 minutter. Han som promoterte det spillet for meg virka ikke særlig overbevist om det, han heller.

James Noir's Hollywood Crimes

Spilte dette mens jeg venta på Kid Icarus, og må si dette var et stykke drittspill. Makan til kjedelig spill skal man lete lenge etter. Jeg vet ikke engang hva spillet gikk ut på; det var hvertfall 5 minutter med videosnutter som ikke ga noe mening, før jeg fikk en eller annen blomst som jeg ifølge promoteringsfyren skulle "studere og finne svaret". Da jeg etter å ha studert blomsten i noen minutter ikke skjønte noen ting, gjentok fyren det samme. Tror ikke han skjønte greia selv.

Metal Gear Solid: Snake Eater 3D TRAILER

En kort trailer jeg så. 3D-effektene var gode. Spillet virker kult.

Og det var dette jeg gjorde før jeg gikk lei og stakk. Det var kult å få oppleve 3DS'en på nært hold, og dens kraft og 3D imponerte meg stort. Jeg kommer nok ikke til å kjøpe den selv, men det er bare å applaudere Nintendo for hva de har fått til med denne håndholdte. Spillene var også gode, spesielt Street Fighter og Ridge Racer. Folka som jobbet der hvor også hyggelige, så alt i alt var dette et godt besøk til Oslo.

Topp 10: GR-brukere - Del 10

Okey, tiden har kommet. Gamereactor's aller beste bruker skal presenteres. Det har vært en krevende oppgave å finne de ti beste brukerne her på siden, og å rangere dem var enda vanskeligere. Men jeg må si jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Kriteriene mine var aktivitet, intelligens, personlighet, kvalitet på innlegg og hvordan brukeren bidrar til forumet som en helhet. Det som har vært likt for alle de ni brukerne jeg har listet opp er at ingen av dem nailer alle punktene. Bortsett fra denne neste brukeren, som gjør alt rett. Det er en bruker dere på Gamereactor bør se på som en inspirasjonskilde. Gamereactor's beste bruker er:

10. F0xHunter
9. jonaskram
8. Petrol
7. Zyrocz
6. Jack the Lack of Crack
5. Lykkedragen
4. Ursa Minora
3. Tommy Kvaernerud
2. dark samus nemesis

1. DoanDavid

DoanDavid er den mest fascinerende brukeren jeg har kommet over på Gamereactor. DoanDavid har alle kvalitetene jeg så etter, men også noen jeg faktisk ikke trodde jeg ville finne.
Han er en bruker jeg oppdaget rett før jeg begynte med denne listen. Og det slo meg hvor fantastisk han egentlig er. DoanDavid har det jeg alltid har likt: Skrivekunnskaper, lange innlegg, og evnen, og viljen, til å diskutere.

DoanDavid har kanskje ikke mer enn snart 300 innlegg på Gamereactor, men når alle brukerne på Gamereactor skrive kosemeldinger og generell spillsnakk, har DoanDavid kvalitet og alltid mening i innleggene sine. Han skriver også lange, meningsfulle innlegg som dufter kvalitet. Det er slike brukere som fortjener respekt og berømmelse på et forum som dette.

Han har også vist en evne til å både oppfordre til, og delta i, diskusjon. Hvis det er noe Gamereactor mangler, er det diskusjon. Men DoanDavid er en av de få, ved siden av noen moderatorer, som fremdeles kan diskutere. Til og med jeg diskuterer ikke, men DoanDavid er med på å løfte diskuteringsnivået tilbake, selv om det kan ta tid før det er tilbake på det samme gamle.

Men er DoanDavid en hissig bruker som lever for å diskutere og vinne, neida. DoanDavid virker er en veldig hyggelig fyr, men også utrolig hjelpsom. Han har også hjulpet meg med å finne et gammelt spill jeg har glemt navnet på. Så DoanDavid oppfyller personlighetskravet, og litt til.

DoanDavid må også hylles for sine velskrevne blogger som også oppfordrer til diskusjon, noe som igjen er utrolig bra. Han har sin egen skrivestil, som holder bloggen både interessant, underholdende og morsom hele veien. Han holder alltid en seriøs tone gjennom bloggene, men er morsomt når han først løsriver seg fra denne tonen og putter inn en humorøs tone.

Hva annet kan sies om DoanDavid? Jo, han har også skrevet noen herlige anmeldelser, som også er skrevet med en egen skrivestil og som jeg ser på som noen av de beste medlemsanmeldelsene på forumet. Dette også bare bidrar til DoanDavids overalle kvalitet.

DoanDavid er den ene brukeren som kanskje ikke alle vet om, men som likevel er bedre enn alle her. Rett og slett fordi han skriver så godt, og innleggene hans har alltid noe sofistikert i seg, og er smarte, velskrevne og lange. Det er slik alle skulle vært.

DoanDavid er en fantastisk bruker på alle punkter. Hans kvalitet i både innlegg og blogger er det ingen som når opp til. Hans fokus på diskusjon og meningsfylte innlegg i stedet for lekene og de dagligdagse innleggene som overfyller Gamereactor nå imponerer meg. Han er en stjernebruker uten like, som jeg håper flere folk legger merke til etter denne bloggen. Bare se litt ekstra på innleggene hans, og kanskje hent litt inspirasjon til å diskutere selv. DoanDavid er en av de viktigste brukerne her hittil, og jeg håper han ikke slutter å formidle sine meninger gjennom flotte innlegg og velskrevne blogger. Hvis jeg skulle valgt en bruker som kunne representert Gamereactor's forum, hadde jeg tatt DoanDavid. Hans intellekt, hans intelligens, hans evne til å diskutere...det er slike brukere vi trenger. Og siden vi faktisk ikke har noen andre som DoanDavid, velger jeg å kåre han til Gamereactor's aller beste bruker.

Og der var jeg ferdig. Tusen takk for alle positive kommentarer, det har vært morsomt å dele mine meninger om GR's beste brukere med dere. Nå som jeg er ferdig, vil jeg gjerne se deres meninger. Uenig eller enig med min liste? Lag deres egne lister, jeg er veldig interessert på å se deres lister. Oppfordrer dere til å gjøre det i kommentarene nå.

Det var som sagt veldig vanskelig å finne brukerne her og rangere dem, og jeg har derfor ti brukere som dessverre ikke kom med på listen, men likevel fortjener å bli nevnt her:

Moiseiwitsch Volodarskii
NewAge
Crazy Kraken
skeptisk-heksa
fantomena
Faunvik
Los
Strife_Cloud
Kakashi sensei
Zook

Takk til Cladeus, som ga meg ideen til denne listen og omtrent alle bildene som jeg har brukt.

Håper dette har vært morsom lesning, takk for meg!

Topp 10: GR-brukere - Del 9

Tiden har kommet for å dele ut sølvet. Her er Gamereactor's nest beste bruker:

2. dark samus nemesis

dark samus nemesis. Gamereactor's mest kameratslige bruker. dark samus nemesis (DSN) minner meg i stor grad om livet på det blå forumet. Han er utrolig hyggelig, vil mer enn gjerne slå av en prat og er rett og slett bare en utrolig likbar type.

DSN har vært på forumet I en god, god stund og har vært gjennom en stor forvandling. I starten var DSN en surrebruker uten like som hadde skriveproblemer, men nå er han...vel....Gamereactors nest beste bruker! Skriveproblemene er også som de aldri har vært der, imponerende.

dark samus nemesis oppholder seg overalt på forumet. Han deler sin kjærlighet for manga og Scott Pilgrim, og skriver ikke så altfor lange innlegg. Men det ser ikke tullete ut med DSN's chatteinnlegg, som det gjør med andre. Når man ser det håpløst lange navnet til DSN ved siden av innlegget hans, tror jeg de fleste tenker at innlegget plutselig ble mye bedre. DSN er, ved siden av Jack the Lack of Crack, den hyggeligste brukeren jeg vet om på Gamereactor. Ingenting slår de koselige meldingene til DSN, og han virker som en rimelig ålreit type.

Noe dark samus nemesis også er flink til, er å ikke være over-the-top vennlig som mange her er. Han sier ifra når en skriver et dårlig innlegg eller prøver å være morsom og kul, uten suksess. Sånne brukere har vi altfor lite av, men heldigvis har vi DSN.

dark samus nemesis er en av, hvis ikke den hyggeligste brukeren på Gamereactor. Han minner meg om det gamle forumet, og det er kanskje det største komplimentet jeg kan gi. Han den hyggeligste brukeren jeg vet om her, og bidrar til forumets stemning på en herlig måte. dark samus nemesis - Gamereactor's nest beste bruker.

I dag, rundt klokken 18.00, vil jeg presentere Gamereactor's beste bruker. Ikke gå glipp av det! Hvem tror dere vinner?

Topp 10: GR-brukere - Del 8

Siden jeg er i så godt humør i dag, tar jeg en del til i dag. Det er tid for pallen; de beste av de beste. Disse brukerne gjør rett og slett Gamereactor til et mye bedre forum. Allright, her er nummer 3:

3. Tommy Kvaernerud

(Det skrives Kværnerud)

TommyK kan bli sett på som den mest aktive brukeren på Gamereactor. Han har selv sagt at GR tar opp mer av hans tid enn noe annet, og dette understreker hans troskap til Gamereactor.

TommyK har vært på Gamereactor i over 5 år, og er fremdeles en av de mest aktive her. Da han først kom, under navnet zombie_timmy, trodde jeg ikke at han kom til å bli en såpass herlig og unik bruker som han er i dag. TommyK skriver ikke så veldig lange innlegg, og diskuterer ikke noe heller, det er bare selve tilstedeværelsen hans som teller. Jeg synes bare at Gamereactor hadde ikke vært Gamereactor uten Tommy.

TommyK er kjent for sine dypt personlige blogger som forteller om hans hverdag. Resultatet er noen av de bloggene jeg liker best å lese. Hvis noen har lest forrige del, sa jeg at Ursa Minora var en av de tre beste bloggerne på Gamereactor. Og de to andre er TommyK (og Bernt Erik.) TommyK skriver ikke spesielt morsomt eller på en spesiell måte, han skriver det han vil si rett frem og naturlig. Tommy, ikke stopp å blogge, no matter what.

Det spesielle er at det er ingenting minnesverdig rundt Tommy's skrivestil, hans intelligens, hans personlighet....han er bare en normal bruker som blogger om hans liv, på en mer personlig måte enn noen andre her, og det er det som gjør han så spesiell. Han er uten tvil en av Gamereactors mest unike brukere, og skiller seg ut på en veldig positiv måte.

I det siste har også TommyK gjort flere tiltak for å øke stemningen på forumet, via noen herlige konkurranser han laster opp. Enten det gjelder hans "konkurranse for kreative sjeler", som har alt får få deltagere, eller at han faktisk tar seg tid til å tegne 14 store bilder basert på spesielle spill som han skal gi til 14 heldige brukere på Gamereactor - her snakker vi en lagspiller.

TommyK ender opp med å være en av de mest minnesverdige brukerne her, fordi han gjør så mye for forumet, han blogger personlig og har vært her så lenge at jeg kunne ikke sett for meg et forum uten TommyK. En fantastisk bruker på alle punkter, og tredjeplassen kunne ikke gått til noen andre.

Øker spenningen? Forutse de to neste brukerne i kommentarfeltet!

Topp 10: GR-brukere - Del 7

Hei og hå, klart for fjerde del. Nå håper jeg spenningen stiger, å bli kåret Gamereactors fjerde beste bruker er en stor ære. Så, her er neste bruker:

4. Ursa Minora

Ursa Minora kommer på denne lista på grunn av en ting: Bloggene hans. Han har ikke 900 innlegg engang, men på bloggseksjonen er han den mest sentrale brukeren. Etter en kjapp kikk på profilen hans finner vi ut at han er en selvdigger, skriver anmeldelser for en nettside og er redd for diverse småting.

Som jeg sa, er bloggene det som gjør Ursa Minora så genial. Ingen blogger underholder meg så mye, og jeg har ved flere anledninger ledd av Ursa Minora's vittige skrivestil og humor. Han skriver om uventede temaer (som for eksempel for mye han elsker bestemødre) og briljerer med unik skrivestil og intelligens. Jeg ser på Ursa Minora som en smart person, som skriver langt, har et poeng og bare beviser at han oppfyller alle kriteriene jeg har. Hvis det er en god grunn til å fremdeles være på Gamereactor, er det for å lese bloggene til Ursa Minora.

Er det et annet sted på forumet Ursa Minora skiller seg ut? Jada, han skriver fabelaktige medlemsanmeldelser! Det er ytterst få skikkelig gode medlemsanmeldere her på siden, men Ursa Minora er defintivt en av de fremste. Her også skriver han med den herlige skrivestilen sin, og gir en bra framstilling av spillet han anmelder.

Men hvordan er Ursa Minora på selve forumet? Han er minst aktiv her, men han slenger en hyggelig kommentar her og der. Han skriver ikke lange innlegg, men koselige. Og det beviser vel egentlig at Ursa Minora er en hyggelig og morsom kar.

Ursa Minora kaprer fjerdeplassen fordi han er en genial blogger som aldri slutter å overbevise meg at han er Gamereactors beste blogger, ved siden av to andre. Han har en egen og unik skrivestil, han skriver smart og imponerer med anmeldelsene sine også. I tillegg er han morsom og hyggelig. Alt i alt, en selvskreven plass på denne listen.

Uenig/enig? Si deres mening i kommentarfeltet! Se etter del 8, som kanskje kommer I kveld!

Topp 10: GR-brukere - Del 6

Tiden er inne for sjette del av lista - og nå begynner vi på topp 5. Og hvem er den femte beste her? Jo:

5. Lykkedragen

Lykkedragen har vært på Gamereactor siden 2008, men hun har bare skrevet litt over 1000 innlegg. Likevel er Lykkedragen en veldig sentral bruker her, I mine øyne.

Lykkedragen er en av de få kvinnelige brukerne på GR som virkelig har kvalitet. Hennes kjærlighet for spill er ikke hindret av hennes kjønn. Bra, Lykkedragen! Hun har også god kontakt med Bernt Erik, siden hun har vært på to av Bernt's meget populære BondeLAN. Og dermed er Lykkedragen en bruker jeg tror de aller fleste er misunnelige på, for hvem vil vel ikke møte Bernt Erik?

Lykkedragen er en utrolig hyggelig bruker full av liv. Til tross for få kommentarer, er jeg en fast leser av bloggene hennes, som alltid er god lesning. Hun er en av Gamereactors mest sentrale bloggere.

Hvordan oppfører hun seg på forumet, da? Hun er hyggelig og vennlig, og det er hyggelig å snakke med henne, selv om jeg egentlig ikke har snakket med henne. Hun skriver ikke lange innlegg, eller diskuterende innlegg, bare skriver noe hyggelig og koselig og lager en fet blogg. Gjør ikke noe for meg, det!

Lykkedragen har også satt seg et livsmål som virkelig betyr noe:

" Har som livsoppgave å få flere jenter til å spille "

Ikke bare det, hun har visst allerede fått flere venninner ombord! Jeg er sikker på at Lykkedragen kommer til å få en eller annen stor pris for hennes arbeid innen jentegaming. Stå på!

Så, Lykkedragen kjenner Bernt Erik, hun er en sentral blogger, hun er hyggelig og har satt seg et viktig mål for livet. Hun bidrar til bloggenes kvalitet, men også den generelle stemningen på forumet, noe som er verdt en plass her. En høy plassering, til og med.

Kan dere spå de fire neste? Bare å fyre løs nedenfor!

Topp 10: GR-brukere - Del 5

Da er vi halvveis! Setter pris på den positive mottakelsen jeg har fått, alltid like koselig. Men nå skal jeg ikke bli altfor sentimental her, så la meg bare begynne med en gang:

6. Jack the Lack of Crack

Gode gamle Jackie har ikke skrevet ti innlegg engang i 2011. Derfor kan vi vel konkludere med at aktivitetskriteriet oppfyller han ikke. Men Jack the Lack of Crack vinner store poeng på hans uimotståelige sjarm, og hans perfekte medlemsanmeldelser. Jack har lenge vært selve definisjonen av "koselig" her på forumet. Hans kommentarer virker hyggelig selv om det står "dra til helvete" på dem. Innleggene hans har en viss aroma rundt seg, et eller annet tegn på at dette innlegget bør du lese.

Og lese bør du gjøre, for Jacks innlegg er ikke bare hyggelige, de er smarte også. Han er veldig oppegående type, ser det ut til, og innleggene hans har intelligensen jeg ser etter, uansett om det bare er de vanlige kosemeldingene han har holdt på med i år, eller de litt lengre, diskuterende i fortiden. Så Jack...hadde vært koselig om du ble litt aktiv igjen.

I tillegg til at innleggene er hyggelige uansett, og smarte, er Jack også en veldig vittig person, noe som selvsagt ikke er et minus. Han har fått meg til å trekke på smilebåndet ved flere anledninger, og det er ikke mange brukere her som har fått meg til å gjøre det. Så kudos til Jack der.

Men det Jack the Lack of Crack virkelig har satt sine spor som, er Gamereactors beste medlemsanmelder. Uansett når han skriver en anmeldelse, har du en flott anmeldelse foran deg, som er fylt med Jacks gjenkjennelige skrivestil; lett og humorfylt. Anbefaler alle å ta en kikk på disse anmeldelsene, de er noe for seg selv når det gjelder skrivestilen.

Selv om Jack the Lack of Crack ikke har vært så aktiv de siste månedene, håper jeg at han ser dette og blir mer aktiv fremover. Han bidrar til forumets sjarm og stemning, og sånne brukere trenger vi flere av. I tillegg holder han kvaliteten på medlemsanmelderne her oppe, og vi kan vel konkludere med at sjetteplassen er fortjent.

Enig/uenig så langt? Noen brukere dere vil ha med? Bare å la fingerne deres rase over tastene mens dere lister opp deres valg for de neste plassene!

Topp 10: GR-brukere - Del 4

Tiden er inne for fjerde del av min liste, hvor jeg presenterer de ti beste nåværende brukerne. Den syvende beste brukeren på Gamereactor er som følger:

7. Zyrocz

Hvem er Zyrocz? Han er en av Gamereactors mange brukere, og som ifølge krypinnett har et nogenlunde pessimistisk syn på livet og har tre platinum trophies på PS3'en sin (nerd). Han er også en smule lat, ser det ut til, siden han enda ikke har fjernet nisselua på avataren sin. Vi er i mars nå. På tide og fjerne den?

Velvel, hva gjør Zyrocz den syvende beste brukeren her? Han skriver ikke lange innlegg, men heller ganske korte. Jeg har likevel følelsen av at han er nogenlunde smart, og jeg tror nok jeg har rett. Han skriver ikke de mest filosoferende innleggende her, langt ifra, men jeg har bare på følelsen av at han er smartere enn de fleste her. I tillegg klarer han å få mye mening ut av få ord, noe som er en god styrke. Mange som skriver overdrevent mye, selv om han egentlig ikke trenger det, men Zyrocz klarer å begrense seg.

I tillegg har han et av GR's feteste brukernavn. Zyrocz. Hvis bokstaven "Z" blir brukt riktig, kan det føre til et herlig brukernavn, og han mestrer bokstaven til det fulle, og Zyrocz ender opp med å bli et perverst bra navn.

Zyrocz skal visst I tillegg ikke være SÅ hyggelig som andre brukere her, men det synes jeg er sjarmerende. Trenger litt mer naughty brukere her. Men Zyrocz er jo også en vennlig kar, så her har vi en blanding. Det liker jeg.

Så, Zyrocz er lat, han skriver mye på få ord, han har et sinnsykt herlig brukernavn og kan være hyggelig og småfrekk på samme tid. Er det verdig en syvendeplass på en liste som dette?

......ja.

Er dere fornøyde med valgene hittil? Er det noen andre brukere dere vil se her? La meg høre deres valg i kommentarene!

Topp 10: GR-brukere - Del 3

Da er jeg tilbake med den tredje delen av forumets 10 beste nåværende brukere. Hittil har F0xHunter og jonaskram fått sine rettmessige plasser på listen, men hvem er nestemann? Jo....

8. Petrol

Etter en kjapp titt på Petrols fyldige krypinn, finner man ut at han er glad i blant annet Uti vår hage, Halo og fiskestenger, pluss at hans virkelige navn er Petter. Men hva er det som gjør Petrol den åttende beste brukeren her?

Petrol's innlegg bærer en viss intelligens, og jeg synes han skriver bedre enn mange andre her. Han diskuterer ikke mye, men han vinner poeng på hans hyggelige tone og hyggelige innlegg. Han skriver ikke mange "wall of text" innlegg (er det egentlig noen som gjør det for tiden?) men fokuserer heller på å snakke vennlig om spill og alskens andre ting, som fks. Lucid Dreaming. Hans største fokus her på forumet er vel å snakke om spill, hvor han har flest innlegg.

Men Petrol kan også skrive lange, fine innlegg as well, noe som gjør at jeg plasserte han her. Han virker både smart og har evnen til å skrive. Han har også skrevet gode blogger, selv om han ikke har skrevet en blogg siden august. På tide å skrive litt igjen, Petrol?

Så Petrol har kvaliteten på innleggene jeg har lett etter, men han virker også som en meget hyggelig kar som bidrar til forumet på en veldig positiv måte. Han skaper en flott miks av intelligente innlegg og casual small-talkish innlegg som passer veldig godt inn hos Gamereactor. At han har en god humor (GRESSS!!!) skader heller ikke.

Okey, oppsummering: Petrol har en god personlighet, er smart og klarer å skrive lange og gode innlegg, samt litt kortere og hyggelige innlegg. Det er dette som gjør Petrol til en såpass god bruker, og åttende plassen er vel fortjent.

Har dere noen tanker om de syv neste plassene? Ikke vær sjenerte, skriv om hvilke dere vil se på lista framtiden!

Topp 10: GR-brukere - Del 2

Allright, klar for en ny del av min liste over de ti beste nåværende brukerne på Gamereactor. Og den niende beste brukeren på Gamereactor er:

9. jonaskram

jonaskram er en 19-årgammel gutt (eller mann?) som overraskende nok har brukt mest tid på å kommentere, og skrive blogger. Kanskje noen husker hans eviglange bloggserie "The Heroes Legacy" som kanskje kan beskrives som GR's lengste bloggserie, siden den har til dags dato 30 deler, og enda ikke er ferdigskrevet!

jonaskram er altså en ganske sentral blogger på Gamereactor. Selv om han bare har skrevet en blogg i 2011, så er den godt skrevet og oppfordrer til diskusjon, noe som er viktig her. Dette beviser også at jonaskram er en smart person, som klarer å skrive om et sånt tema på en så god måte.

Jeg har også inntrykk av at jonaskram er en hyggelig og vennlig person. Du finner ikke fiendtlige innlegg fra denne karen, men heller hyggelige, men ikke så veldig lange, innlegg. Selv om han veldig sjelden diskuterer spill (noe som er rart, siden forumet heter GAMEreactor) tilbringer han mye tid på off-topic hvor han liker å snakke om alskens ting, men også å vurdere andre brukeres navn.

Så hvorfor har jonaskram fått niendeplass på listen? I tilfelle du ikke orker å lese alt som står her, skal jeg fatte meg I korthet og skrive en liten konklusjon:

jonaskram er en av forumets fremste brukere pga hans evne til å skrive gode blogger som oppfordrer til diskusjon, noe som er sjelden nå for tiden, mens han også er en hyggelig kar som også beskriver seg selv som "furry", hva enn det betyr. Det er dette som gjør han til Gamereactors niende beste bruker, rett og slett.

Så, kan dere forutse de åtte neste brukerne? Fyr løs i kommentarene!

Topp 10: GR-brukere - Del 1

Heisann.

Har tenkt litt på hvilke brukere jeg synes utmerker seg mest her på forumet, altså hvem som er de beste NÅ. Det betyr at jeg tar utgangspunkt i brukere som er aktive right now. Jeg vil ikke inkludere moderatorer og skribenter, og vil prøve å lansere en del hver dag. Kriteriene mine er aktivitet, intelligens, personlighet, kvalitet på innlegg og om brukeren bidrar til forumet som en helhet. Okey, da bare begynner jeg:

10. F0xHunter

Så hvorfor får F0xHunter en plass på denne prestisjetunge listen? Well, han er en riktig koselig fyr som skaper god stemning på forumet, har jeg lagt merke til. Hans innlegg er ikke kjedelige og "grå", som flere her, men heller artige og morsomme. Han har en fin personlighet, rett og slett. Han tilbringer mest av sin tid på spillseksjonen av forumet, hvor hans store hobby er å snakke om de neste store rollespillene som kommer. Etter å ha sjekket ut krypinnet hans kan man også se at han liker veldig mange (rolle)spill ekstra godt og at en generell oppfatning av han på forumet er at han "ikke er snill", tydeligvis.

Så, F0xHunter har en fin personlighet som gjør at innleggene hans blir mer...fargerike enn andre innlegg. Men det må da være noe mer? Revejegeren bidrar også til å gjøre GR et triveligere sted å være med sin aktivitet, og han har postet mange innlegg de siste månedene. Hans innlegg er ikke noe særskilt lange, men holder spilltrådene levende ved å poste, diskutere kvalitet på spill og holde en humorøs tone som oftest.

F0xHunter har også briller, og er det ikke viden kjent at folk med briller er litt ekstra smarte? Og joda, jeg har absolutt inntrykk av at F0xHunter er en smarting. Ikke nødvendigvis BARE pga hans briller, men han kan for eksempel en hel del om "modding", noe jeg ikke skjønner ikke noe av. Et tegn på smarthet, det der.

F0xHunter er en av GameReactors nåværende beste brukere. Han holder kvaliteten på forumet oppe med fine innlegg på spillseksjonen, en hyggelig tone som gjør at du rett og slett får lyst til å slå av en prat med karen. GR trenger absolutt flere brukere som F0xHunter.

Så, hvilke brukere tror dere vil vinne? Kom tilbake i morgen for plass nummer 9!