Spill er barnslig

Min søster, som for øvrig ikke er så overlegent intelligent som undertegnende, provoserer meg veldig når hun synes jeg burde slutte å spille fordi jeg ikke er en unge lenger. «Har du ikke vokst fra det?», spør hun.

Jeg svarte at den gjennomsnittlige spilleren er rundt 30 år. Da så hun for seg en haug med mammadaltete, barnslige 30-åringer som ikke klarer å vokse opp. «Du kommer til å ende opp som en av dem du også». Jeg svarte at jeg slutter å spille når jeg blir 90 år, og spurte henne om ikke hun skulle slutte å høre på for eksempel musikk.

La dette stå som en illustrasjon på hvordan enkelte ser på spillmediet. Det blir bare spekulasjoner hvor omfattende slike negative holdninger er, men jeg vil tro det gjelder mange. Spesielt de som ikke spiller og enkelte foreldre som heller ikke har gjort det, men har barn som gjør det. Det har fått ufrivillg aktualitet den siste tiden, men det er ikke denne bloggens tema.

Det er kanskje ikke så rart at den gjennomsnittlige spilleren er over 30 år gammel, for spillbransjen er ikke mye eldre enn det. Kanskje det er et tegn på at mange aldri legger fra seg spillingen? I så fall kan den ikke kalles barnslig, men det er rart at enkelte ikke ser underholdningen spillingen gir likestilt med for eksempel film, tv og musikk. For de som spiller er dette en selvfølge. Man skulle dermed tro, når brorparten av ungdommene nå spiller, at de fleste har stor respekt for spillingen. Men det er klart at tidligere tiders dogmer kan henge igjen, eller at det oppstår en større motkultur når spillkulturen vokser. Akkurat som hatet mot, la oss si, Justin Bieber vokser like mye som hans popularitet.

Det finnes haugevis med spill for barn på samme måte som det finnes haugevis med spill for voksne. Men ser vi en stor nok variasjon innenfor voksenspillene som for eksempel filmene? Der vil jeg si at svaret er nei. Dette bringer inn diskusjonen om kunstspillene, som er på kjærkomment fremgang. Vil spillene og spillerne få større respekt når vi får inn den type spill? Spillutvalget blir dominert av det som tilsvarer popcornaction-filmene. Derfor vil det være logisk å tro at når spillutvalget for voksne øker, vil også respekten for spillmediet gjøre det. Respekten burde allerede være stor, men man snur ikke på rundbordet uten at gubben tar en dram etter frokost ved stabburet, som kjærringa sier.

God jul'a.