Diktlesing - en bedrøvelig øvelse?

Jeg vet at å lese dikt er en vanskelig øvelse for de fleste, kanskje på grunn av lite interesse, men også på grunn av at man leser feil bøker til feil tid. I skoleverket pløyer man gjerne gjennom dikt fra Jan Erik Vold, Halldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge eller Inger Hagerup. Dette er store poeter i norsk sammenheng, men så ufattelig kjedelige, da!

Noe av problemet er at disse forfatterne skriver over hodet på elevene, og de vil ikke få noe ut av det før i hvert fall 10 år senere, når livserfaringen er større og refleksjonsevnen bedre.

Diktanalyse er også en like fatal feil. Ved første møte med poesien må det analyseres, når det i seg selv er meningsløst å telle linjer og rim. Det vekker ingen glede til å fortsette og lese på egenhånd, noe som burde være hovedoppgaven til utdanningssystemet. Så får man heller vente med analysen.

En annen misforståelse er at diktet skal bety noe. Det trenger absolutt ikke gjøre det. Noen ganger er det bare vakkert. Hvor ofte ser du opp mot natthimmelen og spør deg selv hva disse stjernene betyr og vil si deg?

Samtidspoesien er en jungel, men det er bare å åpne en diktsamling og se om du liker det. Jeg kan her anbefale Audun Mortensens morsomme «Alle_forteller_meg_hvor_flink_jeg_er_i_tilfelle_jeg_blir_det». Det er med slike typer dikt lesingen bør starte.

Hvilket forhold har du til dikt?