Lite aktivitet fra Snikmorderen

Jeg følte med en gang at jeg hadde funnet en passe egoistisk tittel. Skulle liksom tro jeg var den eneste dette gjaldt. Tenk på de som allerede har vært i skammekroken i ukevis av samme grunn. Eller enda verre... De som aldri når opp på listen - I'm looking at you right now,YOU HEAR ME?!

Hadde nesten vært bedre å skrive denne bloggen når jeg falt utenfor Topp 10. Det ville liksom fått en bedre effekt. Som om jeg var den eneste, og som til og med skrev blogg om det.

Neida. Men jeg må ærlig innrømme at på slutten av denne ukens oppmuntrende ord fra Ole-Christian, som ga meg klar beskjed om at Nå som hun er tilbake i god behold etter Oslo-turen satser vi på en sterkere plassering neste uke, SirThomas.

Så var helt ærlig det første jeg tenkte: Det gir meg vel en grunn til å være mindre aktiv?

Det er ikke til å legge skjul på at jeg muligens har fortalt litt for mye - Noe folk lett ble lei, og derfor har jeg begrenset det litt.

Må også presisere at det ikke er noe galt i at folk spøker om de mer håpløse situasjonene jeg skriver om. Jeg er stort sett en blanding mellom seriøs og useriøs, men om det er underholdende eller tragisk får være opp til hver enkelt.

Men jeg har på ingen som helst måte noen planer om å komme med lovnader om at aktiviteten min skal bli bedre - Jeg styrer ikke fremtiden heller.

For det har skjedd litt av hvert i det siste. Jeg har såvidt fått kontakt med en som fremdeles har en slags viktig rolle i livet mitt. En jente jeg ikke engang kan navnet på, la meg randomly til på snapchat og begynte å sende meg lettkledde bilder. Jeg ble plutselig kjent med en sadist, pyroman og AC fan av det motsatte kjønn. Og jeg har begynt å gjenoppleve en del av barndommen min igjen.

Jeg har forøvrig en tverrfaglig fremføring og en fremføring om radioaktiv stråling neste uke, men jeg tviler på at det kommer til å holde meg spesielt opptatt. Jeg tenker mer på det som skjer fremover.

Hva jeg skal til sommeren vet jeg ikke enda. Men jeg har lyst på jobb. Virkelig desperat. Når hun allerede har fått seg en betalt jobb, vil jeg snart begynne å bli litt produktiv jeg også. Tenkte forresten umiddelbart på at det siste der kunne høres litt feil ut.

Etter all usannsynlighet kan det også se ut til at hun jeg har hatt mye av fokuset mitt på en god stund, er singel igjen. Men jeg ser ikke på det som en direkte fordel. Det gjør det heller enklere. Og samvittigheten min lettere.

Planen var jo også blant annet å bli mer aktiv på spillfronten igjen. Det prosjektet har jeg såvidt begynt på, men det er ikke så mye fremgang der enda. Føler ikke akkurat for å sitte og spille denne sommeren heller, men The Last of Us har jeg ingen planer om å gå glipp av.

Men uansett hvilke planer jeg får, og uansett hvor lite jeg gleder meg til den stadig kommende dagen - Så kommer jeg nok utvilsomt til å tilbringe natten E3 går av sammen med GR.

Bilde: Random - Etter at jeg nesten fikk en advarsel på mandag. Unnskyld!

Veddemålet

Vi kalte det Veddemålet.

Men det var det jo egentlig ikke. Det begynte som en fleip mellom meg og The Cookiemonster om at jeg skulle 'bevise' noe. Tok det for moro skyld videre til Ole-Chistian, og plutselig ble det en realitet.

«Hvis 5 stykker støtter det er jeg med»

Jeg var dømt til å tape. Han visste det. Hun visste det. Alle visste det.

Jeg kunne lett ha tatt flere. Men hvor mange aktive brukere er det egentlig? Det er mer enn 5, stort sett er det bare til å se på ukens mest aktive. Poenget mitt er, det er stort sett den samme gjengen her, og det er ikke så fryktelig mange. Og hvor mange skulle jeg egentlig forvente ville støtte noe sånt?

Likevel tok det ikke lang tid før jeg 'nådde' det som skulle til, og da kunne jeg jo ikke backe ut. Eller, jeg kunne, men hvem liker en quitter? Hvem liker noe sånt uansett?

Menneskeheten gjør det. Vi oppmuntrer til syke, gale og umoralske ting, for med mindre man er på grensen til A4 menneske er dette noe man alltid vil ønske å se.

Hvis jeg sa at jeg hadde en fyr inneløst i en garasje som jeg hadde planer om å tortuere og leke SAW med og legge ut video hvis jeg fikk et viss antall stemmer på det, hvor mange tror dere hadde bedt meg om å slippe han løs?

Det er ikke det at folk vil se noen bli torturert, de vil se unnskyldningen etter at jeg har nådd målet, på hvorfor jeg ikke gjorde det. Og hvis det i realiteten ikke var en bløff, var det virkelig synd for denne fyren.

Nok om det. Folk stemte, jeg gjorde det, og etterhvert fikk jeg høre hvor feil det var. Og det er helt riktig. I det store og det hele er jeg feil.

Ble til og med stemt ned på rankingsystemet til 4 stjerner, noe jeg anser som rimelig spesielt - Må være en av få som har klart det.

Både folk her og for real har merket seg aktiviteten min på GR i det siste. Det finnes folk som tror at det eneste jeg bryr meg om er spill.

Hun tror det.

Og for et par år tilbake, så stemte sikkert det. Nå er ikke det tilfellet, selv om det ser slik ut. Det er bare en fasade. Et slags cover. Kall det hva du vil.

Det er kanskje hovedinteressen min fremdeles, men spill er langt ifra det viktigste i livet mitt. Det viktigste for min del blir heller å gjøre erfaringer og komme seg videre i livet. Selv om jeg samtidig ikke kunne brydd meg mindre.

Jeg har noen ganske fuck'd up sider, blant annet en mental svakhet. Og den blir tydeligere på dager jeg har spesifikke minner fra hendelser som har skjedd. Idag er en slik hendelse.

Og hvis min mentale svakhet tar overhånd i det jeg ellers holder på med, blir jeg virkelig ikke en koselig person å forholde seg til.

Kanskje det har blitt for mye i det siste. Kanskje jeg bare er for redd for den dagen. Kanskje jeg skal ta meg en pause fra GR...

All good things need to come to an End...

Skjerp deg, Thomas

Jeg har ikke spilt aktivt siden 21. Desember 2012 - Føler jeg i hvert fall...

Den dagen skjedde det to ting: Fikk klem av hun jeg liker for første gang (måtte bare nevne henne igjen, right OC?) og jeg fullførte Assassin's Creed III.

Spesielt sistnevnte var litt utenom det vanlige, ettersom jeg hvert år siden 2009 har pleid å få årets AC til jul. Men ikke i år. Jeg startet 1. Desember og spilte hver helg frem til dagen hvor alt skulle konkluderes.

Så ble jeg altså ferdig - Før jul. Så, hva skulle jeg bruke dagene etter jul til nå? Det fant jeg fort ut.

Uten at jeg på noen som helst måte trodde at klemmen fra henne var noe mer enn det den var, tok jeg opp kontakten mer på facebook. Snakket sammen nesten hele julaften, faktisk.

Dagene etter fortsatte vi kontakten, og etter å ha fått meg ny mobil fikk jeg meg blant annet Snapchat. Det var dager hvor vi satt oppe til nærmere 05:00 og snakket om alt mulig.

Det gikk ganske bra, frem til jeg fikk følgende spørsmål: Er det noen av guttene som har fått et lite crush on noen av de andre jentene i klassen da?

Jeg var så nære, men hun ga meg noen få utveier, så jeg avslørte ingenting. Det gikk et par timer uten at hun fikk noe skikkelig svar. Dette førte til at kjemien mellom oss ikke lenger var fullt så positiv, selv om vi ordnet opp til slutt. Well played, Thomas.

Men oppe i alt dette så det ut til at jeg hadde glemt min viktigste interesse: Spill.

Det var i starten av Januar, og enda jeg hadde Far Cry 3, kom jeg opp med en rekke latterlige unnskyldninger til meg selv om hvorfor jeg ikke følte for å spille:

- Klarte ikke å nyte Dishonored
- Ble ikke det samme etter 21. Desember
- Lei PS3 konsollen
- Liker ikke TV'en
- Skolen tar all tiden min
- Må spille mindre og bli mer sosial
- Det miserable kjærlighetslivet mitt hvor tankene mine rives mellom to jenter, som gjør at jeg ikke føler for å gjøre noe som helst annet enn å sitte på PC'en og gjøre ingenting

Jeg er klar over at spillelysten enkelte ganger forsvinner. Men jeg har vel egentlig aldri opplevd det før. Nå nærmer det seg 4 måneder siden, og dagen hvor hun jeg liker fikk seg kjæreste, har for lengst passert.

Jeg har til nå fullført bare et spill i 2013, og det er Dead Space 3 - Et spill jeg koste meg ganske mye med mens jeg spilte gjennom i Co-Op med en kompis.

Så hvorfor jeg ikke får meg til å starte Far Cry 3 for å få med meg et av fjorårets største spillopplevelser, skjønner jeg ikke. Men nå har jeg bestemt meg:

1. Mai er det slutt på griningen og da skal jeg gjøre alt - Ikke bare skal jeg konvertere (kanskje en liten overdrivelse) til Japan og gi Anime en sjanse, men jeg skal også ta PS Vitaen min ut av esken, som jeg har hatt liggende her siden før jul.

Som han ene kompisen min sier: You can't Escape the fact that you're a Gamer!

Har du opplevd at spillelysten har forsvunnet før, og eventuelt hvilket spill ga deg lysten tilbake?

Siste Innsats

Jeg har ikke pleid å se på meg selv som noe stort konkurransemenneske.

Likevel har den siste uken vært...

Det mildeste ordet jeg kan bruke om den må være "utfordrende".

Forrige uke klarte jeg å klatre opp til en tredjeplass på listen over mest aktive - En plass jeg beholdt i ét døgn (men dog det viktigste), bare for å bli slått av Joey dagen etter.

Uken som har vært ønsket meg ikke akkurat velkommen heller: På mandag sov jeg bare én time, for å så gå på skolen og ha norskprøve, tirsdag hadde vi Coopertest, onsdag jobbet jeg på Rema, og på torsdag hadde vi den samme kjipe læreren nesten hele dagen med fagene Matte og Naturfag.

Alle disse dagene sov jeg lite, som et resultat av aktivitet i Nattråden. Først på fredag fikk jeg en fridag og kunne sove ut.

Men det er ikke bare søvnløshet og trøtthet jeg har kjempet mot denne uken: Den eneste personen som mener at jeg virkelig må sove, er min mor. For å bevise dette, fjerner hun det trådløse internettet når hun legger seg.

Easy Match. Er bare å koble seg til med mobilnett. Men det koster penger. Jeg kan ikke gjøre det i all evighet. Men litt kan jeg vel - Før det plutselig utvikler seg til mye.

En annen ting jeg har måttet ofre denne uken er (nesten) det hele sosiale livet mitt. Jeg er selvfølgelig tilstede på skolen, og tidligere i uken opplevde jeg til og med at læreren ga "blanke faen" i at jeg måtte oppdatere livefeeden på GR.

Måtte jo det. Så jeg gjorde det likevel.

Om det er motivasjon at hun jeg liker prøver å fortelle meg at jeg må sove om natten kan diskuteres, men etter at Ole-Christian ga meg følgende ord på forrige ukes liste:

"Vi håper at du forsvarer, eller til og med forbedrer, plasseringen din neste uke, SirThomas."

Så var det noe som virkelig slo inn og sa "CHALLENGE ACCEPTED", et oppdrag om å forsvare sin rettmessige plass, noe jeg antar ikke er langt ifra det samme som har drevet JoEy_Odd de siste ukene.

Men som om jeg ikke hadde nok hindringer i livet fra før, innså jeg snart at jeg hadde en mye større trussel: Joey var aktiv som aldri før og beholdt tredjeplassen, ElGamer kom tilbake fra sitt sosiale liv og tok fra meg fjerdeplassen, før RockFuzzEleven til slutt bestemte seg for å gi meg enda litt mer konkurranse og kalte seg selv "poenghore" når han omsider kastet meg ned på sjetteplass.

Og med det har mitt oppdrag om å forsvare plassen på listen, blitt mislykket...

Men, og dette er et stort MEN...

Jeg er ikke kastet ut av #Topp 10 enda, og før jeg finner ut hvilken plass jeg får på neste ukes liste, gjenstår det å gjøre en respektabel SISTE INNSATS!

...En innsats som kanskje ikke blir så stor som jeg hadde håpet på, ettersom min mor kommer til å ta internettet for natten ganske snart...

Det er mye man ikke vet!

Forrige søndag fikk jeg meg en overraskelse...

Jeg skulle bare besøke min far med søsteren min. Han bor i Oslo, og kommer hit omtrent en gang i måneden. Men det har seg sånn at han ikke får treffe søsteren min alene, så han måtte treffe henne hos en kompis som min mor stoler på. Jeg var bare med kan man vel si.

Jeg har jo kjent denne kompisen til pappa i mange år, så jeg vet at han er en bra fyr. Og plutselig ville han vise meg noe: Han hadde litt av en samling med flymodeller som er eksakte kopier av de faktiske flyene som går. Noen av de gamleste modellene gikk ikke lenger, men det var likevel interessant at han hadde bilde av hvordan alle flyene så ut i virkeligheten også.

Men når jeg var hos denne fyren for noen år tilbake, kan jeg huske at han hadde en PS2 med blant annet GTA San Andreas. Men spilte han mye...?

Det fikk jeg fort bekreftet når jeg så spillsamlingen hans. Alt fra Red Dead Redemption, til Medal of Honor Warfighter som kom ut i fjor.

Han hadde også en rekke CoD spill, men jeg så ikke det nyeste, så jeg måtte spørre: Har du Black Ops 2 også?

Han svarte enkelt at "Jeg har alt!"
Så kom det... Men akkurat nå holder jeg på med Assassin's Creed III, det er dritbra!

Han fortalte at han nesten var helt ferdig og hadde noe med 93% - Wait.. Det er jo høyere enn det jeg har! Tok litt tid før jeg innså at han snakket om synkroniseringen når han svarte ja på spørsmålet: Har du fullført historien?

Det endte med at vi hadde en lang samtale om min elskede spillserie der pappa var tilskuer, og mens han skrøt av at han hadde Join or Die Edition kunne jeg fortelle at jeg selv hadde Freedom Edition av spillet.

Jeg vet at Assassin's Creed er en spillserie for voksne, så det at en voksen faktisk spiller det burde jo ikke være så big deal. Men jeg er vel preget av at jeg føler spill er undervurdert av de fleste voksne.

Noe av det som overasket meg mest var alt han hadde lagt i å få full synkronisering på hovedoppdragene. Som om ikke det var nok hadde han til og med kjøpt seg Season Pass og spilt gjennom begge episodene av The Tyranny of King Washington og ventet spent på den siste.

Etter at hans 8 årige sønn sa "Pappa har lyst å kjøpe nummer 4 når det kommer!", så spurte jeg om han hadde hørt om det nyeste, hvorpå han svarte "Det er vel det med pirater?"

Jeg ble stadig imponert:

En 47 år gammel familiefar som jeg har kjent siden jeg var liten, viser seg å være en Gamer. Og digger AC!

Etter at han hadde snakket om hvor fantastisk gøy GTA IV var og at han gledet seg til GTA V, så ga jeg han en klar oppfordring:

Vis pappa hvorfor spill er så bra!

Min far var på sin side overbevist om at han ikke hadde tid til sånt. Den påstanden kunne han bare glemme, og vi avtalte at vi tre skulle få til en spillkveld i nærmeste fremtid.

For å introdusere min far til spillverdenen har jeg planer om å begynne med Heavy Rain. Tenker også på Journey, men først og fremst vil jeg vise ham hvilke spennende og seriøse sider et spill kan ha...

Hvilken oppfatning har du av voksne og spill? Har du gjort et forsøk på å introdusere foreldrene dine til spillverdenen? Eller har du blitt overrasket over å avsløre voksne Gamere?

Et enkelt budskap

Vanligvis så har jeg det klart for meg hva jeg har tenkt å blogge om, og lager en passende overskift til det. Men ikke idag. Idag ville jeg egentlig bare si noe enkelt - Som blir de to siste ordene i denne bloggen.

Men, for å gjøre bloggen litt mer interessant å lese og gi folk mer å kommentere på, skriver jeg litt av hva jeg har gjort og tenkt på i det siste...

Mange reiser til fjells i disse dager, men ikke jeg. Andre skriver statuser på face der de ønsker folk en god ferie - Og akkurat dette syntes jeg var en ekstra koselig melding å få når Lydernhorn, byfjellet i Bergen satt i full flammer på fredag.

På fredag skjedde det dessuten noe annet spennende, selv om det fortsatt er noen måneder til jeg får oppleve samme spenningen selv - En kompis av meg ble 18.

Dette betydde fest. Igår. På en tirsdag, midt i uken - Det er jo ferie, right?

Husker jo ting derifra, noe jeg senere fikk høre var 'fragmenterte deler av et minne'.

Jeg hadde øl (Tuborg) og en Vikingfjord på deling, for det hadde jeg fått han godeste kompisen min til å kjøpe.

Vi var vel 3 stykker som hadde ansvaret for festen - Han som hadde den, han heldige som hadde fylt 18 og fått seg masse alkohol i gave, og meg - Han mindre heldige fyren som måtte betale 200 kr for sitt eget alkoholinntak, i tillegg til 200 kr til han som hadde festen og ikke hadde penger.

Og allerede tidlig på kvelden begynte vi å diskutere om hvor alt ølet var blitt av. Han hadde faktisk ikke så mye møbler heller. Men de pengene skal jeg selvfølgelig få igjen.

Men en koselig fest var det. Snakket med folk, drakk, tok shots, følte meg sosial og kysset en jente på kinnet på et tidspunkt.

Det var en jeg ville kline med, men jeg fikk aldri den rette kjemien. Men vi snakket i hvert fall. Og etter at festen var over, stilte hun meg et ganske så upassende spørsmål. Det verste med spørsmålet var jo at jeg svarte ja.

For joda, festen gikk bra helt til det kom folk og klagde på oss. Det gikk faktisk bra etter det og, helt til moren til han som hadde festen kom... Da hadde jeg plutselig rekruttert en rekke snikmordere som flyktet fra stedet.

Holder meg også oppdatert, og sammen med AC IV Gameplay traileren, ble jo også spesialutgavene av spillet annonsert.

Blir ikke noen tur innom GameStop for å hente AC i år - Har funnet årets julegaveønske, og Black Chest Edition blir til en forandring eksklusiv hos Uplay:

http://shop.ubi.com/store/ubiemea/no_NO/pd/ThemeID.8605700/p<wrap>roductID.277013600/Assassins-Creed-IV-Black-Flag-The-Black-Che<wrap>st-Edition.html

Til slutt kan jeg nok en gang la Vetle bli en del av bloggen og vise den nye tegningen hans for anledningen - Link til Speed Paint'en: http://www.youtube.com/watch?v=N_KuWHkjTkA&feature=youtu.b<wrap>e

- Laget en kanin til påske?
- Ah, er det påske? The Irony!

Så, etter en litt random blogg, så gjenstår det bare å fullføre budskapet mitt:

God Påske!

Silent Hill

Vil starte denne bloggen med å avsløre to ting:

1. Jeg har gått glipp av mange PS2 klassikere. Kanskje for mange...

2. Frem til en viss alder i livet var jeg en pingle når det kommer til alt som heter skrekk.

Sånn, nå som dere har min ærlighet, kan jeg fortsette med god samvittighet:

Det begynner å bli noen år siden. Men likevel har jeg valgt å ta et aldri så lite PAYBACK på mitt yngre jeg og har overbevist meg selv om følgende:

Jeg kan se absolutt alt som er av skrekkfilmer og spille alt uansett hvor skummelt det måtte være. Redsel skal ikke stoppe meg fra å oppleve den spesifikke følelsen som skrekk og horrorelementer kan gi. Det finnes så mye verre ting å være redd for her i verden.

Så, jeg kan le av den lille drittungen jeg var den gangen, men jeg har fremdeles fått en liten bieffekt: Jeg skvetter. Ofte.

Det får jeg høre like ofte. For når jeg ser skrekkfilmer, ser jeg dem med folk. Skal man først se skrekkfilmer kan man like gjerne ha noen der som vet at du pleier å...

"Jeg skvatt ikke, det var bare en reaksjon!"

Det er vel i hovedsak bare skrekkfilmer jeg var redd for i tidlig alder - Skrekkspill har jeg aldri vært redd for. Hvorfor det? Kanskje fordi jeg klarte å overbevise meg selv om at spill aldri var med ekte mennesker.

Eller kanskje... Jeg har spilt for få av dem.

Føler også at det blir feil av meg å si "Skrekkspill" - For jeg mistenker meg selv for heller å ha spilt "Spill med blodig innhold" markert 18+

Ja, for det var helt sykt big deal for 10 år gamle Thomas å gå rundt i GTA Vice City med våpen uten å gjøre et eneste hovedoppdrag, eller å svømme rundt som hai i Jaws Unleashed etter å ha sett Haisommer for første gang.

Det jeg desperat vil frem til, er at jeg har gått glipp av mange skrekkspill...

Tror mitt nærmeste forhold til en skrekkspillserie er Dead Space, som jeg faktisk er glad i. Spesielt det siste i serien der skrekken stort sett er borte.

Men, jeg sa forhold mitt til dem var dårlig - Det betyr ikke at jeg ikke har hørt om noen andre skrekkspill. Bare for å ha nevnt det, så har jeg ikke spilt igjennom Amnesia, men sett på mens en kompis gjorde det. Uten lykt. Så det så!

Samme kompisen (Vetle) introduserte meg gjennom soundtracket Promise til...

Silent Hill

Vetle fortalte at han spilte det første Silent Hill når han var 6 år, men at han ikke hadde spilt de neste som kom ut. Det, kombinert med den fantastiske soundtracken gjorde at jeg ville sjekke ut serien - Og jeg visste at HD lanseringen av Silent Hill 2 & 3 ikke var langt unna.

Så jeg kjøpte Silent Hill HD Collection - Men jeg fikk bare begynt på 2'eren og spilt det én gang før jeg lånte det vekk til en annen kompis og aldri fikk det igjen - I August i fjor.

Fin historie, ikke sant?

MEN:

Igår skulle meg og Vetle finne en god horror film vi kunne se, og han fant en han hadde ventet lenge på: Silent Hill: Revelation

Jeg ble forelsket, og sitter nå med en voldsom trang til å sjekke ut spillserien. Ringte til han som lånte det idag, og skal få tilbake i neste uke.

Men det er fremdeles noe som irriterer meg: Jeg har bare 2'eren og 3'eren. Ikke 1'eren. Ikke 4'eren. Og ikke de andre.

Så nå er jeg ute etter folk som har besøkt Silent Hill og kan fortelle meg hvordan serien er, har utviklet seg og om det er et must å ha alle de andre i serien som stort sett bare finnes på PS2...

Av erfaring har jeg sett at serier som Resident Evil, Dead Space og inkludert Silent Hill har fått kritikk og blitt 'dårligere' med årene.

Men folk har en tendens til å si det samme om spill som utgis hvert år, uten at de nødvendigvis ER dårligere. Så jeg vil gjerne ha en god begrunnelse for det som blir sagt.

Jeg gjør med det bloggen om til en spørreblogg hvor jeg spør dere:

Hvordan er Silent Hill? Hva er det beste i serien? Burde jeg skaffe meg alle?

Setter også pris på anbefaling til Soundtrack, eller annen informasjon jeg burde vite om serien. Håper på forskjellige meninger!

Om lærere...

OLAV KAN DØ!!!

Jeg fikk anmerkning - Nei, ikke for å være på facebook denne gangen, men med følgende begrunnelse:

"Går frem i timen for å fotografere Mikael Blanco sin halvnakne danseopptreden"

Men hva annet kunne jeg forvente? Det er tross alt Olav vi snakker om, fyren som deler ut anmerkninger hele tiden, fyren som meg og en annen har begynt å kalle Nazi-Olav.

Jeg vil tro at det er antall mennesker som ikke liker å gå på skolen, er mange. Dermed kan antallet folk som ikke liker lærerne sine, være like mange. Men jeg er ikke blant dem.

Jeg går med den oppfatningen om at lærere bare er vanlige mennesker de også, som gjør jobben sin.

Derfor venter jeg med å lage helvete for dem frem til de har fått meg sur. Det klarer Olav stort sett hver time. Til og med etter timene hans.

Det er rett og slett ingen i klassen som liker ham, men jeg vet ikke om han har innsett det. Vi skulle mer enn gjerne hatt han til helvete vekk, men det er ikke akkurat noen av oss som har så fantastisk lyst til å skrive klagebrev på en lærer heller.

Men det verste var at han for 2-3 uker siden presterte med å klage over at det var ingen som sa hei når han kom, eller ha det når han gikk. Det var jobben hans, og han syntes vi skulle ha det trivelig.

Jeg hadde virkelig lyst å slenge ut kommentaren "Du vet at alle hater deg?" men jeg er stort sett ikke en så frekk person.

Men han klarte virkelig å få meg irritert den dagen han var totalt unødvendig frekk mot en jente i klassen. Han lagde et stort nummer ut av at hun hadde mobilen oppe når hun hadde vondt på øyet, og når hun sa "Drit i meg og bare fortsett undervisningen", og han responderte med "Forsvinn!" før han ba henne om å forlate timen.

Noe han angret på 2 sekunder etterpå...
= Awkward Silence i timen. Han kjeftet også på meg fordi jeg igjen påpekte at han er den eneste av lærerne som gir oss så mye anmerkninger. Det var han lei av å høre.

Men det er altså én av lærerne mine. Siden ungdomsskolen har jeg hatt mange.

Hadde to kontaktlærere på ungdomsskolen. En kvinnelig lærer som faktisk var fin, og en fyr som til slutt måtte stå frem som homofil foran klassen.

På Vgs i fjor hadde jeg blant annet en klein kontaktlærer som beskyldte meg for det ene og det andre, en naturfagslærer som hadde vært med på Norske Talenter, en engelsklærer som hadde bodd i Firenze, og verdens beste mattelærer som lot oss gå på facebook og kjøpte godteri til oss når han hadde vært i USA.

Dette året her har jeg helt greie lærere, selv om noen kan være idioter.

En av de jeg liker best overrasket meg virkelig tidligere i år, når han startet følgende samtale:

- Thomas, hva liker du å gjøre?
- Spiller dataspill
- Hva spiller du?
- Playstation 3
- Ja, hva spiller du?
- Har du hørt om noen da?
- Selvfølgelig har jeg det! Spiller du Assassin's Creed?

...Like, how did he...?

Så med det kan jeg trygt si at noen lærere er kule, andre er ikke det. Det er de som virkelig forstår elevene, og som ikke henger seg alt for mye opp i alle reglene, jeg virkelig har respekt for!

Jeg følger som regel med i timene, men jeg har ikke noe problem med å slenge med leppa til læreren når jeg er missfornøyd med noe - Som ofte resulterer i latter fra resten av klassen.

Ellers, for at denne bloggen skal bli aldri så lite spillrelatert, så kan jeg nevne at jeg ble skuffet over karakteren Aliens: Colonal Marines fikk, et spill jeg husker jeg planla å kjøpe allerede 24. Juni 2010. Nå dropper jeg det nok.

Var også litt kjipt at The Last of Us muligens er utsatt, men på den lyse siden er det jo ikke såå lenge mellom 7. Mai og 18. Juni, right?

Helt til sist gleder jeg meg selvfølgelig også til 20. Februar hvor jeg virkelig håper på å få se PlayStation 4 (Nei, helst ikke Orbis!)

Hvordan er lærerne dine, og har du respekt for dem? Har du blitt virkelig overrasket av en lærer før? Og så du frem til Aliens: Colonal Marines?

Hyllbart!

På torsdag ble planene for helgen gjort. Drikking med venner og Dead Space 3 Co-Op...

Vi trodde først at det var split-screen slik at vi kunne spille på samme skjerm, men det fant vi fort ut av at det ikke var. Så på fredagen gikk det noen timer på singleplayeren hvor jeg var tilskuer.

Lørdagen var det drikking, og selv om det ikke var før på kvelden, kom jeg opp til Vetle tidlig for å planlegge hva vi skulle kjøpe inn og slikt. Likevel hadde vi noen timer til overs, og han ville ha noen nye bilder i gassmaske.

Ettersom jeg nylig har kjøpt meg en Tomahawk trengte jeg også noen nye bilder, så vi kombinerte dette og gikk ut i skogen for å ta noen shoots!

Jeg var først ut, og måtte legge mye i både ansiktsuttrykk og forskjellige poses, mens han som brukte gassmaske slapp å tenke på noe av det. Så da fikk jeg på kort tid prøve meg som både modell og fotograf.

Resultatet ble noen ganske komiske bilder av meg, mens Vetle ble ganske fornøyd med spesielt et bilde jeg tok av han. Men det ble fort mørkt, og vi fortsatte planleggingen for kvelden.

Det gikk som planlagt, og vi fikk en kveld med pizza, alkohol og film. På søndagen slo vi av et par timer og begynte på Co-Op i Dead Space 3. Vi fant fort ut at det ble en komedie med så mange Medical Packs vi fikk kastet etter oss hele veien.

Så kommer vi til idag, mandag. Etter at jeg skiftet profilbilde, ville Blanco at jeg skulle ta med Tomahawk'en på skolen.

Til gjengjeld skulle han ta med seg en speedo - Badedrakten fra Borat!

Hadde aldri trodd at han skulle gjøre det, men etter at jeg hadde fått vist frem Tomahawk'en var det hans tur - Midt i undervisningen stilte han seg foran i klassen, og så fort klassen innså hva han hadde på seg, var den store avbrytelsen et faktum.

"Tilfeldigvis" hadde vi han læreren som ingen liker, han som deler ut anmerkninger hele tiden. Han ble alt annet enn glad, og var rask ute med å ta Blanco med seg ut av klassen, slik at vi ble sittende i flere minutter og lure på hva som skjedde med ham.

Når læreren omsider kom tilbake, informerte han meg og Victoria om at "dere er i trøbbel".
Jeg responderte med:

- Hva faen da, har du ikke humor?
- Nei

Dagen var likevel ikke over, og når skoledagen nærmet seg slutt toppet det seg når brannalarmen gikk og alle måtte ut.

Som med gassmasken, tok jeg med meg Tomahawk'en ut, og når en voksen påpekte at det sikkert ikke var så lurt å gå rundt med den fordi folk kunne bli skremt, svarte jeg at: "Jeg skal vel late som om det er en ekte øvelse, og da tar jeg med meg det viktigste!"

Fikk stort sett samme reaksjonene som med gassmasken, folk trodde at jeg slått til og knust brannalarmen. Og som Ida så fint sa det:

- Hver gang du tar med deg noe, så skjer det noe!
- Det er tilfeldig da
- Det har skjedd 2 ganger på rad!

Likevel er det ingen tvil om hvem som tok dagen idag - Hyller deg, Blanco!

Hvordan har helgen din vært? Har du prøvd deg som modell/fotograf før? Og hvordan ville du reagert på et lignende stunt?

En helt vanlig dag på skolen...

Mange kjenner seg igjen i rushet som kommer rett før terminen er over, og da gjerne like før jul. Alt skal gjøres, og hvis du er heldig rekker du å gjøre alt. Hvis du er mindre heldig, som var tilfellet for meg, så fortsetter stresset enda litt til før terminen endelig er over i midten av Januar.

Da har man ikke tid til å bli syk - Noe jeg selvfølgelig klarte. Da lå jeg med over 42 i feber på det høyeste med det som verre var, og kunne bare glemme å gå på skolen. Utrolig kjipt, ettersom vi skulle lage film på skolen akkurat den dagen. Jeg fikk i hvert fall en rolle i rulleteksten som "Sengeliggende".

Men med influensaen som slo meg ut, fikk jeg heller ikke gjort så mye. Først på søndagen gikk jeg igang. Da prøvde jeg meg på å endelig gjøre reklameanalysen vi skulle ha på mandagen.

Etterhvert som jeg innså at jeg ikke kunne gå på skolen på mandagen heller, overrasket jeg en i klassen med å si at jeg hadde gjort hele, som jeg da ga til henne.

Nå hadde jeg reddet skinnet hennes. Så måtte jeg bare redde mitt, i løpet av torsdag. Men reklameanalysen MIN gikk jeg ikke i gang med før nærmere 01:00 igår, timer før jeg skulle fremføre.

Jeg var kreativ nok til å ta en reklame for "BK Super Seven Incher" - Bruk google og se hvilke bilder du får opp...

Uansett, selve fremføringen gikk ganske bra, med unntak av det kleine øyeblikket når læreren begynte å nevne at reklamen spilte på sex, noe jeg selv unngikk å nevne. Endte opp på en skriftlig 5'er og en muntlig 4'er.

Så var det tilbake til naturfagstimen frem til andre time var over. Da gikk vi tilbake til klassen og fikk oss en overraskelse i gangen:

Det var gasslukt der ute...

Mens alle andre begynte å holde seg for munnen, gjorde jeg det litt mer utradisjonelle: Tok frem ryggsekken og dro frem en gassmaske!

Reaksjonene var ganske varierende. De fleste ble nok ganske WTF, men mens noen av guttene ville ta bilder og legge det ut på whatsoever, ville noen av jentene at jeg skulle ta den vekk med en eneste gang.

Det gjorde jeg ikke, og snart ble hele skolen evakuert. Det tok ikke lang tid før nyheten kom på nett. Fikk klar beskjed fra et par av de jeg stod med at de ikke ville bli sett sammen med meg når jeg brukte gassmasken. De gikk til og med så langt og ville at jeg skulle kaste den.

I løpet av denne prosessen lærte jeg at det var i slike situasjoner man virkelig blir kjent med klassekameratene sine. Ettersom jeg var den eneste i klassen (hehe, hele skolen) med gassmaske, ble jeg mistenkt av klassen min for å stå bak det hele.

En av de jentene jeg snakker mest med hadde dessuten ingen problemer med å overlevere meg til politiet/brannvesenet og si at jeg stod bak hvis hun fikk 100 kr.
"Glad i deg også<3"

Men etter at vi hadde stått ute en god time og jeg fikk kommentarer som "De tror at det er du som har gjort det!", "Det går rykter om deg!" og "Du kunne ha fått oss drept!" anser jeg min egen redning som vellykket!

Mest spurte spørsmål:
Hvorfor tok du med deg gassmaske på skolen?

Har du gjort noe gjort noe (sykt) på skolen som fikk mye oppmerksomhet?

Man blir aldri for gammel for...

...Animasjonsfilmer!

Eller? For meg er det både og... Hvis temaet i filmen også er tilpasset folk som har vokst fra det som er kjempegøy for de minste, sånn at det kan være givende for en eldre aldersgruppe å se filmen, så vil jeg si at filmen er for alle.

Det jeg tenker litt på er hvilke animasjonsfilmer som blir for "barnslige" og hvilke som er for alle - Jeg kunne sagt at jeg ikke likte alle de gamle klassikerne til Disney, men foreksempel Tarzan er jo bra.

Liker også Istid, spesielt med Dagfinn Lyngbø som Sid - Så har vi jo Shrek, som er litt mer.. Bob Bob...

Ellers, for å nevne tre sære, så har du jo Terkel i Knipe (2004), Monsterhouse (2006) og Kurt blir grusom (2008).

Sistnevnte hadde jeg sikkert ikke sett hvis ikke jeg hadde lest boken når jeg var mindre, men det var akkurat det jeg var når filmen kom ut - Mindre.

Slipp Jimmy Fri (2006) har jeg ikke sett, det føler jeg at jeg burde gjort.

Om vi går tilbake tilbake til Disney, så må jeg få lov å takke redaktøren vår Kristian, som i en av bloggene sine tidligere i år gjorde meg oppmerksom på filmen "Wreck it Ralph".

Disney tar altså initiativ til å lage en film basert på en spillkarakter. Og drar inn mange andre kjente spillfigurer - Respekt!

Og respekten min for Disney når det kommer til spill har ikke vært så bra etter Prince of Persia: The Sands of Time (2010)

Joda, selve filmen var helt grei, men jeg følte den ble for barnevennlig, og selv om jeg ikke har vært så mye borte i serien på PS2/PS3 selv, så forstår jeg det slik at serien ikke inneholder lite vold.

Så etter den filmen vet jeg ikke hva jeg hadde gjort hvis Disney hadde fått ansvaret for Assassin's Creed filmen som kommer til neste år.

Men tilbake til Wreck it Ralph, den filmen gleder jeg meg til. Så fikk jeg se det norske navnet på filmen...

"RIVE ROLF" ...

WTF tenkte jeg bare. Det må være det første norske navnet på en animasjonsfilm jeg virkelig har vært skeptisk til. Så jeg skjønner at jeg ikke trenger å se filmen på norsk, og at norske kinoer som viser den tilpasset for barn ikke kan vise den på engelsk. Men det er noe med det navnet som bare føltes helt feil.

Jeg har likt animasjonsfilmer siden jeg var liten, og sett flesteparten av dem på norsk.

Pixar er for min del uten tvil de beste på dette, og samtlige norske navn på deres filmer har jeg aldri hatt problemer med - Monsterbedriften, Oppdrag Nemo, De Utrolige er navn jeg syntes passer bra inn med det norske språket, og det er filmer jeg likte veldig godt som liten unge.

Alle disse filmene skulle jeg forresten som liten unge ønske at det kom en oppfølger til. Men det gjorde det aldri.

Nå kommer det jo faktisk en "oppfølger" til Monsterbedriften i 2013, selv om det blir en prequel.

"Oppdrag Nemo 2" også i 2016 - Så fra jeg som i en alder av 8 ønsket meg en oppfølger til den filmen, får jeg altså det oppfylt - Når jeg er 21. Verdt ventetiden, right?!?!

De Utrolige sluttet jo med DEN cliffhangeren, men aldri noen oppfølger. I stedet fikk jeg spillet The Incredibles: Rise of the Underminer på PS2.

Men nå kommer jeg tilbake til det jeg ville frem til med bloggen - Det er mulig vi aldri blir for gammel for animasjonsfilmer, men den "spenningen" i dem vi følte som barn, forsvinner jo.

Spenningen i om de klarte å redde Nemo, spenningen i om De Utrolige (har glemt navnet på familien, ok?) klarte å redde verden. Igjen.

Jeg kommer nok ikke til å sitte i intens spenning i kinosalen ovenfor plottet i Oppdrag Nemo 2 - Når jeg tenker over det, kommer jeg sikkert ikke til å sitte i noen kinosal i det hele tatt.

Men det hadde jeg sikkert gjort hvis jeg var 8, og det var poenget mitt med denne bloggen.

Hvordan er forholdet ditt til animasjonsfilmer, og hva er favoritten(e) din(e)? Har du ønsket deg en oppfølger som aldri kom?

1 år på Gamereactor

Ja, mens enkelte av dere har blitt både 5, 6, og 7 år om ikke enda eldre, ble jeg nylig 1 år her.

Laget meg offisielt en bruker 31. Oktober 2011 - Men det er ikke første gangen jeg ble kjent med GR ettersom det første bladet jeg har er Nummer 78 og har samlet opp en del blader siden det. Husker ikke den aller første artikkelen jeg leste her, men jeg var altså en slags 'leser' med et ekstremt lavt aktivitetsnivå før jeg fikk et navn.

Selve dagen er jo én måned siden nå, men det er desember i fjor jeg virkelig husker med GR - Da begynte jeg å bruke siden fast hver dag (tilfeldig med julekalenderen, eh?) for å sjekke nyheter, og jeg vant jo faktisk på julekalenderen, når jeg bare hadde vært her i nærmere 1 måned.

En annen ting var at jeg i løpet av starten min her fort ble kjent med Bernt Erik, og fant fort ut hvor utrolig trivelig kar han er!

Ellers har jeg vært innom redaksjonsiden et par ganger for å få bli litt mer 'kjent' med disse som styrer GR skuta idag.

I løpet av det året jeg har vært her har jeg sett hvor fantastisk miljø GR har, og jeg har opplevd at folk her stort sett er hyggelige. Dette gjør at jeg nesten blir litt lei meg mens jeg tenker 'Hvorfor kom jeg ikke hit for mange år siden?'

...Som gjorde det ekstra koselig å lese 10 års artikkelen om GR's historie - Samtidig er jeg lettet over at jeg kom hit på et tidspunkt hvor jeg hadde funnet ut hvor mye spill egentlig betyr for meg, noe jeg sikkert ikke tenkte så detaljert på når jeg var 11-12 år gammel.

A to the H skrev jo nylig en blogg kalt 'Inaktivitetens paradis' der han poengterte at aktiviteten til folk flest var gått betraktelig ned. Når det gjelder aktivitetsnivået mitt er ikke det noe forferdelig imponerende i disse dager heller, med tanke på at jeg frem til nå ikke har skrevet en eneste kommentar på forumet og for det meste bare kommenterer på nyheter og blogger.

Nå har ikke jeg lyst å gå i den fellen å love noe jeg ikke kan holde, men jeg håper jeg kan bli mer aktiv i løpet av 2013...

Men én ting skal være sikkert, de av dere jeg har blitt kjent med sålangt har virkelig fått meg til å føle meg velkommen her! Vil også rette en felles takk til alle brukere og redaksjonen som gjør sitt for å gjøre siden til det den er idag. Ser frem til mange flere år med Gamereactor!

Wannabe Assassin

Bare så jeg ikke får "Tenk hvis alle skulle laget blogg hver gang de skiftet profilbilde" så vil jeg bare si at jeg har i bakhodet at det ikke er nødvendig å lage blogg hver gang man skifter. Men denne gangen følte jeg for det.

Idag (rettere sagt igår) fikk jeg nytt profilbilde, etter å ha hatt det andre i over et år. Følte at det forrige representerte meg så godt, og jeg så ikke hvordan jeg kunne toppe det. Men dette bildet har jeg lenge hatt i tankene.

Er klar over at Revelations (er, da) sterkt nærmer seg til å bli fjorårets AC, men første lageret ble utsolgt før jeg fikk bestilt hettegenserne, og fra jeg kjøpte dem i Januar og de ble utsatt et par ganger, gikk det nærmere 6 måneder før jeg endelig fikk dem i August.

Jeg kan takke kompisen min Vetle (jeg stod der bare, really), som tok bildet og gjorde kort prosess i Photoshop.

Ble godt fornøyd selv, særlig med bakgrunnen!

Sidene til Vetle kan du finne her:

DeviantArt: http://crazybadb0y.deviantart.com/

Youtube: http://www.youtube.com/user/CrazyBadB0Y/

Så har jeg selvfølgelig tenkt på (eller har jeg?) hvordan jeg kan toppe dette; Covered in Blood, killing a Templar!

Forslag?

Konsollavgjørelse

Opprinnelig skulle jeg kalle denne bloggen "Det harde valget", men hvorvidt det er et hardt valg å bestemme seg for en ny konsoll, får være opp til hver enkelt.

Noen har mer enn nok med én konsoll (eller bare PC'en), mens andre går til innkjøp av alle de nyeste konsollene når de kommer på markedet.

Oppmerksomheten rundt konsoller nå for tiden går jo utvilsomt til Wii U, som nærmer seg lansering - Men de fleste har vel i tankene at PS4 og Xbox 720 ikke er langt unna, og følger aktivt med på ryktene om dem.

Selv er jeg av typen som holder meg til én konsoll av gangen, og det er ingen hemmelighet at jeg alltid har kjøpt (eller fått, i de fleste tilfellene) konsollene til Sony.

Med andre ord har jeg ikke opplevd overgangen til en ny konsollgenerasjon så mange ganger; Et desperat ønske om å få ha PC'en sin i fred, førte til at foreldrene mine kjøpte en PS1 til meg når jeg var 5-6 år, der mitt aller første spill var Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back.

Denne konsollen hadde jeg imidlertid ikke særlig lenge, og den ble ødelagt (tror jeg) etter kort tid. Derfor visste jeg hvilken konsoll jeg måtte ha når jeg så The Wrath of Cortex til PS2 i en katalog. Da passet det jo perfekt at det var rundt juletider, og overlykkelig ble jeg når jeg fikk en PS2 på deling med broren og søsteren min til jul når jeg var 8 år gammel. Hvem tror dere brukte konsollen mest? PS2'en forlot nemlig aldri huset, selv etter at søsknene mine flyttet til moren sin.

PS2'en ble dermed den konsollen jeg har brukt lengst, og når jeg først hørte om PS3 ville jeg at det skulle ta så lang tid som overhodet mulig før den kom, fordi jeg ikke ville bytte ut min kjære PS2 som jeg hadde så mange spill til. Samme følelsen jeg hadde når jeg måtte ta overgangen fra VHS til DVD.

Tiden måtte likevel komme, og i 2009, etter nesten 7 år med PS2, gikk jeg til innkjøp av PS3 - Det føltes med en gang ganske tomt med ingen spill, men med en gang jeg prøvde Mirror's Edge (mitt første spill til konsollen) så angret jeg ikke et sekund, og jeg har for lengst oppgradert den feite 80 GB PS3'en min til 500 GB!

Det er vel dermed ingen tvil om hvilken konsoll jeg skal ha next, men jeg tror likevel ikke at jeg kommer til å kjøpe PS4 (Orbis?!) på lanseringsdagen - Dyreste modellen med minst plass? Jeg vet bare at jeg kommer til å bli alt annet enn glad dersom Ubisoft finner det for godt at de skal lansere et AC som lanseringstittel til den...

Før den tid har jeg imidlertid en annen konsoll i tankene - 22. Februar tidligere i år var jeg bestemt på at jeg ikke skulle ha den, og jeg så ikke for meg at jeg skulle ha den i nærmeste fremtid, men nå har jeg ombestemt meg: Jeg skal ha PS Vita.

Hvorfor? Nå går jo jeg på Service og Samferdsel, og har akkurat lært om de 5 P'ene, så om jeg skal ta dem i betrakning:

- Produkt: Vet at produktet blir laget av Sony, som jeg stoler godt på.
- Pris: Syntes ikke prisen på selve Vitaen er så dyr. Eneste som irriterer meg er minnekortet man må ha til den.
- Plass: Blir nok GAME eller GameStop, den som har best tilbud.
- Påvirkning: Eller promotering som jeg liker å si. Blir påvirket av at jeg må prøve enkelte spill som er eksklusive til den. Så har jo Sony sagt at PS Vita blir en viktig del av fremtiden deres.
Personale: Håper det er en dyktig og hyggelig ansatt som selger meg konsollen.

Skal jeg ta mine egne tanker i vurdering, så har jeg jo hatt dårlig erfaring med håndholdte konsoller fra før (En DS jeg klarte å knekke) og jeg angrer som bare det på at jeg aldri kjøpte PSP. Føler også nå at det er alt for seint å gå til innkjøp av en PSP, som gjorde at jeg takket nei til en jente som ville selge meg en for 500 kr. Fin var hun også.

Så jeg er spent på hvordan det blir å oppleve spill med PS Vita. Foreløbig har jeg funnet meg 3-5 spill jeg vil ha til den, og jeg syntes det er mange nok til at det er verdt å kjøpe konsollen. Så handler det for meg også om å være en enda større del av fremtiden til Sony - Men Move, der går grensen!

Hva skal til før du bestemmer deg for å kjøpe en ny konsoll; Venter du på at prisen går ned, eller kjøper du på lansering? Må konsollen ha mange spill av interesse før du vurderer kjøp, eller holder det for deg at konsollen blir laget av Sony, Microsoft eller Nintendo?

Hvor går grensen?

Av en eller annen grunn følte jeg for å skrive en kjærlighetsblogg. Men, å ha det som utgangspunkt i en blogg på GR er vel ikke det som er mest Hardcore - Det er jo DET vi har Kjærlighetstråden her for!

Men jeg skal likevel skrive en form for kjærl...lidenskapsblogg!

Jeg vet ikke hvor kjent jeg har klart å gjøre meg her i Gamereactor enda, kom jo her først i fjor - Men de som har sett profilbildet mitt, den ikke helt planlagte bloggbanneren min og lest noen av kommentarene mine har vel en grei tanke om hvilken serie jeg setter høyest.

Assassin's Creed er blitt spillserien over alle spillserier for meg, og det merkes vel at jeg er rask ute med å forsvare serien. Men ikke missforstå, jeg vet at serien er langt ifra perfekt, det har jo Ubisoft selv sagt.

Kan ærlig innrømme at jeg først begynte å elske serien med 2'eren - 1'eren var repeterende, og tok meg faktisk rundt 3 måneder å fullføre.

Som med alt annet er jo smaken som baken, men jeg forventer at folk skal kunne begrunne seg hvis de først har noe negativt å komme med. Vi vet jo at "haters gonna hate", men jeg takler likevel ikke folk som kommer med negative kommentarer uten å gi grunnlag for det. De kommentarene jeg føler mest for å forsvare, er de som klager over hvor likt hele Ezio Trilogien er. Det lå jo i kortene. Vil heller påstå at det er skuffelsen over at vi ikke fikk se AC III, som dominerer der.

Når jeg også nå til dags ser kommentarer om AC III der folk skriver "Kommer sikkert til å bli helt likt forgjerne", så tenker jeg bare "Vær så snill og ikke uttale deg, du vet åpenbart ikke hva Ubisoft driver med".

Men nok om det. Det at jeg er så glad i AC gjør det jo av og til litt "vanskelig" å svare på spørsmål som "Hva spiller du?", "Hvilke spill har du?" osv. - For det mest naturlige ville jo vært å si "Mye forskjellig", men jeg må alltid nevne AC når jeg snakker med nye folk om hvilke spill jeg "spiller". Spiller jo ikke AC noe spesielt mye, har jo nettopp passert (bare!) tre døgn på flerspilleren.

En annen ting er at jeg missliker å kalle meg selv for en "Assassin's Creed fan" ettersom jeg mener at jeg setter serien (mye) høyere enn det en "vanlig" fan gjør. Hvor mange kategorier kan man forresten dele "fan" opp i, du har fan, blodfan, hva er høyere enn en blodfan?

Så jeg kan vel bare si at jeg har en "Ekstrem lidenskap" for serien. Som bringer meg til (nesten) utgangspunktet for bloggen:

For jeg kan jo ikke nøye meg med bare spillene. Er jo nødt til å ha den beste versjonen av spillet! Det er omtrent et like stort must for meg som det er for noen å gå i kirken hver søndag, se alle de viktige fotballkampene eller gå på konsert med idolet sitt uansett prisen.

Ironisk nok har jeg ikke alltid hatt de beste versjonene. Siden jeg ikke elsket 1'eren, gikk jeg glipp av Black Edition av AC II. Klarte også å miste Codex Edition til ACB. Da trøstet jeg meg med tanken om at "Jeg har sikkert mye mer følelser for serien enn de fleste med de versjonene".

Heldigvis ble en kompis av meg min reddende engel, som tipset en annen fyr som hadde de, om at "De kan du sikkert selge til Thomas, han kommer til å betale deg helt vilt!"
Så nå har jeg Black Edition, Codex Edition, Animus Edition og Freedom Edition er for lengst forhåndsbestilt.

Men, så er heller ikke den beste versjonen nok for meg når det kommer til AC... Igår faktisk, etter å ha ventet 8 måneder, egentlig 11, så fikk jeg endelig begge Desmond hettegenserne mine, i svart og hvit.

Det var jo en gang jeg ble satt veldig ut. Det hadde seg nemlig sånn at moren til en kompis av meg hadde vært og kjøpt seg Assassin's Creed Renaissance - En bok jeg på det tidspunktet ikke hadde i AC samlingen min. Innerst inne ville jeg spørre om hun kunne adoptere meg, men jeg vet at det aldri hadde blitt noen god kombinasjon.

Jeg har selvfølgelig alle AC bøkene i samlingen idag, inkludert The Fall og The Chain, tegneserien om Daniel Cross og Nikolai Orelov.

Men hvor går grensen?

...Mellom det å være fan, hardcore samler og det ha så mye eller like noe så godt slik at det bare blir skummelt? (Litt sånn som mamma på ferie som ville ha seg et Twilight håndkle).

Jeg har veldig foreksempel veldig lyst på en Hidden Blade, men det får jeg nok ikke tak i med det første, og det er nok det beste. Ikke det beste redskapet å gå rundt med i byen nei.

Jeg mener selv at grensen går når man bruker for mye penger, eller penger man ikke har. Der er jo alt styret rundt JB konserten et godt eksempel. Eller når det er snakk om noe du nesten selv vet at det ikke står så mye respekt i å eie.

Kunne jo alltids ha kjøpt meg Ezio's Outfit til bare $1,109.00 eller rundt 6600 norske kroner. Og hvis noen måtte lure: Nei, jeg har ikke gått til innkjøp av den Ezio statuetten som selges for 2400 kroner. Der går grensen min, Ubisoft!

Egoet mitt eller skrytingen i denne bloggen må ikke tas 100% seriøst, jeg vet at jeg sannsynligvis på lang sikt ikke er den i verden som er mest glad i serien. Men jeg håper at jeg sammen med enkelte av dere her, er blant de med størst lidenskap for AC i Norge!

Har du en spillserie du bryr deg veldig mye om fremfor andre, der du har mange følelser eller trenger 'mer enn bare spillet'? Eller lar du spill være spill der opplevelsen er nok for deg? Har du en eksklusiv samling med ting fra noe av det du liker best?

Player eller Gamer?

Er ikke det det samme? Mens "Gamer" blir brukt om en som spiller aktivt, og "Player" blir brukt om den personen som faktisk spiller.

Det er jo uansett snakk om selve spilleren?

For oss som er kjent i spillverdenen skulle vi kanskje tro det ja. Men en person med lite kjennskap til begge disse uttrykkene ville muligens hatt vansker for å definere forskjellen mellom disse.

Men jeg tenkte å ta for meg den skumle virkeligheten, hvem av disse vi egentlig er...

For blant uvitende utenfor spillverdenen blir Gamere lett kalt for usosiale. Det utsagnet var kanskje mer riktig før i tiden, når en Gamer kunne sitte time etter time å spille uten tanken på å gjøre noe annet i hele sitt liv.

Noen av oss velger å leve slik fremdeles, men å basere det sosiale livet til en person på hva den liker å gjøre, syntes jeg blir feil. Syntes også det er provoserende å lese på f.eks facebook når et nytt CoD eller FIFA kommer ut at mange av guttene skriver "Da var det i hus, hade sosialt liv!"

Men jeg skal ikke lyve for dere - Jeg er ikke sosial. Men det er ikke sånn at jeg sitter og bare spiller 24/7, jeg er bare ikke rundt folk hele tiden som mange på min alder idag liker å være.

For mens min far og mine eldre søsken har hatt utallige forhold opp gjennom årene og virkelig har draget på det motsatte kjønn, mens jeg har hatt ganske dårlig med det, pleier jeg å si: De ble Player. Jeg ble Gamer.

Noen 'Ladies Man' har jeg med andre ord aldri vært, og det tror jeg ikke at jeg kommer til å bli heller. Men ting kan jo alltids endre seg, så det er jo bare til å se hva som skjer med tiden. Er vel ingenting som haster enda, selv om det ofte føltes slik.

Man får jo ikke det fineste ryktet på seg når man er Player heller, men når en fyr spurte meg "Do you really want to be a Player?" og jeg svarte "Better than being Forever Alone" så var det vel fordi jeg ønsket et mer sosialt liv. På den andre siden, etter å ha vitnet historien i Catherine bør jeg kanskje være takknemlig for at jeg lever slik jeg gjør, hehe!

But after all - I'm a Gamer, and I'm proud of it! <3

Hva med deg, har du mange triks i ermet for å sjekke opp den du vil, stjeler du all oppmerksomheten en kveld på byen eller holder du deg til Gaming og tar avstand fra fester og slikt?