Norsk
Blog
En snål drøm - IPhone og zombier

En snål drøm - IPhone og zombier

Skrevet av Soraki den 4 april 2009 klokken 12:56

Dette er altså en drøm jeg hadde i natt. Jeg har hatt en lignende drøm tidligere og lurer på hva det kan være, om det er en slags mening i alt det snåle. Uansett så håper jeg dere får noe ut av dette, for jeg er helt blank for ideer.
PS. Noen deler er spica litt opp for der huska jeg lite av det som skjedde i drømmen.


Jeg tar tak i esken med iPhonene og river de ut av grepet til "Kelly". Snur meg rundt og styrter ut dørhvelvingen. Og der, der står fire mennesker på en strak linje. Og jeg vet straks hvem det er; De tre store, skumle. Bøllene: Bråten, Christian og Morgan. Og helt på enden står: Gunn Eli! Jeg rekker engang ikke tenke på hva lærerinna min gjør i slikt selskap, midt i et iskaldt vinterland. Snøen laver ned og jeg hører skrik i det fjerne. Jeg vil ikke bli sett av dette lugubre selskapet, snur derfor rundt med lysets hastighet og nærmest hopper inn igjen.
Der står "Kelly" og stirrer surt på meg. Inntil veggen til venstre står en haug med mennesker på strak linje. Først når jeg ser at Marte står helt først ser jeg det, det er folk fra skolen! Men de reagerer ikke, bare står der som døde roboter på et samlebånd. "Kelly" smiler nå.
- Ok her, ta den da, sier jeg og kjører esken med all kraft jeg har opp i magen hans. Han mister pusten og faller ned på kne. Jeg trekker til meg esken igjen og løper med alt jeg har av krefter mot åpningen i veggen på den andre siden av låven. Jeg kjenner en kald hånd ta tak i ankelen min og før jeg vet mer ligger jeg med trynet plantet ned i en haug med høy. Med min ekstreme spenstighet spretter jeg opp igjen. Og skvetter så mye at jeg falle bakover, igjen. Klarer å unngå sammenstøt med gulvet ved å ta en baklengs rull langs høyet. Opp i stående stilling igjen ser jeg inn røde øyne. Hele rekken av menneskene som stod inntil veggen har nå blitt transformert til zombier! Uten å nøle. Et skarpt smell høres. Det ryker av pistolen jeg holder i hånden. Den første av de 78 zombiene faller om foran meg med et kulehull i pannen.
- Wtf? Utroper jeg og ser ned på den gullfargede Desert Eagel-modellen jeg holder i hendene. Uttrykket mitt speiles i den skinnende overflaten. Det er undrende, som i *hva-faen-gjør-jeg-med-en-Desert-Eagel-i-hånda-mens-jeg-skyter
-zombier*. Du vet hva jeg mener. Jeg vekkes av "Kellys" rop. Han tilkaller bøllene.
- Oi tenker jeg. er jeg virkelig fuck'd.

Uten å bry meg om de 77 resterende zombiene vender jeg om og tar en spurt ut hullet i veggen og befinner meg plutselig på toppen av en skråning som peker svalt nedover. Snøflakene daler tett og overalt ligger det esker med iPhones. Et lite stykke til venstre ser jeg en åpen flekk med mosegrodd fjell. Jeg tar et sprang og lander hardt med ræva først. Slik hopper jeg videre fra flekk til flekk. Jeg undrer fælt for meg slev over hvorfor det ikke er masse snø her også, men tenker at det ikke er så nøye. Bak meg kommer zombiene, nærmest vassende, med snø opp til knærne. De skriker, hoier og synger DDE-sanger:
- Rai, rai!

Uredd vipper jeg selv opp en Iphone av lomma. Jeg taster inn et nummer på skjermen. Løpende nedover en stadig brattere fjellskråning med 77 zombier i hælene og noe som høres ut som en stadig røffere DDE-konsert (- RÆI, RÆI!), tar det jævlig lang tid før den andre personen plukker opp røret.
- Zyrocz, her! Snakk til meg..
- Spre ordet... Flykte... Iphones i... fare... Jeg puster og peser fram setningene. Skyndt deg!...
- Javel, sir nestleder! Jeg skal si ifra til hovedkvarteret og Sirupskaramell snarest! Måtte CGRB være med deg.
- Ja gudene vet jeg trenger det! sa jeg og la på.


Noen som klarer å tyde hva som ligger i underbevisstheten min utifra dette. Kudos til Oneironaut som viste meg gleden ved å skrive ned drømmer.

HQ