På kanten

På kanten av stupet. Hoppe i det eller hoppe utfor? Hadde han en sjanse uansett? Til enden. Var enden nær? Han visste ikke ennå, ingen visste. Ville noen få noensinne få vite noe? Kanskje...
Stod han trygt, der på kanten? Ville gravitasjonen vinne kampen og dra han utfor eller skulle han snu og møte en ny? Hoppe i det eller hoppe utfor?

Det var uansett for sent, han snudde seg. Han så inn i en tåke. Ingen bevegelser, ingen lyder. Bare lyden av ingenting. Og det kunne nok stemme, at det ikke var der. Alt, eller ingenting. Han tok ett skritt. Fram. Fortsatt tåke og ingenting. Og lyden. Foten løftet seg fra bakken på ny og satte fart framover. Før den nådde bakken, hadde ingenting blitt til alt. Alt. Absolutt alt. Og nå var lyden der igjen. Lyden av... pust. Det var ingen tåke lenger, bare mørkt. Han hadde lukket øynene, han fryktet ikke ingenting, bare dette ene. Pusten gikk fortere. Lyden av et hjerte blandet seg inn. Det dunket i takt med pusten og plutselig åpnet han øynene på vidt gap. Og stirret rett inn i... Han visste ikke hva han skulle gjøre. Øynene flakket villt, han vendte hodet fram og tilbake i panikk. Dette var det verste. Ingenting fryktet han, unntatt dette.

Han snudde igjen, klar til spranget. Det var et fatalt håp. Men et håp var det. Pusten var sterkere. Det snødde. Innvendig var han glovarm. Hele poenget var borte. Alt, hadde ledet til ingenting, men samtidig hadde han ikke hatt noe. Han bøyde seg ned og hørte pusten tydeligere, som om den var nærmere. Han hadde ikke annet valg. Han gikk de to skrittene tilbake der han hadde startet. Før han rakk å gjøre noe mer forsvant føttene under han og bakken kom opp for å møte ham. Han landet på ryggen og rullet utfor.

/Vill fantasi, si hva du synes, kan jeg lage noe av dette, en serie kanskje? Kritikk tas gjerne i mot, men la heller være å si noe hvis du skal være unødvendig negativ./