Klag ikke under stjernene

En stil jeg skrev i norsken, i all hovedsak. Tolk den slik du vil. Til fans av Lost: dere vil finne noen hemmeligheter her

- Hørte du det? Jeg kunne sverget på at jeg hørte noe denne gangen! Hysj, der var det igjen. Ekkoene av skritt kunne høres utenfor døren og frykten som tidligere hadde besatt ham bølget opp på ny. Gråten kvaltes i halsen, dette var ikke stedet han hadde dødd. Ikke i drømmen.

- Hva gjør vi? Hva kan vi gjøre? Det er ingen steder å rømme denne gangen. Vi er fortapt! Kvinnen ristet i ham som en filledukke, men ordene forsvant i evigheten. Det blanke blikket oppfattet ikke lenger virkeligheten, han hadde beveget seg inn i en annen dimensjon og latt kroppen ligge igjen, sjelløs og tom. Som et slag til ansiktet kom en åpen håndflate gjennom luften og traff ham på kinnet. Den plutselige glohete smerten rev ham ut av drømmeverdenen og fokus vendte tilbake til de brune øynene. Han rakk å blunke tre ganger før døren fløy opp og inn i rommet kom det de hadde hørt. Et to meter høyt monster, med digre tentakler hengende langs den store svarte kroppen. Øynene var bare åtte glipper i hodeskallen og gedigne, hvite tenner kunne skimtes i tussmørket. Uten forvarsel kastet den seg over dem og kvinnen satte i et skrik. Alt håp var ute, men så...
- Det holder!

- Reddet av gongongen, igjen! En hånd klappet ham lekefullt på skulderen. Et bredt, falskt smil preget ansiktet hans, men med raske skritt gikk han videre og ansiktet la seg tilbake i de samme gamle foldene. Han hadde vendt seg til disse gestene. Han hadde tross alt holdt på med dette i over femten år. Det virket nesten som om det var i går, selv om det åpenbart ikke var det. Tidens tann hadde satt sitt preg, og den tidligere glatte huden var ikke fullt så glatt lenger. Et luftdrag fløy forbi og han ristet refleksivt på hodet, som om et ekkelt insekt hadde gått til angrep. Blikket for opp og der stod en person i døråpningen. At hun aldri skulle lære.
- Kan du vente med å åpne den fordømte døren? Du vet hva jeg har sagt om dette.
- Om forlatelse..., begynte hun, men ble øyeblikkelig stilnet av et lynende blikk. Han gikk forbi henne, ut døren og hvisket "Fordømte idiot", uten mine til å vise noen forlatelse.

Utenfor stod en bil og ventet. Fire skritt var nok for å nå bort til den sølvgrå limousinen og døren ble holdt åpen for ham. Den ble forsiktig lukket igjen mens han satte seg til rette og sank ned i setet. Det gikk ikke mer enn ti sekunder før en dråpe kunne høres idet den traff taket. Han satte straks i gang med å rope til sjåføren, som trykket gasspedalen helt ned til golvet. Regnet lavet ned og lydene fra bilen ble overdøvet. Vinduene var dugget for og om han hadde sett noe utenfor ville det bare vært grått og sørgelig.

Der han satt lot han tankene sveve fritt og med ett var han framme. Døren åpnet seg og lyset som traff ansiktet var av en slik styrke at han trodde han hadde blitt blind. Han kunne i hvert fall ikke se noe lenger og det var kanskje like godt. Han følte seg fram og tok seg sakte, men sikkert ut av limousinen. Himmelen hadde åpnet seg og bak skyene kunne han sanse en skimrende rød stjernehimmel. De skinte klarere og sterkere enn noe annet, men han kunne fortsatt ikke se. Slik stod han lenge, i stummende mørke. På begge sider kunne han oppfatte lydene av skrik. Det var noen som trengte hjelp, men han var ikke lenger egnet til oppgaven. Den eneste han evnet å redde var seg selv, om noen. Skrikene steg i sin intensivitet og til slutt maktet han ikke å høre på dem lenger.
- Hold opp! Hans eget skrik gikk som et ekko gjennom universet og da det endelig tidde var det stille. Følelsen av komplett isolasjon la seg over han, men det var også noe annet. En slags prikking helt baki nakken. Han var ikke alene.

Et piano kunne høres i det fjerne idet en stemme, høy og klar, runget gjennom øregangen hans:
- Omvendelse... Omvendelse... Omvendelse... Slik fortsatte det i ti minutter før han ropte ut:
- Hva er det du vil?! Hvor er jeg? Hvorfor kan jeg ikke se?
- Du har fått en passende straff for din ignoranse. Du har valgt å ikke se, så nå har vi fratatt deg synet. Gå tilbake til livet og endre dine handlinger, ellers vil din skjebne bli like mørk. Du har så mye, men velger å leve ditt liv i mistro og forakt. Se rundt deg, de som trenger din hjelp roper på deg. Kan du ikke høre de? Kan du ikke se de?

Plutselig åpnet han øynene og stirret. Overalt så han livløse mennesker som stirret på ham med tomme øyne. Himmelen var blodrød nå, stjernene falt, en etter en. Frykten som tidligere hadde besatt ham bølget opp på nytt. Gråten kvaltes i halsen og han prøvde å knipe sammen øyelokkene, til ingen nytte. Han ble tvunget til å se alt sammen, de plagede sjelene som kravlet mot han, bedende. De kom nærmere og nærmere, de stod bare centimeter fra han nå og et skrik kunne høres gjennom luften. Det var hans eget og det blandet seg med lyden av regndråper mot taket.

- Hva er det, sir? Hva skriker du for? Sjåføren så bekymret ned på ham.
- Ingenting, det var bare en drøm. I sitt stille sinn raste tankene hans rundt hva han nettopp hadde opplevd. Hvor hadde han vært og hvem var disse han måtte hjelpe? Plutselig innså han at stemmen måtte ha siktet til de han daglig støter på. Tiggerne på gata, personene på jobben, de trengte alle hjelp. Han hadde nok sett hvordan de hadde det, hvordan de hadde tatt på seg falske smil så fort han dukket opp. Senest i går hadde han sett en gråtkvalt jente som satt i rennesteinen utenfor der han bodde. Han var ikke den rette til å hjelpe de, han brydde seg bare om seg selv. I dype tanke gikk han ut av bilen og så utover det brede inngangspartiet. Hotellet var høyt og på toppen bodde han, i ensom majestet. Utsikten var fabelaktig på solfylte dager, men på en dag som dette var det heller meget dystert. Sjåføren stod og stirret på ham med stikkende øyne, som om han var gal.
- Hva er det du glaner på? Kom deg tilbake på jobb, din sullik!

Med korte, taktfaste skritt gikk han gjennom regnet og bort til inngangdøren, da han fikk øye på den lille jenta igjen. Hun prøvde å gjemme seg under det lite utstikkende taket, men hun var fortsatt gjennombløt. Uten å ofre henne mer enn et blikk tenkte han: "Forbanna tiggerjente, sitte her og ødelegge fasaden". Han tok en omstikker, gikk sakte mot henne og ropte:
- Ha deg vekk, finn deg et annet sted å søple ned! Vekk sa jeg! Vekk!". Han var gal i blikket og hadde satt opp farten. Den lille jenta rakk ikke engang å samle med seg tingene sine, så redd var hun. Hun løp over gata og inn i parken, der forsvant hun av syne bak en busk. Han så etter henne i noen sekunder, deretter så han ned på tingene hun hadde forlatt. Der lå en plastkopp og innholdet strødd utover fortauet. De seksten myntene hun hadde samlet inn var våte og lyste i gjenskinnet fra den grå himmelen. Han pukket opp en liten jakke, og der lå en brun teddybjørn. Den hadde flere rifter og manglet et øye. Allikevel hadde hun tatt seg bryet med å holde den under jakken sin, skjult for regngudene.

Omsider nådde han fram til heisen og trykket på nummer 23, toppetasjen. En ung kvinne med et barn på armen kom løpende mot heisdørene og ba, nærmest tryglet han om å vente. Uten å nøle trykket han på "Lukk dørene"-knappen og de lukket seg sporenstreks. Den unge kvinnen falt sammen foran dørene og barnet begynte å gråte. Han var glad han slapp å høre på det bråket hele veien opp, turen var lang og han hatet lyden av barnegråt. Hvor vanskelig kunne det være å få ungen til å holde kjeft, tenkte han.

Dørene åpnet seg og han gikk ut i toppetasjen og inn i sitt eget inngangsparti. Han hadde kjøpt denne leiligheten for lenge siden og det var kun han som hadde tilgang på den. Veggene var dekorert med kalde farger og ingen bilder var å se, med unntak av et surrealistisk svartfarget et. Dagen hadde vært lang og han bestemte seg for å ta et bad. Han gikk ut på badet og skrudde på lyset, alt var som normalt. Flisene skinte i lyset fra spotlightene og lukten var som vanlig friskt av vår. Han skrudde på krana og la seg ned i badekaret, lot vannet omslutte seg og tankene sveve.

En plutselig lyd fra kjøkkenet vekket han fra sin dype transe og han så befippet rundt seg. Han måtte ha sovnet. Det var helt mørkt på badet, men han kunne se litt takket var et rødt lys som snek seg inn under dørsprekken. Han fomlet seg fram til døren og til sin store forskrekkelse falt øynene hans på det samme synet han hadde sett tidligere. Midt i stuen hans hadde en blodrød himmelhvelving åpnet seg, røde stjerner falt som skudd. Det virket som om rommet hadde ekspandert tjue ganger sin egen størrelse, han følte seg uvirkelig liten.

Nå hørte han en dyp, klar stemme.
- Det virker som om du ikke har det i deg. Verken viljen eller muligheten. Du klager over mangelen på lys i verden, til tross for at du selv er en stjerne som nekter å skinne. Du er en skamplett på jordens overflate og vi føler det er vår jobb å fjerne deg fra denne stjernehimmel. Farvel!

Plutselig var alt svart, men han hadde fremdeles alle sine andre sanser i behold. Han kunne høre skritt utenfor døren, ekkoet fylte hele universet. Frykten tok besittelse over ham og han begynte å gråte, tårene smakte salt. Lukten av frisk vår var totalt borte. Han angret på det livet han hadde levd, alle menneskene han hadde møtt og de livene han hadde ødelagt. Dette var stedet han skulle dø, og dette var ikke noen drøm. Skrikene økte i intensivitet og skrittene kom nærmere og nærmere. Han oppfattet ikke lenger virkeligheten, han hadde beveget seg inn i en annen dimensjon og latt kroppen ligge igjen, sjelløs og tom. Han ville gjort hva som helst for et slag i ansiktet nå, for å våkne opp, men han visste det var umulig. Uten forvarsel fløy døren opp og et mørke kastet seg over ham. Alt håp var ute, men så... Skjedde ingenting. Alt hadde forvandlet seg til ingenting og verden kollapset i mørke.

Dagen etter kom stuepiken inn og det eneste uvanlige var er kort på badegolvet der det stod: Jacob Mittelos, skuespiller, førtito år, ufordragelig menneske, en fallen stjerne.

Så hva synes du, legg gjerne igjen en kommentar, men ikke bry deg om å kommentere skrivefeil, det er ikke poenget.