Lost - sesong 2, 3 og 4

Spesifikasjoner (alle sesongene):
Episoder: 61
Total spilletid: Ca. 2662 minutter
Produksjonsår: 2005 - 2008

Losts første sesong tok mange med storm, ved hjelp av en engasjerende historie, mange mysterier, solide karakterer, fenomenal musikk, og generelt en av de bedre opplevelsene på TV noensinne. Denne suksessen skulle bli vanskelig å følge opp, mange seere avkastet serien da de følte den hadde mistet noe av driven i den andre sesongen. Jeg vil si meg uenig i disse påstandene og påstå at Lost er en serie som blir bedre og bedre etter hvert som historien utvikler seg, og karakterene likeså.

Hver sesong representerer et vendepunkt i serien, nye elementer, karakterer og tvister blir introdusert i hver sesong og dette bidrar i mine øyne til seriens kvalitet og det faktum at alle sesongene føles distinktive. Den sesongen som kanskje er den jeg liker minst (fremdeles er den meget god) er kanskje sesong 2 da jeg føler denne bringer færre nye elementer enn de senere sesongene. Vi blir kjent med at det er andre overlevende på øya og de opprinnelige overlevende får endelig åpnet luken, men handlingen er noe tråkk til tider. Det føles rett og slett ikke som om så mye har skjedd fra sesong 1 til 3, dog enkelte store plottvister er det alltid.

I sesong 3 blir vi bedre kjente med "The Others" som ikke er så ville som først antydet, tvert imot. Flere karakterer som Juliet, Richard, Desmond, Nikki, Paulo og Ben blir faste medlemmer, og noen melder sin avskjed. Sesong 3 inneholder flere rørende scener, og forteller om sterke temaer som å ofre seg selv, kjærlighet og vennskap. I tillegg har sesong 3 en meget god og trist avslutning som rørte undertegnede til tårer både andre og første gangen, lenge før det i det hele tatt skjedde noe. Avslutningen fungerer også som en tankevekker for seeren og samtidig skaper den en rekke store spørsmål.

Sesong 4 representerer kanskje det største vendepunktet i serien, karakterene blir reddet (eller blir de?)! Uansett er det et tankskip utenfor øyas kyst som i utgangspunktet virker som den åpenbare redningen de overlevende har ventet så lenge på. Sesong 4 er kanskje seriens korteste sesong, med bare fjorten episoder, men det skjer utrolig mye på denne korte tiden og den er derfor en meget minneverdig del av Lost-tidslinjen. Nye elementer som flash-forwards blir introdusert, en rekke nye (og meget gode) karakterer ankommer øya fra båten; blant annet Daniel Faraday og Miles Straume har i ettertid blitt noen av de personene jeg liker mest.

I tillegg føles denne sesongen som den som har den beste musikken. Michael Giacchino har gjennom hele serien briljert med sine fantastiske mesterverk av noen sanger, men i sesong 4 har han overgått seg selv. Sanger som "Of Mice And Ben", "Landing Party" og "There's No Place Like Home" presterer ikke bare å legge til enorm dybde i sesongens minneverdige øyeblikk, men fikk alene undertegnede til å ty til tårer flere ganger. Sesong 4 er kanskje min favoritt-sesong blant Losts seks sesonger, mye takket være musikken, de storslagne øyeblikkene og de overraskende elementene.

Hver sesong har enkelte episoder som skiller seg ut fra resten, for meg personlig. Utenom sesongavslutningene, som alltid er fabelaktige, har jeg klart å plukke ut en favoritt fra hver sesong:

I sesong 2 må jeg nok velge "Abandoned" som omhandlet Shannon og hennes problemer, både på og av øya. I de senere episodene av sesong 1 klarte skaperne på en fantastisk måte å vekke til live denne tidligere noe en-dimensjonale karakteren. I "Abandoned" blir denne sympatien og følelsene for Shannon videreutviklet. Skrekkelementene med bruken av en dryppende og tilsynelatende gal Walt var også meget gode, og virkemidlene i denne episoden var generelt fenomenale. Samtidig forteller episoden om hvordan de andre overlevende kom fra den andre siden av øya, som til slutt ledet til, et noe overraskende og brutalt møte. Skuddet som kunne høres gjennom hviskingen og regnet var øredøvende.

Sesong 3 har en rekke gode episoder, men om jeg må velge én må det bli "Flashes Before Your Eyes". Denne episoden er sentrert rundt Desmond og foregår stort sett bare i "fortiden". Etter at luken sprenger på slutten av sesong 2 skjedde det noe med Desmond og vi får endelig rede på hva. På en eller annen måte ble "sjelen" hans sendt tilbake i tid til sitt liv i England sammen med Penny.

Episoden tar opp temaer som skjebne versus fri vilje, og Desmond finner ut at han ikke klarer å endre på ting som har skjedd tidligere. Episoden skiller seg fra andre i serien ved å foregå nesten bare utenfor øya. I tillegg er "Flashes Before Your Eyes" den første episoden som tar for seg temaet rundt tidsreiser, noe som skal komme til å spille en stor rolle senere i Lost. Episoden viser også kjærlighetsforholdet mellom Desmond og Penny, et forhold som kort fortalt er helt utrolig. "Flashes Before Your Eyes" er på mange måter en representant for hva Lost står for med nye mysterier rundt hver sving.

I sesong 4 er det nok en gang en Desmond-sentrisk episode som ender opp som min favoritt, nemlig "The Constant". Konseptet er noe av det samme denne gangen som i sesong 3, men denne gangen er handlingen sterkere, mer dramatisk og på mange måter mer engasjerende. Desmonds "sjel" blir, noe ufrivillig, sendt gjennom tid og rom fram og tilbake mellom 1996 og 2004. Dette skjer hyppigere og for å ikke ende opp død må Desmond finne "en konstant", en person som han kan tilknytte til begge tidsperioder for å skille de fra hverandre. Dette må være Penny og Desmonds økende desperasjon engasjerer også seeren som fortvilet ikke har andre muligheter enn å følge med på hva som skjer.

Virkemidlene som blir brukt i denne episoden, med de fabelaktige overgangene fra 2004 til 1996 og meget godt skuespill gir denne episoden det lille ekstra. Det at Desmond nok en gang er sentral i min favoritt-episode understreker bare det faktum at Desmond er en fantastisk karakter, med en virkelig god historie å forteller. Hans telefonsamtale med Penny mot slutten er mer enn rørende og undertegnede måtte nok en gang ty til tårer, denne gangen av glede og hvor rørende det hele varer. Som jeg har sagt tidligere, drit i Romeo og Julie, dette er en ekte kjærlighetshistorie.

Sesongene 2, 3 og 4 er fabelaktige og har alle det som skal til for å være mesterverk i mine øyne. Den andre gang jeg ser på dem er de nesten bedre enn jeg husket, og på samme måte som i den første sesongen er det de visuelle virkemidlene, musikken, sterkt manus, en engasjerende, dyp og dynamisk historie som gjør sesongene så gode som de er. I tillegg har jeg fordypet meg i alt av ekstramateriale som følger med på Blu-Ray diskene og det som er med i pakken er meget underholdende og samtidig veldig interessant, spesielt for fans av serien.

Alle disse elementene er grunnen til at Lost er en så god serie som det er, og sesongene 2, 3 og 4 kommer ut som store mesterverk i TV-serie-historie.