Harry Potter og Dødstalismanene Del 2

Jeg har sett denne filmen to ganger den siste uken, til tross for at den nettopp har ankommet landets kinoer. Den første gangen var midnatts-premieren på onsdag (i 2D), og den andre gangen var i går (fredag, i 3D). Jeg likte Del 1 veldig godt og den siste traileren for Del 2 ga meg gåsehud oppetter ørene. Jeg har selv vært tilhenger av Harry Potter siden jeg fikk de to første bøkene til jul for over ni år siden; disse er fantastiske og jeg leser de faktisk på nytt den dag i dag. Jeg har også alltid vært stor fan av filmene, dette er noe som stammer fra helt tilbake til da jeg var yngre. For meg symboliserer de nostalgi og barndom, og selv om de på ingen måte er kvalitetsmessig like gode som bøkene kan jeg ikke annet enn å like de, de er rett og slett solid underholdning og gode minner.

I forkant av midnatts-premieren hadde jeg egentlig ingen store forhåpninger, jeg levde livet så normalt som mulig, og tok alle tilbakemeldinger filmen hadde fått med en solid klype salt. Det var først sent på tirsdagskvelden at spenningen begynte å bygge seg opp i meg. Når jeg ankom Fredrikstad Kino (en smule sent), og så folkemengden, kulissene og hørte den klassiske filmmusikken var jeg allerede i rett modus. Etter en noe hektisk rundtur i kiosken, bar det ned i kinosalen og vi satt oss godt til rette; jobben vår var utført, nå skulle vi bare overbevises og underholdes.

Filmen begynner nøyaktig der Del 1 sluttet: Voldemort har funnet Oldstaven, og Harry og gjenget holder seg i skjul hos Rulle og Fleur. Jakten på malacruxer fortsetter og det ene leder til det andre. Filmens første tre kvarter er dens svakeste punkt, det er tydelig at produsentene vil få med seg så mange som mulig videre i filmen, og mange av opplysningene som ble presentert i den første filmen blir tvunget inn med teskje, på nytt. Som sedvanlig i Harry Potter-filmene er dialogene lagt opp slik at mest mulig blir forklart på kortest mulig tid, og til tider føler jeg at det går litt fort i svingene. Folk som ikke har lest bøkene vil muligens bli forvirret og de som har lest de oppfatter denne noe merkelige stemningen fra første stund.

Etterhvert letter dog dette trykket noe, fakta kommer på plass og handlingen kan ta over, uten så mange oppklaringer underveis. Innen den første timen har gått er våre venner tilbake på Galtvort, og herfra og ut er Del 2 en magisk reise; et eventyr som føles levende og ekte fra ende til annen. Hovedskuespillerne Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint fullfører sine respektive roller som Harry, Hermine og Ronny med glans, og de fleste medvirkende skuespillerne gjør også gode versjoner av sine karakterer. Enkelte unntak er det selvfølgelig; blant annet moren til Ronny føler jeg gjør en dårlig figur i denne filmen. Hennes rolle føles malplassert, og skuespilleren gjør ikke en spesielt god jobb. I tillegg følte jeg at Gygrid burde spilt en større rolle.

Andre som derimot skinner er Alan Rickman i rollen som Severus Slur og Maggie Smith i rollen som McSnurp. Spesielt Alan Rickman gjør sin karakter rettferd, og hans posisjon som en av mine desiderte favoritt-skuespillere forsterkes etter denne opptredenen. Han tolker nok en gang den kalkulerende og kalde Slur perfekt, og klarer samtidig å vise en mykere side ved figuren.

Forandringene fra boken til det endelige filmresultatet er alltid et omstridt tema og denne siste filmen er intet unntak. Produsentene har gjennomført flere alterasjoner hele veien for å gjøre historien bedre tilpasset filmformatet, og utenom de tidligere nevnte "forklarings-kompleksene" føler jeg at dette blir gjort på en meget solid måte. Løsningen med å dele den siste boken opp i to deler kommer til syne her, og som et resultat blir få ting utelatt fra filmen. De sedvanlige innslagene av humor er fremdeles til stede; enkelte av "vitsene" er artige, andre faller dessverre i "teithets-fella". Enkelte scener og replikker fremstår også som noe klossete, spesielt det mikrosekundet hvor Voldemort gir Draco Malfang en klem. Fryktelig pinlig...

Andre scener igjen blir levert med slik bravur og mesterlig presisjon at filmens svake øyeblikk forsvinner helt, som støvkorn på en strand. Musikken blir nok en gang kreert av komponist Alexandre Desplat, og filmens lydspor er noe av det bedre jeg har hørt. Dette er musikk som skaper scener og utdyper hva seerne føler. Spesielt filmens åpningsscene blir i all hovedsak skapt av den gripende musikkbruken. Innslag av klassisk musikk fra de tidligere filmene er også til stede og denne hyllesten til seriens tidligere komponister er meget forfriskende for fans. Spesielt slutten av filmen gjør dette på en såpass god måte at jeg som seer nærmest ble rørt til tårer. Det var på grensen til en orgasmisk opplevelse. Musikken, med sin fabelaktige kvalitet, er det lille ekstra som gjør filmen perfekt.

For om man er villig til å akseptere at enkelte ting blir forandret (til det bedre) vil man antagelig sette stor pris på denne siste reisen sammen med Harry Potter & Co. Det er trist at eventyret nå er over, serien har tross alt preget min, og mange andres oppvekst i over et tiår. Men som en klok person sa en gang: "Alle gode ting må komme til sin slutt". Og det er nettopp det Harry Potter-serien gjør, og jeg kunne ikke tenke meg en mer perfekt måte den kunne gjort det på.

Karakter: 9.5/10 - En ekstremt overbevisende, følelsesladet og episk konklusjon på det siste tiårets største fenomen. Briljant bruk av spesialeffekter, musikk, godt skuespill og gode alterasjoner fra boken gjør dette til en reise jeg gjerne opplever igjen, igjen og igjen

- Har du sett filmen? I så fall hva synes du, og på hvilke punkter er du uenig med undertegnede?