Førsteinntrykk: Resistance 3

Dette inntrykket baserer seg på spillets fem første kapitler (omkring halvannen times spilling), og kan endres etter hvert som undertegnede spiller. En anmeldelse vil antageligvis også skrives.

Resistance 3 begynner veldig rolig, og for de som ikke har holdt seg oppdatert på nyhetsfronten, noe overraskende. Hovedpersonen er ikke lenger Nathan Hale, og hvordan utviklerne helt og holdent punkterte alle teoriene som utviklet seg i hodet mitt etter den meget gode slutten på Resistance 2. Jeg ser det dog ikke umulig at de kan komme til å bruke denne vinklingen senere i spillet.

De ti første minuttene blir man kjent med tilstanden til jorden, fire år etter hendelsene i det andre spillet i serien. Man klarte å utvikle en vaksine mot Chimera-viruset, men det kan virke som om det skjedde noe i mellomtiden som hindret denne å bli utnyttet til det fulle; omtrent 90 % av verdens befolkning er enten døde, eller gjort om til de gyselige og distinktive «monstrene» man kjemper mot i serien.

En kort opplæringssekvens viser deg kjapt alle triksene i boken, lite på gameplay-fronten har foreløpig stått fram som markant annerledes siden nummer to, selv om kameraføringen vil føles litt uvant til å begynne med.

Etter denne korte introduksjonssekvensen begynner historien for fullt; Joe Capelli, en kjent karakter for noen, har iløpet av de fire passerte årene rukket å få seg både kone og barn, og han har gått gjennom grundige forhåndsregler for å beskytte den nye familien sin. Etter at epidemien, tydeligvis, brøt løs for fullt etter Resistance 2 har store deler av den gjenlevende befolkningen sett seg nødt til å flytte under jorden. I en liten by vest (meget usikker) i USA lever Joe sitt daglige liv i underjordiske ganger, med den stadige mer pressende sjansen for at de kan bli oppdaget hengende over seg.

Bare et av de mange følelsesladede øyeblikkene i Resistance 3; stikkordet her er frykt.

Desperasjonen som preger disse menneskene er tydelig, og utviklerne har gjort en fantastisk jobb med å kreere dette universet så realistisk som mulig. Angsten som preger de trange grottelignende gangene er til å ta og føle på, og når man tidlig i spillet beveger seg opp til overflaten, for så å få øye på en patrulje med Chimera er suspensjonen strukket så langt som mulig. Dette forsterkes av den meget velgjorte musikken som jeg må si imponerte undertegnede flere ganger på de fem første kapitlene.

Så går det som det må da; man blir oppdaget. I løpet av den påfølgende skuddvekslingen blir man trygg på kontrollerne og i samme slengen presentert for det nye våpensystemet med et slags erfaringspoengsystem og det tilbakevendende helse-meteret fra Fall of Man. Disse forandringene tar jeg imot med åpne armer; selv om jeg var noe skeptisk til å måtte rote rundt etter helsepakker til å begynne med innser jeg nå at forandringene er til det bedre for å vekke spillets realisme (i den grad det går an når handlingen involverer romvesen) og innføre nye taktiske elementer.

Det som imponerte meg mest (ved siden av følelsene spillet vekket) i løpet av den halvannen time jeg spilte var utvilsomt den grafiske stilen. Som tidligere spill i serien har Resistance 3 et noe tegneserieaktig preg over seg, men strekker det hele enda litt lenger enn tidligere. Samtidig er grafikk i mine øyne såpass realistisk at det er vanskelig å definere inntrykket jeg fikk. Jeg kan bare uttrykke det slik: Av de omkring nitti minuttene jeg spilte brukte jeg cirka. ti-femten på å stå stille, og kikke rundt meg. Skygge og lyseffektene er fabelaktige, og cell-shadingen brukt skaper noe av de vakreste bildene jeg har sett i et slikt spill. Det er postkort-vakkert, og når solnedgangen penetrerer løvtrærne som vaier i vinden er det bare til å nyte det.

Som et siste notat, noe jeg vet mange lurer på: Man trenger på ingen måte å ha spilt de foregående spillene for å nyte det Resistance 3 har å by på, men jeg tror at det vil berike din opplevelse å ha noe kjennskap til karakterene og noe av historien. Jeg vil uansett anbefale alle å ta en titt på Resistance 2, da det er et av mine personlige favoritter innenfor sjangeren; det vil si frem til jeg fikk hendene mine på Resistance 3.