Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Lost - sesong 6

Skrevet av Soraki den 22 januar 2012 klokken 22:30

Spesifikasjoner:
Episoder: 17
Total spilletid: Ca. 795 minutter
Produksjonsår: 2010
Sitat: "It only ends once"

Det avsluttes bare en gang sier Mark Pellegrino i rollen som Jacob, og da skaperne bak Lost gikk i gang med å lage sesong seks av den ekstremt suksessfulle TV-serien var det vel vitende om at det ville bli seriens siste. Mange serier er ikke like klare på sine egne forutsetninger så sent i produksjonen, og resultatmessig ender ofte en serie uten en ordentlig slutt. Dette er heldigvis ikke tilfellet med Lost, og man får servert en (på alle mulige måter) heseblesende og verdig avslutning på det seks år lange eventyret.

Sesongen åpner meget overraskende med et velkjent syn; Oceanic 815 er underveis fra Sydney til Los Angeles og de kjente og kjære karakterene er ombord. Øyeblikkelig tror man at dette kun er enda et tilbakeblikk, men den gang ei. Flyet lander trygt og godt på LA X og personene som så lenge har vært en del av hverandres liv går hver til sitt, som om ingenting skulle ha skjedd. Samtidig får man se at tilbake på øya sliter de samme overlevende med ettervirkningene av deres lille «stunt» på det som i ettertid skulle bli «The Swan».

Teoriene florerte rundt omkring på nettet etter denne episoden, og majoriteten av fanskaren konkluderte med, også for seg selv, at dette var et resultat av det som skjedde mot slutten av sesong fem; et parallelt univers oppstod, hvor flyet aldri styrtet og ingenting av det som skjedde på øya skjedde. Karakterene klarte å være de variablene som endret likningen, akkurat slik Daniel Faraday ville det. Og slik fortsetter sesongen, handlingen på øya blandes sømløst med det som foregår i dette tilsynelatende parallelle universet. Nå var det ikke lenger flashbacks eller flashforwards som gjaldt; flashsideways ble det nye begrepet.

Jeg skal ærlig innrømme at de første episodene i sesong seks er blant dem jeg liker minst i Lost-sagaen; ting er litt rotete formulert og hele plottet rundt tempelet virket en smule kunstig for min del, spesielt første gang jeg så episodene. Andre gangen er det hele litt mer forståelig, men fremdeles har jeg en viss avsmak mot denne delen av sesong seks.

Etterhvert kommer dog serien inn på et vinnerspor igjen, og spesielt episoden "Dr. Linus" bringer serien tilbake til røttene med karakterforbindelser, overraskelser og følelsesladde øyeblikk smurt godt utover. Andre episoder som ender opp som personlige favoritter (sesongavslutningen ikke medregnet) er "What They Died For", "The Candidate", "LA X" og den (nok en gang) Desmond-sentrerte "Happily Ever After". Herfra og ut er det lite å klage på, skaperne tar et fast grep om handlingen og det hele ledes sakte og taktfast mot den uunngåelige slutten.

Og når den først kommer er det som en over to timer lang sentimental, følelsesladet, sjokkerende, spektakulær, poetisk, vakker, rørende og generelt helt fantastisk episode. Første gang jeg bevitnet den var jeg i sjokk og følelsesmessig ubalanse; et vrak som ravet gatelangs hjem etter å ha sett den (utvilsomt ulovlig) nedlastede episoden hos en kamerat. Andre gang så jeg den hjemme alene, med popkorn, gardinene trukket for og tørkepapir klart. Og når det hele nok en gang var over, etter hele 116 episoder til fulle, fikk jeg den samme følelsen av å være helt tom samtidig som jeg var helt full av følelser. Aldri før har jeg blitt så påvirket av noe, samme hva, og det sier kanskje mer om meg enn noe annet.

Jeg er dog klar over at slutten er meget kontroversiell, mange har gått så langt som å kalle den elendig da de ikke følte den besvarte de spørsmålene de hadde stilt seg gjennom seriens gang. Og jeg kan forstå at folk blir skuffet når enkelte svar rett og slett uteblir, men dette var jo noe av greia med Lost. Det var mysterier, det var hemmeligheter og det var alltid spørsmål som ikke ble besvart. En TV-serie er ikke en forbanna Q&A og enkelte mysterier skal ikke forklares til punkt og prikke.

Personlig var jeg storfornøyd med avslutningen fordi den bandt sammen de viktigste løse trådene, holdt seg innenfor det som definerte Lost og la fokuset på det som var viktigst: de personene man hadde sett på TV-skjermen gjennom de siste seks årene (månedene for min del) og på den tiden lært kjenne. Til syvende og sist er det karakterene det hele handler om, og som Christian Shepard sier: "The most important part of your life was the time that you spent with these people on that island. That's why all of you are here. Nobody does it alone, Jack."

Jeg kunne rablet i timevis om hvor mye avslutningen påvirket meg og hvor mye jeg elsker Lost, men det ville blitt nokså trivielt for den allmenne leser. Så jeg vil bare nok en gang konkludere med at Lost er det beste som har skjedd i popkulturens historie og noe av det beste som har skjedd for meg personlig, og jeg stiller meg tvilende til at noe annet vil kunne toppe det, noen gang, noensinne...