Harry Potter 7 2/2 [...] Kar: 6/10

Jeg har akkurat sett den åttende og avsluttende filmen om Harry Potter med staven. Det vil si, jeg så den i går, 21. juli, men skriver om det først nå. Det vil igjen si; jeg skulle postet denne bloggen forrige fredag, men så skjedde det en hel del ting som fanget oppmerksomheten min og alle andres, så blogging ble utsatt.

Harry Potter and the Deathly Hallows Part 2

Harry Potter 7 del 2 av 2 avslutter eventyret om Harry Potter og hans magiske venner. Den tar opp historien der den første delen slutter. Jeg vil nødig spoile noe for noen, og skal forsøke å benytte spoiler-tags der det er påkrevet, men jeg vil likevel råde enhver som ikke har lest boken eller sett filmen enda til ikke å lese videre. Jeg vil endog gå til det skritt å råde også de som har lest boken, men ikke sett filmen enda, til å la være å lese videre, for det er vesentlige forskjeller i de to, og enkelte bevegende øyeblikk i filmen er best sett uspoilet. Selv om man kan se av tittelen min at karakteren er meh, så er ikke filmen uten sjarm og gode øyeblikk.

Jeg vil først si at jeg at så denne filmen sammen med min yngre søster, og at vi to begge har lest bøkene, opptil flere ganger. Vi har stort sett hatt samstemte opplevelser av de foregående syv filmene. Så også denne gangen. Vi diskuterte filmen i ettertid, og jeg må innrømme at mange av filmtabbene, plotthullene og irritasjonsmomentene som jeg peker ut iløpet av denne bloggen er hennes oppdagelser - ting som jeg overså.

Vi så film nummer 8 i 3D, og jeg så første del av bok syv i filmformat (for n-te gang) senest på flyturen hjem fra California, en tur dere kan lese om i min pågående og dessverre forsinkede reiseblogg.

De første scenene i filmen hopper elegant over en del elementer, og glatter over samtidige hendelser som gjør den syvende bokens midtparti så ulidelig spennende. Dette er likevel filmatisk rettferdiggjort. Filmen fortsetter der forrige film slapp, og i samme bedagelige tempo og litt småkjedelige lynne. Men mens film 7, del 1 var uthalt og med mange rare valg og utelatelser tvers igjennom, er dette et passelig tempo for starten av film 7 del 2. De har dessuten klart å få med de allervesentligste detaljene og tvistene som jeg kunne ønske meg fra boken, og jeg sitter igjen med følelsen av at regissøren har gjort de grepene som gjør filmen egenartet og bedre.

Bortsett fra en del filmtabber og plot-hull, både de som er eksklusive for filmen, og de J.K Rowling må ta på sin kappe, så er filmen bra helt frem til den store og avgjørende scenen. Det store slaget. Og heretter kommer det en hel rekke spoilere...

Fra Spoiler:Frank Weasleys død og utover har jeg en mengde betenkeligheter med de filmatiske valgene gjort i adapsjonen. Jeg er helt inneforstått med at en filmadapsjon krever både ofre og alvorlige endringer for å tilpasses filmmediet. Jeg er fullt komfortabel med at de hoppet over all action fra Harry entrer the Room of Requirements fra Hogsmeade til han plutselig, og overraskende Spoiler:konfronterer Snape i storsalen (til forskjell fra boken). Snapes flukt var i overkant brå og ufordret, men både det og den forenklede jakten på Spoiler:Ravenclaws diadem var gode tilpassninger til mediet.

Men om Spoiler:den siste kampen mellom Harry og Tom Riddle hadde skjedd i storsalen foran de andre forsvarerne av borgen, slik som i boken, så hadde det gitt en tidobling av følelsesutladingen i scenen og virkelig skapt gåsehud over hele kroppen. Jeg skal ikke utelukke at jeg hadde fått en tåre i øyekroken av en slik scene, den er sterk selv i bokform.

Istedenfor er kampen plassert utenfor på plassen, omtrent uten tilskuere. Spoiler:Hvordan får egentlig alle forsvarerne i storsalen vite i filmen at Voldemort er død? Langt mindre, hvorfor tror de det point blanche når de ikke har sett det med egne øyne?

Og der er flere ting. Spoiler:Det er en lang og fartsfylt flyvende kamp mellom Voldemort og Potter før slangen engang er tatt av dage. Slåssingen utføres litt ironisk med ren håndamakt. De kunne erstattet denne med en lengre og enda mer kraftfull kamp i skolegården eller storsalen, for jeg savner virkelig det episke oppsynet når de to sirkler hverandre og Harry sjokkerer Riddle med noen sannhetsord. Kanskje var ikke skuespilleren bak Voldemort i besittelse av et tilstrekkelig reportoar for utilslørt sjokk?
Jeg savnet virkelig da alle og enhver fikk forklart at Voldemorts forbannelser var virkesløse på alle i rommet, Spoiler:for Harry hadde ved sin 'død' gitt den samme beskyttelsen som hans mor gav ham ved sin død. Og Harry kunne godt ha fått tid til å utfordre Tom Riddle om han turte å ta sjansen på at Spoiler:The Elder Wand adlød ham, og ikke hadde gjennkjent Harry som mester fra da han avvæpnet Draco Malfoy. Dog jeg kan akseptere løsningen her, selv om filmen dysser ned et dramatisk øyeblikk i mine øyne. Spoiler:Voldemort segner til syvende og sist sammen uten synlig forklaring. Det synes ikke engang som om hans egen Avada Kadavra-forbannelse spretter tilbake mot ham selv når han mister staven. En formidabel skikkelse som Voldemort forvitrer ikke av rent sjokk eller fortvilelse.

Mer viktig er det at Harry ikke konfronterer Tom Riddle med oppfordringen om å "try for some remorse" (forsøke å angre sine onde handlinger), slik han gjør i boken, for uten dette gjør det Dumbledores foregående kommentar om ords ødeleggende og stingende kraft totalt meningsløs.

Hva jeg gjerne vil berømme filmen for er linjen der Neville Longbottom sier til en motstående hær: "You and whose army!?". Umiddelbar gjennkjennelse gav meg et bredt smil om munnen.

Mindre imponerende er det at skuespillerne i filmene synes å ha en notorisk manglende evne til å uttrykke følelser som sorg og sjokk på passende måter. Ginny, og resten av forsvarerne, er forferdelig lette å stoppe både fra å hyle og fra å løpe til når de ser liket av Harry i armene på Hagrid. Scenen minnet meg mest av alt om Timon og Pumba. Jeg klarte nesten å ikke le høyt.

I likhet med film 6 der det brennende huset til Weasleys knapt fremkaller en reaksjon hos karakterene er de også i denne filmen nærmest apatiske i møte med sjokk og sorg. Folk som har levd under et terrorvelde, der familiemedlemmer blir tatt som gisler osv, blir ikke kollektivt lammslått av å se liket av Harry Potter som de tidligere antok var død før han viste seg i Room of Requirements tidligere på kvelden. Spoiler:Ei heller er det særlig imponerende med delvis smilende Aberforth og Dean foran peisen, etter Voldemorts død, over en kopp butterbeer. Mens resten av salen gir en stemning av apati snarere enn dyster sorg ispedd lettelse og glede fra boken.

Epilogen, 19 år senere trodde jeg de ville droppe i filmen, men atter. De kunne godt ha spart seg forsøket dog. De 'voksne' karakterene ser rett og slett latterlige ut. Med klær som ligner på 50-tallskostymer, store blå(!) poser under øynene, hevet hårfeste og botoxrynker, og falske skjeggtuster på en fyr som burde være gammel nok til å vokse noen på egenhånd. Jeg var ikke overrasket over at de sminket opp de samme skuespillerne. Hadde de bare gjort en bedre jobb...
Og om Harry hadde avsluttet pep-talken til sin sønn Albus Severus med å nevne at han selv fikk velge mellom Griffindor og Slytherin, så hadde det vært en perfekt, passe tankevekkende slutt.

Jeg har plenty med videre småfeil og dumheter tidligere i filmen.

Spoiler:Et poeng i den første boken er at trollfolk kler seg rart og ulikt vanlige 'muggles'. Derfor måtte jeg nesten le når jeg så at vaktene i gringotts var kledd ut omtrent som politimenn... Og hvorfor slapp 'politimennene' ned i hvelvet da det ble oppdaget at det var et tyveri på gang? Såvidt jeg husker fra boken var det bare masse goblins.

Godt gjort at Thieves Downfall slapp dem av rett ved det hvelvet de søkte, Spoiler:Lestranges hvelv, men enda særere hvordan den ungarske dragen befinner seg rett ved hvelvet akkurat når de trenger å flykte. Dessuten er det sært hvordan det i bok én understrekes at de bare sjekker hvert tiende år etter bortkomne og tyver i hvelvet, mens det i filmen er en rett vei opp og et lys i taket av hvelvet der dragen kan stige opp. Hva skal de da med den snirklete og krokete vognturen til hvelvene egentlig, når det hele bare er en dyp og åpen sjakt?

Hele erfaringen med Bellatrix tryllestav og at de ikke vil vise den i Gringotts virker mer enn unødvendig, og det er rart at Hermine plutselig har sin helt egen stemme etter å ha tatt polyjuice-elixiren. De har tatt sistnevnte mange ganger i tidligere filmer, og da fått stemmen endret med drikken. Det er da også logisk siden med utseende og fysikk endres også strupehodet og dermed resonnansen som skaper stemmen vår. Logikk og konsekventhet fungerer tydelig ikke på magiske universer...

Forenklingen av hendelsene i Hogsmeade er jeg helt med på, og en ting som ble løst bra i filmen er at Harry forklarer at han kan 'føle' horcruxes, Spoiler:han er jo en slik selv. Det glatter nett over problemene med hvor lett de finner tesettet til Hufflepuff og hvordan han finner diademet som denne gangen er gjemt i en eske.

Derimot er det en tabbe hvordan det ørten ganger gjenntas at Harry har morens øyne, men når man ser moren som ung i Slurs minne, så har hun brune øyne... Og deretter skifter bildet raskt til å vise Harrys blå øyne, noe han deler med den voksne utgaven av moren... I boken har han grønne, men de kunne iallefall vært konsekvente.

Og hvorfor brant Death Eaters ned Quiddick-banen før angrepet på Hogwarts tar til? Den ligger utenfor slottsgrunnen og det er ingen grunn til å sette den i flammer. Det gir ikke engang dramatisk effekt til filmen. De trodde kanskje det ville være for mye for alle rumpeldunkspillerne å se at de ikke ville kunne spille spillet sitt når slaget var over? Somehow I think not.

Videre er det forunderlig hvorfor de ikke bare fortsetter på sopelimer når de skal ned fra Room of Requirements til båthuset der Voldemort har tilkalt Snape. Det ville vært meget naturlig, Spoiler:og hadde de gjort det ville de rukket dit lenge før Voldemort drepte Snape. I boken finnes ikke det problemet, da Voldemort befinner seg helt avgårde i The Shrieking Shack.

Fortsettes...