Polititrøbbel

Forleden krysset mine veier og sivilt politi på patrulje - eller omvendt. Kanskje ikke så spesielt i seg selv, ikke noe som hender hver dag, og første gangen jeg er i "klammeri" med politiet. Og dét uten at jeg krysset deres veier på noen ufornuftig eller uforsiktig måte.

Jeg var på vei hjem fra festlig lag, en samling av tidligere klassekamerater på IB og videregående hvis veier hadde ledet til NTNU og Trondheim. Veien hjem til leiligheten hadde gått via via og innom sentrum, og klokken var derfor ca. 02.05. Jeg hadde gått i en time, hadde kanskje tre kvarter igjen å gå og befant meg like under Tyholt-tårnet. I ferd med å resonnere meg frem til veien videre, for jeg har nemlig for vane å gå litt uten mål og mening, selv fra A til B.

En sort bil, med lyset på i taket inni, kjørte påfallende sakte opp ved siden av meg der jeg gikk. Jeg sakket farten, i den tro på at de skulle svinge inn den kryssende gaten foran meg. Det gjorde de ikke. Jeg sakket farten enda mer, for å se om det var noen som ville spørre meg om veien på et sånt ugudelig tidspunkt. Neida. Isteden kom en bredbygd, korthåret dame ut av bilen, som stoppet, og sa de var fra politiet og spurte om jeg snakket norsk. I steget fra bilen til fortauskanten tråkket hun midt i en dyp sølepytt som slukte benet hennes.

Hun ville se identifikasjon, hvilket jeg villig fremviste, og spurte hvor jeg var på vei, til og fra. Min redegjørelse var kanskje ikke helt presis og jeg blandet en gateadresse, men når man har veien som et kart i hodet trenger man normalt ikke å huske gateadresser, og jeg hadde dessuten nettopp snudd døgnet. Dessuten var det ikke akkurat en tur fra A til B. Etter samlingen endte i titiden var jeg først med én venn hjem før jeg fulgte en annen hjem til ham - i helt motsatt retning av den jeg skulle og innom utkanten av sentrum.

Jeg vet ikke om det var da politifolkene ble mer interessert i mine gjøremål. Jeg fikk iallefall en hel liten Q&A om hvor jeg bodde, hvor jeg kom fra, hva jeg gjorde i Trondheim, og så videre, mens de sjekket IDen min lenge og vel. Hadde jeg drukket? Nei, det har jeg aldri. Kunne jeg følge fingeren hans med øynene mens han lyste meg i ansiktet med en irriterende, liten lykt? Jada, kjør på. Han virket dog ikke helt fornøyd med responsen fra pupillene mine. De var visst både store og røde rundt. Hadde jeg ruset meg på noe? Nei, ikke snakk om. Hadde jeg røyket? Nei, hva tok han meg for? Hadde jeg prøvd noe som helst for første gang? Nei, ikke som jeg vet. Hadde jeg drukket mye kaffe eller koffeinholdig drikke? Nei, ikke en dråpe - aldri.

Fremdeles ikke helt fornøyd og han ville sjekke lommene mine. Strengt tatt har de ikke lov til å ransake uten spesiell grunn til mistanke, men jeg var i en fin flyt som samarbeidsvillig og litt trøtt, og ivrig etter å gå videre, så det falt meg ikke inn overhodet å ta en diskusjon med politiet klokken 2 om natten. Dessuten hadde jeg ikke noe å skjule som jeg kunne komme på, så jeg sa ja på direkten.

Men mens han sjekket venstre lomme kom jeg på at der ligger jo alltid Victorinoxen min. Jeg kjenner paragraf 352a godt nok til å kunne argumentere overbevisende for at den ikke er noe kvalifisert stikkvåpen, men inne i hodet mitt pågikk en diskusjon om jeg skulle komme ham i forkjøpet og ofre opp lommekniven, eller om jeg skulle ta det rolig og vente til han fant fremt til den selv. Til min fascinasjon, etter hva føltes som en liten evighet og ekstra grundig gjennomgang av den lommen, fant han ikke lommekniven, bare nøkkelknippet som også lå i samme lomme. Lykksalig lå nøkkelknippet oppå lommekniven og han konkluderte med at jeg bare hadde nøkler i den lommen og gikk videre til neste. Tross at jeg er overbevist om lovligheten av min Victorinox, sålenge den ikke kan brukes som et stikkvåpen og jeg kan komme opp med et aktverdig formål, så var jeg så smått lettet. Og litt lattermild over at han ikke fant den.

Etter noen flere spørsmål fikk jeg igjen identifikasjonskortet mitt og han sa at han mente jeg snakket både sannferdig og imøtekommende, så jeg fikk gå videre. Det var gått nesten ti minutter.

Etter at de hadde kjørt videre var jeg tilstrekkelig hyped og lattermild over at han ikke engang fant lommekniven, og politikvinnen som tråkket i søledammen, til å bli distrahert og bomme litt på himmelretningen den måneløse natten og dermed endte jeg på en betydelig omvei tilbake gjennom Berg Studentby der kveldens festligheter hadde startet. Dessuten var jeg ganske indignert på meg selv over at jeg ikke hadde passet på å be om å få se deres ID-bevis. Jeg var riktignok sikker på at de var politi da jeg selv i mørket så at de hadde ID og insignia tross halvsivile klær, samt at bilen var en sort, oppgradert Volvo V70 fra rundt 2004/2005. Men jeg er likevel tilhenger av prinsippet om at politiet skal underbygge påstanden ved å identifisere seg ordentlig når de har anledning til det. Sist men ikke minst var jeg opptatt av likevel å sjekke alle lommer i buksen, jakken og lommeboken for å sjekke at jeg fremdeles hadde alt, noe jeg hadde.

Politiet var ikke så tillitsfulle, selv om jeg hadde hatt.

EDIT: Skiftet bilde til ett med litt mindre perifer relevans. Ser jeg mistenkelig ut?