Norsk
Blog

Min passive tilværelse

Skrevet av Strategist den 1 november 2012 klokken 08:04

Mens stormer skyller over Amerika og Haiti sitter jeg stille og fredelig i min leilighet. Barn dør av sult og AIDS i Afrika. Amnesty prater om folk som henrettes uten lov og dom i Asia. Romfolket fryser under broer rundt om kring i mitt eget land. Men jeg har det egentlig ganske OK. Jeg er en fattig student, men jeg har det tross alt ikke så verst.

Jeg er ikke helt aparte. Jeg bryr meg sterkt om at kvinner mangler rettigheter i Midtøsten. Om at menn trues og fengsles for å si sannheten i møte med religion i andre deler av verden. Jeg roper om det på Twitter, der alle andre gjør det samme, som inn i et stort tomrom. Jeg bryr meg om at folk sulter. Folk burde gjøre noe med det. Det er for galt at fordelingen av verdens ressurser er som den er. Og staten burde sørge for at romfolket ikke fryser - på ett eller annet vis. Men jeg gjør ikke noe som helst med alt dette selv. Å skrive opphissede meldinger om det på Twitter og Facebook er verdt null og niks, og jeg later ikke som noe annet. Jeg ler av folk som tror de kan redde verden ved å like en statusoppdatering på Facebook - de er idioter. Haha.

Men hva kan jeg gjøre? Jeg er bare en fattig student. Jeg kan ikke gi noen sum av betydning til Amnesty under TV-aksjonen. Og vet jeg egentlig at ikke pengene går til byråkrati? Løser de sakene på best mulig måte? Hvordan kan jeg vite? Jeg støtter dem moralsk. Jeg er enig i målet, men kanskje ikke alltid midlene, og jeg vil vel ikke bidra til at de skal gjøre feil.

Det er langt til Amerika og Haiti. Vanskelig å bry seg. Jeg er ganske apatisk i forhold til rammelsene. Om ikke det var for moderne teknologi som internett ville jeg ikke fått høre om værofrene før det hele var over. Om det ikke var for moderne sjøfart ville vi ikke visst hva som var på andre siden av Atlanteren overhodet. Langt mindre hva de var ute for.

Sender jeg et pledd eller hermetikk når det ikke frem før om dagevis, til stor fraktkostnadd for meg, og lenge etter at krisen er over. Det er hundrevis av millioner av mennesker som er nærmere og som kan hjelpe. Og som er villige til å hjelpe - iallefall sine medborgere i USA - men kanskje ikke så mye bryderi for Haitierne. Jeg kunne ikke gjort noen forskjell overhodet. Staten burde hjelpe dem. ‹‹Det er ingen libertarianere i orkaner.››

Det er ganske lite jeg kan gjøre så langt borte, og det er ingen nytte, for dem eller meg, av om jeg sitter her hjemme og okker og sørger i solidaritet med deres lidelse. Så jeg kan likegjerne sitte her uanfektet og studere, og kanskje sikte mot å bli en betydningsfull person i samfunnet som kan gjøre en forskjell - om tredve år. Mange av de som lider nå vil ikke få noen nytte av det, men noen andre vil kanskje en dag. Jeg betaler ikke engang skatt, men én dag, når jeg bare er studiefri og gjeldfri...

Den norske staten kunne kanskje hjulpet til i USA eller Haiti, men den har mer enn nok med å hjelpe AIDS-afrikanere og trær i regnskogen. Dessuten skal den jo betale meg studielån. Den får det riktignok igjen, med renter, om noen år. Men jeg skal ha sykehusdekning, barnehagedekning og et sikkerhetsnett i tilfelle jeg feiler i livet.

Jeg gjør ikke så mye for andre, men det er lite jeg kan gjøre. Og jeg er ellers snill og grei. Jeg føler meg ikke slem eller gjerrig fordi jeg ikke gir penger til veldedighet*. Eller til uteliggeren som spurte pent og høflig om noen mynter da jeg stod og ventet på toget på Oslo S forleden. Men jeg er fullstendig klar over min mangel på ytelse.

I det minste er jeg ikke av de som ikke gjør noen ting, men som later som om jeg har bidratt fordi jeg tror at det hjelper å tenke på det.

Nei, det er ikke tanken som teller:

Min passive tilværelse

*Jeg gav 3 dollar til Tesla Science Museum @ Wardenclyffe.

HQ