Humorblogg #1

Dette er en ny bloggserie jeg forsøker. Jeg vet ikke hvor langt den vil gå eller hvor ofte jeg vil oppdatere den. Jeg har ikke planer om å fortelle dere vitser eller dele andre morsomheter. Jeg skal blogge om min egen humor og hva jeg synes er morsomt. Kanskje kommer jeg også med noen betraktninger om andres humor.

Det første jeg vil ta opp er tabubelagt humor. Når er det egentlig lov å spøke med en alvorlig hendelse?

Noen synes å mene at når noe alvorlig og katastrofalt har rammet oss som samfunn eller individer, så skal man ikke spøke med det. Iallefall ikke før det er gått en stund. Hvor lang tid som må gå før det er greit å more seg med noe varierer tydeligvis utifra hvor stor og alvorlig hendelsen er. Er det lov å spøke med 9/11 nå, eller er det for tidlig?

Nærhet er også en viktig faktor. Hvor nært en hendelse er for oss avgjør om og når det er ok å spøke med den. 22. juli? Fyfy. Boston-bombene. Også fyfy. For dette rammet liksom oss. Oss i Vesten. Så når ABBA-medlem Björn Ulvaeus forsøkte en liten morsomhet om bombene i Boston ble det omtalt som pinlig og usmakelig. Selvom spøken falt i England, på andre siden av Atlanteren i forhold til Boston.

Men terrorisme i Irak og Afghanistan, som hender nesten hver dag, det er det ingen som egentlig reagerer så mye på om man spøker med. Og droneangrep i Pakistan. Ville du blitt fornærmet om jeg vitset med det?

Men når blir det greit å spøke igjen etter en alvorlig hendelse, og hvordan blir man klok på hvor lenge man må vente? Og er det greit dersom jeg skriver ned morsomhetene, men venter med å nevne dem for noen til etter at tabuperioden er over? Kan jeg dele humoren min i private samtaler med en kamerat som er akkurat like lite fintfølende som meg, uten å være en jævel?

Det heter seg at «revenge is a dish best served cold», men gjelder dette også litt sort humor?

Jeg skjønner ikke hvorfor folk tar seg nær av, og insisterer på å påpeke dette, at jeg og likesinnede prøver å peke på det ironiske eller spøkefulle i alvorlige situasjoner like etter at de er hendt. For enkelte er humor hvordan de håndterer og takler alvorlige situasjoner. For andre er det bare en vane å se det humoristiske i absolutt alt. Jeg føler meg bare nesten presset av samfunnet til å være flau over at jeg allerede før Breivik var arrestert på Utøya hadde formulert minst én vits om noe av det som hendte 22. juli. Bare nesten.

For det er bare positivt å ha det gøy. Humor løser ut kjemikalier og prosesser i hjernen som er bra for oss og vår mentale og fysiske helse. Man skal selvsagt ikke være for in-your-face om det i nærvær av folk som er direkte eller indirekte rammet. Og det er problemet med sosiale medier, og forresten også andre medier, idag, at det når frem til også de som ikke takler det så bra. Men det er en del av samfunnet vi lever i, og man må bare takle det. Du har rett til å være offended, men du trenger ikke påpeke det overfor meg. Og om du er fornærmet bare på vegne av andre - tillat meg å le deg opp i ansiktet. Ha ha ha.

Hvis jeg skulle dø - brått og brutalt - så håper jeg at det første noen sier om det, er noe riktig morsomt. Og hvis jeg får sjansen, så skal mine siste ord i verden være h-i-l-a-r-i-o-u-s.