Humorblogg #2

Dette er som sagt ikke en bloggserie der jeg skal fortelle dere vitser eller morsomheter, men heller skrive litt om min egen ganske spesielle humor, og kanskje dele noen ting med dere som får meg til å trekke på smilebåndet. Alle synes selv de har spesiell humor, men jeg forsikrer dere om at min virkelig er så. Kanskje finner dere også at dere har noe til felles med min humor gjennom denne bloggen. Om dere synes jeg har en teit eller slem humor får dere bare være overbærende eller bla videre.

-----------------------------------------

Jeg hater awkward humor. Altså humor som går ut på å gjøre deg flau på vegne av en fiktiv karakter that is. Jeg har ikke noe imot å ha det moro på bekostning av noens tabber. Eller humorsketcher der poenget er å parodiere sosiale settinger og situasjoner som kan være pinlige for de involverte i det virkelige liv. Slik humor er jeg helt komfortabel med.

Det jeg sikter til er TV-serier, -dramaer, -filmer, etc. som normalt er "seriøse", men som forsøker å skape comic relief ved å ha en av karakterene respondere på en pinlig måte i en sosialiserings-scene eller lignende. Jeg synes jeg ser det stadig oftere, muligens fordi enkelte av TV-seriene jeg følger nå er på femte og sjette sesongen og begynner å gå tom for materiale. Eller muligens fordi jeg ser mer på TV-serier enn tidligere. Disse seriene er det jo egentlig bare såvidt jeg gidder å følge med på lenger, men når jeg har sett dem så langt må jeg jo nesten se hovedplottet til enden.

Det skjer stadig, og i mange forskjellige typer TV-underholdning. To karakterer interagerer, ofte to karakterer av motsatt kjønn med en etablert attraksjon til hverandre, så gjør eller sier den ene noe dumt og responsen din er (i hodet ditt) "Hvorfor, åh hvorfor gjorde h*n dét?!" Det var så obviously det gale å si! Ingen vagt realistisk situasjon ville fremtvinge en slik respons! Dette gjorde manusforfatterne bare for å kødde med meg...

Det er sikkert gjort for å skape underholdning, og mange synes sikkert det er slik TV skal være. Det er vel samme grunn til at de leser kjendisblader og får en underlig tilfredsstillelse ved å få et innblikk inn i andres liv. Og reality-show. Det er selve mekanismen bak reality-show. Men jeg hater også reality-show. Og jeg vil ikke ha elementer fra reality-show i TV-seriene mine. Når jeg først lever meg bittelitt inn i en TV-serie så ødelegger det totalt opplevelsen hver gang jeg føler at skaperne spiller meg et pek midt inni bare fordi de kan. I en humorsketch, so be it, det kan være noe av den morsomste humoren, men når det handler om politi og røvere og "livet" på en politistyrke eller et eller annet annet utgangspunkt for en TV-serie så vil jeg ha et modikum av realisme/seriøsitet.

Jeg vet at dette synes å være greia med TV, og folk mister interessen uten slik comic relief, men jeg trenger ikke like det.

Frekvensen av slik humor er også hvorfor jeg adri riktig har fått sansen for amerikanske sitcoms. Det er kanskje litt merkelig, for det er mye slik humor i britiske komiserier som jeg liker også, men det er noe med måten det gjøres på som treffer meg bedre i britisk komikk, kanskje.