Verden føles allerede litt tommere...

Helgen 18-19 mai 2013. Helgen for historiebøkene. Helgen da legendene takket for seg. Det er trist. Det er leit. Verden føles allerede litt tommere. Det er noe som mangler. Men vi var heldige som fikk oppleve dem!

Sir Alex;
Paul Scholes;
David Beckham;
Phil Neville;
Jamie Carragher;
Michael Owen;
Steve Harper;

Takk.

#påvirketavspill

Hei. Mitt navn er Strifey. Jeg er 24 år gammel. Jeg er snart utdannet siviløkonom (bank i bordet). Og jeg er påvirket av spill.

Av og til så vandrer tankene mine. Vandrer til andre tider. Til bedre tider. Tider da ting var enklere og jeg hadde mye mindre ansvar. Tider da jeg var ung (les yngre, liker fortsatt å innbille meg at jeg fortsatt er ung). Da jeg var på skolen og spilte fotball i friminuttene. Da vi kranglet om hva som var best av PlayStation og Nintendo 64.

Da klokka klang og vi fort sprang hjem for å spille. Spille fotball. Spille spill. Et lykkelig barn av '80-tallet med en trygg oppvekst på '90-tallet. En så trygg oppvekst at vi som små drittunger (les englebarn) fikk spille nøyaktig det vi ønsket.

GoldenEye 64. Trenger jeg si mer?

Dette var vel spillet jeg spilte mest på Nintendo 64-en min. På Agent. På Secret Agent. Og på 00 Agent. Kunne banene utenat. Singelplayer og multiplayer! Hver helg var det GoldenEye 64-konkurranse i vennegjengen. Tolv lykkelig uvitende gutter som spiste pizza. Drakk brus. Og drepte hverandre virtuelt. Om igjen. Og om igjen. Og om igjen.

Jeg husker foreldrene våre ringte hverandre for å høre om det var greit at vi så diverse filmer med 15-års grense. Men spill med 18-års grense? Kjør på. Trenger ikke spørre om noe sånt. Dobbeltmoral er tross alt dobbelt så bra som ingen moral.

Men vi små var ikke dumme. Dersom noen foreldre kom inn i rommet da vi spilte, trykket vi enkelt og greit pause. Eller fjernet alle våpen fra skjermen og bare løp rundt uten mål og mening. Helt til de hadde lukket døren igjen. Da var det krig igjen!

Og senere kom Grand Theft Auto III og Vice City.

Vet ikke hvorfor det var Vice City jeg smeltet for av disse to. Kanskje pastellfargene? Kanskje at man fikk mulighet til å leke med motorsag? Kanskje muligheten til å kjøre rundt på en liten, rosa Faggio mens Billie Jean kom ut av høyttalerne?

Noe var det. For jeg brukte mye tid på dette spillet. Både én gang. To ganger. Fem ganger. Gudene vet hvor mange ganger. Men jeg husker at min mor var litt skeptisk til dette spillet. Hun hadde sett et innslag på Dagsrevyen om hvor voldelig spillet var. Alle de gode grunnene til at spillet som skulle bli ulovlig. Mens innslaget viste Tommy Vercetti leke litt med motorsagen...

Jeg husker jeg tok en liten-hvit-en og sa at det er et bilspill der man må oppføre seg for ellers får man politiet etter seg, og da har man tapt. En god del er i alle fall sant. Men det var nok for ho' mor. Vice City ankom kjellerstua! Og av en eller annen merkelig grunn ble jeg den mest populære i vennegjengen...

Og nå sitter jeg her drøye elleve år senere. Med lastene spill jeg har spillt gjennom årenes gang har påført meg. Det er på grunn av GoldenEye 64 at jeg ble facinert av James Bond. Det er derfor jeg har en koffert med alle Bond-filmene. Det er derfor jeg er på premierene til alle nye Bond-filmer. Det er derfor jeg syns det er kult å være kledd i dress!

Og uten Vice City hadde jeg ikke forelsket meg i '80-tallet som enhver som opplevde '80-tallet gjorde. Da hadde jeg ikke sett Miami Vice. Jeg hadde heller ikke gledet meg som et lite barn til å spille Blood Dragon. Og jeg hadde i alle fall ikke blitt hektet på '80-tallsmusikk. Jeg hadde garantert ikke skrevet denne bloggen med spillelisten Pastellfarger på høyttalerne hadde det ikke vært for Vice City.

Så det er ikke noe tvil om at jeg er blitt påvirket av spill. Og takk og lov for det, for ellers hadde jeg gått glipp av mye moro!

Headhunted!

Telefonen ringte. Telefonen vibrerte. Jeg så et lite øyeblikk på navnet som kom opp. Det var min work guy. En hyggelig mann som har satt seg som sitt livs mål å finne den perfekte jobb til meg. Riktig nok er hun kvinne, men work guy høres kulere ut. Jeg kjente spenningen stige. Hadde hun endelig funnet den perfekte jobben for meg?

I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til dette konseptet, men hva hadde jeg å tape?

Så for noen uker siden var jeg på intervju med henne. Jeg skulle presentere meg selv. Vise frem hva jeg hadde av kunnskap. Vise frem karakterene mine. Være kjapp med å vise frem referanser fra jobb og army etter hun hadde sett karakterene mine fra første klasse. Og forklare hva jeg ønsket å jobbe med i fremtiden.

Hvis det er et problem ved å utdanne seg til siviløkonom, er det at man skyter spurv med kanon. Man har (i teorien) så bredt fagfelt at man kan jobbe med det aller meste. Så jeg forklarte at jeg ikke er interessert i å føre regnskap. Eller å sjekke regnskap. Jeg er overhodet ikke interessert i noe som helst med regnskap.

Jeg forklarte at jeg må jobbe med folk. Orker ikke å sitte innesperret på en liten pult i et åpent kontorlandskap resten av livet. Og selvfølgelig betyr lønna noe for meg, selv om jeg løy til deg og sa at neida, det betyr ikke noe. Og selv om jeg sa at jeg er åpen for det meste med tanke på at dette er min første ordentlige jobb, så forventer jeg en jobb der utdannelsen min er relevant. Ja, en jobb der utdannelsen min er alpha omega.

Ja, og om fem år er det ikke sikkert at jeg er i den samme jobben, selv om jeg sa at jeg ønsker et langsiktig jobbforhold. Målet er å komme seg opp og frem, og får jeg en mulighet, så hopper jeg på den.

Og siden jeg allerede har en flott deltidsjobb, forklarte jeg at jeg er kun interessert i 100% stillinger innen mitt fagfelt.

Derfor var det spennende da du ringte i dag. Hadde du funnet drømmejobben til meg alt? Jeg svarte nervøst hei, og var spent på fortsettelsen.

Da du sa at de var giret på meg etter at du hadde presentert meg for dem, ble jeg litt varm på ryggen. Da du sa at de syntes masteroppgaven min var utrolig interessant, kom smilet mitt frem. Da du sa at de ville ha meg på intervju allerede i morgen, ble hendene mine litt klamme. Da du sa at det var en jobb som telefonselger, la jeg på...

Blåbjørn?

Han prøvde for hardt. Det lyste av han lang vei. Femtiåring i midtlivskrisen. Med hvite Converse. Trange, mørke Nudie-jeans. Rosa Lacoste-piqué. Og grå Armani-hettejakke. Han prøvde for hardt.

Jeg vil ha den beste tven du har. Penger har ingen betydning. Jeg skjønt fort at dette var en kjip kunde. De som sier at penger ikke har betydning, er alltid de som krever å bruke krona på begge sider.

Allikevel fulgte jeg beskjeden hans, og viste han den beste tven jeg hadde. En nydelig Panasonic med tynn, sort ramme. Sort sortnivå. Glatte, fine bevegelser. Nydelig fargegjengivelse. Og en detaljskarphet som få andre tver klarer å matche. Men den falt ikke i smak. Han likte ikke ramma...

Så vi tok turen videre til neste. En frekk sølvfarget Philips. Med AmbiLight. God lyd. Lysstyrke til tusen. Og bra sortnivå. Men neida, den hadde en fæl fot. Jeg sa inni meg at det er nok heller prisen som er fæl.

Vi gikk videre til en lignende modell fra Panasonic. Også denne i frekk sølvdesign. Fin fot. Fin ramme. Veldig bra bildekvalitet. Men selvsagt var det noe galt her også. Standby-lyset hadde feil farge. Det kriteriet var nytt for meg også!

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle vise han videre, så jeg spurte om han ville kikke litt på egenhånd og heller spørre hvis han lurte på noe. Det likte han, og han gikk i gang. Gikk. Og gikk. Og gikk. Kikket. Og kikket. Og kikket.

Og plutselig fant han noe han likte. Den laveste serien til Samsung. Den billigste serien til Samsung. En av de, i mine øyne, dårligste tvene jeg kjenner til. Kanskje den dårligste jeg kjenner til? Men denne likte han godt.

Flott design sa han. Han likte foten. Og bildekvaliteten var topp mente han. Jeg sa inni meg at det var nok heller prislappen som var topp!

Han var glad i sport. Han sa i alle fall at han var glad i sport, og spesielt i fotball. Så jeg viste han hvordan fotball så ut på skjermen. Så hvordan ballen hoppet bortover banen. Hvordan ballen fikk en hale etter seg når den gikk kjapt. Forklarte han at det er sånn som skjer med en 50Hz tv.

Det bekymret han seg ikke for. Han kom aaaaaaldri til å se det hjemme mente han. Selv om han så det tydelig i butikken.

Han spurte også om å få se noe annet på skjermen, så jeg viste han en naturfilm. Og på skjermen dukket det opp en bjørn. En svartbjørn. Så jeg viste han at på den billige skjermen, ble bjørnen blå, siden den ikke er kapabel til å vise fargen sort. Alt som er sort, vil bli blått. Og jeg viste han at på de dyrere (og mye bedre) skjermene, så ble bjørnen sort.

Men da klikket han på meg. Andre kunder snudde seg i avdelingen. For nå løy jeg ropte han. For en svartbjørn er ikke sort, glefset han til meg. Den har et blåskjær i pelsen, og dermed var den billige tven mye bedre siden den klarte å gjengi riktig farge. Ordene smalt ut av kjeften på han. Og han nektet å handle av en som prøvde å lyve til han.

Også gikk han. Mens han trampet hardt. Og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg visste ikke om han køddet med meg. Skjult kamera? De andre kundene var like forbauset som meg. Men for all del, kanskje jeg løy uten å vite det? Da skal jeg ta det på min kappe. Men i min verden har alltid en svartbjørn vært sort!

Å leve opp til hypen

Du ser henne for deg hele tiden. Hver gang du lukker øynene er hun der. Smilende. Med glimt i øyet. Kanskje en solnedgang i bakgrunnen. Og levende lys! Det er alltid levende lys. Drømmedama! Med stor D. Du kjenner lukta av hennes Chanel #5. Leppene er knallrøde. Med smak av bringebær. Marvin Gaye på stereoanlegget. Stemningen er perfekt. Hun er perfekt. Alt er perfekt! Alt er som det skal være!

Og endelig får du oppleve det. Endelig går drømmen i oppfyllelse. Men ikke helt som du hadde forestilt deg det. Kanskje er ikke smilet til stede. Ei heller glimtet i øynene. Mulig at det ikke er solnedgang. Og de levende lysene kan ha slukket. Hun hadde ikke Chanel #5 bak ørene. Og leppene er lyserosa. Med smak av jordbær. Eiffel 65 spilles på reiseradioen. Stemningen er ikke perfekt. Hun er ikke perfekt. Alt er ikke perfekt. Alt er ikke som det skal være.

Og det må du bare leve med!

For hvor mange ganger har du ikke drømt deg vekk til en perfekt situasjon, kun for å føle at virkeligheten ikke strakk til når du faktisk opplevde det?

Hvor mange ganger har du ikke gledet deg i mange måneder til et spill som ikke levde opp til forventningene (*kremt, Final Fantasy XIII, kremt*)?

Hvor mange ganger har du ikke gledet deg til å kysse drømmedama, kun for å oppleve at det ikke er noe kjemi der i det hele tatt?

Sånn kan det gikk, som vi sier her nede på Palmekysten, når man hyper seg selv opp på forhånd. Det er vanskelig å leve opp til den perfekt situasjonen. Det perfekte spillet. Drømmedama. Og uansett hvor vanskelig det er å leve opp til forventningene, er det enda vanskeligere å overgå forventningene.

Derfor fikk jeg meg et sjokk i går kveld. Der jeg satt. Midt i salen. Med popcornbøtta i fanget. Og isteen på gulvet mellom beina. IPhonen på flymodus i lomma. Der satt jeg. Opphypet som få. Mens Skrillex brølte ut av høyttalerne. Mens pastellfargene slo imot meg. Mens Vanessa Hudgens & co spankulerte rundt i bikini på kinolerretet.

For jeg ble tatt på senga. Fullstendig tatt på senga. Filmen overrasket meg. Den var overhodet ikke som jeg hadde forventet. Ikke i nærheten engang. Den overgikk samtlige av mine forventninger. Samtlige. Og det var ikke få av dem.

Den var morsom. Den var trist. Den var dyp. Den var grov. Den hadde alt. Og litt til. Den satt fortsatt fast i hodet lenge etter jeg forlot kinosalen. Og i dag hadde jeg lyst til å se den om igjen.

Jeg er klar over at vi er kun midt i april, og at mange vil mene det er for tidlig å kåre årets film allerede. Men når jeg tenker tilbake på noen av scenene fra filmen, er jeg ikke i tvil. Spring Breakers er årets film for min del!

Bass. Lettkledde jenter. Sol. Og sommer!

I morgen er det endelig tid for Spring Breakers!

Og jeg vet at jeg ikke er den eneste som gleder meg. Jeg skapte tross alt hypen!. Og dere to, tre andre som ikke er bitt av basillen ennå, dere har mange spennende linker under!

Anmeldelser:

Dagbladet sier: Pumpende bass. Ristende pupper. Mennesker som ikke sier så mye som tre vettuge ord i riktig rekkefølge.

Side3 sier: Satire? Ikke nødvendigvis. Bevisst sjokkerende? Utvilsomt. Fengslende? Definitivt.

Lovefilm sier: Den er morsom, overraskende og annerledes, og blir med deg i dager, kanskje til og med uker, etter at du har sett den.

BT sier: "Spring Breakers" er en film som vokser seg større jo mer man tenker på den.

Filmmagasinet sier: Dette, er selvsagt en sekser.

Trailers:

Green Band Trailer (tillatt for alle)

Red Band Trailer (17 års aldersgrense)

Bestill billett:

Filmwebs side om Spring Breakers

Og helt til slutt er det bare en ting å si: "Hvor var du da Strifey spredte traileren til Spring Breakers?"

________________
Denne bloggen dedikeres til Ole-Christian Johansen som lærte meg å bruke tekstlinker. Takk Ole-Christian.

Fiks dette ASAP GR / Moderatorer!

Vi lever i år 2013. Mennesker skal visstnok ha blitt sendt til månen. Vi har oppfunnet ferdig oppkuttet brød fra butikken. Jordbærsyltetøy kommer på sprutflaske og Steve Jobs oppfant iPhone.

Tenk så en verden der man kunne merke en setning, trykke på en knapp, og se hvordan setningen ble forvandlet til kursivt. Kanskje fet også. Og med understrekning. Kun med et knappetrykk. Et trykk. En plass der det ikke er et dagsprosjekt å sette inn en tekstlink. Det høres ut som en umulig drøm. Det høres ut som Paradis på Jord. Noe uoppnåelig. Noe uvirkelig. Men jeg har opplevd det. Jeg vet det finnes! Jeg vet også at det ikke finnes her på Gamereactor.no.

Da jeg som en ung gamer skulle utforske forum, falt valget mitt på Diskusjon.no. Ung, nervøs og dristig, kastet jeg med inn i diskusjoner med langt mer erfarne personer. Der de hadde lang erfaring og innviklede ord på sin side, hadde jeg layout. Noe jeg kunne skjule min uerfarenhet med. Med første øyekast skulle mine innlegg se like profesjonelle ut som alle andres. Det var min trygghet i et nytt og skummelt miljø.

Dette er noe som har hengt med meg siden den gang. Alt jeg skriver - oppgaver, blogger, notater, handlelister - skal ha fin layout. Kanskje en liten tvangstanke, men også noe jeg trives med. Eller det riktige ordet er kanskje trivdes med.

For da jeg kom til Gamereactor.no etter å ha hengt på Diskusjon.no en stund, fikk jeg bakoversveis. Hvordan var det mulig å ha en så tungvinn, innviklet og unødvendig begrenset innleggseditor?

Jeg var ung. Jeg visste ikke bedre. Jeg tenkte vel at det bare var sånn det var på GR.no.

Det tok ikke lang tid for meg å lære å skrive anmeldelser og blogger i Word i stedet for på GRs side. Etter et par tre ganger ble det kjipt å miste alt man hadde skrevet, og den dag i dag skriver jeg alt i Word. Til og med denne bloggen er skrevet der.

Men det var flere grunner til at jeg brukte Word. Et knøttlite tekstvindu som man visstnok skal skrive lange blogger og innlegg i. Fullstendig mangel på formateringsmuligheter, og de som er tilstede vil man ikke bruke. Det blir for tungvint. Rett og slett for tungvint. Og derfor har jeg holdt meg langt unna forumet her, og alle mine bidrag her på siden, er stort sett blogger og kommentarer. For communityen her er absolutt verd å være medlem av!

Gamereactors funksjoner for dummies ( http://www.gamereactor.no/forum/?forum=22&thread=25976#718<wrap>326 ) er en forumtråd som skal forklare hvordan man skal bruke funksjonene. Den er til og med såpass solid at Strategist truer med å spise den småfrekke hatten sin dersom man ikke får svar på det man lurer på der. Vel kjære Strategist, håper du er sulten. For etter syv år skjønner jeg fortsatt ikke hvordan man skal lage tekstlink. I syv år har jeg bare kopiert inn linker som jeg gjorde med den rett over, fordi jeg ikke har skjønt hvordan man skal gjøre det ordentlig.

Jeg skrev egentlig en annen blogg i kveld. En som skulle ha mange tekstlinker. 15 for å være nøyaktig. Den skulle ha mange linker, så jeg kunne lære meg dette. Det var litt av poenget.

Jeg fikk til tre stykk. Og selv når jeg hadde de rett ved siden av hverandre, klarte jeg ikke å se forskjellen på de. Jeg brukte nok en time på å få resten av tekstlinkene til å fungere. Noe jeg ikke klarte. Det endte med at jeg gav opp og slettet bloggen fra GR.no!

Og tankene gikk tilbake til Diskusjon.no. Himmel på Jord for layoutfanatikere. Der man slipper å kode seg halvt i hjel for å få et innlegg som ser noenlunde fancy ut. Der man trykker på en knapp, limer inn adressen, og er ferdig. Der man ikke trenger doktorgrad i programmering for å skrifte tekstfarge eller lage en tekstlink. En plass der en ung gamer kunne gjennomstreke et ord uten å måtte lete etter en bruksanvisning først.

En plass der alt er så oversiktlig at alle kan klare å endre layouten. Se på bildet under, ser det ikke mer oversiktlig ut?

Men det er sikkert en grunn til at det er slik det er her på Gamereactor. Sikkert en meget god grunn som ikke jeg kjenner til. Og hvem vet, kanskje jeg er den eneste som irriterer meg over dette? Kanskje jeg bare er for gammel? Kanskje jeg er blitt bortskjemt med lette løsninger etter å ha byttet til OSX og iOS? Kanskje det bare er jeg som er i dårlig humør i kveld? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg mistet helt lysten til å blogge på grunn av dette...

Anmeldelse av Gamereactor #104

Her kommer en liten anmeldelse av bladet jeg leste for noen dager siden. Anmeldelsen kan inneholde spoilers angående artikler og bilder, så anbefaler kun de som har lest bladet å lese videre.

Navn: Gamereactor #104
Produsent: Gamez Publishing A/S
Produksjonsår: 2013
Type: Gratis magasin med hovedvekt på spill
Tid: Ca 10-44 min (avhenger av lesehastighet og hvor nøye man leser)
Alder: Passer for barn i alle aldre som kan lese eller som liker å se på bilder

Nytt design. Nytt format. Ny spenstig A i logoen. Og med et stort flott bilde av Bioshock Infinite på forsiden. Er dette Gamereactor som vi husker med glede, eller er det et blad som fortjener å lide samme skjebne som Game & Watch?

Hva skal man egentlig forvente når man tar med seg et gratis magasin hjem fra spillbutikken? Det er vanskelig å sette fingeren på. Men jeg vet hva jeg ønsker av magasinet. Jeg ønsker et blad som gir meg gode og dype artikler som spill som kommer, spill som kom for ti år siden, og spill som nettopp kom ut på markedet. Kanskje en kronikk eller tre i hver utgave? Lange, flotte lister. Et bredt spekter av anmeldelser. Men jeg er egentlig ganske enkelt sånn sett. Så lenge jeg får nok å lese.

Og det er her Gamereactor #104 faller litt igjennom. Etter å ha fullført bladet sitter jeg igjen med et lite antiklimaks. Plutselig er slutten der, og selv om slutten er bra, blir jeg sitter med en følelse av at jeg egentlig kun er halvveis i bladet. Spørsmålet er om det er jeg som koser meg for mye med bladet slik at tiden flyr avgårde, eller om det er litt mangel på lesestoff?

Uansett skal det ikke levnes noe tvil om at lesestoffet som er på plass, er av meget høy kvalitet. Selv om det snek seg inn en å/og-feil i artikkelen om PlayStation 4 som ble vist frem i New York.

Å lese Kristians leder og småkommentarer til skribentene er som alltid en fornøyelse. I tillegg til det nye designet, fikk tydeligvis Gamereactor noe flotte hvite herreskjorter på kjøpet, og sammen med fløtepusblikkene til skribentene, ser redaksjonens side meget stilig ut.

Dessverre kan ikke det samme sies om lesernes side. Ingen månedens blogg. Ingen månedens anmeldelse. Og en månedens leser som vi ikke får vite hvem er på GRs nettsider. Det er for dårlig, og det håper jeg dere er klar over også. Men dere har flyttet lesernes side frem i bladet til plassen den hører hjemme, så det skal dere ha bonuspoeng for!

Videre kommer det småartikler om Assassin's Creed IV, Thief IV og diverse andre kommende titler. Artiklene er velskrevne som vanlig. Men det mest positive her, er at vi får hele to lister! Både 06 GODE GRUNNER, og rangering over de dyreste spillene. Lister er noe vi gamere setter pris på, og det er alltid moro med rangeringer.

Turen går videre over svenskegrensen, og til et intervju med Josef Fares, mannen bak landeplager som Kopps og Jalla Jalla. Det er morsomt for min generasjon som husker filmene hans, men det er også viktig for den kommende generasjonen gamere at de kan se at det er mulig å komme fra Skandinavia og allikevel jobbe innen spillutvikling. Slikt vil vi se mer av!

Så er det rosinen i pølsa. Artikkelen man har ventet på helt siden man så forsiden. Artikkelen om Bioshock Infinite. Og den lever ikke bare opp til forventningene, den overgår de med stil. 8 hele sider har Petter Hegevall fått til disposisjon, og det er bare å ta av seg hatten for han. Til og med bildene som er plukket ut gir gåsehud nedover ryggen. Rett og slett eksemplariske åtte sider - dersom man ser bort ifra en (muligens) meget ødeleggende spoiler under et bilde...

Anmeldelsene denne måneden går til Bioshock Infinite, Assassin's Creed III: TTOKW Tomb Raider, Sim City , God of War: Ascension og Sly Cooper: Thieves in Time. Så mange spennende anmeldelser er det ikke man får i et blad. Men selv om det er mange storspill, så klarer de ulike skribentene å skrive slik at når man leser deres anmeldelser, så er det her hele fokuset ligger, og ikke på anmeldelsen man leste på forrige side. Dette kan dere veldig godt. Men det er bittelitt småpirk her også. ACIII: TTOKW-forkortelsen ble fryktelig dårlig/rotete/umulig å forstå, og etter å ha lest Ruben Jones' anmeldelse av God of War: Ascension og hans billedlige beskrivelser av hvordan han nedla en utfordrende fiende, burde dere kanskje vurdere å ta med aldersgrensen i den lille faktaruten under overskriften.

Også kommer kjøpeguiden som endelig har fått nytt design. Endelig ser det ut som noe som ble skrevet på 00-tallet. Jeg skjønner at disse sidene ikke er lagd for meg, men for alle som ikke følger med på spillbransjen. Jeg er heller ikke i tvil om at dette kan være et flott verktøy for å orientere seg i spilljungelen. Men allikevel irriterer jeg meg kraftig over at det ikke er sammenheng mellom listene. På den ene listen er Red Dead Redemption og Skyrim på plass, mens de er helt fraværende på den andre, som til gjengjeld har Far Cry og Tomb Raider.

Kirsebæret på isen er filmsidene. Selv om det ikke var Line Fauchald som hadde navnene under anmeldelsene denne måneden, kunne jeg blitt fort blitt lurt. For Linda Jensen følger i Lines fotspor, og leverer filmanmeldelser jeg er helt enig med! Det er også morsomt å lese om unge herr Jones' åpenbaring, og jeg likte også den bittelille teaseren om Man of Steel.

Denne måneden var det Line som fikk æren av å avslutte bladet. Hennes mimring tilbake til sommeren hun oppdaget Kid Icarus var en perfekt avslutning på bladet.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det jeg liker best med Gamereactor er følelsen jeg får når jeg setter meg ned i sofaen, åpner bladet og kjenner duften av nytt blad slå imot meg. Det er en følelse som vanskelig lar seg forklare ved hjelp av tekst, og som derfor bør oppleves.

Gamereactor #104 følger i #100s fotspor, og leverer mye nytt og lite kjent. Slik et spillmagasin skal gjøre. Men jeg savner fortsatt flere kronikker. Jeg, og jeg tipper flere med meg, ønsker skribentenes egne synspunkter på ting og tang som opptar de i spillverdenen. Som bladeksklusive tekster som man ikke vet kommer, før man plutselig blir overrasket, og blir sittende nikkende i takt med skribenten. Overraskelsesmomentet er tross alt bladets største fordel kontra internett. På internett vet man alltid hva som kommer, siden man må trykke seg inn på linken, mens når man leser blad kommer det plutselig bare.

Uansett så er Gamereactor #104 et fint blad for hele familien, og Gamereactor er uten tvil et blad som fortsatt har livets rett!

+Anmeldelser av storspill etter storspill
+Filmanmeldelsene
+Lister
+Bioshock Infinte-artikkelen
+Layout
+Fokus på Skandinavia...

-..men var det nødvendig å bruke én hel side på et bilde av Josef Fares?
-Mulig spoiler av Bioshock Infinite
-Ingen journal
-Hvor er månedens leserblogg og leseranmeldelse?
-Usammenhengende kjøpeguide
-For kort?

7/10

UPDATE:
Jeg legger meg flat etter at jeg så at brukernavnet faktisk sto nevnt i Månedens leser.

Det er min skyld

Det er lett å se i retrospektiv at man kunne gjort ting annerledes. At man burde gjort ting annerledes. Men hadde jeg fått sjansen til å gjøre det på nytt, hadde jeg tatt de samme valgene om igjen. Så ærlig må jeg være.

I helga var jeg på fjellet. Guttetur på fjellet. Snøscooterkjøring. Skigåing. Appelsinspising med numne fingre etter skigåing. Noe godt i termosen. Stemning. Påskestemning!

Men det varte dessverre ikke så lenge. Store gutter som vi har blitt, har ført med seg mer ansvar. Mer begrensninger. Så vi kunne ikke ligge på fjellet i en uke. Vi måtte reise ned på søndagskveld. Jeg skulle i møte på mandag. En annen skulle på jobb. En tredje skulle på date. Og Henrik skulle på shoppingtur til Oslo.

Vi hadde det som plommen i egget. Helt nydelig! Men noe manglet. Noe viktig manglet. Noe viktig som vi har alltid har hatt med oss på påsketurene våre. Påskenummeret av Gamereactor!

Problemet var bare at det ikke hadde kommet ut da vi reiste på fjellet. Så vi måtte nøye oss med de gamle Gamereactor-bladene som lå på utedassen. Men for all del, det er koselig det også! Dramatisk høytlesning av artikler og anmeldelser fra noen år tilbake. Quiz om å gjettet hvilket spill det er snakk om. Ta en shot/straff når/hvis man tar feil. Alltid en slager!

Jeg mente å huske at det nyeste GR skulle ha kommet ut i går. Så i dag tok jeg turen til Markens for å hente meg en kopi. Det er jo alltid minst én butikk som har de. Én av tre. Jeg likte oddsen.

Turen gikk først til GameStop. Der var det ikke noen blader. Så spankulerte jeg til Gamezone for å sjekke der. På disken lå det forrige nummeret. Men ikke det nyeste. GR #104 var ikke å se.

Plutselig hadde jeg bare en mulighet: Game på Sandens. Men det var tydelig at jeg ikke hadde vært der på en stund, for butikken var der ikke lenger. Og selv om jeg aldri har handlet der, ble jeg litt trist inni meg. Men jeg har ikke rett til å bli trist.

For dette er konsekvensen av at sånne som meg handler spill på nettet. Fra utlandet. Til en brøkdel av prisene spillene koster i de fysiske spillbutikkene. Og resultatet er at butikkene legger ned. Det er på grunn av sånne som meg.

Det er min skyld.

Og plutselig var det bare to plasser i Kristiansand sentrum der jeg kan hente Gamereactor...

Jeg skapte hypen!

"Some kids, they wanna grow up to be president. Some kids, wanna be a doctor, you know? I just wanted to be bad."

Det er rart hvor lett påvirkelig vi mennesker er. Spesielt vi gutter. Det skal ikke så mye til for å få oppmerksomheten vår. Fancy musikk. Lettkledde damer. Litt action. Og kule sitater. Vi er ganske enkle sånn!

Alle dere kjære faste lesere, altså dere tre-fire trofaste lesere, husker sikkert hva jeg har blogget om i det siste. Ryggskade. High School Musical-fascinasjon. Og en muligens litt usunn interesse for Vanessa Hudgens som kan helle litt mot veldig milde stalkertendenser på en dårlig dag.

Disse punktene, alle som én, ledet meg på veien som jeg fortsatt følger den dag i dag. Jeg liker å tro at det var en mening med det hele. Det var meningen at jeg skulle falle på isen og skade ryggen. Slik at jeg måtte holde meg hjemme på sofaen. Som igjen førte meg til Netflix' anbefaling om High School Musical. Slik at jeg fikk den litt usunne interessen for Vanessa Hudgens. Som igjen førte til at jeg så andre filmer hun har spilt i. Slik at jeg endte opp å google henne mens Dr. Phil snakket på tven i bakgrunnen etter at jeg hadde sett de fleste av filmene hennes. Og som endte med at jeg oppdaget den neste filmen hennes.

Spring Breakers.

En film ikke så mange hadde hørt om. En film ikke så mange kjente til. Det er i alle fall det jeg liker å tro. Det virker så mye tøffere slik. At det var jeg som oppdaget den. Jeg som spredte budskapet på Face. Ved hjelp av denne traileren http://www.youtube.com/watch?v=aEELpkShzFc . Sammen med teksten "Mens vi venter på at snøen skal smelte..".

Og nå har samtlige av den lokale kompisgjengen likt den. Gutta jeg delte kaserne med i armyen kommenterer for harde livet. Økonomistudentene deler den. Og en på jobb sendte meg en snap av traileren på storskjerm på jobb.

Traileren bringer oss gutter sammen. Nord som Sør. Øst som Vest. Mekanikere. Økonomer. Selgere. Barnehageonkler. Kokker. Vi har alle noe nytt å snakke om. En ny kulturell referanse.

Så nå venter jeg bare på at ordtaket "Hvor var du da Strifey spredte traileren til Spring Breakers?" skal bli en del av dagligtalen. Jeg skapte tross alt hypen!

Muligens en litt usunn interesse

Det som begynte som en uskyldig sykemelding har utviklet seg til noe verre. Joda, ryggen har vært problematisk helt siden jeg prøvde å være sunn ( http://www.gamereactor.no/blog/Strife_Cloud/54161/ ), og den begynner endelig å bli bedre (selv om jeg skal innrømme at jeg elsker å kunne holde meg inne i dette snøkaoset som foregår her nede på Palmekysten). Men min fascinasjon for High School Musical har ikke stoppet.

Etter å ha sunget med på treer'n av full hals, og endelig fått svar på hvordan det endte mellom Gabriella og Troy, fikk jeg et problem. Det var onsdag og jeg merket at jeg måtte ha noen dager til på sofaen, men så var det ikke flere filmer i HSM-serien. Hva skulle jeg da fylle dagene med?

Jeg fikk en liten eksistensiell krise. I ettertid tror jeg at jeg velger å skylde dette på de smertestillende tablettene..

Men det tok heldigvis ikke lang tid før jeg forstod at min fascinasjon for High School Musikal egentlig var en fascinasjon for Vanessa Hudgens! Så det løste jo heldigvis problemet om hva jeg skulle fylle dagene med - hun har jo lagd flere filmer!

Så de siste dagene har jeg kost meg med Sucker Punch og Journey 2: The Mysterious Island. Den første var en helt OK film, mens den andre var en utmerket popcornfilm! Den skal sees igjen!

Også var vi tilbake til start igjen. Det var ikke så mye annet hun hadde spilt i som fristet å se på. Så da satt vi Dr. Phil på skjermen i bakgrunnen, og brukte tiden på Padden. Etter å ha sjekket VG.no, Face, Twitter og mailen for N'te gang, gikk turen til Google.

Dagens søkeord var overraskende nok Vanessa Hudgens. Det viste seg at hun er en fjerdedel irsk, at hun har hatt en litt kjip opplevelse med noen private bilder som man ikke forbinder med ei Disney-stjerne, at hun liker Ringens Brorskap og Atter en Konge best av trilogien, at hun er oppkalt etter en sommerfugl, og at hun er glad i hundevalper.

Jeg innser jo nå som jeg skriver dette uten å måtte Google det opp for å dobbeltsjekke det, at jeg muligens har fått en litt usunn interesse for henne. Kanskje jeg kan skylde også dette på de smertestillende pillene jeg har knasket som godteri de siste dagene?

Uansett, så kommer hun med en ny film som ser forbanna stilig ut - Spring Breakers. Jeg elsker sammensetningen av pastellfarger, James Franco som gangstah, spring break, Skrillex, action og Vanessa Hudgens!

Se traileren og gled dere: http://www.youtube.com/watch?v=aEELpkShzFc

Sympatiblogg / HSM-blogg

I dag våknet jeg halv syv, selv om jeg hadde bestemt meg for at jeg trengte en fridag allerede i går kveld. Men hva gjør man halv syv om morgenen og man ikke har noen planer for hele dagen? Jo, man tar en joggetur!

Det hørtes så bra ut på papiret. Begynne dagen med en rask joggetur før frokost, før jeg skulle ha en lang og varm dusj og en god frokost etterpå. Det er sånt man drømmer om i en travel hverdag.

Det var frisk ute. Bare syv blå. Så jeg tok på meg shortsen, ulltrøya, fleecegenseren, ullsokker, lue, hansker og joggesko. Følte meg sprek! Skulle få en virkelig god start på dagen i dag.

Kulden slo imot meg da jeg åpnet døren, men jeg hadde bestemt meg: Jeg skulle gjennomføre!

Jeg har prøvd å overbevise meg om at våren har ankommet Palmekysten. Har med god samvittighet oversett snøfallet her om dagen. Bryr meg katten om at det meldes 30 centimeter snø neste uke. Og at dagen starter med mange blå, gjør det bare en frisk start på morgenen.

I retrospektiv ser jeg jo at jeg burde fulgt litt mer med. For da hadde jeg sett isen i nedoverbakken. Jeg husker at jeg nynnet med på Out of Touch da jeg løp ned bakken, før jeg plutselig lå vannrett i luften.

Det neste jeg husker er at jeg våkner i bunnen av bakken med refrenget fra L'amour Toujour på full guffe i øreproppene. Jeg så meg rundt og la merke til at ingen andre var i nærheten. Heldigvis hadde ingen sett meg falle. Jeg pustet dypt og skulle til å reise meg.

Og det var da smertene slo inn. Langs hele høyresiden av ryggen min og nedover langs låret. Og jeg skjønte at jeg måtte nok ligge litt til...

Da jeg endelig klarte å samle nok mot til å reise meg, bet jeg tennene sammen og klarte så vidt å stable meg opp på beina. Heldigvis hadde jeg ikke kommet så langt på turen, men det tok lang nok tid å komme seg hjem.

Jeg må vel ha sett ut som en istapp da jeg kom hjem, og etter en halvtime i dusjen på full varme, begynte jeg endelig å få varmen i meg igjen. Skal innrømme at jeg fikk litt sjokk da jeg så i speilet at jeg var blå over halve ryggen.

Heldigvis finnes det noe vi voksne kaller smertestillende, og etter å ha tatt noen av disse, la jeg meg på sofaen og sovnet.

Da jeg våknet igjen, klarte jeg nesten ikke bevege overkroppen, så jeg fant ut at det beste var å bli liggende. Takk og lov for Netflix! I dag fulgte jeg anbefalingene deres, og jeg har kost meg med både High School Musikal 1 og 2!

Overraskende koselige filmer å ha på i bakgrunnen mens man surfer på Padden. I tillegg får man også basket, intriger og kjærlighet. For ikke å glemme fengende musikk og Vanessa Hudgens - hva mer trenger man?

I morgen skulle jeg egentlig ha vært ute i felten igjen, men tviler på at det skjer. Med tanke på at jeg så vidt kan sitte i stedet for å ligge nå, tror jeg ikke at jeg klarer en dag på beina i morgen. Selv med smertestillende innadbords.

Men det er kanskje like greit. For hvem vet neste gang jeg får mulighet til å bruke smertestillende piller som en unnskyldning til å finne ut hvordan det ender med Troy og Gabriella?

En av dem

Kjære dagbok.

Da var dag null over, og i morgen begynner alvoret. Som du vet, så skriver jeg masteroppgave for en bedrift i Aust Agder. Her kommer jeg, en ikke-ferdigutdannet økonom, og skal fortelle linjearbeiderne hvordan de skal gjøre jobben sin bedre - en jobb de sikkert har gjort i tredve år. Jeg kommer til å bli den mest forhatte personen i hele Aust Agder. Dette blir moro...

- Strifey

Kjære dagbok.

Da var dag én over. Dagen i dag har blitt brukt produksjonsområdet, som de innfødte arbeiderne har døpt "Aust Agders Ayia Napa", mest sannsynlig for å kunne skryte på seg at de har vært på guttetur der. Jeg ble overrasket over at de tok meg imot med så godt humør. De har selvsagt vært reserverte, men samtidig de har også gitt meg et sjeldent glims inn i deres småbisarre liv.

De fleste innfødte har jobbet der i mange år, og de fleste sa rett ut at det verste som finnes, er når hvitkragede nyutdannede fra universitetet skal prøve å fortelle de hvordan de skal gjøre jobben sin. Jeg klarte heldigvis å ro meg unna ved å forklare at jeg kun skal skrive en masteroppgave.

Note to self: Ikke bruk hvit piquet i morgen.

- Strifey

Kjære dagbok.

Det var dag to. I dag tok de innfødte meg med på kaffepausene også, for at jeg skulle komme inn gruppa. Jeg satte pris på det, selv om kaffeen er noe av det verste jeg har smakt. Pausesnakken omhandlet i veldig stor grad bløtkake, og i særlig grad mangelen på det i hverdagen. De var også veldig glade i å snakke om hvor mye bedre arbeidsdagen hadde vært dersom det hadde blitt servert øl til lunsjen. Og hver gang jeg gjespet eller så på klokken, fikk jeg høre at jeg ville føle mer mye mer oppvakt dersom jeg også la meg 21.00 som dem.

Men til min store overraskelse var det veldig liten fotballinteresse å spore. I stedet gikk praten innom kjente sporter som snooker og shuffleboard, ikke-stimulerende aktiviteter som i Kristiansand kun blir brukt dagen derpå som noe å hvile øynene på.

Note to self: Google hva shuffleboard er.

- Strifey

Kjære dagbok.

I dag ble jeg dagens snakkis da de så at jeg sende en snap på iPhonen min. De syns det var utrolig morsomt at jeg kunne finne på å sende et bilde som mottakeren kun fikk se noen få sekunder. Ungdommen nå til dags sa en av de, og jeg smilte lurt med tanken på at jeg fortsatt blir sett på som ungdom.

Dette var også min første dag med ordentlig hjemmelaget matpakke i matpapir her. Det ser ut som om jeg har skjønt deres kulturelle forståelse av et lunsjmåltid, for i dag fikk jeg ikke så mange rare blikk og humoristiske kommentarer om den femi ferdigsmurte baguetten min. Jeg tror jeg endelig begynner å bli akseptert her.

Note to self: Ikke snap åpenlyst mer.

- Strifey

Kjære dagbok.

Det var slutten på dag fire, men jeg har blitt skremt, kjære dagbok. Jeg er redd for at jeg blir påvirket av å være her. De innfødte tok meg på fersken i å nynne på det de kaller "musikk". Etter å ha blitt eksponert for danseband i fire dager i strekk, gav tydeligvis hjernen min etter, og jeg begynte å nynne på "Ut mot havet". Jeg frykter at dersom dette fortsetter, vil jeg ikke klare å stå imot band som sikkert heter Ole Ivars, Rolf Egils eller Knut Olafs, som garantert opptrer i hvite dresser og skjorter utenpå dressjakkene.

Jeg frykter at dette bare er begynnelsen. Hva er det neste som kommer til å skje??

Note to self: Husk iPod!

- Strifey

Kjære dagbok.

De innfødte gav meg min egen kopp i dag, samtidig som de introduserte meg inn deres aller helligste - et skap med kamferdrops. Med egen kaffekopp i hånda, kamferdrops i kjeften, Sven-Bertil Taube (?) på kassettspilleren (ja, kassett), deltok jeg ivrig i den spenstige samtalen om det var bringebærsyltetøy eller aprikossyltetøy som var best på bløtkake.

De prøver å gjøre meg til en av dem, kjære dagbok, og jeg er redd jeg begynner å like kamferdrops...

Note to self: Kjøp kamferdrops.

- Strifey

Kjære dagbok.

Dag seks er nå over, og jeg begynner virkelig å få følelsen av at de faktisk prøver å omvende meg. Hver gang jeg snakker om min kjære Kristiansand, får jeg høre om hvor fantastisk Aust Agder er. Hver gang jeg sier at det blir godt å dra hjem, får jeg høre at dersom jeg hadde bodd i Aust Agder, så hadde jeg sluppet to timer pendling om dagen. Hver gang jeg snakker om at jeg er ferdig siviløkonom til sommeren, får jeg høre at 200k mer i årslønn kommer ikke til å gjøre meg lykkelig.

Det skumle er at det nesten begynner å høres fornuftig ut når de gjentar det til stadighet. Wow, jeg må komme meg vekk herfra!

Note to self: Skriv en liste med grunner til hvorfor Kristiansand er bedre enn Aust Agder!

- Strifey

Kjære dagbok.

Jeg begynner også å bli skikkelig lei av matpakka nå. Når jeg går hjemmefra 05.40 om morgenen har jeg hverken lyst eller tid til å lage matpakke, så det har blitt noen dager med grovbrød med brunost. Jeg liker grovbrød med brunost like mye som enhver nordmann, men jeg begynner seriøst å bli lei av matpakken alt. Jeg mener, seriøst, det er vel lov å unne seg litt ekstra engang innimellom?

Jeg savner Kristiansand, følelsen av å være i en storby (ja, den er stor), kaffebarer og det store utvalget av etnisk mat. Uansett hva jeg hadde gjort, tror jeg ikke at jeg hadde blitt godtatt rundt lunsjbordet om jeg hadde kommet med noe skikkelig asiatisk eller italiensk mat. For ikke å snakke om noe fransk, og jeg har så lyst på baguetter for tiden...

Note to self: Gjør matpakka spennende.

- Strifey

Kjære dagbok.

Jeg prøvde å snike meg ut til lunsj i dag. Jeg klarte rett og slett ikke mer grovbrød med brunost og dårlig kaffe. Jeg måtte få meg noe kylling i karri, en kyllingsalat eller til og med en baconpølse på den lokale bensinstasjonen. Men jeg ble oppdaget. Jeg prøvde å lure meg unna ved å si at jeg måtte hente noe hjemme, men de innfødte gjennomskuet jo det så enkelt som bare det. Spisepausen er 30 min, og tur-retur hjem for min del er fort to timer...

Da jeg ikke hadde noen god grunn for å dra vekk, endte jeg opp rundt det samme lunsjbordet i dag også. Så det begynner å gå opp for meg at jeg er fanget her. Kanskje deres kulturelle forståelse av arbeider-besøkende-forholdet ikke er så svart hvitt som jeg først trodde?

Note to self: Lag en god dekkhistorie.

- Strifey

Kjære dagbok.

Jeg tok nettopp meg selv i å søke frem "Ut mot havet" på Wimp - på fritiden min. Min største frykt har blitt virkelighet. Jeg har gått innfødt! Dette er ille, kjære dagbok. Skikkelig ille. Og fortsatt har jeg syv dager igjen.

Jeg må seriøst finne en måte å komme meg unna dette her. Men det får jeg gjøre i morgen. I kveld skal jeg synge med på "Ut mot havet"...

Note to self: Google Ut mot havet lyrics.

- Strifey

Girl-on-girl-action

Kunden har alltid rett. Kunden skal alltid være fornøyd. Og min jobb er å sørge for dette.

Inn i butikken kom det en godt voksen mann. Med stor bart og Grimstad-dialekt. Vet ikke helt hvorfor jeg nevner barten. Den må ha gjort inntrykk på meg. Stor og grå, med et tykt lag av bartevoks. Bart har jo også ulik status i Norge. Husker da jeg var i Trøndelag så sa man har du bart, har du lov, mens her nede på Palmekysten sier vi heller man kan aldri stole på en mann med bart. Uansett, det var en stor bart!

For å komme videre i historien kan vi kalle han Per. Per skulle ha ny TV. Men ikke hvilken som helst TV. Den måtte kunne spille filmer han lastet ned. Det var det viktigste. Jeg forklarte han at det var ikke noe problem. De fleste TVer nå til dags, har jo filmavspilling fra USB. Men Per hadde handlet TV før, som han forklarte meg ivrig - så ivrig at barten dirret!

Og forrige gang hadde selgeren lovet han at TVen kunne spille av filmene hans, men neida. Det gjorde den ikke. Per lo da han fortalte meg hvordan han hadde kjeftet på selgeren foran andre kunder i butikken. Så nå hadde han lært sa han. Så han hadde med seg en USB-minnepenn med filmer på, som han gjerne ville prøve.

Ja, joda, det måtte vi jo få til. Når det var så viktig for han, lot jeg han låne en fjernkontroll og viste han hvor USB-inngangen var på TVen, før jeg gikk videre til noen andre kunder i mellomtida. Fem-seks minutt senere kom Per bort og prikket meg på skulderen, og lurte på om jeg kunne komme litt. Jeg sa at jeg kom så fort jeg var ferdig. Da så Per meg inn i øynene og sa du bør komme nå...

Jeg skjønte at det var alvor, så jeg unnskyldte meg til kundene, og fulgte etter Per tilbake til TVen. Han gav meg fjernkontrollen og sa med mindre du har lyst til å ha litt girl-on-girl-action på TVen her, så bør du vise meg hvordan jeg avslutter avspillingen!

På skjermen så det ut som en sekretær, kledd i et rimelig utfordrende antrekk, skulle lære vaskedama, for øvrig kledd i miniskjørt og høye heler, hvordan man skulle behandle den lange fjærkosten...

Tror det gikk 12-13 sekund før jeg skjønte hva han hadde satt på, og et par sekund ekstra for å komme meg nok til å slå av. Heldigvis rakk jeg det før noe alvorlig skjedde på skjermen. Jeg må vel ha sett lettere satt ut, men Per var iallfall fornøyd - og det er jo det viktigste. Han takket for god service og kjøpte TVen. Jeg var bare glad jeg ikke hadde lånt han en TV koblet til et lydanlegg.

Eneste dumme er at jeg må finne meg en ny sluttfrase. Helt siden jeg begynte i jobben har jeg sagt kos deg med TVen når kunden takker for handelen, men etter at Per svarte gjett om jeg skal og glattet barten, får jeg fæle assosiasjoner når jeg sier det...

Snart stenges hvelvet!

Alle vet at det er vanskelig å få åpnet hvelv som er lukket. Det er dessverre ikke så enkelt som å ta frem stetoskopet og prøve seg frem, ei heller å ta frem dynamitten. For hva gjør man dersom det man ønsker befinner seg i et hvelv som ikke eksisterer fysisk? Det er det store spørsmålet.

For min del gikk det plutselig opp for meg her om dagen. Det er så mange jeg ikke har fått tak i, og snart stenges de inne i hvelvet. Og det betyr at min neste sjanse kommer om 10+ år. Det er litt lenge å vente. Selv for tålmodige sjeler som meg selv. Så det var rett og slett bare å bite i det sure eplet.

Er det en ting markedet har lært, så er det at enkelte ting ikke synker i verdi. Spesielt ikke hvis man vil ha den norske versjonen. Spesielt ikke hvis man vil ha et nytt eksemplar av den norske versjonen. Heller det motsatte.

Og hva kan man egentlig gjøre? Man må bare finne frem bankkortet, med mindre man i likhet med meg (dessverre?) kan kortnummer i hodet. Og så får man si noen hyggelige ord til seg selv mens man merker pengene forsvinner ut av kontoen. Prøve å overtale seg selv om at det er en investering for fremtiden. Noe man kan få glede av i flere generasjoner (nei bestemor, jeg er fortsatt ikke blitt verpesyk) fremover.

Så nå er det bare å glede seg til pakkene kommer i posten. Til dere som fortsatt lurer, så er det Disneys klassikere på blu-ray jeg snakker om. De som kun er på markedet i et år +/- noen måneder.

Så nå har jeg bestilt meg Dumbo og Bambi, Tornerose og Lady og Landstykeren, Peter Pan og Askepott, Snehvit og de syv dvergene, Pocahontas og Prinsessen og Frosken. Til en alt for høy sum.

Samtidig som jeg gleder meg til Aladdin, Den lille havfruen og Herkules også kommer på BD. Og Ringeren i Notre Dame og Sjørøverplaneten, og alle de andre. Det lages ikke slike filmer lenger dessverre.

For det er noe med Disney som ikke kan beskrives. Noe som kun kan oppleves. Og som er en like kraftig opplevelse om man er 5 år eller 24. Og slike opplevelser er det verd å betale for! For jeg vil ikke risikere at de havner i hvelvet igjen uten at jeg har de!

Og er dere fortsatt i tvil, trykk på linkene under, så skal jeg love dere at bankkortene deres kommer til å brenne i lomma!

Den lille havfruen - http://www.youtube.com/watch?v=scnAL5yT-38
Bambi - http://www.youtube.com/watch?v=8RabnWiEryQ
Askepott - http://www.youtube.com/watch?v=Du9A-A_9OT0
Peter Pan - http://www.youtube.com/watch?v=1R7VCHlzPMo
Løvens Konge - http://www.youtube.com/watch?v=jeX5csY389U
Pocahontas - http://www.youtube.com/watch?v=mcGJDcPVZfs
Skjønnheten og Udyret - http://www.youtube.com/watch?v=TlaQn22GHCY

New York, New York

Det er få som klarer å si det bedre enn Frank Sinatra:

Start spreadin' the news, I'm leavin' today
I want to be a part of it
New York, New York
These vagabond shoes, are longing to stray
Right through the very heart of it
New York, New York

I want to wake up, in a city that never sleeps
And find I'm king of the hill
Top of the heap

These little town blues, are melting away
I'll make a brand new start of it
In old New York
If I can make it there, I'll make it anywhere
It's up to you, New York..New York

New York...New York
I want to wake up, in a city that never sleeps
And find I'm A number one, top of the list
King of the hill, A number one....

These little town blues, are melting away
I'll make a brand new start of it
In old New York
If I can make it there, I'll make it anywhere
It's up to you, New York..New York New York!!!

Endelig var tiden inne. Det tok bare litt over 24 år. Men endelig skal jeg til New York!

I morgen på denne tiden er jeg på vei til USA. Sammen med fem gode venner, skal vi nå ta feiringen av fullført siviløkonomutdannelse på forhånd i verdens beste by.

Siden vi ikke vet hvor vi kommer til å ende opp til høsten, noen har snakket om Oslo, noen om Østerrike, en hintet på Grimstad, og resten vurderer Kristiansand, bestemte vi oss for å ta en siste tur sammen - og virkelig slå på stortromma!

Så Henrik har sørget for at vi blir plukket opp av limousin ved ankomst på JFK. Den skal ta oss på en rundtur på Manhattan, og ende opp på hotellet, før vi skal ut på jakt etter en god biff.

De neste dagene går med til helikoptertour over Manhattan, kamp på Madison Square Garden og Rock of Ages på Broadway. Vi har også bestilt bord på Cafe Wha, og sikret oss plass på en lokal pub for å se Super Bowl XLVII på søndagen.

Vi skal også prøve utelivet noen kvelder, og få til en tur til Frihetsgudinnen hvis det passer. Shopping og tradisjonelle turistaktiviteter som å ta bilder på Times Square og se utsikten fra Empire State Building, må vi også finne plass til.

Hvis det er noen som har tips til noe mer vi må gjøre, så rop ut.

Og avslutningsvis er det bare én ting jeg kan si: Jeg gleder meg sykt!

Toll, mva og andre morsomme ting

En liten fugl (kan ha vært en stor spurv eller en liten ørn) fortalte meg at det ikke er alle som har lest lovene om toll og merverdiavgift (heretter mva), noe en rask titt på forumet bekreftet. Jeg innser at å bruke lovene som lett sengelektyre er en aktivitet for spesielt interesserte (rop ut - jeg vet dere finns!), og ikke noe alle gjør på daglig basis. Men det kan være ganske interessant lesestoff, så hvorfor ikke gi det en sjanse?

En god grunn til å vite forskjellen mellom toll og mva, er at man skal klare å beregne hvor mye det vil koste å kjøpe et spill fra utlandet. Ikke vær redd. Vi har alle gjort det. Og de fleste av oss spurte om hjelp i starten. For det er ikke lett å vite hvor mye man skal betale.

Det første dere bør lære at det er en forskjell på om du kjøper noe som koster mindre enn 200,- og mer enn 200,-. Handler dere alltid varer for under 200,- slipper dere både toll og merverdiavgift, og da kan dere egentlig stoppe å lese her (noe jeg håper dere ikke gjør, for jeg har skrevet noen linjer til).

(Jeg kunne ha skrevet mange sider om hvor avleggs denne lave grensen er, men så lenge de rødgrønne har makten, vil de tviholde på den med unnskyldningen om at de beskytter norsk næringsliv. At konsumprisindeksen viser at den burde ligget på ca 975,-, betyr ikke noe for onkel Jensemann. Så derfor stopper jeg der, for det er ikke dette jeg vil snakke om.)

Det jeg vil snakke om kommer her. Utgangspunktet er tollens omregningskurser. En omregningskurs er hvor mye en utenlandsk penge er verd i norske kroner. De finner dere her: http://www.toll.no/templates_TAD/Tolltariffen/TvinnExchangeRates.<wrap>aspx?id=98. Når dere bestiller noe fra utlandet, så er det disse kursene som gjelder. Ikke hva Dagbladet, Dagens Næringsliv eller til og med hva Bernt Erik sier. For å gjøre det ekstra moro, så er det heller ikke kursen fra den dagen dere bestiller som gjelder. Neida, det ville gjort det for lett. Og alle som har spilt Castlevania på letteste vanskelighetsgrad vet at lett = kjedelig!

Så den kursen som gjelder er den kursen som gjelder dagen varen ankommer Norge. Så selv om du har bestilt noe, som da du kjøpte det, kostet 198,-, kan det bli omregnet til 204,- når det ankommer Norge etter noen dager. Derfor er det viktig å se når kursene gjelder. For alle dere spesielt interesserte er denne hjemmelen i Tolloven §7-19 første ledd ( http://www.lovdata.no/all/hl-20071221-119.html ).

Men så tenker du at om du får Far Cry 3 til 198,- eller 204,- ikke er så farlig. Seks kroner er jo ingenting. Og seks kroner er jo ingen ting. For oss. For staten Norge kan disse seks kronene være veldig betydningsfulle - disse seks kronene kan gjøre det slik at man kommer over fribeløpet på 200,-, slik at onkel Jensemann kan kreve avgifter av oss. For onkel Jensemann er veldig streng, og kommer varen på over 200,- etter tollens omregningskurser, ja, da skal onkel Jensemann ha 25% i egen lomme. Disse 25%ene kalles merverdiavgift, og har til og med fått en egen lov ( http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-058.html ).

Så varen du trodde kostet 204,- koster egentlig 255,-. Men det er bare hvis du har fortollet den selv. For gjør du det ikke selv, da tar firmaet som tar imot varen for deg, ca en og halv hundrelapp. Så plutselig kostet spillet 405,-. Nå har du ikke gjort en så god deal lenger, så tipper at smilet ditt har forsvunnet.

Det er også viktig å huske at dersom du bestiller et spill som koster 150,- fra utlandet, og frakten koster 100,-, så skal du ikke betale mva, siden varen koster under 200,-. Men koster spillet 201,- og frakten 100,-, er dere så heldige at dere får betale mva for både spillet og frakten.

For lenge siden skrev jeg en blogg om hvorfor bøker er bedre enn spill ( http://www.gamereactor.no/blog/Strife_Cloud/14236/ ). Og også i tilfellet med mva, kommer bøker best ut. For bøker slipper nemlig mva, noe dere kan lese mer om i mva-loven §6-3. Så kjøp bøker fra utlandet for alt det er verd! Dere kan spare mange tusen på pensumbøker - dersom dere gjør det motsatte av meg og faktisk kjøper pensumbøker.

Men ingen regel uten unntak. For staten er veldig sleip skjønner dere. Bøker slipper mva. Og kjøper dere Norges Lover i bokform, så skulle dere vel tro dere slapp mva? Neida. For det er ikke en bok. Det er en lovsamling. Og juridisk sett er det en veldig stor forskjell, selv om de ligner veldig på hverandre IRL. Men ved å kalle den for en samling, kan onkel Jensemann få inn noen prosent ekstra i avgifter her også.

Så merverdiavgift er altså en avgift til staten ved omsetning (altså vanlig kjøp og salg), innførsel og utførsel av varer og tjenester. Denne loven gjelder det aller meste, og utgangspunktet er at avgiften er 25%. Dog er det viktig å legge merke til at enkelte varer og tjenester er unntatt mva, og andre slipper med en lavere avgiftssats. Med andre ord så er det mye spennende lesing i denne loven (her er linken igjen alle dere spesielt interesserte http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-058.html ).

Tolloven (trykk her og kos deg med mye spennende lesestoff http://www.lovdata.no/all/hl-20071221-119.html ) er også veldig spennende, og passer godt dersom du skal kose deg en fredagskveld etter en hard skoledag. Men toll er ikke det samme som merverdiavgift, selv om veldig mange tror det.

Toll er en avgift som betales ved innførsel av varer til Norge. For de alle fleste (ikke dere som er spesielt interesserte) holder det å vite at det ikke er toll spill, cder og filmer, mens klær har en tollsats på 10,7% hvis jeg husker riktig i farten. Og selvsagt kommer merverdiavgiften i tillegg.

Men igjen, holder dere dere under den magiske, dog foreldet, 200 kroners grensa, er ikke dette noe å tenke på.

Så jeg håper at alle ble litt klokere, og at noen, i alle fall én (jeg ber ikke om mye syns jeg), syns lovtekstene var interessante. Da har jeg oppnådd mitt lille mål.

Var det noen som syns lovtekstene var interessante?

Dagens nøtt: "Reality på GRTV Episode 1"

Alt i denne historien er fiksjon og har ingen relevanse med virkeligheten. Takk til alle deltakere i historien for lån av navn.

Dagens nøtt - "Reality på GRTV Episode 1"

I et forsøk på å få flere brukere, lanserte Gamereactor TV en realityserie som de visste ville trekke besøkende til siden. Det var Kristians idé, og serien skulle bli utformet som en slags miksing av Paradise Hotel og Farmen.

Det skulle være fem deltakere - ikke mer og heller ikke mindre - og de skulle bli filmet 23 timer i døgnet mens de skulle prøve å fungere som naboer i et øde hytteområde i Setesdalsheia på Sørlandet. Det skulle være streng kleskode bestående av blant annet lusekofte. Av og til skulle det gjennomføres noen konkurranser, der en stakkars person må ta av seg lusekofta for godt, og vende nesen tilbake til sivilisasjonen.

Den store satsingen ble en stor suksess for Gamereactor, og samtlige brukere på siden meldte seg på. Dessverre var Kristian veldig bestemt på at det kun skulle være fem deltakere - ikke mer og heller ikke mindre - så de måtte velge. Noen (les Tommy Kvaernerud) hadde sendt en flott tegning med søknaden, mens andre (les Strifey) hadde oppkalt en matrett etter Kristian. Det var til og med én (les Kaze) som skrev et langt dikt på 2348 ord om hvordan Kristian var den beste redaktøren GR noen gang hadde hatt.

Det var vanskelig for Kristian å velge, så Bernt Erik foreslo å gjøre det enkelt og greit, og la de fem første søkerne få plassen. Etter mye om og men gikk Kristian med på dette.

Den første søkeren var Archana. Gira som vanlig, sendte hun søknaden kun 3 minutt etter at det gikk an å søke. Jonaskram kom rett etter, og klokket inn på 7 minutt og 37 sekunder. Ine var treg i forhold, og hennes mail var mottatt etter 11 minutt blankt. Kakashi sensei trengte tydeligvis litt lengre betenkningstid, for mailen hans kom ikke før etter 23 minutt og 48 sekund. Den tregeste av vinneren var Joelspeanut. Han brukte 37 minutt og 21 sekund. Det var godt ikke Kaze fikk vite det, for hadde han nøyd seg med kun 2278 ord og droppet det siste verset av diktet, hadde han blitt med, for han brukte kun 38 minutt og 2 sekund.

Etter langt om lenge, og lengre enn langt, så møttes de alle på Gardemoen. Alle fikk bind for øyene, og ble ført om bord på helikopteret. Stemmer, du leste riktig, helikopteret. Det var Bernt Erik som hadde kontaktet en fenrik fra Ørland Hovedflystasjon som skyldte han en tjeneste etter at Bernt Erik hadde anbefalt et spill til kona hans som virkelig hadde falt i smak.

Så der satt de alle mann og kvinner. De heldige utvalgte. Med bind for øyene og streng beskjed om å snakke litt sammen, slik at de kunne bli bedre kjent. Etter en drøy times tur i helikopteret, landet de på Neset Camping på Byglandsfjord, og ble fraktet videre derifra med hest og kjerre opp i heia.

Da de kom frem, fikk de lov til å fjerne øyebindet. De var langt inne i skogen. Omringet av høye trær og filmkameraer. Det var fem hytter på en lang rekke der, alle merket med et nummer. #1 var hytta lengst til venstre og #5 var hytta lengst til høyre.

Foran de sto Susanne Berget - kveldens programleder. Hun lyste opp iført tradisjonell stakk fra området. Og hun hadde en overraskelse på lur. Det var en hemmelig sjette deltaker med i konkurransen.

Dersom han/hun svarte riktig på et spørsmål, ville han/hun overta plassen til en av de utvalgte. Hun forklarte videre at alle de fem ulike deltakerne hadde forskjellig favorittspill, forskjellig livrett, skulle bo i forskjellig hytter og at samtlige hadde en hemmelig tatovering som var unik for den personen.

Hver av de fem deltakerne, skulle så si enkelte sannheter om seg selv eller de andre deltakerne som de lærte på flyet.

Jonaskram begynte: Jeg skal bo i den røde hytta.

Kakashi sensei fulgte opp med: Favorittspillet mitt er Final Fantasy VII.

Ine sa så: Joelspeanuts livrett er Palmekystpizza.

Archana prøvde å være lur og sa: Den grønne hytta ligger til venstre for den grå hytta! Noe som faktisk ble godkjent av programlederen.

Joelspeanut sa så: Og den personen som skal bo i det grønne huset elsker kyllingvinger.

Ine ble giret og ropte regelrett ut: Personen med en tatovering av Tommy fra Tommy & Tigeren som urinerer på Xbox 360-logoen, har Banjo Kazooie som sitt favorittspill!

Archana så på Ine og sa: Personen som skal bo i den gule hytta har en tatovering av Simba fra Løvenes Konge.

Jonaskram fulgte opp med: Personen som skal bo i hytte #3 elsker Big Grandiosa over alt på jord.

Ine så på Archana og sa: Archana skal bo i hytte #1.

Kakashi sensei smilte og sa: Personen som har tatovert teksten til Strifey-klassikeren Sov i ro nå vesle gamer, bor ved siden av personen som har Theme Hospital som favorittspill.

Ine fulgte opp med: Personen med Halo 2 som favorittspill skal bo ved siden av personen med Simba-tatoveringen.

Joelspeanut så trøtt ut og formulerte seg slik: Personen som har en rose-tatovering elsker også meierismør over alt på jord.

Archana ropte ut: Ine har tatovert GR-logoen!

Jonaskram hadde ikke et like spennende utsagt, men han sa: Archana skal bo i hytta ved siden av den blå hytta.

Kakashi sensei fikk æren av å avslutte, og avsluttet med: Personen med sangtekst-tatoveringen skal bo ved siden av personen som elsker lefse!

Suzanne Berget viste så frem en svær plakat der det sto:
Hyttefarger: Rød, blå, gul, grønn, grå
Favorittspill: Final Fantasy VII, Banjo Kazooie, Theme Hospital, Lemmings, Halo 2
Favorittrett: Lefse, Big Grandiosa, meierismør, myllingvinger, palmekystpizza
Hemmelig tatto: Sov i ro nå vesle gamer, Simba, Tommy som urinerer på 360-logo, rose, ufo
Hyttenavn: #1, #2, #3, #4, #5

Så spurte hun den hemmelige deltakeren - og publikum:
Jeg tror dere har nok opplysninger nå, så hvem har Lemmings som favorittspill?

Det eneste riktige

For mange år siden leste jeg en Don Rosa-historie om Skrue McDucks liv. Serien begynte da Skrue var en ung skottlandsk gutt fra fattigslig kår i Glasgow, og sluttet da han var blitt verdens rikeste and bosatt i Mulighetens Land. Vi følger Skrue som kugutt. Som skipsassistent. Som gullgraver. Som skopusser. Som oppdagelsesreisende. Men det som gjorde mest inntrykk på en ung Strifey var historien om den ene gangen Skrue gikk imot sine egne prinsipper.

Det hele begynner med at Skrue nekter å sende andre enn seg selv på forretningsreiser. Han hadde holdt på med det i 25 år, og han stolte ikke på at noen andre kunne gjøre jobben like bra som han. Han hadde blitt sta.

Denne staheten sendte han til Afrika for å kjøpe opp land som han trodde kunne inneholde rike diamantårer. Den første høvdingen han traff, klarte han å inngå en avtale med uten problemer. I bytte mot diamantgruven ga han vekk et rundt metallbilde av høvdingen for De Forente Stater - en mynt.

Dessverre for Skrue gikk det ikke like greit i den neste handelen. Skrue var hissig etter å ikke ha fått audiens med høvdingen med engang, og utgangspunktet var dårlig. Videre fornærmer han gudene deres, og møtet endte med at Skrue ble ydmyket. Det ble ikke bedre av at til og med søstrene hans, hans eget kjøtt og blod, fortsatte ydmykelsen.

Tid og opplevelser hadde herdet Skrue på en slik måte at han tok seg personlig nær av dette. Han skulle vise hvem som var sjefen av han og høvdingen - koste hva det koste ville.

Så Skrue leide en bøling lokale bøller for å rasere landsbyen. Da søstrene prøvde å stoppe han, gav han klar beskjed at han ikke trengte gratispassasjerer og ba de om å holde seg unna. Søstrene forlot Skrue gråtende, mens de snakket om hvordan han hadde forandret seg - men ikke til det bedre.

Etter at landsbyen var blitt jevnet med jorden, kledde Skrue seg ut, og lurte høvdingen til å signere en avtale om å selge til han - for det var jo bedre å selge til en utkledd Skrue enn å selge til Skrue som hadde fornærmet gudene.

Senere da Skrue ankom leirplassen strålende fornøyd, fant han et brev fra søstrene. Der forklarte de at de skjønte at Skrue hadde hatt et hardt liv. At han hadde slåss mot verden på verdens forutsetninger - og vunnet. Men det var ikke en unnskyldning for å være uærlig.

Det neste som skjedde, var at Skrue hadde en diskusjon med seg selv. Hvorfor skulle ikke han kunne ta snarveier som alle andre? Hvorfor var det han som måtte være moralens vokter?

Og svaret var at helt siden han var liten gutt, hadde han vært fast bestemt på å tjene pengene ærlig og redelig, for å bevise ovenfor seg selv at han var bedre enn alle andre. Fordi det var kun gjennom ærlig hardt arbeid at han hadde tjent til livets opphold. Fordi han hadde lovet å alltid være ærlig med seg selv.

Alle som har lest historien kjenner resten av historien, om hvordan Zombie Bombie forfølger han lenge som en personifisert dårlig samvittighet, og hvor vanskelig det var å kvitte seg med den.

Dere som ikke har lest alle bloggene mine, altså de aller fleste, setter nok et lite spørsmålstegn med hvorfor jeg har gjenfortalt en Don Rosa-historie. Og svaret er, nå som tidligere, for å komme i den rette stemningen.

Da jeg var liten skulle jeg bli politi. Eller jagerflypilot. Eller brannmann. Og rik, selvsagt. Jeg visste nok ikke helt hva rik betydde, men jeg skjønte at det hørtes flott ut. Og siden mange ønsket det, måtte det jo være noe i det.

Inn i livet mitt kom Don Rosa med historien om Skrue McDuck, og jeg smeltet helt. Tenk et liv med nye eventyr hele tiden. Penger til å gjøre hva man vil når man vil. Jeg skulle bli som Skrue!

Etter hvert så skjønte jeg jo at livet som siviløkonom ikke er helt likt det livet Skrue hadde hatt, men jeg var fortsatt fast bestemt på å bli forretningsmann. Gjennomføre store handler. Være leder. Ha makt over andre. Ha nok av penger! Så jeg kunne gjøre hva jeg ville. Akkurat når jeg ville.

Som dere ser, så var jeg veldig opptatt av penger. Usunt opptatt av penger kan si i retrospektiv. Jeg skulle bli rik. Koste hva det koste ville. Uansett hva jeg måtte gjøre. Trodde jeg.

For det var ikke før jeg ble eldre at jeg så dybden i historien om Skrue. Han ble rik. Han ble verdens rikeste mann. Han hadde oppnådd sin livslange drøm om å bli rik. Om å bli verdens rikeste!

Men samtidig var han blitt verdens fattigste. Han hadde blitt verdens rikeste mann. Det hadde bare kostet han vennene hans. Familien hans. Kjærligheten i livet hans.

Han hadde gitt alt. Og i samme slengen hadde han tapt alt.

Plutselig gikk det opp for meg at penger ikke var alt her i livet. Og jeg bestemte meg at jeg for resten av livet skulle tjene pengene ærlig og redelig. Jeg ville ikke risikere å ende opp som Skrue.

Dette bringer oss til desember 2012. Etter en lang med eksamenslesing, tok jeg turen til Kvadraturen. Litt julegavehandling. Litt titting. Litt avkobling fra studiene. I det jeg skulle ta turen inn i en butikk, så jeg noe som glinset på gulvet. Det var en femhundrelapp. Jeg så meg rundt. Så ingen som lette etter den. Jeg bøyde meg ned og plukket den opp.

Jeg vurderte faktisk om jeg skulle levere den i kassen, men jeg tvilte sterkt på at den ville ende opp hos den opprinnelige eieren, så jeg beholdt den. La den i lommeboka, tok turen rundt butikken, og gikk ut igjen.

Der gikk jeg. En treogtyve år gammel student som kunne fått mye moro ut av en femhundrelapp. Men om det var skjebnen eller en ren tilfeldighet, så begynte jeg altså å tenke på denne historien om Skrue. Det kan også ha vært fordi jeg leste denne historien kvelden før..

Uansett, finneren er vinneren, og jeg har både funnet og beholdt et greit antall sedler gjennom mine fireogtjue år på jorda. Men det føltes feil denne ganga. Kanskje på grunn av det snart var jul? Kanskje på grunn av at jeg hadde lest denne historien?

Men jeg klarte ikke bruke den på noe gøy.

Den beste muligheten jeg så, var å levere den tilbake til eieren. Noe som i praksis var umulig. Så jeg måtte gjøre det nest beste. Det eneste riktige.

Jeg gikk med faste skritt mot Torvet. Mot juletreet. Mot Frelsesarméens julegryte. Hvis ikke jeg kunne få noe glede ut av pengene, så måtte i alle fall noen andre få det! Jeg åpnet lommeboka, tok ut seddelen og la den oppi gryta. Jeg så takknemmeligheten i den hyggelige offiserens øyne da han sa takk og ønsket meg en riktig god jul.

Den følelsen jeg fikk der og da tror jeg ikke engang mange femhundrelapper kunne gitt meg.

Selgeren ingen kunne målbinde

Jeg har blitt invitert på andrejuledagsmiddag hos en kunde for å hilse på datterdatteren. Jeg har blitt dyttet og truet av en kunde som nå gir meg en god bamseklem og spanderer på meg hver gang han ser meg på byen. Jeg har fått tilbud av ei 18-19 år gammel kunde om å delta på sleep-over med fire venninner hennes etter at jeg snakket om Titanic da hun kjøpte tv. Jeg har fått høre hele livshistorien til en hyggelig mann fra Egersund om hvordan han overvant kreften og forlot kona for elskerinna som var 34 år yngre. Jeg har fått tips og råd om hvordan man slippe unna den tsjekkiske mafiaen av en kunde som fortsatt ikke turte å bruke sitt virkelige navn. Jeg har vært selger i snart 4 år og har opplevd mange unike situasjoner. Jeg har alltid hatt en kommentar på lager. Jeg har aldri latt meg målbinde. Før i går.

Hun kom rett imot meg. Hun virket å være i begynnelsen av førtiårene. Hun skulle handle TV. Hun hadde bestemt seg allerede. Det skulle være Samsung. Det skulle være 8-serien. Den med kamera.

8-serien til Samsung er toppmodellen deres. Såkalt SMART-TV med kamera innebygd. En helt grei skjerm. Veldig konevennelig med lekker tynn blank ramme.

Den skulle henge på soverommet sa hun. Og hun lurte på om TVen var god nok for det. Joda, det var den nok, forklarte jeg. Jeg nevnte videre at det var veldige mange som brukte den som hovedskjerm, og at det ikke var mange som hadde en så flott skjerm på soverommet. Hun smilte lurt. Det var tydelig at hun likte å høre det.

Videre lurte hun på hvordan SMART-funksjonene fungerte. Jeg forklarte om nettleser, DLNA, Skype og lignende, og hun virket fornøyd. Så spurte hun om det gikk an å spille inn filmer med kameraet.

Jeg forklarte helt ærlig at det hadde jeg hverken lest noe om eller tenkt på som en mulighet, og at jeg tvilte sterkt. Videre forklarte jeg at kameraet mest sannsynlig var ment for Skype og bevegelseskontrollen, og at jeg kunne ikke tro at det gikk an å spille inn filmer med det innebygde kameraet.

Det falt ikke i smak, og hun forklarte videre for hele greia med å bytte ut den gamle TVen mot denne, var at hun og mannen kunne spille inn filmer fra soverommet rett på TVen.

Og jeg stoppet opp. Tenkte meg nøye om. Sa hun virkelig det jeg trodde hun sa? Jeg merket jeg ble litt rød, og tiden gikk sakte.

Et sekund.

To sekund.

Tre sekund.

Fire sekund.

Hele hjernen min sto stille, og jeg kom ikke på noe som helst å si. Jeg har aldri følt meg så dum. Helt satt ut.

Det virket ikke som hun reagerte på pausen min. For etter ti sekund som føltes som ti minutt, sa hun enkelt og greit da tror jeg TVen er uaktuell for oss, vi holder oss til filmkameraet fortsatt. Takk for hjelpen. Ha det fint.

Hun snudde seg rundt og gikk. Der sto jeg som en idiot og klarte ikke si ha det fint engang. Og selv om det nå har gått ganske mange timer siden dette skjedde, så har jeg fortsatt ikke kommet på noe jeg kunne sagt som hadde passet...

La oss kalle henne Elise

La oss kalle henne Elise. Elise var den sjarmerende jenta Strifey traff rett før jul.

Hun likte kaffe.
Hun likte at hun var yngre enn søstera.
Hun likte boka Hobbiten og gledet seg til å se filmen.
Hun var blondine.

Hun likte eplecider bedre enn pære.
Hun likte fargen orange best av samtlige farger på fargekartet.
Hun likte bedre å se film på pcen enn på tven, for da kunne hun ligge i senga samtidig.
Hun likte biffen blodig, så lenge hun fikk nok peppersaus.

Hun likte å gå på høye heler, for da ble hun litt høyere enn de 166cm hun var gitt fra naturens side.
Hun likte Tekken så lenge hun fikk være Christie.
Hun likte Android fordi hun aldri hadde prøvd iOS.
Hun likte hunder, og hennes hund het Zita og var en syv år gammel labrador.

Hun likte Ron bedre enn Harry i Harry Potter.
Hun likte å snuse, men hadde sluttet for to år siden.
Hun likte å tilbringe søndager i joggebukse på sofaen med en god film.
Hun likte rosemaling, og hadde store planer om å lære det en gang i fremtiden.

Hun likte Sørlandet selv om kom fra Østlandet.
Hun likte å spille President, men ga seg fort om hun ble boms noen runder på rad.
Hun likte å ha løk i kyllingsalat.
Hun likte at jeg likte østlandsdialekten hennes.

Hun likte ikke at jeg forvekslet henne med den tre minutt eldre og identiske tvillingsøstera (!!) på dansegulvet på byen i går, og nå liker hun tydeligvis ikke å svare på meldinger fra meg heller lenger..

Self control

You take my self, you take my self control
You got me livin' only for the night
Before the morning comes, the story's told
You take my self, you take my self control

Jeg kunne ha skrevet en lang blogg. Jeg kunne ha fortalt om alle de gode minnene mine. Jeg kunne ha remset opp tidenes soundtrack. Jeg kunne nevnt de fantastiske pastellfargene.

Jeg kunne. Det er stikkordet. Men det er ikke nødvendig. Det vil bare forstyrre.

Det eneste jeg trenger å si, er trykk, nyt og gled dere til neste uke:

http://www.rockstargames.com/videos/video/10391

Status quo

Jo mer tings forandrer seg, jo mer forblir man selv uforandret.

Det må ha vært en luring som sa det første gang. Kanskje Albert Einstein. Eller JRR Tolkien. Muligens Eminem. Ikke at det har noe betydning egentlig. For det er nemlig det som er faktum med mange av oss. Vi klarer ikke forandre oss i takt med tiden.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har lagt merke til denne egenskapen. Jeg tror det er mange som er sånn. Og jo oftere jeg treffer folk jeg gikk på barne- og ungdomsskole med, jo oftere legger jeg merke til det. At noen forblir den samme personen som tjuefireåring som man var da man var femten.

For det er jo ofte tryggest å forbli nøyaktig den samme hele tiden. Stå helt musestille mens omgivelsene raser frem som et høyhastighetstog. Så slipper man at folk har forventninger til seg. Det er trygt. Det er godt. Man fortsetter på veien man har gått mange ganger tidligere, og det føles ikke så galt. Man er jo liksom ikke en narkoman. Det er ikke som om man dreper noen - bortsett fra seg selv, sakte, men sikkert?

Så hvorfor ikke forbli i status quo? For tenk om man tok en sjanse. Tenk om man tok en liten tur utenfor boksen. Utenfor komfortsonen. Tok sjansen. Hoppet i det med begge beina. Hvem vet hvor kjipt livet kunne vært der ute? Det er godt mulig at det kunne vært verre.

Det er også godt mulig at det kunne vært bedre.

Gi en gave, gi et kort, gi et gavekort!

People just ain't no good
I think that's welll understood
You can see it everywhere you look
People just ain't no good

Da jeg var liten og uskyldig, lærte jeg å takke for gavene jeg fikk. Jeg kunne lage meg verdens mest påtatte smil uten at besteforeldre, onkler og tanter ante ugler i mosen. Og slikt kom godt med.

For hvem har ikke fått de rareste gavene gjennom årenes gang? Pizzabrett med pizzakutter og en basilikumsplante som niåring fordi "du elsker å lage mat"? T-shirt med Ninja Turtles som tolvåring fordi "du likte jo så godt den boka du fikk da du var fem"? Brødrister av naboen til konfirmasjonen fordi "nå er du voksen"?

Helt riktig. Ganske mange. Vi har alle dette i felles. De rareste og mest unyttige gaver som vi faker glede for, slik at man ikke skal såre noens følelser. Det er sånn vi er, vi mennesker. Vi liker ikke å skuffe andre. Vi har en trang til å gjøre andre fornøyde. Og fordi foreldrene våre lærte oss å takke for gavene uansett hva det var.

Men selvsagt, noe av skylden ligger hos oss. Vi som ønsker oss dyre ting som en fjern onkel av pappas tremenning på morssiden ikke er villig til å spandere på oss. Vi som ønsker oss ting som bestemor ikke vet hva er, så hun strikker heller noen sokker som hun vet vi trenger. Vi som ønsker oss ting som kun kan skaffes på en spesiell butikk som tanta til mammas fillegranonkel på farssiden fra Mo i Rana ikke har tilgang til på en daglig basis.

Og hva skjer så? Jo, de kjøper noe annet som du ikke ønsker deg, men som de er sikre på at du kommer til å elske - siden du har faket din kjærlighet for alle de andre gavene opp gjennom årene.

Men hvorfor ikke gi penger, spør du kanskje? Det er fordi det å gi penger er veldig direkte. Plutselig kan alle i selskapet se hvor mye du syns mottakeren er verd. Man vil ikke gi for mye. Man vil i alle fall ikke gi for lite. Man vil rett og slett ikke dømmes. Hverken på godt eller vondt. Dette er den samme grunnen til at man fjerner prislapper fra gavene man gir.

I tillegg er det mange som sette pris på at gaven man gir skal fungere som et minne. Selv om man gir penger i gave slik at mottakeren kan kjøpe noe som i praksis kan fungere som et minne, vil giveren aldri være sikker på dette. Mottakeren kan for alt de vet ha kjøpt gaven tidligere, og si at den er kjøpt for gaven.

Og av en eller annen grunn så fungerer ikke gavekort slik. Hvor ofte spør man hvor stort gavekortet noen får er? Riktig, man spør ikke om det. Men får noen penger, er det et vanlig oppfølgingsspørsmål om summen som følger. Gavekort er enkelt og greit ikke like direkte.

I tillegg så er det ikke noe tvil om at det man handler for gavekortet gir et sterkere bånd enn det man handler for pengegaver.

Det er også viktig å ha i mente, at en pengegave kan virke som en i siste liten gave. Plutselig kom man på at man må gi en gave, tar det første man finner, stapper det i en sliten hvit konvolutt, skribler et navn på utsiden og kaller det en gave. Vi har alle gjort det!

Et gavekort derimot virker mer gjennomtenkt. Det er noen man fysisk må gjøre for å anskaffe gavekortet, og det gir et bedre inntrykk. Og hvis det som står på toppen av ønskelista er noe dyrt som ingen vil kjøpe til deg, hadde det ikke vært greit med et gavekort i den butikken slik at du er på vei til å skaffe deg den, i stedet for å få noe unyttig?

Selvsagt, når man kommer opp i årene som jeg, er det plutselig deilig å få hjemmestrikkede sokker til jul. Småelektrisk kjøkkenutstyr gjør plutselig hverdagen mye lettere. Og andre myke pakker er ikke lenger noen nedtur.

Men når alternativet er noe jeg hverken ønsker eller har bruk for, tar jeg imot gavekort med et ordentlig smil og et ektefølt takk hundre av hundre ganger - fordi jeg vet at giveren ønsker meg alt godt, og at dette var den beste måten for dem å vise det på.

Anmeldelse av Gamereactor #100

Her kommer en liten anmeldelse av bladet jeg leste for noen dager siden. Anmeldelsen kan inneholde spoilers angående artikler og bilder, så anbefaler kun de som har lest bladet å lese videre.

Navn: Gamereactor #100
Produsent: Gamez Publishing A/S
Produksjonsår: 2012
Type: Gratis magasin med hovedvekt på spill
Tid: Ca 20-50 min (avhenger av lesehastighet og hvor nøye man leser)
Alder: Passer for barn i alle aldre som kan lese eller som liker å se på bilder

Forsiden spiller på dobbelt betydningen av spillet (Need for Speed) Most Wanted og at Gamereactor nå har holdt på i ti år. Stemmer det fortsatt at det beste i livet er gratis?

Hva kan man egentlig forvente når man tar med seg et gratis magasin hjem fra spillbutikken? Det er ikke lett å si. Men jeg vet hva jeg ønsker av magasinet. Jeg ønsker et blad som gir meg gode og dype artikler som spill som kommer, spill som kom for ti år siden eller spill som nettopp kom ut på markedet. Kanskje en kronikk innimellom. Et bredt spekter av anmeldelser. Men det aller viktigste er at det er nok å lese.

#100 begynner med en leder av verdens beste boss som gir meg store forhåpninger. Vi blir lovet en jubileumsartikkel, et intervju med Capcom om Resident Evil 6 og diverse snacks om andre småspill. Begynnelsen er bra.

Videre byr bladet på en artikkel om Most Wanted, der skribenten klarer å fortelle om at spillet skal kunne styres med Kinect, uten å latterliggjøre det. Flotte bilder og mye info trekker artikkelen opp.

Deretter kommer det flere småartikler om kommende spill på de neste sidene, og dersom dette er spill som frister, vil man få litt informasjon om disse. Det jeg la merke til i denne delen, var overskriften Urolig for gratistrenden. Denne biten var veldig interessant, men dessverre litt kort. Jeg ønsker gjerne en skribents utdypede mening om dette temaet i et av de kommende bladene.

Turen går videre til Japan og Capcom for å utforske Resident Evil 6. Her blir vi servert mye snadder på sølvfat. Store flotte bilder. Mye spennende informasjon. Intervju med utviklerteamet. En veldig god snikktitt. Sånn vil vi se mer av.

Også kommer rosinen i pølsa: Jubileumsartikkelen som man har ventet på siden man leste lederen. Kristians, Jon Catos og Carl Thomas' mimring over seks sider er bladets høydepunkt. Den var bra skrevet, koselig, og ikke minst moro å se bilder fra de gamle bladene. Selv om den var på hele seks sider, skulle jeg gjerne hatt seks til.

De neste sidene går med til anmeldelser, der spill for enhver smak er testet. Noen lange, noen korte, og kvaliteten på disse er jevnt over bra. Selv om det ikke var det mest spennende utvalget denne måneden, så er det viktig å huske at det ikke er Gamereactor som bestemmer når spill skal utgis.
De har også plass til noen anmeldelser av et par tre-fire filmer, der samtlige er filmer som virkelig burde sees. Og ikke minst er jeg helt enig med Line Fauchald om The Dark Knight Rises.

Så er det plass for communitysidene som byr på leserbrev og månedens blogg, bruker og brukeromtale. Alltid moro å se hva brukerne skriver. De neste sidene byr på kjøpsguide til samtlige konsoller og pc. Disse sidene er helt greie og kan være et flott verktøy for alle som ikke følger med på alt som skjer i spillbransjen. For alle andre, tror jeg denne seksjonen hoppes glatt over. Uansett kunne de hatt godt av en makeover. Det ser rett og slett litt gammeldags ut her i forhold til resten av bladet.

Bonussidene er et godt eksempel på at man bør spare (noe av) det beste til slutt. Tilbakeblikket er som alltid en fryd å lese, ryktene er interessante og det er alltid kjekt å vite om hva som finnes av nedlastbare spill. Helt, helt til slutt får vi hverdagens beste power-ups, slåsskampen og en oversikt over hva skribentene har spilt den siste måneden.

Det jeg liker best med Gamereactor er følelsen jeg får når jeg setter meg ned i sofaen, åpner bladet og kjenner duften av nytt blad slå imot meg. Det er en følelse som vanskelig lar seg forklare ved hjelp av tekst, og som derfor bør oppleves.

Alt i alt byr Gamereactor #100 på mye nytt og lite kjent. Det er det som kjennetegner et godt spillmagasin - man skal ikke vite om alt om alt før man leser det i bladet. Men det er tydelig at internett, og ikke minst internetts hyppige oppdateringer, har ført til at spillmagasiner ikke er like spennende som før. Men man vet aldri helt hva man får servert, og det er litt av sjarmen med Gamereactor. Dersom de i tillegg klarer å få på plass litt flere bladeksklusive tekster, kan fort karakteren bli litt høyere neste gang. Uansett så er Gamereactor #100 et fint blad for hele familien, og er en god grunn til å kose seg litt ekstra i en travel hverdag.

+Jubileumsartikkelen
+Mye tekst
+Communitysidene
+Anmeldelsen av The Dark Knight Rises
+Bredt spekter av anmeldte spill

-Kjedelig kjøpsguide
-Ingen kronikk
-Ingen journal

8/10

ROCK. SEX. PASTELLFARGER. TIDENES TIÅR!

Sanger fra Def Leppard. Journey. Poison. Foreigner. Twisted Sister. Bon Jovi. Guns N' Roses. Whitesnake. Scorpions. Starship. Joan Jett. Paul Benatar. David Lee Roth. Hva mer trenger man si?

Ingenting!

For det burde ha gått kaldt nedover ryggen din etter å ha lest alle disse navnene. En sjanse til å gjenoppleve tidenes tiår (eventuelt en sjanse til å oppleve tidenes tiår).

En skikkelig feel-good-film med tidenes beste soundtrack. Rock of Ages er sommerens høydepunkt på det store kinolerretet!