Norsk
Blog
Takk for nå, kjære PS2

Takk for nå, kjære PS2

Kjære PS2.

Nå er vi, du og jeg, igjen ved at veiskille. Forige gang så valgte vi høyre vei og vi fant veien tilbake til gamle dager.

Denne gangen må jeg nok ta til venstre, og etterlate deg.. Det sies at når fugleungene er store, er det på tide å la de prøve seg på egenhånd. Det er det jeg nå skal, kjære PS2. Nå er det jeg som er fugleungen og skal prøve å fly en annen vei enn deg. Men jeg vet at jeg alltid kan vende tilbake til deg, hvis overgangen til det nye livet skulle være for stor.

Siden jeg nå forlater deg, vil jeg benytte muligheten til å takke deg. Takke deg for denne generasjonen, kjære PlayStation 2. Tusen takk for alle de fine øyeblikkene du har gitt meg.

Jeg husker fortsatt da jeg var lyshåret alv på jakt etter Uruk-Hai-er. Og da jeg jaktet på en vei ut av et slott sammen med ei prinsesse som ikke kunne språket mitt.

Det er vanskelig å glemme da jeg som hemmelig agent fikk oppdrag om å snipe en president. Klarer heller ikke å glemme da jeg ble boss over en hel Miami-inspirert storby.

Den opplevelsen av å følge en ung mann på eventyr, for så å plutselig oppdage at han er en drøm, er en opplevelse jeg ikke vil være foruten. Husker også fortsatt klumpen min i halsen da jeg på urettferdig vis tok livet til den første av kolossene.

Å være en vampyr er noe jeg ikke ville undt noen. Men enkelte individer trives godt og klarer å leve livet fint på denne måten, bare de får litt hjelp til å komme seg ut av kisten, har jeg forstått etter å ha fulgt en vampyr på hans jakt etter hans egen historie.

Hvem vet hvem jeg hadde vært idag, hvis ikke jeg hadde fått sett hvordan en ung mann fra "hood"-en klartret til toppen mot alle odds, selv etter å ha blir forrått av gode og gamle venner. Uten PS2-ens hjelp hadde jeg kanskje ikke innsett at det kan være like gøy å spille fotball med Hvermannsen United som Manchester United.

Tenk om jeg ikke hadde fått med meg tragediene til en politimann i New York eller fått hilse på selveste Gudfaren. Godt mulig at jeg da ikke hadde vært like flink til å ta sladder når jeg kjører i undergrunnen eller å slå andre biler ut av veibanen.

Hva om jeg ikke hadde funnet sannheten om hjertet? Hadde kanskje aldri fulgt en kamp mot et imperium fra motstanderenes side. Og senere lært at det å jakte på en drøm, ikke alltid er til ingen nytte..

Det er jo mulig at jeg hadde vært meg selv, selv uten muligheten til å skru tilbake tiden med engang jeg gjorde noe dumt. Men hadde garantert ikke oppdaget min egne lille indre kriger.

Første gang jeg opplevde Frihetsbyen var stort for meg. Å gå hvor jeg ville og gjøre hva jeg ville, var noe unikt. Selv om jeg senere brukte mye tid på å lete etter de to tronene.

At en liten fyr med hår under føttene kan være like modig som en kriger, at et døgn ikke nødvendigvis har tjuefire timer og at livet på kostskole kan være hardt, er kunnskap som jeg har lært takket være PS2.

Uten PS2-en så hadde aldri jeg sett en kriger ta hevn på en gud eller fått fulgt jernhånd-turneringen.

Dette er bare noe få av alle de fine øyeblikkene jeg har fått oppleve sammen med deg, kjære PS2, og jeg er takknemmelig for samtlige.

Selv om du nå er fjernet fra din faste plass ved siden av fjernsynet, så håper jeg at når jeg tar deg frem, om mange, mange, mange år, at du igjen kan glede meg slik du nå har gjort i mange år.

Kjære PS2: Takk!

HQ