Aldersgrense på spill

Den evige diskusjonen om aldersgrense på spill fortsetter her.

Leste nettopp om en fjortenåring som ikke fikk lov til å kjøpe Call of Duty: WaW pga det var attenårsgrense og han ba andre komme med sine synspunkter:

Bare noen få år gammel spilte jeg Lemmings på Amiga.

Joda, spillet gikk ut på å redde stakkarene, men alikevel var det utrolig gøy å velge "spreng alle"-knappen som gjorde alle om til selvmordsbombere.

Ni år gammel husker jeg at jeg fikk GoldenEye til N64 av faren min. Jeg hadde så lyst på spillet, og siden filmene av Bond ikke var så ille, så fikk jeg det. Selv om det var attenårsgrense på det.

Omtrent hver helg var vi en gjeng som samlet oss og spilte multiplayer. Alle var på min alder og alle fikk lov hjemmenfra til å spille spillet.

Tolv-tretten år gammel spilte jeg GTA på PS2. Fortsatt attenårsgrense - fortsatt alt for ung til egentlig å kunne spille det.

Samtidig som jeg spilte spillet, var det store nyhetsoppslag om at man i spillet kunne slå ned hvem man ville med baseballbat eller skjære de ihjel med motorsag.

Alikevel fortsatte spillingen min.

Når jeg tenker tilbake, så syns jeg det egentlig er litt rart at jeg fikk lov til dette her. GoldenEye gikk jo "egentlig bare ut på å skyte alt som bevegde seg" og GTA var jo "en ledesti inn i kriminelle miljøer".

Så kommer vi tilbake til gutten som spurte om andres synspunkter.

Som gamer, som selv spilte spill med aldersgrense høyt over egen alder og foreløpig ikke tatt skade av det (?), ville jeg sagt kjør på.

Hvis gutten er litt oppegående så klarer han fint å skille virkelighet fra fiksjon. Jeg klarte det og alle andre i mitt årskull klarte det, så hvorfor ikke denne karen?

Men hvis jeg hadde vært ansvarlig far/foresatt/o.l. hadde jeg tenkt meg nøye om, før jeg hadde endt på tja > nei.

Det var anderledes i min tid som ung gamer. Personene bestod bare av noen klosser satt sammen og blodet var kun litt rødfarge som kom her og der.

Jeg fulgte evolusjonen fra mange store klosser til "tilnærmet" fotorealisme. Skritt for skritt. Steg for steg.

Alt som skjedde med personene på de tidligste spillene, måtte vi forestille oss. Det som skjedde på skjermen gav bare en pekepinne.

At en som ble skutt, begynte å blø, skjedde ikke i spillet. Han ble bare litt rød. At personer døde, skjedde heller ikke. De bare la seg ned. Dere ser tankegangen?

For noen unge gamere var det vanskelig å forestille seg hva som egentlig skjedde med personene. At man døde, betydde bare at man måtte prøve om igjen. At man ble skutt, betydde bare at man måtte passe seg.

Mens dagens gamere får alt servert på sølvfat. Man trenger ikke innbille seg noe lenger. Blodet spruter når noen blir truffet, hoder flyr etter headshot's, lemmene flyr av kroppen etter å ha blitt truffet av raketter. Osv, osv.

Spillvirkeligheten er blitt værre enn fantasien.

Mens vi "gamle" gamere ble tilpasset realisme i spill gradvis, blir neste generasjons gamere utsatt for dette med engang. Og det burde være nok til å få opp et faresignal hos alle ansvarlige for "små" barn.

Nå sier jeg ikke at fjortenåringer burde holde seg langt unna attenårsgrensespill eller at trettenåringer ikke burde spille spill med våpen i.

Sier rett og slett at alle fedre/foresatte/o.l. fra nå av burde være mer forsiktige med å utsette barn for voldsspill. De har ikke fått oppleve evolusjonen gradvis som oss "gamle".

Det er naturligvis kjipt å være eneste karen i gata som spiller Mario, Buzz, Ratchet & Clank, mens alle andre spiller GeoW, GTA og CoD. Derfor er ikke totalforbud noe å satse på heller. Da stikker man jo bare til kompisen og spiller der.

Derfor ville jeg anbefalt å ta spill, spesielt vold i spill, steg for steg. Skritt for skritt.

Så unngår man kanskje gutten sin, som tidligere bare har spilt Mario og Buzz, plutselig sitter alene hjemme en dag, med et spill han har lånt av en kamerat, og skyter lemmer av japanere i CoD, før han flamberer resten med flammekaster...