Gammelt nytt eller nytt gammelt?

Den siste tiden har jeg hatt problemer med å se frem til nye spill. Alt som kommer på markedet er jo helt likt. Hele tiden.

Bare i den nærmeste tiden kommer Prototype, InFamous og Bionic Commando. Tre "helt like spill" med sandkassemodus, en svær by og superkrefter.

Mafia 2 kommer til høsten engang. Gudfaren 2 kom nå nettopp. Grand Theft Auto IV og Saint's Row 2 har vært ute lenge alt. Slenger vi på Yakuza 3 og LA Noir, har vi plutselig veldig mange spill i samme sjanger.

Eneste som skiller disse er om helten har overnaturlige krefter, hvilken tidsperiode og utvikler.

Nå har jeg ikke nevnt så mange Nintendo-titler her, men de er like ille. Spesielt etter at de fant ut at folk kjøper hva som helst til Wii. Wii Music, Wii Fit, Wii Sports, Wii Sports Resort, osv.

Den røde streken gjennom disse er enkel grafikk, dyr pris og egentlig ikke et spill.

Alt som kommer fremover, virker gammelt. Det er nytt gammelt.

Det er helt nye spill, men vi har opplevd de samme spillene så mange ganger, at spillene er gamle før de kommer ut i butikken.

Så etter du har kommet deg gjennom:
*Wow-fasen: Nytt spill. Wow, det er oppfølger til favorittspillet mitt. Det må bli bra.
*Bestilling-fasen: Dette må jo bli bra. Jeg bestiller det NÅ for å sikre meg en kopi.
*Spille-fasen: Feet. Dette er jo akkurat som det forige spillet, bare med bedre grafikk og et nytt våpen.

Kommer du til:
*Hva skjer nå?-fasen: Her innser du hva du egentlig har gledet deg til, betalt overpris for for å sikre deg en kopi ASAP Zulu Honolulu og som du hadde planlagt å spille lenge.

Du innser at spillet ikke var så bra. At dette spillet er det samme spillet du kjøpte forige uke, bare at der foregikk handlingen i 1971. Kanskje forgjengeren var bedre, til tross for dårligere grafikk og mangel på ting man kunne gjøre.

Kanskje gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden?

Det er da jeg trekker frem en liten hvit dobbeltskjermet sak fra lommen og koser meg med spill fra da jeg var ung. Da spillet var i fokus.

Det er rart at når spillindustrien har kommet så langt at de nesten kan lage fotorealistiske spill, med virkelighetsnær fysikk og animasjoner - har jeg mer glede med å trekke frem et fjorten år gammelt spill, med mangainspirert grafikk, stive bevegelser og ikke fysikk nok til å bestå en videregåendeeksamen.

Spillet jeg snakker om er Chrono Trigger. Spillet som på mange måter er et standard JRPG av den gamle skolen, er så gammelt at det er nytt.

Nostalgi kan selvsagt bestemme mye for hva man syns om et spill, men jeg hadde aldri prøvd Chrono Trigger ordentlig før jeg fikk det.

Grand Theft Auto Chinatown Wars er et annet godt eksempel. Jeg har hatt mye mere glede med dette spillet enn jeg hadde med GTA IV på PS3. Selv om det på mange måter er GTA I & II, bare med anderledes grafikk.

Når jeg tar en titt på spillene som kommer fremover, så er det nesten bare oppfølgere jeg gleder meg til.

Uncharted 2, God of War III, Modern Warfare 2, Mafia 2, osv, osv. Spill som jeg vet nøyaktig hva jeg får servert av, og det er greit. For jeg vet at oppfølgerne kommer til å bli lagt langs samme linje som gjorde at jeg elsket originalene.

Selv om jeg vet at jeg kommer til å legge fra meg samtlige av disse spillene underveis. Fordi det bare blir "repetisjon". Nøyaktig det samme som jeg gjorde i samme spill. Nøyaktig det samme som gjorde jeg elsket det forige spillet.

De siste årene er det kun et spill jeg har spilt fra start til slutt uten å legge det fra meg. Faktisk uten å fjerne det fra maskinen.

Og det er Chrono Trigger.

Så kjære spillindustri, neste gang dere skal lage et nytt spill og valget står mellom gammelt nytt eller nytt gammelt...

Så vet iallefall jeg at jeg skal kose meg med enda et nytt gammelt spill fremover og det heter Final Fantasy IV.

Så kjære spillindustri, velg nytt gammelt.