Jeg så meg selv i speilet

...og jeg likte det ikke...

Vi hopper tilbake noen år, nærmere bestemt jula 2002, og setter handlingen i presens for å få litt innlevelse.

Vesle Strifey på 14 år gleder seg. I dag skal han kjøpe seg et nytt spill. Endelig skal han bruke pengene han har spart. I dag skal han endelig få kjøpt seg Grand Theft Auto Vice City.

Han labber selvsikkert inn på den ene elektrobutikken som har det inne. Finner spillet i hylla. Siste eksemplar. Kanskje er det hans dag i dag. Han kjenner pulsen stige. Ikke nok med at spillet er merket med et rødt 18-tall, det er også en faktaboks der det står at spillet er ekstremt voldelig og ikke burde bli spilt av noen under atten.

Sakte, men sikkert, spankulerer han mot kassen med spillet fast i høyre hånd. Han vurderer hvordan han skal klare å gjennomføre dette her. Skal han snakke med ekspeditøren i kassa for å avlede oppmerksomheten fra attentallet på coveret, eller skal han være taus og prøve å få det til å gå så kjapt som mulig? Han angrer på at han ikke tok med fetteren som er to år yngre, slik at han kunne sett eldre ut.

Kassen nærmer seg. Han kjenner i venstre bukselomme. Pengene er der fortsatt heldigvis.

Bare et eldre ektepar som skal kjøpe en ny støvsuger foran han i køen. Ei ganske søt jente på sytten/atten bak han. Han harker litt dypt i halsen for å renske stemmen.

"Jeg skal ha dette jeg" sier han med en stemme som gir uttrykk for den største selvfølge. Gutten i kassen kaster et blikk på meg, et blikk på coveret, før han snur seg for å hente disken.

Det gikk, tenker vesle Strifey. Det gikk.

Gutten i kassen snur seg tilbake til meg. "Har du leg?"

Verden stopper opp et sekund. Alt blir uklart. Hjertet pumper blodet fortere. Pulsen slår dobbelt så fort. Håndflatene blir svette. Hjernen tenker uklart.

"Nei, det glemte jeg hjemme" sier Strifey med en ganske nervøs stemme, før han får beskjed om han da ikke kan kjøpe spillet. Og han legger ut på den velkjente Walk of Shame ut av butikken...

Så er det på tide å bruke fjernkontrollen igjen for å hoppe over noen kapitler for å komme tilbake til år 2009.

Vesle Strifey er ikke så liten lenger. Han jobber nå selv i en elektronikkbutikk. Han har nettopp solgt en TV og skal ut på lageret for å dobbeltsjekke at vi har den inne. Veien til lageret går gjennom spillavdelingen.

Der står det en liten, vel liten og liten fru Blom, en gutt på ca fjorten/femten år med Grand Theft Auto IV i hånda. Ved siden av han står det som han går ut ifra er mora.

Hun tar kontakt med han og spør om hun kan forstyrre et lite sekund. Selvsagt kan hun det. Hun var på jakt etter et bilspill til, ja, la oss kalle han Egil. Han har funnet frem GTA IV og mora er litt bekymret over at det står 18-årsaldersgrense på coveret. Egil hadde sagt at det var på grunn av at spillet var såpass realistisk, at byen man kjørte i, hadde mennesker som gikk gatelangs, og at spillet gikk ut på å kjøre fort, men med kontroll slik at man ikke kjørte over disse personene.

At spillet oppfordrer til litt forsiktig kjøring, selv om det var et bilspill, er noe mora liker. Så hun ville bare sjekke med Strifey at hun hadde forstått det riktig.

Strifey ser at Egil har store forhåpninger om at han ikke har peiling på gaming, spesielt siden han jobber i en annen avdeling. Virker som han er veldig fornøyd med forklaringen sin.

Dessverre for Egil, så er Strifey der for å opplyse og hjelpe folk i valget av elektronikkprodukter. Og tilfeldigvis så er Strifey en gamer. Så sannheten kommer frem. GTA IV er virkelig ikke det spillet Egil har sagt, det er faktisk så langt ifra som det omtrent kan komme.

Egil blir rød i fjeset, mora litt småhissig, og for å prøve å redde situasjonen, prøver Strifey å anbefale at de heller kan kikke på et annet bilspill.

"Det toget har gått" bjeffer mora, før hun takker for hjelpen og forlater butikken med Egil rett bak seg. Som ser kjapt på Strifey med hat i blikket.

Plutselig får han flashbacks til den gangen for mange år siden, da vesle Strifey faktisk var vesle Strifey, og han sto med GTA Vice City i hånda. Og han husker hvor irritert han var på ekspeditøren som hadde spurt om leg.

Den j*velen som hadde ødelagt hele helga for Strifey. Akkurat slik Strifey ødela helga for Egil. Nå var Strifey blitt han..

Men det verste er at dersom det hadde skjedd om igjen, så hadde jeg gjort det samme en gang til. Uten tvil.

Selv om jeg så meg selv i speilet og ikke likte det jeg så...