"Skyt, Strifey.SKYYYYT..."

Der og da stoppet verden opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Presset ble for stort. Hvorfor var det jeg som måtte bære denne børen på mine skuldre? De siste minuttene gikk i reprise foran øynene mine. Alt hadde ledet meg til dette øyeblikket.

Det var søndagskveld. Regnet fosset ned. Sikten ble dårlig. Bakken ble glatt. Klærne ble våte. Jeg følte meg tung. Tyngre enn vanlig. Det var ikke en vanlig søndagskveld. Denne kvelden var viktig.

Jeg tar på meg skylden for den svake teamspiriten. Det var min feil. Ingen andres. Det var min mann. Det var min eneste oppgave. Stopp han. Ikke la han møte våre menn alene. Gjør det som må til. Uansett hva.

Et sekund uaktsomhet. Grov uaktsomhet. Fra meg. Team Leader.

Han var fri. Jeg kom på etterskudd. Jeg hadde hatt han i siktet. Tatt sjansen...og bommet. Min mann var sjanseløs. Jeg så blikket han hadde i øynene da skuddet kom. Sjokk. Skuffelse. Han hadde stolt på meg. Full tiltro. Så lukket øynene seg. Jeg så vekk.

...jeg hadde sviktet han...

Hvordan kunne jeg motivere laget mitt? Jeg? Den eneste som ikke klarte å gjøre sin del av jobben. Lagfølelsen slo sprekker. De begynte å tvile på meg. Kunne virkelig jeg lede de trygt gjennom krigen?

Etter noen sekund kom jeg til meg selv igjen. Jeg så de tvilende blikkene. På tide å sette seg i respekt. Ta ansvar. Innrømme feilen. Se fremover. Delegere ansvar.

En mann ble sendt på hver flanke. Det gjaldt å komme rundt forsvaret deres. Jeg tok plass i midten. Min oppgave var å terrorisere de. Plage de nok til at de skulle bli uoppmerksomme. Få tankene deres over på noe annet.

Jeg lekte meg. Fyrte av noen skudd. Ertet de. De ble nervøse. Selv om de hadde overtaket. Jeg så det i øynene deres. Stemmene deres skalv. Planen min virket. Jeg ble litt glad inni meg. Det varmet. Jeg merket at laget mitt begynte å få troa på planen. Det føltes godt å bli stolt på.

Tiden gikk. Sakte. Men sikkert. Man får sjansen sin så lenge man er tålmodig. Det lærte jeg av mamma da jeg var liten. Tidligere hadde det stemt. Så hvorfor ikke denne gangen også?

De ble utålmodige. Tok større sjanser. Nå skjønte jeg at det ville komme en mulighet. Én sjanse til å fyre av nådeskuddet. Jeg håpte det ikke skulle bli meg. Selv om jeg innerst inne visste at karma ville sørge for at det ble meg. Gi meg en sjanse til å rette opp smerten jeg hadde forårsaket.

Plutselig var tiden inne. Jeg hadde fri bane. Ingen i veien. Jeg kunne avfyre skuddet når jeg ville.

Der og da stoppet verden opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Presset ble for stort. Hvorfor var det jeg som måtte bære denne børen på mine skuldre? De siste minuttene gikk i reprise foran øynene mine. Alt hadde ledet meg til dette øyeblikket.

Plutselig kom jeg til meg selv igjen. Jeg hørte ropene. "Skyt, Strifey. Skyt. SKYYYYYT". Jeg ble usikker. Hadde hatt store planer om hva jeg skulle gjort i et slikt øyeblikk. Være kreativ. Gjøre det med stil. Være arrogant. Late som jeg skulle skyte..for så å gjøre noe annet i stedet.

Jeg kom til å bli helten. Alt jeg hadde gjort tidligere telte ikke lenger. Det var tilgitt. Det var glemt. Et smil bredte seg i ansiktet mitt. Nå var øyeblikket inne. Jeg skulle avgjøre. Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle skyte ha...

...keeperen slang seg foran meg. Fikk tak i ballen. Jeg fløy over han. Landet på rygget. Smerten spredte seg gjennom kroppen min. Jeg så på dommeren. Han ristet på hodet. Så blåste han av.

Jeg hadde hatt muligheten til å skyte. Sørge for 1-1 og ekstraomganger. Men jeg klarte det ikke. Motstanderne hoppet av gledet. Laget mitt så fortvilte ut. Skuffet over kapteinen deres. De gikk nedbrutte i garderoben.

...mens jeg lå igjen på det våte gresset...kastet kapteinsbindet...satt igjen med følelsen av å ha ødelagt kvelden helt på egenhånd...