Jeg er en slem, slem gutt

Av og til er jeg slem. Av og til nyter jeg å være slem. Av og til er det en helt fantastisk følelse.

Jeg liker å tro at jeg har fått et par faste lesere av bloggen min. Som Ine. Som Jonas. Som Jakob. Og kanskje én til? Dere trenger ikke rette meg om jeg tar feil. For når jeg tror at jeg har faste lesere, kan jeg henvise til gamle blogger uten å måtte forklare alt om igjen. Skulle jeg for eksempel fortelle fortsettelsen fra sommerflørten fra i sommer, hadde jeg bare trengt å skrive "sommerflørten" fra i sommer. Og dermed er det unødvendig å gjenta hele den historien i ingressen her.

Det er godt mulig at ingen av de husker historiene jeg henviser til. Godt mulig at de ikke har lest de. Kanskje har de bare lagt igjen en kommentar for å glede meg. Uansett så trenger jeg ikke vite. Jeg trives godt her i min egen lille boble.

Så var det kanskje på tide å starte denne bloggen da?

Bloggen min om "Walk of Shame" vet jeg dere husker. Da jeg sviktet en ung gamer i nød, og gjorde det motsatte av hva jeg vil andre skal gjøre mot meg. Dere husker også at jeg jobber som elektronikkselger.

Forrige lørdag var jeg på vei til jobb. Hadde beregnet litt for god tid, i og med at jeg var på plass en halvtime før tida. Greit nok at jeg liker å gi et godt inntrykk, men vil ikke slikke den nye avdelingslederen oppover ryggen.

Hva skulle jeg gjøre?

Turen gikk til en av konkurrentene våre. Tenkte det kunne være greit å sjekke prisnivå på diverse godsaker der. Selv om jeg ikke jobber i spillavdelingen, klarte jeg likevel ikke å holde meg unna spillavdelingen der.

I hylla der oppdaget jeg et spill som het "Dante's Inferno". Priset 599,-. 599,-. 599,-. 149,-. 599,-.599,-. Jeg måtte se nøyere. Jo, det var faktisk feilpriset til 149,-. Dette spillet har aldri fristet meg, men tenkte at dette var en for god pris til å la den slippe unna. Var tross alt bare et eksemplar som var feilpriset. Men når jeg jobber for konkurrenten, kan jeg jo ikke kjøpe ting i den butikken.

Jeg trengte en unnskyldning. Jeg kunne kjøpe den for en kompis. Så jeg ringte Henrik (jeg vet dere husker Henrik) og spurte han om han var interessert.

Nja, njo, njei. Han var ikke sikker. Hvis jeg absolutt ville, så kunne jeg kjøpe det med til han.

Så jeg skulle handle spill hos konkurrenten til jobbplassen min. Likte ikke dette her.

Da jeg gikk for å hente spillet, var det en liten gutt som sto med det i hendene. Han var vel ti-elleve år. Kanskje tolv. Eller tretten.

Jeg var på nære nippet til å gå bort til han å si at dette spillet var for voldelig for han. Men så kikket jeg ned på meg selv. Ingen skjorte, dressbukse og sorte sko - med andre ord, ingen uniform. Det jeg så var et skjerf, frakk, jeans og hvite sko.

Ingen uniform - ikke mitt problem.

Det gikk en liten f**n i meg. Hvorfor skal jeg bry meg tenkte jeg. Ikke min jobb dette her. Jeg hadde heller aldri hatt lyst på spillet. Eneste grunnen til at jeg ville ha det, var prisen. Jeg lar han få det tenkte jeg.

Jeg følte meg slem.

Jeg så for meg følgene scenarioer:

Alt 1:
Gutten får kjøpe spillet for 149,-, ingen spør om alderen og konkurrenten min har solgt voksenspill til barn. Jeg blir fornøyd, gutten blir fornøyd og kjipt for butikken.

Alt 2:
Gutten kunne kjøpt spillet for 149,-, men blir spurt om alderen. Jeg blir fornøyd med at dagens gamere får oppleve "Walk of Shame", gutten blir trist og ingenting skjer med butikken.

Alt 3:
Gutten kan kjøpe spillet for 599,- siden dette var en feilprising, ingen spør om alderen. Jeg blir fornøyd med at dagens gamere får oppleve "Walk of Shame", gutten blir trist og ingenting skjer med butikken.

Ingenting av dette skjedde.

Det som skjedde var: Alt 4:

Gutten fikk kjøpt spillet for 149,- som prislappen viste. Men rett etter han hadde kommet ut av butikken, kommer han med mora inn igjen. Som er hissig. Som fy.

Som går rett i strupen på den stakkars kassadama. Kjefter og skjeller hun ut siden hun har solgt voksenspill til sønnen. Blir en skikkelig scene. Som ender med at sønnen kan bytte spillet i et annet spill.

Jeg ble fornøyd, gutten ble fornøyd og kjipt for butikken.

Jeg føler meg slem.