"Død fisk" - Strifey's påskekrim '10

Alt i denne historien er fiksjon og har ingen relevanse med virkeligheten. Takk til alle deltakere i historien for lån av navn.

"Død fisk" - Strifey's påskekrim '10

Det var en mørk og kald torsdagskveld. Mørke skyer dekket himmelen. Noen små regndråper falt perfekt nedover fra himmelen, før de traff bakken med et forsiktig, uhørlig plask. Det eneste som lyste opp omgivelsene var en hvit politibil som sto med blinkende lys.

Etterforsker Jonaskram tittet ned på liket. En tåre kjempet seg nesten frem i øyekroken mens han så ned på den unge, blodige mannen. "Enda en ung mann som døde så alt for tidlig" tenkte han mens han så vekk. Det var noe som ikke stemte. Men han klarte ikke sette fingeren på hva.

Den unge, blodige mannen lå sammenkrøket på gulvet i den røde telefonkiosken. Pulsårene på begge armene var kuttet over. Den tidligere blå allværsjakka fra Stormberg, var nå skittenrød. Det var kraftige hull på begge armene. Svære, grove hull. Blodet fløt. Det var blitt et skikkelig søl i den lille telefonkiosken.

"Han lå'kke heilt sånn da vi fant han" sa politbetjent Zubimar til Jonaskram. "Vi måtte åbne døra sånn at vi konne sjækkæ pulsæn på han. Han lå helt inn te døra, så vi måtte præssæ mye. Derfor liggår han i en litt rar stilling nå". Jonaskram la merke til at den unge politibetjenten var nervøs i stemmen. Han ville ikke spørre, men han gikk ut ifra at dette var det første liket Zubimar hadde sett. Det var ånden av magesyre som avslørte han.

Zubimar overrekte en pose til Jonaskram. "Dættæ va det han haddæ i lomman".

Jonaskram tok et par skritt vekk fra telefornkiosken og åpnet posen. Det første han la merke til var en iPhone. En lommebok uten penger, men med rabattkupong hos "Den Gyldne Bønne". Nøkkelknippe med en Volvo-nøkkel. En papirlapp det sto noe utydelig. Det så ut til å stå noe med "ctor" og "usk". Og en kortholder. Den inneholdt fører- og bankkort med bilde av en blond og blid fyr, samt et navn - Strifey.

Strifey - nå hadde stakkaren på bakken et navn. Jonaskram følte plutselig at den unge mannen var en venn..en bekjent..fra et tidligere liv...en alternativ virkelighet... Han ble kvalm.

Slik hadde han ikke vært siden han hadde spilt Halo 3 for mange, mange år siden. Han trodde at han var ferdig med den slags. Jonaskram svelget det lille oppkastet han hadde i munnen. Tok en Frisk-pastill fra lomme. Kragen på den hvite Ralph Lauren-piqueen ble brettet opp. Han kneppet igjen den lange lilla frakken. Gikk bestemt med de hvite Lacoste-skoene tilbake til telefonkiosken. De blå øyne var harde. Nå var dette blitt personlig.

"Ha dere vekk med engang før dere ødelegger åstedet enda mer" sa Jonaskram til Zubimar og assistenten hans. Blikket han fikk av Zubimar viste tydelig at den unge betjenten trodde han tullet. Blikket Jonaskram gav han tilbake, bekreftet det motsatte. De forsvant raskt.

Han var nå alene med telefonkiosken. Han kikket inn på den stakkars unge mannen. Hva kunne han ha gjort for å fortjene denne skjebnen?

Det var på tide å analysere åstedet. Ta inn alle detaljer. Det var tydelig at denne Strifey var en fisker. Eller i alle fall hadde vært på fisketur denne kvelden. En stor fisk, mest sannsynlig rundt 80-90 cm lå halvveis klemt under han. Fiskestanga sto pent i det ene hjørnet. Telefonrøret hang ned fra telefonen, det var tydelig at denne var blitt brukt. I glassrutene på begge sider som var dekket av blod, var det store hull.

Jonaskram bøyde seg nærmere. Hvor var alle glasskårene? Strifey var så å si helt fri for dem. Han fant heller ikke noen ellers i telefonkiosken. Alle lå på utsiden. Jonaskram skjønte at han hadde hatt rett i følelsen av at noe ikke stemte her.

Sjefen for politiet i distriktet hadde ankommet stedet. IneLofthus var en bestemt ung dame. Den yngste politisjefen i historien. Hun hadde fått posisjonen sin ved å smiske med de maktløse, og bestikke de som virkelig satt med makten. Nå, et år etter hun hadde inntatt setet, var det hun som styrte distriktet. Ordfører, finansfyrster, til og med parlamentets folk var de som mottok klare beskjeder om hva som skulle gjøres, når det skulle gjøres og hvem som skulle gjøre det. De hadde tidlig funnet ut at det lønte seg å være på samme side som IneLofthus. Ingen ville huske hva som hadde skjedd med den forrige som hadde satt seg opp mot henne... Plutselig hadde ikke Jon Cato hatt makt lenger...

Hun så på Jonaskram med forakt i blikket. Han var den eneste hun ikke hadde klart å kjøpe. Den ene i myndighetene som ville tjene penger til PS3-spill på en, som han likte å kalle det, skikkelig måte.

Jonaskram gjengjeldte blikket.

"Få den amatøren vekk herifra så vi kan fjerne søpla" sa hun til Zubimar, mens hun gav et kast med hodet i retning Jonaskram. Måten det lysebrune håret bevegde seg i luften, gjorde at det lignet en sjamporeklame. Selv når hun var ikledd grå joggebukse fra Nike og stor boblejakke fra Volcom, klarte hun å gjøre seg respektert. Zubimar, som så dette som en fantastisk anledning til å gjøre seg bemerket, var raske på plass. Han tok tak i frakken til Jonaskram og begynte å dytte han vekk fra åstedet. Hadde Zubimar sett han i fjeset, ville han sett en pulsåre i pannen banke kraftig. Jonaskram likte ikke at andre tok på han. Men han bet det i seg, og ble fulgt av den unge betjenten vekk fra åstedet. Han stusset over at politisjefen var så ivrig etter å få ryddet åstedet.

"...det er sant. Jeg rørte han ikke. Han lå sånn da jeg kom forbi her. Jeg så han med en tilfeldighet. Jeg er ikke noe morder. Jeg kunne aldri drept noen. Jeg takler ikke Modern Warfare 2 engang jeg. Jeg spiller bare Hannah Montana jeg. Bare sjekk Gamerscoren min. Det var ikke meg. Du må tro meg. Blodet på hendene mine er fra papirkutt. Se her, her er bladet jeg kuttet meg på. Det er ikke han sitt blod. Jeg er uskyldig. Jeg hadde aldri fått lov av mamma å drepe noen."

Jonaskram hørte en stresset stemme. Han spankulerte mot den unge mannen. "Jeg hørte hva du sa, gutten min. Jeg tror deg. Dette ser ikke ut som noe hvem som helst kunne gjort". Jonaskram la de kalde hendene i lomma med et snev av klasse de fleste bare kunne ha drømt om å kunne gjentatt etter ham.

"Endelig en som tror meg" svarte JBOX-360 tilbake og tørket de blodige hendene sine på den blå jeansen, før han rakte ut hånda for å hilse. "Den tullingen der tror jeg er kapabel til mord" fortsatte han mens han pekte på assistenten til Zubimar. "Jeg gikk tilfeldigvis hjem fra en spillbutikk i nærområdet her med det nye Gamereactor som kom ut idag, da jeg plutselig hørte en glad stemme som ropte ett eller annet som sluttet på "STOR". Så hørte jeg noe glass knuse, før han skrek enda høyere"NEEEEIII" og "DETTE KAN IKKE SKJE" og "HVORFOR MEG". Jeg fikk følelsen av at noen var i fare, så jeg løp mot stemmen. Da jeg kom frem, så jeg denne telefonkiosken og...og en som ikke bevegde seg. Jeg skrek til han, men han svarte ikke. Og han bevegde seg ikke. Så jeg tok opp mobilen min og ringte politiet. Og resten er historie. Og pengene jeg har i lomma, er mine - jeg har ikke tatt de fra han der."

Jonaskram la sammen to og to, og fikk fem. Hvorfor hadde han ikke tenkt over dette før? Gutten hadde jo hatt telefon i lomma, og allikevel tatt turen til en telefonkiosk for å ringe. Den som han skulle ringe, må være en som han ikke ønsker å kunne bli sporet tilbake til.

Han småjogget tilbake til telefonkiosken. Brydde seg ikke over at IneLofthus prøvde å stoppe han. Inn i telefonkiosken og frem med noen småmynter fra lomma. Nå skulle han finne ut hvem Strifey hadde ringt. Han trykket på "ring forrige nummer"-knappen og presset ryggen mot døren. Ingen skulle fjerne han før han hadde fått rede på hvem han hadde ringt. Han merket at noen banket hardt i døra bak han. At noen skrek til han. At blodet der inne begynte å lukte vondt. Med det betydde ingenting. Alt som betydde noe, var ringelyden som kom fra telefonrøret.

"Hei, det er Uzura"

Akkurat da fløy Jonaskram inn i veggen foran. Han hørte en knekkelyd og merket at han blødde fra nesa. Zubimar, og assistenten Soraki, hadde klart å dytte opp døra. De dro med seg en blødene Jonaskram ut fra kiosken.

Igjen hang telefonrøret ned og slang.

Han ble kastet inn i politibilen. IneLofthus så triumferende inn gjennom vinduet på han. Hun smilte et slemt smil. Jonaskram brydde seg ikke om henne nå. Det gjaldt å få stoppet blødningen før frakken ble misfarget. Og å løse saken, selvsagt. I den rekkefølgen. Hvem var denne Uzura? Og hvorfor ville ikke Strifey at noen skulle vite at han hadde ringt henne?

Jonaskram, mannen som ikke var fan av moderne teknologi, dro opp iPhoneen sin fra lomma. Den hadde hatt fått i gave fra sin kjære kone, Lofthus. For første gang fikk han nytte av denne lommedatamaskinen, som ifølge "alle", var så fantastisk. Jonaskram hadde en idé.

Facebook.

Det tok sin tid med kalde fingre, men etter mye slit og noen stygge nordlandsord, fant han Strifeys profil. Heldigvis hadde han ikke blokket den. Et stort og fint bilde av gutten fra det som måtte være glanstiden hans. Stolt soldat i uniform med beret og pilotbriller. Han så ut som en skikkelig sympatisk fyr. Han sto oppført i et forhold med ei viss Uzura. Kunne det være positivt treff på første forsøk?

Tilfeldigheter var noe etterforsker Jonaskram ikke trodde på. Det og at Halo 3 er verd 10/10.

Skjebnen ville tydeligvis at dette skulle skje. Denne Uzura hadde heller ikke blokket profilen sin. Et stort profilbilde av henne omkranset av Mikke Mus og en Stormtrooper. Hvordan kunne hun smile på bildet tenkte Jonaskram. Mus og slemme Star Wars-karakterer var to ting han ikke likte. Han var glad det ikke var han på bildet. Hun hadde oppdatert statusen sin nylig: "Gleder meg til fiskemiddag med Strifey<3333 - han leker mann og skal fiske den selv :P Har lasagne klar i frysen i tilfelle rottefelle :P". Tjueto mennesker likte dette.

Verden gikk rundt for Jonaskram, der han satt i bilen med kalde fingre på en iPhone og en blodig nese. Han skjønte ingenting. De var et par på Facebook. Hvorfor var det da farlig å ringe til sin kjære fra telefonen sin?

Med mindre...selvsagt! Hvorfor hadde han ikke sett sammenhengen før?

Jonaskram hadde løst saken - har du?