Norsk
Blog
Størrelse betyr noe.

Størrelse betyr noe.

Det sies om og om igjen. Ikke noe å tenke på. Størrelse betyr ikke noe.

Alt begynte med en telefonsamtale fra, la oss kalle henne Ane, Ane. Der og da burde jeg skjønt at noe ikke var som det skulle være. Hun begynte samtalen med "Hei Strife_Cloud" (bare med mitt ekte navn). Ingen bruker begge navnene mine. De eneste som kaller meg det, er kun barneskolelærere, den eldre garde i familien og andre som foreslår ting som aldri ender bra for meg. Og hun her var ikke en tidligere lærer av meg, og ei heller i familie med meg.

Jeg burde avsluttet samtalen der og da.

Men noe gjorde at jeg ikke la på. Noe som holdt på interessen min. Det kan ha vært at hun snakket østlandsk. Det kan ha vært at pratet og pratet og pratet. Det kan ha vært at det var at hun ringte meg da jeg labbet hjem fra skolen og kjedet meg.

Det var nok det at hun ringte meg da jeg labbet hjem fra skolen og kjedet meg. Og det at hun pratet østlandsk.

Hun presentere seg som Ane. Hun gikk i klassen min og var venninne med, la oss kalle henne Karin, Karin. Ved en tidligere anledning hadde jeg og Karin jobbet sammen med en oppgave, og vi hadde kommet godt overens. Hun var god i det jeg var litt mindre god i, og vice verca. Og nå lurte Ane på om jeg kunne hjelpe henne litt, bare bittelitt som hun sa, med skatterett.

Det sies om og om igjen. Ikke noe å tenke på. Størrelse betyr ikke noe.

Jeg vet ikke hvorfor, men når det kommer til at det motsatte kjønn ber om hjelp, så er jeg veldig svak. Bare de spør på en fin måte, hadde jeg nok hjulpet de med å rane en bank. Er nok noe med hele det "jomfru i nød"-scenarioet som alle gutter drømmer om. Men tilbake til historien.

Joda, selvsagt kunne jeg hjelpe henne litt. Så jeg møtte henne med en kopp kaffe til hver (en flott isknuser), og jo da, hun var jo både en søt og hyggelig blondine fra Bærum-området, og jeg fikk til og med hjulpet henne litt. En oppgave som jeg hadde gjort dagen før og som jeg hadde kladdet på papir. Den siste av de obligatiske innleveringene vi må bestå for å kunne ta eksamen.

Ane fikk beholde kladden. Kladden, der alt var gjort utenom utregningene. Alle lovhenvisninger og all tekst som var viktig. Jeg visste at det jeg hadde gjort var riktig, så hadde ikke giddet å regne ut tallene både på kladden og innleveringen.

Hun lyste opp i et smil som skinte sterkere enn sola midtsommers over palmene på Bystranda.

Som takk for hjelpen, skulle hun spandere en liten skarp en på byen samme kveld. Jeg sier ikke nei til noe gratis - det beste i livet er jo gratis. Vi endte opp på en såkalt quiz-kveld og hadde det særdeles hyggelig sammen. Ikke minst med tanke på at vi så å si var totalt fremmede. Kvelden ente på dårlig forsøk på nach hos henne. Men hun hadde kalde CBs og rolig musikk, så det ordnet seg. Som det pleier for snille gutter og jenter.

...en såkalt happy ending...

Det sies om og om igjen. Ikke noe å tenke på. Størrelse betyr ikke noe.

Noen dager etter fikk jeg en litt sur melding av Ane. Hun hadde snakket med Karin. Og funnet ut noe hun ikke likte. Jeg ringte henne opp og ble møtt av et "hei" som hørtes mer trist enn surt ut. Dette lignet ikke på den Ane jeg traff noen dager tidligere.

Det viste seg at hun hadde misforstått kraftig. Hun trodde jeg hadde ment noe jeg ikke hadde ment. Der jeg på kladden hadde skrevet (tar bare et eksempel) "SKT l 2-10" som forkortelse for skatteloven § 2-10, hadde hun lest skatteloven § 1-2-10. Der jeg hadde blandet store og små bokstaver, hadde hun trodd at min slurvefeil med liten "l" betydde 1. Noe som gir en helt annen lov. Noe som gir et helt annet resultat. Noe som absolutt ikke er heldig. Noe som kan føre til ikke bestått.

Nå er hun livredd for at hun ikke kan ta eksamen.

Bare på grunn av en liten misforståelse med store og små bokstaver. Så ikke kom å si at størrelse ikke betyr noe...

HQ