Jeg er en snill, snill gutt - ?

Jeg kan være sjarmerende en gang i blant. Smilet er som oftest på plass. Sier vel ulike former for "hei" tresifret antall ganger i løpet av en dag. Jeg er en snill gutt.

Det å være snill gutt og selger er ikke alltid en god kombinasjon. Kunden har "alltid rett" og krever å få samme behandling om han skal kjøpe TV og hjemmekino til 35k eller om han skal ha en HDMI-kabel til 199,-.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått opplyst at "plasma, det er jo på vei ut" når jeg ha vist frem gode skjermer som ikke har vært LCD eller LED. Dersom jeg forklarer de at det ikke stemmer helt, er det flere enn én som har blitt både hissig og spydig.

Og hva skal man egentlig svare når kunden spør om en 42" til 5k er en GOD TV? Jeg pleier å svare at det er en "helt grei TV nummer 2", "hytteTV" eller "til barnerommet". I en perfekt verden hadde jeg svart at det var en knall god TV - men verden er ikke perfekt og man får ikke gode 42" til 5k (sett bort i fra nyttårstilbud/åpningstilbud/ryddesalg/og lignende). Selvsagt har det vært et par kunder som er blitt litt fornærmede og som går til andre butikker fordi der selger de gode TVer til den prisklassen.

Det er som når jeg kjøper klær. Så kommer selgeren med en jeans som er så trang at jeg får pusteproblemer bare av å se på den. Og når jeg har fått den på og føler meg som et overfylt pølseskinn, så makter selgeren å stå der og fortelle meg at den buksen passet jeg.

Noen selgere gjør alt for å selge. Og slik vil ikke jeg være.

Da foretrekker jeg å miste et par salg på å være ærlig, og heller håpe at de som hører på meg når jeg foreslår en annen TV til dem, er fornøyd med meg, og kanskje returnerer neste gang de skal handle.

Man treffer på mange unike personligheter som selger. Uten tvil. Jeg husker ei gammel dame som var innom jobben min rett etter at jeg hadde begynt i jobben. Hun hadde sett på fjernsyn, som hun kalte det, og bestemte seg for å kjøpe noe ordentlig noe. Dette var i den perioden da LED var det nyeste og hotteste på markedet, og selvsagt skulle hun ha dette.

Hun gav meg en lapp med navnet på fjernsynet hun skulle ha, samt noen små høytalere for "hørselen var ikke slik den engang var". Denne lappen var et pristilbud. Den generasjonen likte å ha kontroll. Jeg fikk beskjed av henne å slå det inn i systemet slik det sto på lappen og sette det på navnet hennes.

Jeg tastet det inn på PCen og der sto det en annen pris enn det hun hadde på lappen sin. Så jeg spurte henne om det var lenge siden hun hadde fått pristilbudet. Joda, det var vel litt over en måned siden.

Så jeg forklarte henne at prisen på TVen var satt ned en halv tusenlapp og høytalerne var på tilbud til en tusenlapp mindre denne uken.

Og da klikket det for henne.

For da hun hadde vært innom butikken den gangen, så hadde hun spurt etter det beste vi hadde. Det beste vi hadde, hadde jo solgt uansett hvilken pris det hadde hatt, mente hun. Og dersom det var tilbud på det, så måtte jo det bety at vi ikke solgte det ellers. Og når vi ikke solgte det ellers, så kunne det jo ikke være det beste vi hadde, for det hadde jo solgt uansett pris - mente hun. Og hun skulle ha det beste vi hadde, og det kunne umulig være det hun hadde bestemt seg for tydeligvis.

Så gikk hun sin vei og mumlet noe om svindel og lureri. Og jeg sto igjen med en følelse av at dette kanskje ikke var jobb for meg.

Jeg som trodde jeg var snill som sa ifra om prisendringene. I stedet blir jeg kjeftet på som om jeg har ødelagt dagen hennes. Kanskje jeg ikke burde sagt ifra og latt henne få det hun ville ha, til den prisen hun ville ha, slik at hun hadde fått TV og høytalere med seg hjem, og kunne blitt fornøyd?

Kanskje jeg ikke er en snill, snill gutt allikevel?