Norsk
Blog
Ridder i skinnende rustning

Ridder i skinnende rustning

Where have all the good men gone and where are all the gods ?
Where's the street-wise Hercules to fight the rising odds ?
Isn't there a white knight upon a fiery steed ?
Late at night I toss and I turn and I dream of what I need

For mange år siden leste jeg en Carl Barks historie om Donald Duck som skulle på kostymeball. Alle kledde seg ut som klovner, kugutter, kongelige, astronauter og løvetemmere. Men ikke Donald. Donald Duck stilte som en ridder i skinnende rustning.

Man skulle nemlig kle seg ut som noe man ønsket å være. Og der kom stakkars Donald i rustning mens alle mobbet ham. Kalte han for gammeldags. Kjæresten Dolly Duck (slapp av - de er ikke i familie) skammet seg over han. Ertet han. Kalte han tåpelig.

Donald Duck fikk beskjed at det ikke var plass til en ridder, uansett hvor skinnende rustningen hans var, i vår moderne hverdag.

Men Donald lot seg ikke rikke. Hele livet hadde han drømt om å være en ridder. Kongens beskytter. Jomfruenes frelser. Mot personifisert. En ridder i skinnende rustning. Og ingen skulle få ta fra han den drømmen.

Så han bet i seg alle de negative kommentarene. Han visste at riddere, spesielt riddere i skinnende rustning, var, er og alltid kommer til å være helter.

Og for engangs skyld skulle Donald få rett.

En av de andre på kostymepartyet var kledd ut som løvetemmer. Og for å få antrekket helt riktig, hadde han med seg en ordentlig løve som han skulle temme. Lang historie kort fortalt, så klarte han ikke å temme løven, og løp med halen mellom beina. Løven kom ut av buret og alle løp mot utgangsdøra, og skremte som de var, glemte de at døra gikk innover. Forgjeves prøvde de å dytte døra utover, mens løven nærmet seg bakfra.

Da dukket det opp en ridder i skinnende rustning.

Rustningen besto bare av blikk. Skjoldet var laget av det samme. Sverdet var rent gummi. Men hjertet derimot, var 100% heltemot. Han gikk på løven og slo den med gummisverdet. Løvens tenner klarte ikke komme gjennom rustningen og flere tenner ble ødelagt. Til slutt klarte Donald - Sir Donald - å få løven inn i buret igjen og lukket den inne.

Plutselig skjønte de andre at uten Sir Donald, ridderen i skinnende rustning, hadde de hatt, for å si det mildt, kraftige problemer. Og alle angret på hvordan de behandlet han tidligere på kvelden. Til og med Dolly.

Det gikk opp for dem at riddere i skinnende rustninger, er noe det alltid vil være behov etter.

Mange av dere sitter nok med et spørsmålstegn om hvorfor jeg har fortalt en Disneyhistorie i bloggen min. Det er bare for å komme i den rette stemningen.

Alle gutter har en eller annen gang drømt om å være en ridder i skinnende rustning. Redde jomfruer i nød. Bekjempe det onde her i verden, og gjøre verden til et litt bedre sted.

Jeg vet at jeg i alle fall har drømt den drømmen. Flere ganger også.

Her om dagen skinte sola her nede på Palmekysten. Den skinte kraftig og det var glovarmt ute. Jeg var på vei til bussen, og jeg orket ikke stå ute i sola, så jeg gikk inn på rutebilstasjonen for å sitte litt i skyggen. Det var kun jeg, et eldre ektepar og ei søt jente som satt der.

Alle som har vært i Kristiansand den siste tida, har fått med seg at tiggerne er tilbake. Og flere av dem tar ikke et nei som et svar.

Det gjorde ikke han her. En østeuropeisk gutt, tipper i slutten av tenårene, som kom inn på Rutebilen og skulle ha penger av meg. Noe han selvfølgelig ikke fikk. Han fikk heller ikke av det eldre ekteparet. Og så fikk han øye på den søte frøkna som satt alene på en benkerad.

Han slo seg ned ved siden av henne, og spurte om penger. Hun sa kjapt nei, og snudde seg vekk. Men tiggeren ga seg ikke. Han begynte å ta på henne. Hun hadde jeans med hull på lårene, og der likte han veldig godt å berøre henne. Jeg så at hun trakk seg vekk.

Plutselig fikk jeg øyekontakt med henne. Hun så litt redd ut.

Og plutselig var jeg på beina og på vei mot dem. Jeg spurte henne om jeg kunne få lov til å spandere en is på henne, noe hun takket ja til. Da hun reiste seg, la jeg armen min rundt henne og så stygt på tiggeren som for å si "hun her er opptatt". Vi gikk til kiosken og kjøpte is. Jeg så i øyekroken at tiggeren gikk ut igjen.

Jeg hadde jo spurt om jeg kunne spandere en is på henne, så jeg måtte jo holde løftet mitt. Hun fikk en valgfri is og sa tusen takk - både for isen og det andre. Jeg følte at jeg rødmet så sykt, og svarte, med glimt i øyet, at det bare var hyggelig - er jo ikke hver gang man kan redde ei jomfru i nød. Hun smålo til og med litt av den "sjarmerende linja der", før hun sa "ridderen min" og gav meg et kyss på kinnet.

Plutselig gikk det opp for meg at drømmen min var blitt sann. Riktig nok ikke helt slik drømmen min pleier å være. Hun var ikke en prinsesse i et høyt tårn. Jeg trengte ikke å gå gjennom ild og vann for å redde henne. Ikke måtte jeg drepe noen drager heller. Antrekket mitt besto heller ikke av en skinnende rustning. Og gudene vet om hun overhodet var ei jomfru.

Men der og da, følte jeg meg slik jeg føler meg i drømmeland etter at jeg har vunnet prinsessa og halve kongerike. Følte meg helt fantastisk.

Jeg følte meg som en ridder i skinnende rustning.

HQ