Krokodillen og gutten som ropte ulv

I 1933 startet René Lacoste La Chemise Lacoste sammen med André Gillier. Tennisskjorten - piqueen - var oppfunnet. En enkel og hvit skjorte som var spesialdesignet for tennis. I 1951 kom den i flere farger, og i 1952 kom den til De Forente Amerikanske Stater. Den krokodillekledde skjorten ble raskt et symbol på en dyktig sportsmann og fant veien hurtig til overklassens klesskap. Alle ville ha en Lacoste - som kjapt ble et synonym for piquéskjorte.

Femtini år senere ble en slik skjorte kjøpt.

Den hadde ingen krokodille på brystet. Heller intet symbol på en dyktig sportsmann. Og var langt unna overklassens klesskap. Ingen brydde seg om denne skjorten. Det burde de ha gjort. For denne hvite tennisskjorten som ble kjøpt for to hundrelapper på Dressmann, har vist seg å være den viktigste skjorten - nei, gjenstanden - i hele universet.

I alle fall i Henriks univers.

Den første som brakte inn poloskjorten i vennegjengen, var Strifey - en hyggelig ung gamer med sans for sigarer og CB. Han brukte skjorten både til sort dress og under hettejakke sammen med jeans. Stilig, tenkte Strifey. Soss, tenkte Henrik. Dersom Henrik hadde blitt minnet på dette nå, hadde han nok ledd godt.

Etter at Strifey hadde mast lenge på Henrik om å bruke noen andre plagg enn kun t-shirts når de skulle ut, kjøpte han en slik tennisskjorte på ren impuls. Eller, det er vel ikke noe som heter ren impuls.

Piquéen har alt de vanlige t-shirtsene har. Og i tillegg noe de ikke har. Men det er ikke viktig. Dette er det som er viktig:

#Kragen som aldri står helt rett opp.
#To knappetråder som stikker ut fra kragen.
#Den deilige følelsen av en piqué som er vasket litt for mange ganger.

Det var dette som gjorde denne skjorten til Henriks favoritt. Han bare visste det ikke ennå.

Dere skjønner, dette var ikke første gang Henrik hadde kjøpt en piqué. Han hadde klart å ødelegge en sånn en gang tidligere. Og selv om han nå hadde kjøpt en helt ny skjorte, så sørget han for at alle disse detaljene stemte. Han rev ut knappene i halsen. Og kjørte den i vaskemaskinen mange ganger flere enn nødvendig.

Hvorfor? For det er manglene som gjør den vakker. Ikke vær redd om ikke dere skjønner Henriks logikk i dette tilfelle. Det gjør ikke jeg heller.

Så nå spør du kanskje hva jeg egentlig vil med denne bloggen. Det er vanskelig å si. Men jeg liker å tro at den handler om vennskap. Mellom to personer som er så ulike at det ikke skulle vært lov. Som irriterer vettet av hverandre med jevne mellomrom. Som elsker å diskutere - og nekter å innse at de tar feil. To personer som aldri burde blitt venner i utgangspunktet.

Henrik hadde mange forskjellige plagg å bruke på festen i går. Henrik kunne valgt selvstendig. Men han valgte å høre på Strifey. Han valgte den hvite piquéen.

Og da Strifey fikk ei av jentene på festen til å si til han at han var utrolig kjekk i piquéen - så kommer Henrik garantert til å velge den neste gang han skal ut igjen.

Moralen i denne historien? Man kan få folk til å smile og takke, bare man ber dem dra til helvete på en fin nok måte.