«Snøfnugg» - Strifey's vinterkrim '11

Alt i denne historien er fiksjon og har ingen relevanse med virkeligheten. Takk til alle deltakere i historien for lån av navn.

«Snøfnugg» - Strifey's vinterkrim '11.

Veien var hvit. Vinterens første snøfall hadde ført til glatt føre. Uerfarne sjåfører takler ikke slikt føre. Dette visste Jonaskram. Det var derfor han holdt seg hjemme på slike dager - og spesielt på slike kvelder, når sikten i tillegg er dårlig. Aller helst ville han bare holdt seg hjemme i go'stolen, med en varm kopp te og det nyeste Se og Hør. Men det er ikke slik livet er for en etterforsker - tidligere etterforsker. Så det var ikke en blid Jonaskram som måtte rykke ut denne torsdagskvelden.

Jonaskrams engang hvite sko, var skitne. Den lilla frakken hadde også sett bedre dager. Den hvite Ralph Lauren-piqueen var nå byttet ut med en rosa reklametshirt for «Aram og Gunnhilds Kebabsjappe - Beste 'bab i byen». Ved første øyekast så han sliten ut. Som en knekt mann. Men utseende kan bedra. For de blå øynene var fortsatt like harde og konsentrerte. Hjernen var fortsatt en av de skarpeste på denne siden av Russland.

Det hvite huset så så fredfult ut fra utsiden. Hvilken som helst gjennomsnittsfamile med to komma tre barn, hund og beige Volvo kunne bodd der. Derfor virket saken så fæl. Dette kunne skjedd hvor som helst.

Kjøkkenets hvite fliser var dekket av skittenrødt blod. Jonaskram klarte ikke vende seg til synet og lukten av blod. Han ble kvalm - akkurat som han ble den ene gangen han spilte Halo OSDT. Men han hadde vært ute en blodig kveld før, og klarte å ta mentale bilder av den drepte. Ei søt ung pike med rosa skjørt og hvit tshirt med bilde av en rar liten grønn fyr med et selvlysende sverd. Halvlangt brun hår i hestehale. Et blodig hull i bakhodet. En blodig revolver lå ved siden av henne. På bordet foran henne sto det et brett med fire åpnede Mountain Dew-flasker og en bolle chillinøtter.

Jonaskram prøvde å se utenfor boksen. Det gikk ikke så bra. Sannheten var at Jonaskram ikke hadde det bra for tiden selv heller. Etter saken med Strifeys død, så hadde det gått nedover med han. IneLofthus hadde ikke likte at byens eneste ærlige etterforsker hadde fått hele æren for den løste saken. Så en Xbox 360 med treogtjue spill hadde plutselig tatt turen fra en lokal elektrobutikk og endt opp i Jonaskrams leilighet. Før Jonaskram hadde skjønt hva som kom til å skje, slo IneLofthus ned døra og arresterte han for tyveri.

Dessverre for henne hadde hun ikke klart å få dømt han i en rettssak, men troverdigheten hans hadde fått en så alvorlig knekk at det ble umulig for han å fortsette i jobben. Dette førte også til samlivsbrudd for han og hans kone Lofthus. De siste månedene hadde han levd på penger vunnet på veddemål. Måltidene besto av knekkebrød og makrell i tomat...

Inn på kjøkkenet kom et kjent ansikt. Allerede før Jonaskram hadde snudd seg, kjente han igjen personen. Lukten av magesyre avslørte han. Gutten som leker politi og som ikke klarer å vende seg til døde folk. Politibetjent Zubimar hadde vært den første på åstedet. Han likte ikke Jonaskram - og Jonaskram likte ikke han. Men det var nye tider nå. IneLofthus var blitt fjernet fra sin stilling som byens mektigste person. Paisley var den nye politisjefen. Han var også den som hadde tatt kontakt med Jonaskram og fått han tilbake der han hørte hjemme. Og var det en ting Paisley ikke likte, så var det personlige vendettaer på jobb. Det var det nulltolleranse for. Dette visste Zubimar, og derfor svelgte han stoltheten og tiltalte Jonaskram slik han burde.

Det var ingen tegn til blåmerker på henne. Hun må ha blitt overrasket. Øynene hans rettet seg mot revolveren.

«Øy, båss, det æ ingæn fingæravtrykk på gønnåren. Æ har sjækka alt.»

Jonaskram forlot kjøkkenet. Han hadde fått vite at det var tre andre personer i huset da politiet, les Zubimar, ankom åstedet. De var blitt plassert på tre forskjellige rom. Dette med vilje for at de ikke skulle få samkjørt historiene sine. Soraki, også en gammel kjenning av Jonaskram, voktet over dem.

Dør nummer en åpnet seg. Der satt et kjent fjes. Et veldig kjent fjes. Øynene hennes gnistret og stemmen ble anstrengt. Hun var halvveis ferdig med forklaringen sin før Jonaskram hadde fått sagt hei. Han sto der og ble helt facinert av energien hun utstrålte.

«...jeg drepte henne ikke. Joda, hun kjøpte buksen jeg ønsket meg før jeg fikk sjansen, og hun slo meg i Super Smash Bros. Brawl, men det behøver ikke bety noe? Kvidogbleg slo meg også, men jeg har ikke drept han? Ikke at jeg drepte henne heller. Du kjenner meg kjære. Jeg kunne aldri gjort noe sånt. Jeg er ei snill pike, ikke sant? Det ordner seg alltid for snille piker, ikke sant? Det sier du alltid. Det stemmer, gjør det ikke? Jeg er uskyldig. Tror du virkelig at jeg drepte henne? Det var jo jeg som ringte til politiet. Jeg hadde da ikke ringt til politiet hvis det var jeg som var morderen. Og ikke kom med det derre tullet om at det hadde vært et perfekt alibi. Den snille piken som ringer purken med engang noe skjer, som aldri gjør noe galt - som ikke krysser gata på rød mann engang. Det var jo jeg som krevde å få snakke med Paisley og som krevde at du skulle undersøke saken. Kjære, du kjenner jo meg. Jeg er snill...»

Ikke et ord klarte Jonaskram å skyte inn. Han sto der betatt. Og plutselig gikk det opp for han hvorfor han engang hadde elsket denne jenta. Den energien Lofthus hadde smeltet han - sakte, men sikkert. Noe hun visste. Og noe hun visste å benytte seg av. Hvis Jonaskram var Supermann i et alternativt univers, var Lofthus hans kryptonitt.

Jonaskram nikket til henne, som for å si at han forsto, og rygget sakte og sikkert ut av rommet. Han klarte ikke tenke på noe annet enn hennes blå øyne som skinte som et asurblått hav. Brått ble han revet ut av transen.

«NEI, JEG VAR IKKE SINNA FORDI HUN LIKSOM HADDE TAKKET NEI TIL EN DATE! HUN ER BARE EN BEKJENT. Jeg kom bare bortom for å låne det nyeste Gamereactor-bladet. Jeg har ikke drept henne. Æresord! Det er sant.»

Hvorfor var det slik, at hver gang et lik dukket opp, så var ikke JBOX-360 langt unna?

Dør nummer to åpnet seg, og der sto Zubimar spytt i fjeset etter å ha blitt skreket til av JBOX-360. Mens Zubimar forlot rommet, satt Jonaskram seg i sofaen ved siden av den mistenkte. Han hadde roet seg litt, men snakket forsatt høyt nok til å gi tinnitus ved lengre samtaler.

«Jeg skulle bare låne Gamereactor av henne. Jeg hadde ringt henne og hun skulle ha bladet klart til meg når jeg kom. Jeg skulle bare hente det - ikke noe annet. Jeg skulle akkurat til å ringe på døra, da jeg hørte et skrik. Så jeg løp inn og fant Lofthus stående over Uzura og en blodig pistol på gulvet. Jeg løp så på do for å kaste opp, og der besvimte jeg. Våknet for noen minutt siden da han forbanna politiskolegutten anklaget meg for mord. JEG ER USKYLDIG! Og du finner ikke mine fingeravtrykk på pistolen...for jeg har sett på CSI at man ikke skal røre mordvåpen man finner. Det sa jeg til Lofthus også, ikke rør det. Så fingeravtrykkene du finner er nok morderen sine. De er ikke mine - jeg er ikke morderen. Jeg er uskyldig. Og ja, døra var ulåst - jeg så blikket ditt.»

I det Jonaskram forlot rommet, tenkte han så befriende det måtte ha vært, om en mistenkt en eller annen gang, bare kunne ha sagt «Jeg er skyldig»... Plutselig gikk det opp for han at han hadde fått et navn på den omkomne - Uzura. Men hvor kjente han det navnet fra?

Bak dør nummer tre, satt, utrolig nok, et ukjent ansikt. Et stort smil og brunt hår slo imot Jonaskram i det han beveget seg inn i rommet.

«La meg gjette, de skoene der kostet deg rundt femten hundre, og nå vil du ikke kaste de, fordi du tror at folk blir imponert av dyre merker på utslitte sko? Frakk kjøpt i brandstore, har jeg rett? Og i lomma di, finner vi nok en iPhone? Har jeg rett?»

Jonaskram følte seg litt utsatt i det han nikket forsiktig.

«Haha, det jeg visste. Du må være eksen til Lofthus. Jeg er den nye mannen i hennes liv. En som prioriterer riktig her i livet. Kjøper ikke dyre klær for å late som jeg er noen jeg ikke er. Du er ikke så tøff i trusa nå nei, er du vel? Haha, navnet er forresten Kvidogbleg. Og du kan bare spare deg å spørre meg om jeg er morderen. Jeg ankom stedet etter at politiet hadde kommet. Bare sjekk den bomstasjonsdingsen som henger i frontruta i mi, så kan du se at jeg krysset en bomstasjon langt unna mens Lofthus ringte politiet. Så jeg er uskyldig. Bare sjekk. Bilen min er den rosa Thinken der ute. Vet du er misunnelig mann. Men la meg gå, for jeg har ikke drept noen.»

Historien om Kvidogbleg ble bekreftet da Jonaskram ringte til bomstasjonsselskapet. Og mannen som kjørte bilen på bildet som ble tatt i passeringen, matchet Kvidogbleg perfekt. Tilogmed antrekket hans ble beskrevet korrekt.

Turen gikk ned på kjøkkenet igjen, og Jonaskram fikk akkuratt et siste glimt av den unge piken i det kriminalteknikerne zippet igjen bodybaggen. En liten tåre forlot øyekroken hans. I det han snudde seg, overhørte han at den unge piken var slått i hjel med en stump gjenstand.

Jonaskram begynte å tenke på de ulike historiene han hadde hørt denne kvelden. Og etterhvert begynte han å skjønne hvem som var uskyldig. Han la sammen to og to, og fikk tre komma ni. Nærme nok, tenkte han.

Plutselig fikk han en hånd på skulderen. Det var Zubimar.

«Øy, boss. Samboåren te ho derre frøkna kom nettopp hjæm. Vi har ikke sagt no' te 'an. Kan'ke du fortellæ 'an om å som har skjædd hær ikveld? Tror ikke æ har mave te det æ.»

Det var greit for Jonaskram. Han var vandt til å både fortelle og motta dårlige nyheter. Han hilste på den unge mannen som presenterte seg som Eplemos. Øynene hans var sjokkerte og vibrerte kraftig. Det virket som han ville storme forbi kriminalteknikerne som sperret kjøkkeninngangen. Jonaskram fortalte det han kunne.

«Dessverre, så har jeg ikke gode nyheter ikveld mister. Vi mottok en samtale herifra at det var oppstått en situasjon som krevde politiets tilstedeværelse. Jeg beklager å måtte meddele deg dette, men din samboer Uzura er død. Det virker som hun døde for et par timer siden. Hennes venninne, Lofthus, var den som fant henne og ringte politiet så fort hun kunne. »

Øynene hans sluknet og det virket som han ikke ville ta innover seg det som hadde skjedd. Det virket som han ikke klarte å tro at det var sant. «Død?» spurte han. Jonaskram nikket forsiktig.

Plutselig så lynte det fra øynene hans. Hele kroppen hans ristet og stemmen skalv.

«Hør nå her. Den som finner ut hvem som slo Uzura i hjel, skal få femti tusen kroner av meg. Og bringes denne forbanna kødden til meg - død eller levende - så spanderer jeg det dobbelte. Deal?»

Pulsåren i pannen banket kraftig. Skulle Jonaskram, den ene i myndighetene som ville tjene penger til PS3-spill på en, som han likte å kalle det, skikkelig måte, la seg kjøpe? Han reiste seg brått, og spankulerte ut av huset.

Han så nok av fotspor i snø. Alt for utydelige til å kunne isolere noen av de. Han tenkte på JBOX-360. Det var akkurat som at hver gang det dukket opp et lik, så kunne man bare ringe han så ville han være der. Og Gamereactor-unnskyldningen? Den hadde han brukt før. Men det kunne jo bare være tilfeldigheter?

Jonaskram trodde ikke på tilfeldigheter. Og han hadde ikke sett noe blad inne i huset heller.

Og Lofthus da. Hun som hadde krevd å få han som etterforsker. Hvorfor? Trodde hun at han ville la henne gå, skyldig eller ei?

Pluss denne Kvidogbleg da. En tulling som trodde han var noen, bare på grunn av at han dater eksen hans. Som er den eneste som har alibi.

Jonaskram går for å være en av de smarteste hjernene på denne siden av Russland. Og igjen beviste han dette da han løste saken der han sto ute i snøen med våte sokker og en pulsåre som banket som besatt i pannen.

Har du?