"Du har 5 minutt" - Strifeys høstkrim 11

Alt i denne historien er fiksjon og har ingen relevanse med virkeligheten. Takk til alle deltakere i historien for lån av navn.

"Morderisk anmeldelse" - Strifey´s høstkrim 11

"Du har fem minutt på deg mister Jonaskram, før noen får svi for det de har gjort. Ditt livs kjærlighet er bundet fast i kjelleren. Din erkefiende sitter lenket fast på loftet. Din favorittmistenkte har fått sementsko i uthuset. Og din beste venn ligger bevistløs i skogen. Du vet like godt som meg at du ikke har tid til å sjekke alle plassene. Én av disse plassene er jeg, og jeg er sur. Jeg burde la deg velge kun basert på følelser... Men siden vi begge er glade i spill, får du et hint. Jeg er med den personen som gav det neste spillet i favorittserien min en urettferdig anmeldelse - jeg fordrar ikke slikt. Nå har du fire minutt mister, og er du ikke på plass, vil noen få svi. Er du mann nok til å stoppe meg?" Jonaskram var raskt i gang med å starte nedtelleren på iPhonen sin..

Det hele hadde begynt med at hans tidligere "underordnede" endelig hadde innsett at han ikke hadde mage til å være politimann. Zubimar var nå nestkommanderende i Norges tredje største (av to mulige) spillmagasin. Han hadde ansvaret å finne anmeldere som kunne anmelde spill for spillmagasinet. "Det nye" som han likte å kalle det, var å ikke ha noen faste anmeldere. Nei, i stedet hentet de inn folk fra bransjen for å anmelde spill. Fotballspillere ble hanket inn for anmelde fotballspill. Politikere for å anmelde strategispill. Og folk fra etterforskningsbransjen for å anmelde detektivspill.

Og siden magasinet ikke var så stort at de fikk spill gratis, var det viktig å utnytte de få spillene redaktøren kjøpte best mulig. Det vil si fire, fem anmeldelser av samme spill. De fire, fem personene som skulle anmelde denne månedens spill, Theme Detectiv IV; Revenge of the suspect, var privatdetektiv Jonaskram, han ekskone Lofthus, flere ganger mordmistenkt JBOX-360, tidligere politisjef Ine og nåværende politisjef Paisley, som Jonaskram hadde fått et varmt og godt vennskap til.

Alle hadde forskjellige tilnærminger til hvordan spillet skulle anmeldels. Jonaskram låste seg inne på rommet sitt, med kun en cola og en pakke tyggis, og spilte spillet fra start til slutt , før han skrev anmeldelsen. Lofthus spilte spillet, og samtidig hadde hun en liste der hun skrev positive og negative ting ned underveis. Ine savnet posisjonen som byens mektigste person, og spilte spillet fra start til slutt, med en innstilling at alt kritikkverdig skal nevnes. JBOX-360 var under den oppfatningen at anmeldelser burde være objektive, så han sjekket Metacritic (der det lå på 6/10), før han skrev en objektiv anmeldelse av spillet. Paisley var en bestemt mann, og skrev en anmeldelse basert kun på hans personlige meninger.

En oppsummering av anmeldelsene er slik:

Jonaskram - 8/10
Grei grafikk, men savnet en sammenhengende historie. Vi får ikke noen tilknytning til hovedpersonen og ofrene, og det ødelegger spillet for min del. Gameplaymessig er det på nesten på topp.

Lofthus - 2/10
Veldig dårlig gjengivelse av virkeligheten. Vi får ikke noe kjennskap til detektivens kjærlighetsliv (alle vet jo at bak enhver flink mann, står en enda flinkere kone), og historiene er alt for grove i forhold til de virkelige historiene min eksmann pleide å fortelle rundt frokostbordet.

Ine - 9/10
Jeg føler meg ikke som en detektiv, og det stemmer jo, for jeg var jo politisjef. Savner mer papirarbeid i spillet; Det gjelder ikke bare å finne morderen. Gameplaymessig syns jeg det var topp; Elsker sånn pek og klikk-spill som fungerer perfekt.

JBOX-360 - 6/10
I dette spillet skal man være en detektiv som jakter på mordere. Det er dette historien handler om, og som skal fungere som grunn for å spille spillet ferdig. Spillets lenge avhenger av hvor flink du er, og gameplayet består av pek og klikk.

Paisley - 5/10
Et bra spill med dårlig grafikk og herlig gameplay. Litt mangler i historiefortellingen, men en herlig atmosfære gjør opp for det. Med litt mer finpuss kunne dette blitt en klassiker, men i stedet ender det opp som et spill som prøver å bite over for mye.

Da anmeldelsene endelig var samlet inn og lest av Zubimar og magasinets redaktør SonicOgLink, trakk de nye anmelderne seg tilbake. De fikk servert den lekreste mat MacDonalds hadde å by på. Den beste drikken som kom fra springen. Og alle fikk en signet plakat av det nye spillet - signert av Zubimar selvsagt.

Der de satt rundt bordet hørte Jonaskram JBOX-360 snakke noe om at han syns det var deilig å treffe politifolk, uten å være mistenkt for mord. Han hørte Paisley og Ine krangle om hvem som var best politisjef. Men alt det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jonaskram var helt oppslukt av sin ekskone Lofthus. Selv der hun satt stille i sofaen og spilte Angry Birds på den hvite iPhonen sin, utstrålte hun en energi som Jonaskram elsket over alt på jord.

Han hadde visst at hun skulle komme. Derfor hadde han kastet den gamle reklamethirten for "Aram og Gunnhilds Kebabsjappe - Beste 'bab i byen", de gamle halvhvite skoene og den slitte lilla frakken. Jonaskram hadde oppstått som ny mann iført nye klær. Brune skinnsko med spiss tupp. Rød pique med kragen oppe. Grå frakk. Og et sort skjerf. Kanskje skulle dette være muligheten for å prøve på nytt? Kanskje kunne de varme følelsene blir varmet opp igjen?

Blikket hennes hadde stirret på hans øyne en god stund nå. Pulsåren i pannen hans banket som besatt. Kanskje han skulle ta sjansen? Hva var det verste som kunne skj....

Idet iPhonen hans ringte, kunne han ikke skjønne hva han gjorde på gulvet. Han var alene i rommet og desorientert. Mobilen ringte høyt og skjærende med "I Just Had Sex" som ringetone. Han tok telefonen opp av lommen og så på nummeret som ringte. Det var ukjent. Idet han berørte "svar"-symbolet på skjermen, visste han at dette var noe han kom til angre på.

Jonaskram tenkte nøye gjennom samtalen, selv om det gikk imot alle hans instinkter. Aller helst ville han løpe ned i kjelleren, storme inn som en helt, redde hans elskede og leve lykkelig med henne i alle sine dager - og ikke bry seg om å redde de andre. Lofthus var viktigere enn alt annet her i livet. Han hadde bare ikke innsett det før nå.

Men samtidig var han detektiv. Hans jobb var å beskytte de uskyldige. Og derfor måtte han finne ut hvem som ble truet - selv om det kunne koste han et liv sammen med sitt livs kjærlighet.

Jonaskram var ganske sikker på hvem som ringte, og plutselig gikk det opp for han hvem som ble truet.

Har det gått opp for deg ennå?