Lys i enden av tunnelen!

Du vett den følelsen som kommer når eksamen er rett rundt hjørnet, og du føler du kan ingenting?

Nei, selvsagt ikke, fordi dere har jobbet jevnt med faget gjennom hele semesteret, istedet for å jobbe hardt den siste uka.

Men den følelsen suger. Det er en av de værste følelsene man kan ha i eksamenstida. Det er en følelse dere ikke vil ha! Den er tilogmed værre enn følelsen man fikk da man støytet bort i pulten sånn at vannglasset til hun søte du satt overfor fløy i gulvet.

Med andre ord så er man langt nede. På bunnen kan man kanskje kalle det. Men det er to positive ting som kommer ut av å være på bunnen:
#1: Det går ikke an å komme lenger ned. Med andre ord kan det bare gå en vei!
#2: Det er i motbakke det går oppover!

Derfor skal jeg innrømme at jeg ble litt glad innvendig nå nettopp. Litt lettet. En liten opptur i hverdagen. Og plutselig fikk jeg troa på at dette kan gå! Jeg fikk til en oppgave uten hjelp! Uten hjelp fra boka. Wikipedia. Investopedia. Henrik-pedia. Og jeg fikk skryt av programmet! Helt alene!

Eksamenslesing er tross alt litt som en tunnel. Plutselig ser du lyset i enden av tunnelen. Og jeg tror jeg så litt av lyset nå nettopp. Man kan lure på om det er litt for lite lit for sent? Man kan spørre om mye.

Men det eneste sprøsmålet som teller, er om det er slutten på tunnelen jeg så eller et tog som kommer kjørende i full fart mot meg?