Ny kjærlighet > Gammel forelskelse

Jeg var ung. Jeg var dum. Jeg visste ikke bedre. Det var en tid som gav meg mange gode opplevelser. Veldig mange gode opplevelser. Vi opplevde mye sammen. Og selvsagt hadde vi våre nedturer sammen. Det er jo tross alt sånn livets rullebane går.

Vi tilbrakte mange år sammen. Helt fra 1993-94 hvis ikke jeg husker helt feil. Det er var en spennende tid. Jeg gikk inn på nye ukjente områder og du var sammen med meg. Det var du og jeg. Jeg og du. Sammen.

Gjett om vi utforsket ting sammen. Alt det gøye vi gjorde. Og alle de gangene jeg ble litt i overkant ivrig og du klikket. Det var sånn det var. Det nyttet ikke klage. Jeg reagerte ikke på det den gangen. Jeg visste ikke bedre. Jeg trodde alle forhold var slik.

Ettersom årene gikk tilbrakte vi enda mer tid sammen. Jeg husker fortsatt alle de timene vi lekte sykehus på rommet mitt. Det var noen av de beste dagene i livet mitt. Etter hvert ville også Henrik være med på leken. Det var ikke like gøy som da det bare var oss to. Det var moro på en annen måte.

Men tidene forandres, og vi to med. Jeg ble mer utålmodig med årene. Og du krevde mer av meg. Jeg klarte ikke gi deg det du trengte. Eller, jeg var ikke villig til å gi deg det du trengte. Jeg syns du ble for kravstor. Det du gav meg tilbake var ikke verd det. Dette førte til at du klikket enda oftere enn før. Og du brukte enda lengre tid enn før. Det gikk skikkelig dårlig mellom oss i en lang periode.

Et brudd var uunngåelig.

Da du ble syk i november i fjor, bestemte jeg meg. Det var slutt. Jeg ville ikke at du skulle komme tilbake til meg når du ble frisk. Om du ble frisk. Når jeg leser hva jeg skriver her, føler jeg meg som en drittsekk.

I skjul det siste halvåret hadde jeg kost meg litt med ei annen. Bak ryggen din. Den eneste tiden vi to brukte sammen, var det obligatoriske. All moroa fikk jeg en annen plass. Og nå som du var ute av bildet, var jeg bestemt. Det var slutt! Jeg ville aldri gå tilbake til deg.

Dette sykdomsavbrekket var den perfekte muligheten. Noen få dager senere inviterte jeg med meg ei annen hjem. Jeg skal innrømme at det var litt problematisk i begynnelsen. Du hadde jo formet meg og min hverdag, og nå måtte jeg tilpasse meg på nytt.

Mer enn én gang at jeg lurte på om jeg hadde gjort det riktige. Om gresset virkelig var grønnere på den andre siden. Men jeg skulle være trofast. Jeg skulle holde ut. Ting tar tid.

Det var derfor jeg kuttet alle bånd til deg. Derfor jeg later som jeg ikke kjenner deg når kompiser snakker om deg. I retrospektiv er det altfor lett å kun huske de positive sidene av forholdet vårt.

Og etter en månedstid var mitt nye forhold mye bedre. Det fortsatte til og med å forbedre seg dag for dag. Hun takler min ivrighet mye bedre. Og til dags dato, bank i bordet, har hun ikke klikket. Hun har ikke engang blitt vrang. Det er en helt ny hverdag.

Over et halvt år har gått, og jeg savner deg ikke lenger. Jeg er så fornøyd med mitt nye forhold at jeg ikke ofrer deg én tanke lenger. Selv om jeg har fått med meg at du visstnok har forbedret deg skikkelig den siste tiden.

Derfor var det litt spennende å få en telefon fra pappa som lurte på om jeg ville komme å hilse på deg hjemme hos han. Hvorfor han valgte deg, etter alt jeg har sagt om deg, er et mysterium for meg. Jeg skjønner det ikke.

Og der var du. Iført nye klær, ny sminke og nytt navn, men jeg kjente deg igjen med engang. Du var like treg som før. Du klikket like ofte. Og alle grunnene til hvorfor jeg forlot deg, kom tilbake til meg.

Hele tiden jeg tilbrakte med deg, tenkte jeg på hva som ventet på meg hjemme. Hva jeg kunne glede meg til å komme hjem til. Selv om jeg har vokst opp med deg, og hatt nesten samtlige versjoner siden du kalte deg Windows 3.11, kan jeg aldri mer gå tilbake til deg. Jeg har sett lyset. Gresset var virkelig grønnere på den andre siden.

Og jeg tror jeg skjønner hva folk mener når de sier once you go Mac, you never go back!