Det eneste riktige

For mange år siden leste jeg en Don Rosa-historie om Skrue McDucks liv. Serien begynte da Skrue var en ung skottlandsk gutt fra fattigslig kår i Glasgow, og sluttet da han var blitt verdens rikeste and bosatt i Mulighetens Land. Vi følger Skrue som kugutt. Som skipsassistent. Som gullgraver. Som skopusser. Som oppdagelsesreisende. Men det som gjorde mest inntrykk på en ung Strifey var historien om den ene gangen Skrue gikk imot sine egne prinsipper.

Det hele begynner med at Skrue nekter å sende andre enn seg selv på forretningsreiser. Han hadde holdt på med det i 25 år, og han stolte ikke på at noen andre kunne gjøre jobben like bra som han. Han hadde blitt sta.

Denne staheten sendte han til Afrika for å kjøpe opp land som han trodde kunne inneholde rike diamantårer. Den første høvdingen han traff, klarte han å inngå en avtale med uten problemer. I bytte mot diamantgruven ga han vekk et rundt metallbilde av høvdingen for De Forente Stater - en mynt.

Dessverre for Skrue gikk det ikke like greit i den neste handelen. Skrue var hissig etter å ikke ha fått audiens med høvdingen med engang, og utgangspunktet var dårlig. Videre fornærmer han gudene deres, og møtet endte med at Skrue ble ydmyket. Det ble ikke bedre av at til og med søstrene hans, hans eget kjøtt og blod, fortsatte ydmykelsen.

Tid og opplevelser hadde herdet Skrue på en slik måte at han tok seg personlig nær av dette. Han skulle vise hvem som var sjefen av han og høvdingen - koste hva det koste ville.

Så Skrue leide en bøling lokale bøller for å rasere landsbyen. Da søstrene prøvde å stoppe han, gav han klar beskjed at han ikke trengte gratispassasjerer og ba de om å holde seg unna. Søstrene forlot Skrue gråtende, mens de snakket om hvordan han hadde forandret seg - men ikke til det bedre.

Etter at landsbyen var blitt jevnet med jorden, kledde Skrue seg ut, og lurte høvdingen til å signere en avtale om å selge til han - for det var jo bedre å selge til en utkledd Skrue enn å selge til Skrue som hadde fornærmet gudene.

Senere da Skrue ankom leirplassen strålende fornøyd, fant han et brev fra søstrene. Der forklarte de at de skjønte at Skrue hadde hatt et hardt liv. At han hadde slåss mot verden på verdens forutsetninger - og vunnet. Men det var ikke en unnskyldning for å være uærlig.

Det neste som skjedde, var at Skrue hadde en diskusjon med seg selv. Hvorfor skulle ikke han kunne ta snarveier som alle andre? Hvorfor var det han som måtte være moralens vokter?

Og svaret var at helt siden han var liten gutt, hadde han vært fast bestemt på å tjene pengene ærlig og redelig, for å bevise ovenfor seg selv at han var bedre enn alle andre. Fordi det var kun gjennom ærlig hardt arbeid at han hadde tjent til livets opphold. Fordi han hadde lovet å alltid være ærlig med seg selv.

Alle som har lest historien kjenner resten av historien, om hvordan Zombie Bombie forfølger han lenge som en personifisert dårlig samvittighet, og hvor vanskelig det var å kvitte seg med den.

Dere som ikke har lest alle bloggene mine, altså de aller fleste, setter nok et lite spørsmålstegn med hvorfor jeg har gjenfortalt en Don Rosa-historie. Og svaret er, nå som tidligere, for å komme i den rette stemningen.

Da jeg var liten skulle jeg bli politi. Eller jagerflypilot. Eller brannmann. Og rik, selvsagt. Jeg visste nok ikke helt hva rik betydde, men jeg skjønte at det hørtes flott ut. Og siden mange ønsket det, måtte det jo være noe i det.

Inn i livet mitt kom Don Rosa med historien om Skrue McDuck, og jeg smeltet helt. Tenk et liv med nye eventyr hele tiden. Penger til å gjøre hva man vil når man vil. Jeg skulle bli som Skrue!

Etter hvert så skjønte jeg jo at livet som siviløkonom ikke er helt likt det livet Skrue hadde hatt, men jeg var fortsatt fast bestemt på å bli forretningsmann. Gjennomføre store handler. Være leder. Ha makt over andre. Ha nok av penger! Så jeg kunne gjøre hva jeg ville. Akkurat når jeg ville.

Som dere ser, så var jeg veldig opptatt av penger. Usunt opptatt av penger kan si i retrospektiv. Jeg skulle bli rik. Koste hva det koste ville. Uansett hva jeg måtte gjøre. Trodde jeg.

For det var ikke før jeg ble eldre at jeg så dybden i historien om Skrue. Han ble rik. Han ble verdens rikeste mann. Han hadde oppnådd sin livslange drøm om å bli rik. Om å bli verdens rikeste!

Men samtidig var han blitt verdens fattigste. Han hadde blitt verdens rikeste mann. Det hadde bare kostet han vennene hans. Familien hans. Kjærligheten i livet hans.

Han hadde gitt alt. Og i samme slengen hadde han tapt alt.

Plutselig gikk det opp for meg at penger ikke var alt her i livet. Og jeg bestemte meg at jeg for resten av livet skulle tjene pengene ærlig og redelig. Jeg ville ikke risikere å ende opp som Skrue.

Dette bringer oss til desember 2012. Etter en lang med eksamenslesing, tok jeg turen til Kvadraturen. Litt julegavehandling. Litt titting. Litt avkobling fra studiene. I det jeg skulle ta turen inn i en butikk, så jeg noe som glinset på gulvet. Det var en femhundrelapp. Jeg så meg rundt. Så ingen som lette etter den. Jeg bøyde meg ned og plukket den opp.

Jeg vurderte faktisk om jeg skulle levere den i kassen, men jeg tvilte sterkt på at den ville ende opp hos den opprinnelige eieren, så jeg beholdt den. La den i lommeboka, tok turen rundt butikken, og gikk ut igjen.

Der gikk jeg. En treogtyve år gammel student som kunne fått mye moro ut av en femhundrelapp. Men om det var skjebnen eller en ren tilfeldighet, så begynte jeg altså å tenke på denne historien om Skrue. Det kan også ha vært fordi jeg leste denne historien kvelden før..

Uansett, finneren er vinneren, og jeg har både funnet og beholdt et greit antall sedler gjennom mine fireogtjue år på jorda. Men det føltes feil denne ganga. Kanskje på grunn av det snart var jul? Kanskje på grunn av at jeg hadde lest denne historien?

Men jeg klarte ikke bruke den på noe gøy.

Den beste muligheten jeg så, var å levere den tilbake til eieren. Noe som i praksis var umulig. Så jeg måtte gjøre det nest beste. Det eneste riktige.

Jeg gikk med faste skritt mot Torvet. Mot juletreet. Mot Frelsesarméens julegryte. Hvis ikke jeg kunne få noe glede ut av pengene, så måtte i alle fall noen andre få det! Jeg åpnet lommeboka, tok ut seddelen og la den oppi gryta. Jeg så takknemmeligheten i den hyggelige offiserens øyne da han sa takk og ønsket meg en riktig god jul.

Den følelsen jeg fikk der og da tror jeg ikke engang mange femhundrelapper kunne gitt meg.