...en første gang for alt...

Det var januar. 2014. Lørdagskveld. Palmekysten. Sent. Kaldt. Det snødde som pokker. Der stod han. Relativt høy. Brunt hår. God klesstil. Objektivt sett en kjekk kar. Og jeg klarte ikke si nei til han...

Jeg vet ikke hva jeg kan bruke som unnskyldning for at jeg var så skeptisk. Jeg hadde aldri gjort det før. Jeg er av og til en meget skeptisk person. Så for meg alle disse forferdelige scenarioene. Alt det kjipe som kunne skje. Selv om jeg ikke hadde noen grunn til å frykte det. Ingen kjipe opplevelser i barndommen som kunne foråsaket det. Jeg er rett og slett en skeptisk person av og til.

Bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort.

For det visste seg at det ikke er alltid farlig å prøve noe nytt. En sjelden gang straffet det seg ikke å gå utenfor komfortsonen.

Jeg hadde snakket med han tidligere på kvelden. I ølkøen. Veldig hyggelig fyr. Liverpool-fan. Oslo-gutt. Studerte økonomi. Et kvalitetstegn! Bestilte selvsagt CB. Enda et kvalitetstegn!

Det var han som initiativet. Han som bort til meg da utestedet stengte. Det var tydelig at han ikke hadde planlagt dette. Virket litt nervøs. Slo av en vits om at Moyes endelig hadde klart å få Everton foran Manchester United på tabellen...

Jeg smilte høflig. Var mest giret på å komme meg unna. Selv om snøstormen ute fristet lite. Jeg vitset tilbake med gåten om hva man kaller en 'Pool-spiller med gullmedalje fra Premier League (svar: Solgt).

Plutselig spurte han meg rett ut. Jeg ble litt overrasket over hvor direkte han var. Samtidig var det deilig at han ikke prøvde å gå rundt grøten. Jeg hadde skjønt at han ville utnytte meg litt. Spørsmålet var bare hvordan.

Jeg hadde ikke forventet dette spørsmålet. Et lite sekund vurderte jeg å si nei. Det var langt utenfor komfortsonen min. Et veldig privat område for meg. Jeg hadde aldri gjort det før. Det fristet ikke i det hele tatt.

Samtidig så jeg hvordan snøen lavet ned utenfor. Jeg følte medynk med han. Jeg kunne ikke la han i stikken i dette drittværet. Jeg klarte ikke si nei. Smilet hans ble stort. Han takket meg. Det føltes litt godt å kunne hjelpe en fremmed. Jeg følte meg som en rimelig snill kar.

Det er ikke lett å komme seg hjem fra byen med tomt batteri på mobilen. Spesielt ikke i snøstorm på Palmekysten. Og for første gang fikk en fremmed låne iPhonen min for å ringe etter taxi. Han takket meg kraftig etterpå. Smilet hans viste meg at han satte pris på det.

Og da vi gikk våre forskjellige veier etterpå, følte jeg meg litt som en ridder i skinnende rustning igjen...