Rød truse og bh

Jeg mener å huske at du var søt. Jeg tror du var brunette. Jeg har et svakt minne av noen briller. Jeg vet du hadde på deg rødt undertøy. Kun rødt undertøy. Var det deg?

I så fall ber jeg om unnskyldning. Det var virkelig ikke meningen. Jeg tar på meg hele skylden. Du var helt uskyldig. I alle fall så uskyldig man kan være i rødt undertøy. Uansett - unnskyld for at jeg kanskje ødela dagen din

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på påska. Eller om jeg kan skylde på stress etter en dag på jobb. Jeg kan muligens skylde på kaos i butikkene. Stappfullt av folk. I alle former og størrelser. Med forbanna spisse albuer!

Så jeg vet jeg burde brukt litt lenger tid. Tenkt meg litt om. Vurdert andre muligheter. Vurdert denne muligheten litt bedre. Men det eneste jeg tenkte på var å komme meg unna. Så langt vekk derifra som mulig. Så fort som mulig.

Jeg vet ikke om dette er gode nok unnskyldninger for deg. Jeg vet heller ikke om du tilgir meg. Uansett føler jeg et behov for å forklare meg. Du skulle bare visst hvor stresset jeg ble da det skjedde.

Burde jeg blitt lenger og slått av en prat? Eller holdt deg lenge med min kjappe sorry? Skulle jeg ventet på deg og forklart hva som skjedde? Eller gjorde jeg rett da jeg gikk raskt vekk fra åstedet?

Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på. Jeg reagerte på impuls. Overlevelsesimpulsene slo inn.

Vi hadde øyekontakt et lite sekund. Kanskje to. Du sa hei særdeles spørrende. Jeg sa sorry særdeles flau.

Jeg skulle bare prøve om genseren passet. Unnskyld for at jeg ikke sjekket om prøverommet var tomt før jeg åpnet døren på vidt gap..