Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Emoticonhelvete

Skrevet av Ursa Minora den 2 oktober 2010 klokken 23:26

Emoticons brukes til stadighet av mødre, fjortisjenter og det som verre er. Etter hvert har samfunnet begynt å godta disse elektroniske tegningene av glade, triste og psykisk ustabile personer som ofte har gul hud, sannsynligvis av leverskader etter et hardt liv med mye alkohol. Emoticonene tar over verden, men hvorfor?

Innkalling til dugnad. Tranabakken Vel har spammet ned flyveren med smilerter:

"Tranabakken Vel vil at du skal komme på dugnad!!!!!!! ;)
DET BLIR PIZZA!!!:D!!!!111
Ta med spade!!!!!:-o
VELKOMMEN!!!!!!"

Jeg dro ikke på den dugnaden. Folkene i Tranabakken Vel er for positive. Det kan hende det er smittsomt.

Hvis jeg hadde møtt på en smilert hadde jeg løpt som pokker. Spesielt hadde jeg ikke villet møte en
:D på en mørk høstkveld. ;) er slesk og blind på et øye. Og den høymælte tosken som tror han eier verden blir fremstilt som :-o, noe som får fyren til å se litt lubben ut. Forvirrende? Emoticons er en kunst. Lær dem alle; Gotta catch 'em all! ;)

Utdrag fra "Kraften som eier alt og alle: En historie om vrangforestillinger med henhold til mitt liv"

"Jeg har en innrømmelse å komme med. Min vendetta mot smilefjes stammer fra barneskolen. De andre barna fikk lapper med i matpakken, "Ha en fin dag Kari", "Kos deg Jonas," eller "Nå får du pokker meg se til å lære noe, Brynjar!". Selv fikk jeg lese ting som "Tannlege klokka 12.30" eller "Geiteridning i sentrum etterskolen". På mange måter var mine lapper like de andre barnas medlinger. Men forskjellen lå i at de ofte fikk et lite fjes med en krussedull til hår. Det hendte at pappa tegnet meg hos tannlegen med vidt gap og mange skarpe redskaper i kjeften. Når jeg fikk med tegninger var de storslåtte, nesten på nivå med Munch. Men det ble for mye, jeg ville bare ha en enkel, liten emoticon.

Jeg var ofte lykkelig. Jeg brukte å løpe rundt i skogen, svinge med et tresverd og se ut som en :D. Men med ett så jeg, innrisset i et tre, noen som hadde skrevet "Jonas <333 Kari :D Brynjar kan ta en bolle! XD" jeg gjettet fort at den skyldige var Jonas. Den håpløse romantikeren. Fjeset mitt gikk automatisk fra :D til .-_-. At de ikke kunne la minnene mine være i fred! Jeg måtte ha hevn. Hvis Brynjar bare kunne bruke kreftene sine for å hjelpe det gode; for å hjelpe meg! Slik begynte J-man sin karriere som superhelt. Hånd i hånd med sin medsammensvorne Brynsj-man. Noen mente at våre metoder var drastiske, men ingenting kunne stoppe oss. Cyberspace er fortsatt ikke rent og vil mest sannsynligvis aldri bli renere enn mitt rykte. Heldigvis hadde ti stykker skrevet under på en underskriftskampanje og det skapes mange underoverskrifter i leserinnleggene i avisa. Vi fortsatte med friskt mot. Sikker på at vi kunne rydde opp etter oss. Det var da Brynjar svek meg. Han gjorde alt for pengene. (...)"

Selv bruker jeg emoticons. Men jeg er alltid redd for hvordan jeg skal bruke dem. Er jeg så godt kjent med den personen at en :P er på sin plass? Vil den personen tro at jeg er en stalker hvis jeg sender en ;D. Hvorfor i alle dager kommenterer dama på MIX, som alltid er sur og jeg ikke kjenner bedre enn at hun spytter etter meg hvis jeg vil ha flax-lodd, :DDD på min nyeste statusoppdatering? Jeg prøver å vri ansiktet mitt i samme posisjon som smilerten. Hva vil en person med meg hvis vedkommende har denne grimasen? Mest sannsynlig at jeg skal hente en kirurg, så jeg er like langt.

Forumtråder er forvirrende når man ikke kan vise ironi enkelt i et innlegg, men det er verre når jeg ikke vet hva den enkelte vil med meg. Jeg er blitt paranoid. Jeg vet ikke hvem som ønsker meg død eller rett og slett bare er litt småirritert. Jeg vet ikke hvem som er hjernedøde eller hvem som er forvirret. Jeg vet ikke hvem som erklærer sin kjærlighet til meg eller hvem som bare er fornøyd med noe jeg skrev. Uvanen har lagt seg og jeg trenger snart ikke å lese poster lengre. Det er bare å se etter halv pixelerte, dårlig animerte smilefjes som klapper, danser eller har ei pil i fjeset. Men til syvende og sist gir jeg blanke. Jeg er nødt til å drite i kodene før jeg blir helt kokosnougat. Derfor er jeg nødt til å kutte ned på mitt eget forbruk av smilerter. For slik som ting er nå kan ikke samfunnet fortsette.

Vi kan ikke kommunisere med kroppsspråk i skriftlig form.

Mr Green hilser og gleder seg til livet som pensjonist