Klippe, klippe, sa kjerringa.

Steinkjer har 21 088 innbyggere og er ved førsteøyekast en helt vanlig norsk by. Men går du litt i dybden på byen vil du se at vi ikke bare har mange butikker, men at vi har for mange butikker. Vi har førtitre frisørsalonger i Steinkjer Kommune. Om man deler de 21 088 innbyggerne på de forskjellige salongene vil man se at det er ca. 430 innbyggere på hver salong. La oss si at disse klipper seg en gang hver halvannen måned, noe som er relativt ofte, vil hver frisørsalong ha ti kunder hver dag. Med en slik kamp om beinet, er det ikke rart at prisene for herreklipp skyter opp til rett under sekshundrelappen. Steinkjer inneholder også flere spisesteder, klesbutikker og optikerforetninger enn det som blir brukt, men stylistene er ekstreme. At så mange i et samfunn har lyst til å klippe hår, skjønner jeg ikke.

Frisørsalonger har ofte noen fikse og lure navn. Idefix, Klippo, Saksoføn og Snausauen hadde vært rare navn på matbutikker eller jernvarehandlere, men folk som fikser hår, de kan være så kreative de vil. Kontorister er nødt til å kalle bedriftene sine Jacobsen Regnskap og Eco Industries, men om de hadde vært bitt av frisørbasillen, kunne de ha kalt seg Kalkiis eller Mattos. Det er regnskapførerne som får høre at de er grå mus, og det må være pågrunn av navnet. Frisører derimot, blir ikke sett på som noe mye mer enn jævlig utadvendte.

Frisører og taxisjåfører. Du betaler dem, de får mellom et kvarter og en halvtime på seg til å finne ut så mye som overhode mulig om ditt privatliv. Om du vil ta vare på hemmelighetene dine, må du enten bestille rask bortbarbering av alt hodehår, eller smugle med deg en breiteip inn i stolen. Om du tar frisørutdanning, er ett av fagene karismatrening. Frisører jatter med, samme hva du rabler om, men respekterer ikke at du gjerne vil sitte i fred. Da klipper de skjevt, og spør om du synes det ble fint bak. Når en frisør spør om en synes de har gjort en god jobb, svarer man ikke nei. Du sier ikke at en person bevæpnet med et arsenal av skarpe våpen er dårlig i yrket sitt. Frisører er skumle. De har hele ditt sosiale liv i sin hule hånd, og klarer ikke å holde saksa stødig. Neste gang jeg skal i en sosial sammenkomst, vil jeg bli ledd ut.

Etter klippinga, ser frisørsalongen ut som et åsted for en massakre. Frisøren likte ikke min 80-talls MacGyver-frisyre. Hockeysveisen ble myrdet. Hår overalt, på gulvet, på bordet og i kjeften min. Jeg er fornøyd, tross alt. Nå slipper jeg å se ut som Tore Strømøy lengre. Jeg ser på meg selv i speilet, og tenker: "Yeah! Nå ser jeg bra ut." Men frisøren er fortsatt ikke fornøyd. Hun skal pynte litt på det. Ha i voks. Hun hinter til at det lukter rart. Vil gjerne vaske det. Og jeg blir nødt til å betale for balsamen, punge ut for sjampoen og gi vekk pengene mine for litt hårvoks. Dette for en samlet sum av 600 norske, skattebelagte kroner. Jeg går bankerott, og går vekk med en svært irritert hodebunn.

Frisører er alltid kvinner, aldri menn. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg føler det er diskriminerende. Hvorfor kan ikke menn få massere en isse? Hvorfor skal ikke menn få lov til å gå helt loco med ei saks? Jo, det eksisterer mannlige frisører, men det er en forskjell på å være manlig og mandig. Mesteparten av en frisørsalong arvestoff er østrogen, og klipperiet oser av femininhet.

Må til frisøren snart. Tid for spydige Tore Strømøy-kommentarer.

La dem leke seg med dokka, men hold dem unna meg!