Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook

Når overvinner man frykten?

Jeg plages av en mengde fobier; ild, fart, dypt vann, veps og åpne plasser i høyden, for å nevne noen. Men en av dem er verre enn noen av de andre. En frykt så irrasjonell at ethvert menneske ler av meg når jeg forteller om den, gapskratter når de ser meg bli påvirka av det. I dag skal jeg fortelle om da jeg gikk i kamp mot frykten. Den gangen jeg slåss mot maur. La meg fortelle om denne skjebnesvangre dagen, to dager siden.

Med et rykk våkna jeg opp, voldsomt. Kaldsvetten gjorde sengetrekket klamt og, takket være trekken fra soveromsvinduet, kjølig. Jeg prøvde å finne ut hva det var jeg hadde drømt, hvilke tanker som kunne gi en slik merkverdig fysiologisk reaksjon. Jo, i drømmen hadde jeg sovet i sovepose på en grusvei rett ovenfor huset mitt. Da jeg våkna opp om morgenen, uthvilt og nøyd, så jeg noe som luska i det fjerne. En maur, deretter så jeg flere. "Faen", tenkte jeg. "Kommer de hit skal jeg løpe. Som pokker." Jeg rulla meg over for å slippe det fryktinngytende synet av et kollektivt samfunn som ville gjøre alt for å redde og hjelpe fellesskapet, men med ett lå jeg fjes til fjes med en annen maur. I det panikken slo inn kjente jeg det krype i soveposen, og for å komme vekk hoppa jeg hjemover i soveposen med klærne mine i hendene. Gjennom hagen hoppa jeg, sikker på at jeg hadde klart å komme unna de fryktelige, bestialske insektene. Rett framfor gårdsplassen, og dermed også inngangsdøra, snubla jeg i hekken og falt litt mindre enn så lang jeg var ut på den grusbelagte gårdsplassen, og mista samtidig klærne mine. Det var da jeg oppdaga at det krøyp noen maur på t-skjorta mi, og jeg prøvde å børste dem vekk. De fløy av, men for hvert børst ble det flere maur på skjorta, og jeg våkna opp. Virkelig denne gangen.

Etter å ha sovna og våkna, hatt en hard dag på skolen og kommet hjem igjen, satt jeg meg ned på sofaen for litt R&R med Star Wars på skjermene, både MMO og TV-serie. Akkurat i det jeg begynte å slappe av og kjenne musklene mørne, var det noe som kravla over foten min. Jeg klødde meg, og tenkte at det sannsynligvis ikke var noe annet enn den sedvanlige kløen eller kanskje en litt vel utagerende gruppe midd som hadde bestemt seg for å hoppe, alle på en gang. Noe bevegde seg i øyekroken min, en flue med nedsatt flyveevne, trodde jeg. Jeg bestemte meg for å knerte den med manualen til Max Payne 3, men det jeg så var ikke en bevinga kreatur, men en leir av små, sorte maur. Jeg hylte faktisk, noe som er en førstegangsopplevelse for min del, og løp mot badet, mens jeg unngikk det jeg så av maur. I skapet på badet fant jeg en innsektsspray, i følge boksen spesielt godt egna på maur. Det var genocide. Jeg spraya ned hele TV-stua, noe som ikke var en spesielt god ide ettersom jeg var på grensa til å hyperventilere grunnet panikk, og så maur bli like svimle som jeg ble av gassen. Forskjellen var at de enten løp tilbake til basen og spredde gifta, eller falt om døde rimelig kjapt. Triumferende gikk jeg til sengs.

Siden har jeg ikke sett en eneste reell maur i kjellerstua, ei heller i resten av huset. Men de klarer å lure meg til stadighet, ikke maurene, men hybelkaninene. Jeg er et paranoid nervevrak. Enhver lodott eller rusk lurer meg til å se to ganger, og utenfor hjemmets flerfoldige vegger ser jeg hele tida ned for å forsikre meg om at jeg ikke tråkker i maur.

Jeg har overvunnet den frykten som invaderte mitt hjem, men frykten har erobra meg og min hverdag.

Takk til Joelspeanuts og Babalu for inspirasjon til denne teksten.

Jeg takla ikke et bildesøk etter maur, så dere får bilde av ei feit ape i stedet.