Innkjøp av spill

Å gå til innkjøp av nye spill er nok noe de fleste her inne er godt kjent med. Meg selv inkludert.

Jeg vil anslå at 99 prosent av alle spill i samlingen min er kjøpt inn av meg selv. Jeg ønsker meg sjelden spill i gave, da det gjerne kan føre til litt kleine situasjoner. Vi har vel alle opplevd å pakke opp "Mega Maniac Hardcore Shooterz 3000" eller "Crazy Bannana Pro Football Skillz" fordi bestemor tenkte at "dette er sikkert et tøft spill." Nei takk, jeg tar heller et par strikka ullsokker.

Faktum er vel at ytterst få av mine familiemedlemmer har forståelse for hva spill faktisk er. At det kan være dype emosjonelle opplevelser, så vel som lettfordøyelig underholdning. Forøvrig er det få av mine venner som vet noe om dette heller. Jeg er på mange måter en nerd i fåreklær. Ytterst få vet om at jeg i det hele tatt har evnen til å mene noe særlig om et spill, utover om det er "bra" eller "dårlig".

Men tilbake til dette med innkjøp. Jeg kjøper stort sett spill over disk i butikken, og da kommer jeg ikke utenom de som jobber der. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt konfrontert av en type som skal fortelle meg hva som er kult. Og det er en situasjon jeg setter liten pris på. På den ene siden ønsker jeg å legge ut om hva jeg har brukt en skremmende stor del av livet mitt på, på den andre siden (den jeg som regel velger) står jeg og hører litt på hva han sier og mumler at jeg må tenke litt på det.

Det skal nevnes at jeg generelt sett ikke liker butikkselgere som aktivt henvender seg til kundene med alt de måtte ha på hjertet for øyeblikket. Et "hei" når du kommer inn holder i massevis. Og kanskje et "si fra om du trenger hjelp." Men neida.

Jeg har forståelse for at det ofte er nettopp folk som meg som jobber i spillbutikker, men da burde de vel også klare å sette seg selv inn i situasjonen? Jeg vet alltid hva jeg skal ha, men jeg setter pris på å rote litt rundt i hyllene før jeg takker for meg og betaler.

Selvsagt kan man handle på nettet og unngå hele greia, men det er noe fint med å selv plukke coveret ned fra hylla og glede seg til en god opplevelse mens man rusler hjemover.

Hva tenker folket om innpåslitne bedrevitere?

Metro 2033 - veien videre

Som enkelte kanskje allerede har fått med seg er jeg en stor tilhenger av denne serien, både i bok- og spill-form. Med gårsdagens nyhet om at det vurderes å lage film av den russiske apokalypse-romanen har jeg gjort meg opp noen tanker rundt seriens fremtid.

Når det gjelder en eventuell film er jeg i utgangspunktet skeptisk. Dette kommer nok av at spill gjerne ikke fungerer som film. Spillet er riktignok basert på boken med samme navn, men når det er spillselskapet som eier rettighetene som ytrer ønsket om filmatisering aner jeg en flopp. Da vil det sannsynligvis dreie seg om en Üwe Boll-versjon med fokus på hjernedød action ment for å fenge de som likte spillet.

Selv om Metro 2033 er mer enn et typisk actionspill er mye av det som gjør boken enestående utelatt. Dette har nok naturlige årsaker, da dype eksistensielle spørsmål og filosofiske vandringer gjerne er vanskelige elementer å implementere i et spill. I alle fall et spill ment for et bredt publikum. Skyting og action selger rett og slett mer.

Dersom det skal lages film fra dette universet håper jeg at spillet blir lagt vekk og fokus rettes på historien slik den fremgår i boken. Da kan det bli virkelig bra.

En annen ting jeg har tenkt på er at denne settingen ville være perfekt for et større og åpent rollespill av typen Skyrim/Fallout. For folk som ikke har kjennskap til Metro 2033-universet vil nok et slikt rollespill kunne høres ut som en direkte klone av Fallout-spillene. Men det er et par vesentlige forskjeller her:

For det første så er Moskva-metroen forvandlet til en egen miniatyrverden. De forskjellige stasjonene fungerer som egne stater med sine egne religioner, styresett og lover, gjerne basert på hvilke mennesker som befant seg der den gangen bombene falt.

Menneskene lever altså utelukkende under bakken, og man behøver gassmasker og beskyttelse for å bevege seg opp på overflaten. Metroen er også full av vandrehistorier om overnaturlige ting som visstnok foregår rundt om i tunnelene. Jeg kan nevne noen av tingene som omtales i boken som ikke nevnes i spillet:

* På en stasjon i en eller annen utkant graves det med slavearbeid et enormt hull som visstnok skal nå frem til helvetes porter.

* Enkelte tunnel-strekninger har rast sammen, enten av naturlige årsaker eller som følge av sabotasje, og ingen vet hva som foregår på de isolerte stasjonene.

* Det går myter om usynlige vesener som holder oppsyn med alt som foregår.

* En fanatisk kult mener at et enormt vesen holder til i dypet.

*Enkelte skal ha det til at på metroens dypeste punkt foregår det onde ting som overgår menneskers fatteevne.

* Et sted finnes det en tunnel som ikke finnes på noe kart, og den strekker seg så langt at ingen har nådd enden på den.

Det er med andre ord et enormt potensiale for å kunne skape sine egne historier i denne settingen.

Alle stasjonene er også tilknyttet overflaten, hvor ruinene av Russlands hovedstad ligger sammenrast, befolket av alskens uhyrer.

Et slikt spill ville være perfekt for nestegenerasjonskonsoller da det ville være snakk om enorme områder. Moskva-metroen består av 188 stasjoner med kilometervis av tuneller i mellom. I tilleg til den enorme byen på overflaten. Og om ikke det er nok så har du den legendariske "D-6" eller "Metro 2", et separat hemmelig metro-system som knytter sammen myndighetenes strategiske bygninger og områder over hele byen, og kanskje enda lenger unna.

Det er helt klart et enormt potensiale her, muligens litt for stort for 4A Games og Deep Silver.

Konsert-etikette

Var i forrige uke på konsert med Oslo Ess på Garage i Bergen. Forøvrig er hovedstadsrockerne et av mine absolutte favorittband her i Norge. Det skal med andre ord litt til for å ødelegge konsertopplevelsen for min del.

Konserten startet med oppvarming av et jenteband, Frøken Fryd, fra Stavanger. Flinke jenter, men at de er et band i startfasen var ganske tydelig da autoritet og innlevelse til tider var skremmende fraværende. Men nok om det. Oslo Ess entrer scenen og stemningen stiger momentant.

Som live-band er de av det energiske slaget, og svetten nærmest drypper av både band og publikum før første låt er over. Stemningen blir bedre og bedre, og folk har nå hendene i været og synger med for full hals. Et par sanger til og folk hopper og dulter tidvis inni hverandre. Dette er punktet jeg mener er optimalt. Men det stopper dog ikke her.

Nå har enkelte begynt å miste bakkekontakten og blir i overkant fysiske etter min smak. Nå presses det i alle retninger, flere personer stormer opp på scenen og kaster seg ut i publikum. Ved et tilfelle treffer en kraftig kar, på nærmere to meter, en jente i hodet så hun ramler i bakken. Nå begynner jeg å miste fokus på musikken og blir mer og mer irritert.

På et tidspunkt tar en fyr tak i jakken min og prøver å dra meg ned i bakken. Jeg er ikke liten av vekst selv, så for min del går det forholdsvis greit, men nå begynner jeg å bli mer forbannet enn gira. Flere personer havner i bakken rundt meg, heldigvis tror jeg ingen ble tråkket på eller skadet seg på noen måte. Jeg avslutter konserten litt lengre unna scenen, hvor ting er roligere.

På veien hjem har jeg en litt blandet følelse. Det var en fantastisk konsert, rent musikkmessig. Men jeg klarer ikke å la være å bli skikkelig irritert over hvordan en del oppfører seg. Riktignok var det både trangt og mørkt, så akkurat hvor mange som lagde bråk vet jeg ikke. Muligens var de bare et par stykker, men i en så tett folkemengde kan det gjøre stor skade.

Jeg skal ikke påberope meg å være noen konsert-veteran, så jeg har ikke all verden å sammenligne med. Har forsåvidt sett Oslo Ess en gang tidligere, da på Hulen, og det var en helt perfekt opplevelse. Det er en ganske tynn linje mellom god stemning og farlig stemning, men jeg føler de fleste burde klare den vurderingen.

Reagerte også på det jeg opplevde som meget passive vakter. En person tok seg opp på scenen hele tre ganger, men ble bare sendt rett tilbake i mengden. Er dette normalt?

Noen synspunkter/innspill rundt temaet folkens?

Free 2 Play?

Om vi skal tro på bedreviterne, så er dette fremtiden. Spill du ikke betaler for å kjøpe, men som krever små transaksjoner inne i spillet. "Krever" er kanskje overdrevent, da de fleste spill av denne typen er mulige å spille uten å bruke penger i det hele tatt.

Poenget er gjerne at du stiller veldig mye svakere enn de som har betalt for ting, dersom du velger en "free-ride". Et annet vanlig konsept, spesielt på IOS-spill, er at ting tar ufattelig lang tid dersom du ikke betaler for at det skal gå fortere.

Det virker som om de fleste er positive til denne utviklingen. Det er ikke jeg.

Det funker greit i nevnte IOS/mobil-spill, men at konsoll og pc-spill skal over på denne ordningen har jeg ingen sans for.

For det første er jeg fundamentalt uenig i å kalle det "free-to-play" i utgangspunktet. Det er jo akkurat det det IKKE er! "Free-to-buy" ville vært mye riktigere. For er det noe det legges opp til, er det jo nettopp det at det skal koste å spille.

Det hele virker også veldig uoversiktlig. Eksempelvis et spill som Skyrim, basert på denne modellen, ville jo kunne komme til å koste enorme summer til slutt.

Det kommer selvsagt an på hvordan modellen brukes. Altså om det er som med Dead Space 3, hvor man betaler for spillet på vanlig måte, men har muligheten til å kjøpe seg fordeler, eller om det faktisk skal være gratis å anskaffe det.

Om sistnevnte er tilfelle må det jo legges opp til at man må kjøpe/bruke vesentlig mer penger enn man gjerne gjør i spill som Dead Space 3. Spillene blir ikke billigere å lage selv om man går over til denne modellen, så pengene må inn uansett.

Spillere og språk

Jeg hører støtt og stadig folk som påstår at spillere er generelt flinkere i språk enn folk som ikke driver med spill. I og med at de fleste spill foregår på engelsk sier det seg selv at vi med tiden opparbeider oss en viss forståelse for dette internasjonale språket. Men er det egentlig bare en god ting?

Mitt inntrykk er at veldig mange spillere roter noe fryktelig når de prater. Det kommer gjerne et engelsk ord i hver eneste setning. I alle fall når de snakker om spill og relaterte emner.

Jeg har begynt å konfrontere folk med dette, og svaret jeg får er som regel at vi ikke har tilsvarende ord på norsk. Den kjøper jeg ikke.
De aller fleste spill-uttrykk har gode norske alternativer.

Mange mener også at det høres teit ut å bruke norske uttrykk. *risterfortviletpåhodet*

Faktisk tror jeg folk som spiller mye er mer språkforvirret enn de aller fleste. Vi leser gjerne mer engelsk enn norsk, og istedenfor å oversette ordene, bruker vi bare de engelske.

Og ofte når folk faktisk prøver å oversette så gjør de det feil.

Et ord jeg ofte ser brukt her inne er "lokasjon". Antagelig fra "location" på engelsk. Det høres kanskje ut som et norsk ord, men det er det ikke.

En annen ting jeg mener folk bør lære seg først som sist er at "billion" på engelsk er det samme som "milliard" på norsk. "Billion" på norsk er "tusen-milliarder", eller "trillion" på engelsk.

Hva tror dere? Er spillere egentlig så mye bedre enn andre i språk?

Film-trailere

Med jevne mellomrom er jeg innom IMDB for å kikke på trailere fra kommende filmer. Det er litt pussig med trailere, for noen ganger portretterer de filmen perfekt, nesten som et sammendrag som gjør det å se filmen overflødig.

Andre ganger avslører de ikke mer enn at du blir meget spent på selve filmen. Det er dog skummelt å basere seg for mye på trailere. Enkelte filmer gjør seg faktisk bedre i trailerformat enn som spillefilm. En annen ting som ofte kan gi et helt feil bilde av filmen er at trailere har ofte kule/vakre/fengende sanger i bakgrunnen hele veien. Det føles nesten mer som om du ser en musikkvideo.

Jeg husker da jeg så traileren til Ringenes Herre: To Tårn, med den tilpassede versjonen av Lux Aeterna fra Requim For A Dream, ganske passende omdøpt til Requiem For A Tower. En pompøs og voldsom sang, som akkompagnerte de massive krigsscenene fra Helm's Deep på magisk vis. Skuffelsen var stor da det gikk opp for meg at sangen ikke fantes i filmen.

En film jeg venter i stor spenning på er Life of Pi. Historien om den indiske guttungen som blir fanget på en liten livbåt sammen med en bengalsk tiger. Boken er fantastisk, så jeg har store forventninger til filmen også.

Traileren til Life of Pi må jeg påstå at er en av de vakreste film-trailerne jeg noen gang har sett. En nærmest guddommelig fargepalett, sylskarpe bilder og Coldplay's fabelaktige "Paradise" i bakgrunnen. Anbefales å sjekke ut!

http://www.imdb.com/title/tt0454876/

Har dere noen favoritt-trailere?

Kino-etikette

Jeg var forleden dag på kino. Og når jeg er på kino spiser jeg popkorn. Det hører med. Jeg hadde også en liten papirpose med smågodt og en flaske cola.

Ikke mange minuttene ut i filmen ble jeg obs på at kvinnen i sidesetet sukket, stønnet og stirret på meg med jevne mellomrom. Jeg tolker det dithen at hun mente jeg lagde for mye lyd. Vel, hva vet jeg? Lyd lagde jeg naturligvis. Å spise popkorn uten å lage den minste lyd er vel ikke mulig? Det må da tygges? Og smågodtposen (som var kjøpt på kinoen) knitrer jo litt hver gang du henter opp noe. En brus som slipper ut kullsyren i det du vrir om korken er heller ikke lydløs.

Ikke var jeg alene om å spise ting heller. Det var en konstant summing i hele salen. Når et par hundre mennesker er samlet for å kose seg med en god film må man vel forvente litt lyder? Det er jo ikke akkurat sånn at det overdøver det som kommer ut av høyttalerne.

Hvordan er egentlig normene for lyd i kinosaler? Det må da være greit å benytte seg av de godsakene som faktisk selges i kiosken ved inngangen? Eller?

Hva mener dere?

Mangler vi kritisk sans?

Når en ny anmeldelse popper opp her på siden lar ikke reaksjonene vente på seg. I alle fall ikke dersom det er snakk om en AAA-tittel som får en litt middels karakter. Da er hylekoret i gang.

Det virker som om folk har problemer med å danne seg en konstruktiv og objektivt bilde av spill de har ventet lenge på. Mye av dette kommer selvfølgelig av at vi ønsker at det skal være bra, men det er også et annet aspekt ved det. Når man forelsker seg i en spill-serie, eller noe annet for den saks skyld, så klarer man ikke å se de negative sidene like godt som andre. Kjærlighet gjør faktisk blind.

Men denne bloggen skal ikke handle om fanboys. Jeg registrerer dog at på siden med medlemsanmeldelser er det svært få spill som får dårligere karakter enn 7-8. Kommer dette av at folk ikke klarer å være kritiske, eller er det sånn at vi heller skriver anmeldelser av spill vi liker?

En annen ting er at det er de samme spillene som går igjen. Og det er gjerne de store titlene. Skyrim, Halo, Mass Effect og Zelda. Spill alle vet er bra. Å bruke tid på å anmelde slike titler er nærmest meningsløst. Med mindre du har helt andre meninger enn de fleste andre da, men det har folk som regel ikke. Det er de samme superlativene som brukes hver bidige gang.

Jeg oppfordrer folk til å sette seg ned å anmelde et spill de IKKE liker, eller et spill fra en sjanger de sjelden spiller. Vi trenger mer variasjon i anmeldelsene.

Spill som kunst

Inspirert av artikkelen om samme tema skriver jeg nå ned mine egne synspunkter på dette temaet.

Jeg har brukt mye tid på å tenke over dette, og jeg blir ikke enig med meg selv en gang. Det mest grunnleggende problemet er at man ikke er enige om hva kunst egentlig er. Og når man ikke har disse klare rammene å rette seg etter blir enhver diskusjon om hva som skal befinne seg innenfor helt meningsløs.

Noen mener at for at noe skal være kunst må det være fremstilt av noen med talent. Hva er i så fall talent? Hvor går grensen mellom amatørmessig og talentfull? Det blir opp til hver enkelt å avgjøre.

Andre mener at kunst skal engasjere og skape debatt og/eller følelser. Et mye brukt eksempel fra spillverdenen er Shadow of the Colossus. Er det moralsk riktig å drepe disse fredelige kjempene for å redde den ene jenta? Dette er spørsmål som mange har stilt seg når det spiller. Er det da snakk om kunst på grunn av disse følelsene? Men hva skjer så om den som spiller er en sadistisk jævel som utelukkende finner glede i å drepe ting? Forsvinner kunst-aspektet da?

Spør man folk på gata om hva de oppfatter som kunst, vil veldig mange nevne malerier, skulpturer og lignende. Dette er ting "nesten alle" er enige om at er kunst. Men hvorfor? Kan man kladde hva man vil på et lerret og kalle det kunst? Dagens moderne kunstnere synes å mene det.

Må kunst egentlig være menneskeskapt? Se for deg at noen bygger et hus inntil en fjellvegg. De lager et hull i veggen inn mot fjellet slik at de får et "bilde" av fjellveggen inne i stua. Med fargenyanser og forskjellige konturer. Er da dette kunst? Og i så fall, er det kunst bare fordi noen velger å kalle det kunst?

Jeg tror nøkkelen ligger i dette området. Kunst har blitt et udefinerbart begrep med et enormt bruksspekter. I tillegg er det noe som alle som produserer noe higer etter å oppnå. Noen kaller biler for kunst. Noen mener at møbler er det. Noen mener at en perfekt tilberedt biff er kunst.

Å definere hva som er kunst må rett og slett være opp til hver enkelt.

Den følelsen

Jeg tipper vi alle har hatt den. Den kommer snikende uten forvarsel. Helt ut av det blå. Pang sier det, så er den der.

Jeg er hjemme alene i helgen, da samboeren er bortreist. Og det er noe jeg har sett frem til i lang tid. En helg med junkfood og gaming. Til langt på natt. Men idet jeg skrur på x-boxen aner jeg ugler i mosen. Det er noe som skurrer.

Det finnes ikke et eneste spill i hylla jeg har lyst til å spille! Jeg prøver meg frem, med både Skyrim, Bioshock, Arkham City og Minecraft, men nei. Det finnes ikke en liten dråpe engasjement i kroppen min. Jeg er lei. Jeg begynner å få panikk.

I et forsøk på å redde meg inn igjen leter jeg frem PS2'en, og prøver med Ratchet and Clank, Shadow of the Colossus og GTA. Fortsatt ingenting. Jeg får stadig nye idèer om spill jeg elsker og har lyst til å spille igjen, men så snart de står i maskinen blir jeg minnet på alt jeg ikke likte. Det være seg lange dialog-sekvenser i starten, dårlig styring, eller bare oppdagelsen av at et spill ikke er så kult som du husker det.

Så nå har jeg sittet her med skjegget i postkassa, uten å ha kommet noe særlig i gang med noe som helst. Og nå er helga over. Nedtur.

Neste gang skal det kjøpes inn nye spill til en slik anledning. Spillsamlingen din er ikke alltid så spennende du tror den er...

Motivasjon til å studere

Jeg er inne i mitt andre år som student og jeg begynner virkelig å stirre motløsheten i ansiktet.

Jeg er en ubesluttsom type. Det er sikkert. Mitt største problem er at jeg ikke har blitt enig med meg selv om HVA jeg faktisk ønsker å studere(går Markedsføring nå). Når jeg sitter her nå og skal motivere meg til tre eksamener den neste måneden, pluss en innleveringseksamen (lage en markedsplan), så vandrer tankene fort over til andre studieretninger. Jeg har det med å innbille meg at jeg hadde trivdes bedre med noe annet og da vært en flinkere student (les: mindre skippertak-mentalitet).

Var nylig på et motivasjonskurs i regi av skolen. Essensen i det timeslange foredraget var i bunn og grunn: tenkt positivt, du klarer mer enn du tror. Joda, fine ord, men det hjelper meg fint lite.

Er det noen som har gode tips til å motivere seg til studier? Selv om man studerer noe man er langt i fra sikker på at man vil jobbe med...

Dawnguard

Jeg har brukt helgen på Skyrims nyeste utvidelse Dawnguard og jeg er ganske så fornøyd.

Jeg har registrert at de fleste anmeldelser av denne tillegspakken er ganske så lunkne, da de fleste ligger rundt midten på de forskjellige karakterskalaene. Personlig mener jeg det fortjener bedre enn som så.

Historien omhandler kampen mellom vampyrjegerne Dawnguard og den mystiske vampyrsekten Volkihars. Og den er i og for seg helt ok. Jeg reagerer dog på at veldig mange føler at det blir lagt opp til at man absolutt skal velge vampyrsiden. Jeg skjønner ikke hvorfor folk har fått dette inntrykket.

Du gjør stort sett de samme tingene uansett hvilken side du velger, så sånn sett er det ganske likt, forskjellen ligger nok i at du får tilgang til Vampire Lord-formen dersom du velger de vandøde. En ganske kul vampyrform med en del fiffige egenskaper. Motstykket til denne er varulven, som de fleste nok er kjent med da den har vært med i spillet hele tiden.

Det blir kanskje ikke oppfordret til det i spillet, men jeg føler at det blir naturlig å også være varulv dersom du velger Dawnguard. Det er noe veldig klassisk over kampen mellom vampyrer og varulver som jeg syns hører hjemme her.

Men la oss se litt vekk i fra disse to fraksjonene. For det beste med Dawnguard utvidelsen i mine øyne er en quest som ikke har noe å gjøre med denne kampen. Den heter Lost to the ages, og lar oss finne ut mer om den forsvunne Dwemer-rasen. Noe av det mest spennende i hele Elder Scrolls universet etter min mening.

Jeg setter pris på måten du må tolke et gammelt kart over Skyrim for å finne frem til gamle Dwemer-ruiner som skjuler nøklene til det mystiske Aetherium Forge. Jeg fascineres dypt av denne gamle kulturens mekaniske underverker og arkitektur. Og håper på enda mer info om dette i fremtiden.

Disney Star Wars?

I dag kom det frem at Disney har kjøpt opp Lucasfilms for den nette sum av drøye 4 milliarder(!) dollar. De har med andre ord sikret seg alle rettigheter for å lage flere Star Wars filmer, og episode 7 kommer i 2015.

Det første som slo meg var at dette blir katastrofe. Men etter en liten tenkepause er jeg en smule mer positiv. Selv om Disney for de fleste assosieres med sukkersøte barnefortellinger så blottet for mørke og vold som overhodet mulig, så finnes det unntak.

Jeg tenker først om fremst på Pirates of the Caribbean, som må sies å være noe av det mer voksne Disney har å by på. En serie filmer som først og fremst heves av Johnny Depps fantastiske tolkning av Jack Sparrow.

Men fakta er at Disney har penger. Massevis av penger. Og muligheten for å spille i en ny Star Wars storsatsing tror jeg er noe de fleste skuespillere kan tenke seg. Om Disney er villige til å åpne lommeboka her, og det tror jeg de er, så kan dette komme til å bli interessant å følge med på.

Star Wars filmene har en umåtelig høy stjerne hos veldig mange, men det er viktig å huske på at de tre siste filmene (episode: 1,2 og 3) er langt i fra noen mesterverker. Jeg tror mange har lett for å tenke at disse filmene er bedre enn de faktisk er.

Jeg venter i alle fall i spenning på resultatet. Hva med dere?

Verdens mysterier

På søvnløse netter bruker jeg ofte tiden min på å oppdage diverse rariterer på Stumbleupon. Dette er en nettside (finnes også som app) hvor du velger forskjellige tema som interesserer deg, for eksempel kunst, historie, gaming, science fiction, you name it. Deretter sender den deg inn på forskjellige sider som omhandler temaet. Det er ufattelig mye å oppdage der ute.

I går kom jeg over en artikkel om arkeologiske funn som ikke stemmer overens med vårt bilde av verdenshistorien. Her er noe av det jeg fant:

I Sør Afrika har det blitt funnet et sett med stenkuler som har tre striper risset inn i seg på midten, hele veien rundt. Noen av kulene inneholdt et hvitt skum-aktig stoff. Det er utvilsomt ikke snakk om noe som er naturlig skapt. Detter er kanskje ikke så oppsiktsvekkende i seg selv, men når vitenskapelige tester hevder at kulene er cirka 2,8 milliarder år gamle blir saken en annen. Med tanke på at menneskeheten slik den ser ut i dag ikke anses å være eldre enn 200.000 år gammel, og at vi begynte vår utvikling fra sjimpanse-stadiet for cirka 5 millioner år siden er dette rimelig utrolig.

I en hule langt oppe i fjellene i Kina ble det funnet flere runde sten-disker med hull i midten. Det var også inngravert sirkulære mønstre som fikk platene til å minne om nåtidens grammofon-plater. Disse sirkulære mønstrene viste seg å være små hieroglyfer som angivelig skal illustrere både flyvende farkoster, stjernekonstellasjoner og en kræsjlanding i fjellene. Disse stenene antas å være mellom 10-12 tusen år gamle.

På 1930-tallet ble det oppdaget over tusen dekorative stener i en gammel inka-grav i Peru. De fleste har illustrasjoner av mennesker, gjerne i seksuelle situasjoner, noe som var vanlig fra denne tidsepoken. Men det interessante er at på noen av dem er det avbildet skapninger som ligner på dinosaurer. Hadde inkaene teknologi til analysere fosiler, eller har vi bommet totalt på når disse skapningene faktisk døde ut?

Skyrim runde 2

Jeg har nettopp skrevet en leseranmeldelse av Skyrim, mye på grunn av den pågående konkuransen. Jeg skjønnte dog fort at det ikke var det jeg ville gjøre. En anmeldelse av Skyrim på dette tidspunktet er egentlig helt meningsløst. Alle vet hva det handler om og at det er fantastisk. Jeg har heller tenkt å snakke litt om mine opplevelser da jeg spillte gjennom det for andre gang nå nylig.

Både i Oblivion og ved første gjennomspilling av Skyrim så fokuserte jeg på å bli en tanks. Den typen som har et sverd i hver arm og den tyngste rustningen som er mulig å oppdrive, og som løper hodestups mot alt som rører på seg og slår til det ligger stille. Detter er en hjernedød måte å spille på. Nærkamp i Skyrim fungerer ikke på langt nær så godt som resten av spillet gjør, og det ødelegger mye av følelsen. Fiendene beveger seg sporadisk sidelengs som gjør at du bommer, og noen ganger kan du kakke dem i hodet med en øks uten at de så mye som beveger seg. Det stemmer bare ikke, det blir en arcade-aktig følelse over det hele.

Jeg tror en løsning på problemet ville være å korte ned på kampene, på den måten at et slag i nakken resulterer i et avkappet hode og et slag i leggen fører til et avkappet ben. Dette vil nok også påvirke vanskelighetsgraden, da de fleste fiender ville kunne beseires med ett eller to slag, men herregud så mye bedre det hadde føltes. For å balansere litt så kunne jo dette også gjelde for spilleren selv. Et velplassert slag og du er ferdig. Det hadde brakt litt sårt tiltrengt realisme inn i nærkampene.

Dette var noe jeg hadde i bakhodet da jeg for noen uker siden satte i gang med gjennomspilling nummer to. Jeg fokuserte utelukkende på bueskyting, samt en liten dolk til nødstilfeller. Hver gang jeg kom inn i en ny grotte, så trykket jeg inn sneak-knappen, og den forble inne. Å sakte men sikkert krype fremover i ly av mørket, mens jeg slukker alle fakler jeg kommer over føles veldig mye mer naturlig enn å storme frem med sverdet hevet. En velplassert pil, gjerne dyppet i min egenproduserte gift, i bakhodet på den første røveren føles som en mye mer naturlig fremgangsmåte, og gir meg en helt annen opplevelse av realisme. Jeg vet jo at jeg kunne løpt frem til han og slått han en 6-7 ganger til han kollapset siden jeg har overlegent mer hp.

På denne måten fortsatte jeg, og ja, det tok meg ofte mye lengre tid, men jeg satt igjen med en mye bedre følelse etterpå. Etter en stund kan du også oppgradere evnene dine til å kunne zoome inn med buen, noe som også sakker ned tiden. Dette fungerer perfekt til å treffe bevegelige mål på lang avstand. Medregnet den ekstra skaden du gjør når du er i snike-modus vil du ofte bare trenge en pil til å uskadeliggjøre de fleste fiender og gleden er stor når en draugr spikres til veggen før han rakk å skjønne at du var der.

Går du lei av denne distanse-taktikken er også dolken en kjekk kamerat. Med noen perks på snike-egenskapene dine vil du få hele 15 ganger vanlig skade med snikeangrep med dolk. Og kombinert med hansker som dobler dette så kan du oppnå en bonusskade 30 ganger større en normalt. Du vil garrantert kunne drepe hva som helst med et musestille stikk i mørket. Og du kommer til å elske det.

Det beste øyeblikket jeg noen gang har hatt i Skyrim fikk jeg i går. Jeg var ute i de nordlige delene av landet, på vei opp på en fjelltopp i en voldsom snøstorm. Når jeg kommer opp og titter over kanten på stupet ser jeg rett ned på en drage som sitter på et stort stenalter. Jeg er selvsagt allerede i snikemodus, og klatrer nedover fjellsiden. Et lite hopp og jeg sitter på ryggen dens. Gliset brer seg over ansiktet mitt. Jeg klatrer opp langs ryggen og tar et siste pust, før jeg plasserer dolken i hodet på beistet som ramler forrover og blir liggende stille.

Det er sånn Skyrim skal spilles.

Tjene penger på internett?

Jeg har i det siste brukt mye tid på å gruble over hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg studerer for tiden markedsføring, men det handler i all hovedsak om økonomi, noe som ikke interesserer meg så veldig mye.

Jeg drømmer egentlig om å drive med noe for meg selv, eller i alle fall å være herre over min egen arbeidstid. Et scenario jeg liker er å kunne jobbe utelukkende via pc og internett.

Etter en del googling og mye lesing på diverse forum, har jeg kommet over en hel del personer som mener å ha løsningen på mine problemer. Folk som har tjent formuer på nett-reklame og lignende, kun med noen timers arbeid i uken.

Jeg er ekstremt kritisk av natur, og når ting virker for godt til å være sant så er det gjerne det. Men jeg klarer ikke helt å forkaste tanken. Kanskje er det noe sannhet i dette?
Saken er at jeg vet egentlig veldig lite om temaet. Det er veldig lite snakk om slike ting i media. Og jeg tenker gjerne at dersom dette faktisk var noe som er så lett som enkelt skal ha det til så burde vel alle visst om det? Men så virker det jo også logisk at om det faktisk er mulig å tjene enkle penger på denne måten, så vil ikke de som har skjønt det dele det med alle og en hver.

I dag kom jeg over noe som heter Dotcomsecrets X. Det er et slags kurs man melder seg på som kommer med lovnader om så mye som 40 000 kr i måneden, bare ved noen timers arbeid. Jeg avfeide det raskt som vås, men jeg har fortsatt ikke klart å google meg frem til noen som avfeier det som svindel eller kommer med noe særlig negativ omtale heller.

Er det noen her som har noe erfaring med dotcomsecrets, eller andre nett-baserte jobbmuligheter?

The Dark Knight Rises

I går tilbrakte jeg over to timer i en kinosal i selskap med Bruce Wayne. Hva sitter jeg igjen me? Tja, skremmende lite faktisk.

Teksten inneholder spoilers, les på eget ansvar!

Etter The Dark Knight (film nr 2) var forventningene skyhøye. Dette er en av de beste filmene jeg har sett. Det samme kan ikke sies om film nr 3. Jeg opplevde den stort sett som en veldig standard action-film. Jeg savner galskapen, fantasien og tegneseriefølelsen fra forrige film. Selvsagt er Heath Ledgers tolkning av "The Joker" en ekstraordinær prestasjon, som gjør veldig mye for helhetsinntrykket, og sådan er det veldig vanskelig å toppe det.

Cat-woman for eksempel, er jo ikke Cat-woman. Hun er bare en dame med en liten maske foran øynene og voldsomme kampevner. Har hørt at mange likte Anne Hathaway's tolkning, men jeg er ikke imponert. Jeg savner rett og slett en kobling til katter. Michelle Pfeiffer har etter min mening en langt bedre tolkning av denne karakteren. Elsket den smått sinnsyke damen i en leilighet full av katter som hun forgudet over alt annet.

Og selve plottet i filmen er jo helt meningsløst. "Vi vil sprenge Gotham City bare fordi vi er onde."

Altså, misforstå meg rett, noe av det som gjør tegneserie-skurker så bra er jo gjerne at de er onde uten grunn, men da må det gjøres konsekvent. Her oppfører de seg som om de har en eller annen agenda eller et høyere mål, men de har jo vitterlig ikke det.

Og Bane, ærlig talt, jeg fatter ikke greia. Han er tidenes drittsekk gjennom hele filmen, men så gjør han alt fordi han er glad i Talia?

Mass Effect 4?

In the days that followed the greatest battle in known history, or as many historians have come to call "The Last War", in presuming that it would change the galaxy for all time, and probably act as a major factor in uniting the galaxy in peace, the remaining military forces, mainly composed of Human, Asari and Turian fleets roamed the galaxy finishing off the last scattered Reaper ships. The last one, came to be known as "Major Conclusion" was put down completely without resisting, and laid to rest in the frozen oceans of the ice giant Patsayev.

Unnoticed at first, but discovered three years later, as one of the communication ships in this last operation, The MSV Aurora was taken out of service and its communications log was thoroughly checked, an unidentified extremely vague disturbance in one of its radio messages was found. The message was the one that came to be known as the most famous quote of the entire battle, Major Adam West's first words after seeing "Major Conclusion" hit the frozen ice plains and burst into flames: " Aurora, it's over." The disturbance, only noticeable for a couple of milliseconds, was first thought to be some kind of normal radio stagger, but after analizing it, Salarian scientists came to the conclusion that it was actually a pinpointed signal message, heading in a most unsettling direction, the Dark Space, behind the Terminus systems.

As this was first discovered three years after the last Reaper had fallen on Patsayev, it was kept a secret for the galactic public. A team of Salarian scientist was given the task to pinpoint the message's destination but with no luck. As the message was only noticeable for such a short period of time, it was likely to travel at a speed that no galactic technology could even come close to match. How far it went, and to whom, still remains a mystery...

Er skrekksjangeren død?

Dette er delvis er hjertesukk, delvis et rop om hjelp.

Finnes det egentlig gode skrekkspill lenger? Ja det gjør det. Det er jeg klar over, men det er neimen ikke mange. Jeg vil påstå at jeg kan telle alle gode skrekkspill fra de siste fem årene på en hånd.

Det største problemet med denne sjangeren er at den har mistet seg selv. Om man søker etter "top-ten-horror-games-xbox" får man gjerne lister hvor under halvparten av titlene faktisk kan kategoriseres som skrekkspill. I alle fall i følge mitt hode.

Spill som Resident Evil 5, F.E.A.r, Fallout 3, Left 4 Dead osv. er ikke skrekkspill. Det er actionspill med skrekk-elementer. Det virker for meg som om det er ren bingo, eventuelt et markedsføringsvalg hvilke spill som får stempelet horror kontra action. Det virker ikke å være basert på noe annet enn hva utgiveren ønsker.

Greit nok, du har zombier og monstre i RE5, det kan nok oppleves som skummelt. Men det har du jo også i CoD Black Ops. Og de fleste er vel enige om at det er et action-spill.

Elementer som kan oppleves som skremmende kan vitterlig finnes i de aller fleste spill. Et av de skumleste spillene jeg har spilt i det siste er faktisk Minecraft. Å befinne seg langt under overflaten og plutselig snuble inn i en enorm mørk grotte uten flere fakler igjen, er mye mer skremmende en at en psykozombie løper mot deg i mens du tømmer magasinet ditt i skallen hans. Og om du sjekker ut historien om "Herobrine" blir spillet enda mer uhyggelig.

La meg nevne Dead Space 2. Dette er også et action-spill, men her kan jeg gå med på at action-horror er en grei betegnelse. Mange spill i denne sjangeren baserer seg på to skremselsfaktorer:

"Skvettefaktoren" (i mangel på et bedre navn) Går rett og slett ut på å skremme folk med objekter/fiender som brått dukker opp, gjerne akkompagnert av høye skjærende lyder.

"Panikkfaktoren" Å skape en illusjon av skrekk, som egentlig er panikk. RE5 er et prakteksempel på dette. Det er mange fiender og de løper fort, samtidig som at karakteren din beveger seg sakte eller at kameraet ikke viser deg mer enn hva som er høyst nødvendig.

Jeg mener at skrekksjangeren er en nisje-sjanger. Og det burde den få lov å være. Hvorfor må så mange action-spill på død og liv ta på seg dette stempelet når de faktisk ikke fortjener det noe mer enn mange andre spill.

Hva mener dere? Hvilke virkelig gode skrekkspill har dere spilt?

5 ting jeg vil vite mer om fra ME

Mass Effect er etter min mening det beste stykket science-fiction som noen gang er laget. Som spill er de briljante, både med tanke på gameplay og grafikk, men for meg er det historien, universet og stemningen som gjør det så spesielt.

Her er fem ting som bare såvidt blir nevnt i spillene som jeg gjerne ser at vi får vite mer om i fremtiden.

Om du ikke har spilt alle spillene og er redd for spoilers burde du unngå denne blogposten.

5-Virtual Aliens

Dette er en gammel ukjent rase som på et tidspunkt overførte sin bevissthet til en virtuell verden på en massiv supercomputer som ble plassert ombord i et selvforsynt romskip. Romskipet styres av en AI som sørger for å holde romskipet i gang. Romskipet svever hvileløst rundt i galaksen uten noe mål for øyet. De tar på et tidspunkt kontakt med "the Citadel Council" for å sørge for en ny energikilde til å drive serverene sin og på den måten sikre sin egen eksistens.

4- Raloi

En rase med fugleskapninger som i løpet av ME2 blir tatt med i "the galactic community". De har nettopp mestret teknologien som tillater dem å reise i verdensrommet. Når Reaper-invasjonen begynner velger de å trekke seg tilbake til sin hjemplanet og ødelegger alt de har av rom-teknologi i håp om at Reaperene skal se de som for lite utviklet til å bry seg om dem.

3- Yagh

En rase med humanoide skapninger som ble bannlyst av "the galactic community" da de gikk til angrep på den første utsendelsen til planeten deres da de skulle inviteres inn i samfunnet. Å lande på planeten deres er i forbudt i henhold til intergalaktiske lover. Det forekommer dog flere eksemplar av denne rasen rundt om i galaksen, da deres fysisk kraftige fremtoning gjør de til ettertraktede soldater og liv-vakter.

I ME3 får vi opplyst at når Reaper-invasjonen starter så lar de "Parnack", Yagh-rasens hjemverden få være i fred. Hvorfor får vi ikke vite. Dette er ekstra merkelig med tanke på at Yagh-rasen er på randen til å utvikle FTL-teknologi, og sådan burde være et mål for utryddelse.

2- The Thorian

Denne massive planteveksten er en del av hovedhistorien i ME1, da Sarren oppsøker den i søken etter kunnskap om Prothean-rasen. Den holder til på planeten Feros, og har angivelig vært der siden før Protheans oppdaget og koloniserte planeten for over 50 000 år siden. Etter at Shepard kommer til planeten i ME1 ender det med at The Thorian blir tilintetgjort, i alle fall ved første øyenkast. Brev fra kolonistene på planeten i etterkant hinter nemlig til at den faktisk fortsatt kan være i live, da dens røtter og utvekster strekker seg kilometervis i alle retninger. Noen hevder også at den faktisk dekker hele planeten.

1- Carcosa

I ME3 er Carcosa en av planetene du bare kan lese informasjon om. Her kommer det frem at det finnes et sett med gamle ruiner på overflaten som visstnok skal være 2,7 millioner år gamle. Et av de best bevarte rommene er angivelig et tronerom som overser et enormt krater, som sannsynligvis var en enorm innsjø en gang i en fjern fortid.

Såvidt jeg vet er dette den eldste sivilisasjonen som nevnes i noen av spillene.

Og helt på slutten, vi lurer vel alle på hvem som faktisk bygde The Reapers?

Anmeldelse - Jetpack Joyride

Plattform: Ipad
Sjanger: 2d-scroller
Pris: Gratis

Skal du ha ett spill på ipaden din så er det dette. Ufattelig simpelt og helt genialt. Du styrer Barry, en kar med jetpack på ryggen på tur gjennom et tilsynelatende uendelig laboratorium. Spillet går ut på å komme så langt som mulig samtidig som man plukker med seg flyvende gullmynter. Unngå de lumske rakettene og de dødelige laserstrålene og gå bananas i et av 5 fantasifulle kjøretøy. Myntene du samler opp brukes til å kjøpe nye klesdrakter og andre morsomheter som ikke har noen praktisk verdi, men det gir deg noe å arbeide mot.

Det eneste du behøver å gjøre er å holde fingeren hvor som helst på skjermen for å flyge oppover, eller ta bort fingeren for å falle ned igjen. Det er det hele. Og det er fantastisk vanedannende og avhengighetsskapende.

Grafikken minner om de gode gamle dagene på Super Nintendo og musikken er herlig fengende.

Enjoy.

Anmeldelse - The Dark Meadow

Plattform: Ipad
Sjanger: Horror
Pris: 35kr

Hvor skal jeg begynne? Dette er spill som virkelig tok meg på senga. Bokstavelig talt også, da det for det meste er i senga jeg spiller på Ipaden.

Vi snakker om et grøsserspill med en historie som er milevis over alt man forventer av et IOS-spill. Du våkner opp i et gammelt og nedlagt sykehus og blir møtt av en mystisk mann i rullestol, men før han rekker å si noe av interesse blir han avbrutt av "henne". Han forsvinner ut av synet i det du besvimer.

Når du kommer til hektene igjen er du alene, men den gamle mannen tar kontakt via sykehusets høytalersystem. Det er slik den videre kommunikasjonen mellom dere foregår. Du tvinges til å bevege deg ut i de mørke folketomme gangene, kun befolket av forlatte sykesenger og melankolske veggmalerier. Stemningen er til å ta og føle på.

Grafikken bygger på Unreal 3 motoren, noe som gjør dette til et av de aller peneste Ipad-spillene der ute. Jeg har opplevd et par problemer med frameraten, men dette forekommer sjelden og oppleves aldri som et problem.

Når du kommer et stykke inn i sykehuset oppdager du at du kanskje ikke er så alene likevel. Den finnes nemlig en haug med dystre skapninger her. Tidligere pasienter? Feilslåtte eksperimenter? Demoner fra helvete? Hvem vet? De vil i alle fall ikke deg noe godt. Her kommer vi inn på kampdelen i spillet, som forsåvidt er en stor del av gameplayet. Dette fungerer på samme måte som i Infinity Blade. Og da mener jeg på eksakt samme måte. Du svinger slagvåpenet ved å stryke over skjermen, mens du har muligheten til å dukke til hver av sidene, samt blokkere innkommende angrep. Du har også muligheten til å skyte skapningene fra distanse med et av spillets mange armbrøst.

Kampsystemet er alt i alt velpolert og velfungerende, men blir noe repetetivt i lengden.

Men selv om kampene er en stor del av spillet, så er det ikke her dets store styrke ligger. Historien er et unikum som bare må oppleves. Tankene vandrer mer en èn gang til Bioware's magisk undervannseventyr Bioshock. Historien utfolder seg gjennom de mange dokumentene som ligger rundt om i sykehuset, samt den gamle mannen over høytalerne. Stemmeskuespillet hans er forøvrig verdt prisen på spillet alene.

Jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på detaljene rundt historien, jeg vil bare oppfordre alle til å oppleve den for seg selv. Den er gjennomtenkt, oppsiktsvekkende og ikke minst utrolig creepy.

Karakter: 9/10

Anmeldelse - Two Towers

Plattform: Ipad
Sjanger: Strategi
Pris: 7kr

La meg bare si det med en gang, jeg er ingen fan av kortspill. Verken på den ene eller andre måten. Jeg spiller meget sjelden strategispill i utgangspunktet. Men dette mener jeg er verdt en liten titt.

Konseptet minner mye om "Arcomage", som var et mini-spill man kunne spille på diverse vertshus i de gamle Might and Magic-spillene på pc. Det går i hovedsak ut på at du har et tårn og en mur som du kan bygge opp ved hjelp av forskjellige typer kort. Man vinner enten ved å nå en viss høyde på sitt eget tårn, eller ved å ødelegg motstanderens.

Settingen er fantasy-inspirert og alle de 114 forskjellige kortene er håndtegnet. Her har du hele spekteret fra dverger til trollmen, via alver og varulver.

Man har også tre typer ressurser som bygger seg opp ved starten av hver runde. Hvert kort koster en viss mengde resurser, alt etter hvor mye skade de gjør eller hvor mye de bygger opp.

Selve strategi-aspektet er så som så, da det ofte baserer seg mer på flaks enn på dyktighet. Likevel er det noe fornøyelig over det å se motstanderens byggverk synke sammen når du kaster ut det voldsomme dragekortet.

Det er nok ikke et spill du kommer til å bruke veldig mye tid på, men det er fin underholdning på en kjapp busstur.

Karakter: 6/10

Anmeldelse - Kingdom Rush

Plattform: Ipad
Sjanger: Strategi/Tower Defense
Pris: 21kr

Kingdom Rush er et meget fornøyelig "Tower-Defense"-spill i en fargerik og humoristisk fantasy-setting.

Alle som har spilt et spill av denne typen tidligere burde vite hva man har i vente. Dette er en sjanger som har fulgt den samme formelen helt siden starten på midten av 80-tallet. Man har et brett hvor det snor seg veier fra en kant til en annen og det er om å gjøre å plassere ut tårn eller andre bygninger som enten skyter prosjektiler av diverse slag eller sender ut soldater.

Konseptet er altså meget enkelt, men likefullt komplekst. Spillet gjør ingen forsøk på å redefinere genren, men det er heller ikke poenget med denne typen spill. Spillereglene er fastsatt for lenge siden.

Man kastes inn i rollen som general for kongens styrker og blir bedt om å forsvare en landsby mot angripende banditter. Historien er av det simple slaget, men den danner et fint bakteppe for kampene som følger.

I utgangspunktet har man fire forskjellige typer "tårn" å plassere ut. Bueskyttere, soldater, trollmen og bombekastere. Alle kan oppgraderes en mengde ganger ettersom man tjener mer gull fra å drepe fiender. Alle har sine spesielle fordeler og ulemper som blir presentert veldig oversiktlig og greit. I starten spiller det nesten ikke noen rolle hvordan du setter opp barrikadene dine, men spillet har absolutt en vanskelighetsgrad som burde appellere til de fleste.

Ettersom du vinner slag og beveger deg videre i eventyret blir du belønnet med stjerner som brukes til å kjøpe permanente oppgraderinger i menyen. Disse er av typen "bedre rustninger" og "flinkere trollmen" osv.

Du har også to hjelpemiddel utenom tårnene, i form av en trylleformel som sender brennende kometer på et område av brettet, og muligheten til å sende ut to ekstra soldater hvor som helst på slagmarken. Disse evnene lader seg opp over tid så det gjelder å bruke dem med omhu. Selvsagt kan også disse oppgraderes ved bruk av stjerner.

Grafikken er skarp og fargerik og skaper en eventyrlig og humoristisk stemning. Det er nærmere 40 forskjellige typer fiender som alle har fine animasjoner og forskjellige egenskaper. Noen er raske til fots, men enkle å drepe, andre er stikk motsatt. Noen kan flyge, mens andre kan sende ut en haug med mindre uhyrer.

Musikken er arcade-aktig og veldig fengende. Vær innstilt på å nynne på melodiene lenge etter at iPaden er lagt vekk. Det er dog ikke så stor variasjon i lydbildet, så ikke forvent noen samle-cd herfra. Alle troppene dine har også egne stemmer, som holder imponerende høyt nivå. Du får servert en humoristisk one-liner hver gang du bygger et nytt tårn eller oppgraderer et eksisterende.

Alt i alt et underholdende og velpolert strategispill som er tro mot genren og gjør det meste riktig.

Karakter: 9/10

Wow, synd eller frelse? (1.2)

Det er med sterkt blandede følelser jeg nå forteller dere dette. Jeg har begynt å spille World of Warcraft. Over seks år etter at det ble sluppet, har jeg for første gang satt mine bein i Azeroth. Det er forøvrig første gang jeg spiller et MMORPG i det hele tatt.

Jeg er jo en aktiv gamer, både når det gjelder å spille spill, men også når det gjelder å lese nyheter og å følge med på hva som skjer i bransjen ellers. Så jeg har jo lest mye om wow. Både anmeldelser av hovedspillet og alle tillegspakkene, saker om folk som blir avhegige og roter vekk både familie, jobb og venner, men også utallige lovprisninger og gode ord.

Mange av mine venner har også vært innom. Noen helt tilbake til starten, men så vidt jeg vet er det ingen av dem som er aktive nå. Jeg husker spesielt èn. Han var helt hekta, og gjorde ikke på annet. Dette var på ungdomskolen, altså for drøye fem år siden. Han var en av de mindre populære guttene. Liten og spinkel, og ganske beskjeden. Jeg har fortsatt god kontakt med han i dag, men det er ikke mye som minner om den lille beskjedne gutten som ingen egentlig kjente, og som brukte all sin tid på wow. I dag studerer han friluftsliv og er aktiv innen for flere ekstremsportgrener. Han trener, ser bra ut og er en damemagnet uten like.

Og når jeg tenker på dette, føler jeg meg nesten litt dårlig, når jeg nå så mange år senere, sitter akkurat der han gjorde på den tiden. Klistret til skjermen mens jeg styrer min Dwarf-Hunter rundt i snøkledte fjell på jakt etter nye utfordringer.

Det føles litt som å tre inn i et gammelt ærverdig bibliotek. Det har skjedd så mye i denne verdenen. Så mange kamper har blitt utkjempet. Så mange ord har blitt utvekslet. Så mange timer, så mange minner. Jeg blir nesten nummen av å tenke på det.

En annen ting er disse utvidelsespakkene, eller oppgraderingene. Jeg har forstått det slik at for hver gang en ny slik blir sluppet, forandres store deler av universet og opplevelsen. Områder som før var fredelige er nå rammet av krig. Det som før var ørken er nå brennende hav av lava. Noen quester forsvinner, andre kommer til. Dette får meg til å tenke på hva som tidligere var. Hvordan de som først trådte inn i Azeroth, for så mange år siden opplevde det.

Vanligvis med spillserier som har gått over lang tid, er det bare å kjøpe inn spillene i kronologisk rekkefølge og starte på begynnelsen. Da får du med deg alt. Her er det annerledes. Det som var, er ikke lenger, og det kan ikke hentes frem igjen. Kunnskapen om denne tiden, og disse begivenhetene kan bare hentes fra de som var der, min venn fra ungdomskolen, og tusenvis av andre, som sitter med minner og fortellinger fra en verden som ikke lenger finnes.

Det er med en slags ærefrykt jeg nå fortsetter mitt eventyr i Azeroth. Hvor lenge jeg holder på vet jeg ikke, men det bør vel også ikke unnlates å nevne at denne verdenen muligens er på vei bort for godt. Seks år er lang tid. Og i spillverdenen er det en evighet. En hel æra.

Og jeg kan ikke annet enn å føle en slags tristhet over at denne epoken i spillhistorien nå snart har gått forbi, uten at jeg har tatt mer del i den enn hva jeg har gjort.

Del 2: Jeg har nå spilt WoW sammenhengende i en måneds tid og er på level 45. Jeg føler at jeg begynner å opparbeide meg en forståelse for mekanikken og systemet i spillet, men er klar over at i forhold til mange andre er jeg fortsatt bare en nybegynner. Noen har vært her i mange, mange år.

Noe av det som fascinerer meg mest, er alle de unike gjenstandene som finnes. Unike våpen, rustninger og juveler. Men også ting som unike ridedyr. Svære mammuter, dinosaurer og edderkopper. Noen av dem er ikke lengre mulig å oppdrive engang. De var belønning for quester som ikke finnes lenger. Og det er alle disse tingene som gnager på gamerhjertet mitt. Alle disse tingene jeg ikke får ta del i.

Jeg har i lys av dette tatt en beslutning. En beslutning som kan komme til å gå hardt ut over mitt sosiale liv de neste årene. Men jeg føler at dette er noe jeg må prøve fullt ut. Jeg kommer til å avslutte WoW-kontoen min og vente på Star Wars: The Old Republic. Men da skal jeg være klar. Jeg skal være med fra første stund. Jeg skal oppleve den gradvise forbedringen og utvidelsen av noe jeg tror kommer til å bli tidenes MMORPG. Ingenting skal gå meg hus forbi. Dette er like mye et prosjekt som noe jeg gjør for ren underholdning, men jeg føler at jeg trenger å oppleve det å følge et spill over så lang tid, og være med på en så omfattende reise.

Jeg håper å se mange av dere når startskuddet går!

Dyremishandling?

Jeg har lagt merke til at det har vært mye oppstyr rundt denne videoen som viser en jente som kaster valper i en elv i det siste. Nå har hun visstnok blitt identifisert og hun mottar drøssevis med drapstrusler fra hele verden.

La meg nå bare si at jeg absolutt ikke prøver å rettferdigjøre det hun har gjort, men jeg prøver å få folk til å skjønne at det er mye som kan diskuteres i denne saken.

Jeg kan tenke meg at denne jenta kommer fra en fattig arbeiderfamilie, noe som gjelder veldig mange bosniere. Vi må huske at dette er et land som i mange tiår har vært plaget av krig, kriminalitet og fattigdom. Jeg ser for meg at familiens hund har fått valper og foreldrene hennes har rett og slett bedt henne om å ta med valpene og kaste dem i elva, fordi de ikke har råd eller plass til å ha flere hunder. Å gå til dyrlegen er i alle fall uaktuelt da jeg kan tenke meg at det ville kostet dem en månedslønn eller mer å avlive seks hunder med sprøyte.

Dette er såklart bare slik jeg kan tenke meg at saken har foregått, jeg vet det ikke. Poenget mitt her er å sette fokus på at vi i Norge ligger milevis forran store deler av verden når det gjelder håndtering av dyr. I mange land (inkludert Bosnia) har folk flest verken mulighet eller penger til å avlive husdyr og kjæledyr ved hjelp av smertefrie "humane" metoder. Og når sannt skal sies, jeg kjenner mange som har avlivet kattunger ved hjelp av å kakke dem i hodet med stein. Brutalt er det, men kattene kjenner faktisk mindre på denne måten enn om de skal stikkes med en sprøyte.

Misforstå meg rett her, jeg prøver ikke å rettferdigjøre å kaste valper i en elv, jeg sier bare at mange steder vil det være en helt naturlig måte å gjøre det på. En elv eller innsjø er en naturlig plass for mennesker å kvitte seg med ting på, dette ser vi eksempler på over alt. Også i Norge.

Det som virker å provosere mange er at jenta later til å more seg. Det virker ekstra brutalt når det kanskje virker som om hun gjør dette for å ha det gøy. Men på den annen side, hva kan man egentlig forvente av et barn/tenåring som kanskje har blitt bedt om å avlive familiens nyeste medlemmer? Det er mulig det er hennes måte å takle det på, eller at hun rett og slett ikke tar det så tungt i det hele tatt. Tenk på at hun er oppvokst i et land med helt andre normer for dyrehold enn vi er.

Noe som skremmer meg mer er den massive oppslutningen dette har fått verden over. Millioner av mennesker har gått inn for å hate denne jenta, og mange sier de vil drepe henne. Og alt dette for noe som garrantert foregår hele tiden, det blir bare ikke filmet. Mange sier at hun fortjener alt hatet hun har fått og burde skjønnt at det ville bli oppstyr når hun la videon ut på internett. Mulig det, men det er strengt tatt ingen som vet om hun har lagt den ut selv engang. Jeg prøver bare å sette ting i perspektiv.

I Iran blir folk steinet for å være homo.

I Pakistan ble to brødre drept med pinner på gata, forran flere politimenn, fordi de ble anklaget for å ha ranet en butikk fordi de bar på ryggsekker. De skjekket ikke en gang innholdet i sekkene.

Denne uken ble en åtte år gammel gutt voldtatt ved en skole i OSLO.

Og alikevell virker det å engasjere flere folk at seks hunder ble kastet i ei elv i Bosnia.

Hvor er logikken i det?