League Of Legends BS

Denne bloggen handler om alle i League Of Legends samfunnet som er resultatet av vannmelonsamleie. (Nei, ikke QQ feeders, and everything is OP.) Det er bare en logisk tick i hjernen min som kontradikterer alle som spiller MOBA.

"OMG feeder, L2P noobs"
"/all My bot-lane is fed, GG"
"/all OMG fed Ezreal, my team sucks"
Er bare noen få eksempel på det forvirra massehysteriet som foregår. Ja, det er ikke høyst uvanlig at man skylder på lagkameratene sine fordi at man taper i et online-spill, men jeg er inneforstått med at problemet med samfunnet er verre enn CoD-QQ-factory.

For det første finner jeg meg selv i en posisjon der jeg ikke lenger har lyst til å vinne, fordi jeg vil at lagkameraten min bare skal dø. Jeg finner at jeg ikke lenger vil gjøre det som er viktigst for laget, og vil bare sitte der å se på at han prøver.

F.eks om jeg møter på en sånn klovn, er jeg som oftest i queue med 2-4 i party. Da ender vi opp med å la ham dø i team-fights å fortsette resten selv, fordi det er åpenbart at han ikke vil bidra til laget, han vil bare at laget skal bidra til ham.

Slike handlinger som han da provoserer vil da bli kontraproduktivt i forhold til det han vil, og føre til et tap. Om du spiller et MOBA-spill selv, og ser at noen sliter, vil jeg da oppfordre deg til å være behjelpelig, hvis det da er det å vinne som er formålet. Å påberope seg som den beste i et lagspill ved å rakke ned på andre, kan funke i FPS non-clan matches siden ingen bryr seg, men på et MOBA-spill skader det. Hardt.

Det er heller ikke bare konsekvensene av denne hetsingen som gir meg intens hjernebark-kløe, men selve naturen av den.
"/all Our Teemo is so bad, I wish he would uninstall. OMG 0/4 feeder."
Om du noen gang har gjort en lignende kommentar, så fatter du ikke det enkleste fundamentet ved MOBA. Det er 5 mennesker mot 5 mennesker, og målet med LOL, HoN og DOTA er nettopp å få motstanderen til å feede. Den med mest gull, har mest fordeler, har overtaket. Så om noen feeder betyr det ikke at de suger, men at det andre laget har oppnådd målet sitt. Det andre laget er rett og slett BRA. Ja, jeg innrømmer det, taper jeg i LoL så er det ikke fordi lagkameratene mine suger, ikke fordi de lucker konstant i løpet av en time, men fordi de har utsmartet ditt lag.

DET ER DERFOR KLØEN GÅR OVER I ADHD-MODUS når motstanderne svarer noe sånt som:
"/all Yeah, your teemo sucks dude"
Det er her en forkastelig strategi kommer inn i bildet. Å mate en motstanders retardasjon for å skape dårlig samarbeid. Det funker, og man tar det innover seg. Jo vist kan man feie slikt av, men etter å ha spilt rundt 700 games, merker jeg jo hvor slitsomt det etter hvert blir.

Med en slik playerbase har jeg vansker med å forstå hvordan man finner energien til å spille dette spillet uten at man har venner som spiller det. Hvordan er det mulig at personer som fortsatt er uskyldig når det gjelder MOBA-sjangeren, greier å komme inn i det, når det finnes så mye ugjestmildhet?

Uansett skal jeg ta meg en bolle, og fortsette å trykke på report, med det lille glimret av seier jeg føler når jeg gjør noe så ubetydelig.

Horer er... Horer

Til alle dere som absolutt ikke har noen interesse i mitt 'privatliv', eller mine problemer, min syting: Well, dette er en sånn blogg.

Som en fortsettelse av min nylige skrevne FML blogg, kan jeg nå forsikre dere at den fasen er grundig over, og takk gud (sier ateisten) for det.

Det er jo så fantastisk alt sammen. Så vidunderlig det er å være involvert med ei hore. Å jeg må si at min tidligere blogg er et langstrakt spydkast fra der jeg er nå.

Hva skyldes så dette vidunderlige kraftuttrykket?

Dere må dessverre vente et avsnitt til. Alt jeg lærer og erfarer. All kunnskap jeg tilegner meg kommer frem til en konklusjon. Dick Masterson har rett. Har dere ikke hørt om ham? Google is your friend. Dick Masterson drar alle kvinner under en kam på visse punkter, og jeg må si at hvis en kis fra Amerika sine synspunkter stemmer med livet mitt, er det nødt til å være ganske konsistent.

Dere husker den tøtta som jeg bestemte meg for å burne, men som ikke fortjente det? Jeg trekker det tilbake til mørk materie, og sender det ut i verdensrommet, for er det noe jeg angrer på, så er det at jeg ikke burna henne hardt nok.

Hun hadde tydeligvis skapt seg selv som ei fyllehore, og vært utro 3 ganger.

Det er der jeg konkluderer at følelser er like nødvendige som haleben. Det skaper bare utrolig mye stress hvis det knekker.

Som en selvproklamert egoist, driter jeg i hvordan folk ser på meg. Jeg oppnår det jeg vil, hvordan jeg vil. Jeg skal kvitte meg med denne merkelige menneskelige kvaliteten. Hvor langt jeg kommer, vet jeg ikke.

Tilbake til saken. Var det bortkasta å i det hele tatt være sammen med denne sædbøtta? Nei. Dette har vært en lærerik erfaring. Nå har jeg erfart at kvinner absolutt ikke kan stoles på, og forhåpentligvis vil jeg beholde den innstillingen til jeg dør.

Så prøvde hun å forsvare seg også da. Hva er det med kvinner å tro at man er i en tilstand der man ikke har kontroll over noe hvis man er full? Hun bare lå der, så for henne, var hun ikke utro.

Trass i alt dette, er det nok best å bare drite i alt. Bevege meg videre. Vell, det har jeg allerede gjort. Jeg er bare så frustrert over at det aldri går an å stole på en kvinne. Stoler du på ei jente, er det som å be henne løpe igjennom et minefelt fult av kåte voldtekstmenn. Å være paranoid har hittil vist seg å være min beste fremgangsmåte.

Nei, forhold har jeg opplevd som det mest sugne i verden. Glorifisert av media. Jeg tør ikke å tenke på giftemål. Det er så mange millioner flere oppsider å være singel, enn å være buret inn.

Det påvirker merkelig nok ikke psyken min like tungt som jeg hadde antatt det ville. Kanskje jeg allerede er på vei med å eradikere disse merkelige følelsene?

Jeg dumpa dama mi idag, hva med deg?

FML. Ny halvpoetisk sutre over jenter blogg.

Var rimelig stolt, og prøvde å dra en kjepphøy en, på mitt siste forhold. Målet var å holde det gående i 3 måneder. Den dag i dag står jeg med et ferskt singelliv etter 1 måned og 1 uke.

Nye uhyre merkelige følelser dukker opp. Fortids-meg bestemte seg for å slå opp for 2 uker siden, og da føltes det så absolutt nødvendig for livet hans. Det føltes som noe som absolutt måtte gjøres. Dog idag så hun på sitt aller beste ut. På sitt søteste, på sitt snilleste. Men fortids-meg er så jævlig smart at jeg skjønner ikke hvor dum nåtids-meg er. Fortids-meg har lagt ut et minefelt for meg å fortsette dette forholdet. Dagen før tvang fortids-meg seg til å kline med ei fra hennes kommune, og i god tid før sa fortids-meg til alle vennene sine at han skulle slå opp. Så uhyre unødvendig. Jeg nøt faen meg dagen. Så film og kosa med henne, før jeg kort og brutalt dumpa henne.

For første gang i mitt eminente liv, føler jeg meg som en drittsekk. Hun begynte og gråte, og prøvde å skjule det. Hun var så jævla søt idag at jeg hater fortids-meg.

Fortids-meg kan gå å dø.

Sitter faen meg her og hører på My Chemical Romance og Escape The Fate for faen.

Slike følelser er så unødvendige og bortkasta at jeg kan ikke gjøre annet enn å betvile menneskehetens evolusjon. Vi strider jo imot all naturens logikk. Ville en edderkopp tenke seg om to ganger i å bytte make?

Jævla faens nåtids-meg også. Jeg burde egentlig bare gitt faen i alle og alt, og kjørt løpet. Men vet dere hva? Nåtids-meg er faen meg den mest ulogiske personen jeg har møtt i hele mitt liv. Aldri i livet skal jeg sitte her og fjortisklage over noe så ubetydelig som ei jente. Men hva faen, det er jo det jeg gjør.

Hele tiden gjør jeg narr av disse forholdspersonene som på en alder av 15, nesten er forlovet allerede. De kjeder seg, men de er redde for at de ikke får noe nytt. Med en gang jeg opplever denne følelsen blir jeg redd for å transformere til disse dølle stringtrusesnakkende vanedyrene. Jeg er redd for å bli slaven hennes. Noe som skjer med hver jævla mann i verden, om han spiser den samme gamle kjeksa hver dag.

Jeg sier rent fuck you nåtids-meg, fuck you fortids-meg, fuck menneskeheten, fuck de misforståtte hypofysene våre, fuck forhold, fuck å være singel, fuck å leve. Nå går jeg å legger meg, og gir faen, og er et emohelvete.

Ge mig en pris snus

Jeg overanalyserer. Jeg overvurderer meg selv, og undervurderer andre. Jeg kan absolutt ikke relatere meg til mindreverdighetskomplekser, og skjønner absolutt ikke hvordan det går an å føle seg under noen. Og definitivt, hvis dere har lest mine tidligere blogger, kan dere ikke komme å si at det ikke er noen som prøver å dra meg ned.

Likevel støter jeg på vegger som er høye å klatre opp og harde å knuse. Det er dog alltid en kamp mot meg selv. En kamp mot min hyperprosessor av en hjerne. Slike småe interaksjoner som å hilse, å diskutere, å i det hele tatt konversere, blir tatt opp av hjernen min, og lagt inn i et analyseringskammer, der alt plukkes sund bit for bit, der det relateres, studeres, insinueres, og blir skutt opp så til de grader. Altså, blir mine interaksjoner overdrevne av min egen hjerne. Dette har fått meg til å klikke, eller gå inn i deppresjonsfaser, flere ganger.

Med dette, tenkte jeg gi faen. Gi faen i alt. Så jeg oppsøkte ting, jeg ikke burde oppsøke, og gjorde ting jeg ikke burde gjøre. Det viste seg å gi bra resultater, men aldri har jeg funnet noe så fantastisk som snus. Selvsagt jobber min hjerne som en kåt kanin, men jeg får faktisk til å slappe av. Tenke behagelig. Og til nå har jeg unngått å drepe jenter, noe jeg til tider har antatt det ville komme til. For det er ingenting som gjør meg mer frustrert, og stressa enn langvarige relasjoner med jenter. Men en pris med snus, og jeg er der jeg vil være. Kontrollert.

Hva.

Faen.

zelda7?

Snus er i mine øyne ufarlig, til det motsatte er bevist. Akkurat som at religion er bullshit til det motsatte er bevist. Vist tømmer det lommeboka over lengre sikt. Og selvsagt du kommer til å bli desperat om du går en dag uten, men det roer sinnet, det er lovlig, og uten tvil et mye mer spennende og mer harmløst alternativ til sigaretter. Snus har sine varierte smaker, styrker og størrelser. Sigaretter har sine død og grønne erter, og forskjellige merker.

Nikotin er ikke skadelig. Enhver røyk bortsett fra vanndamp, er skadelig om det innhaleres.

Jeg vil på ingen måte påvirke noen til å begynne med snus. Jeg bare deler mine meninger, og kortversjonen av mitt forhold til det.

Gåten om det kvinnelige kjønn.

Igjen vil jeg komme til noe jeg vil kalle en slags... Erfaringsblogg. Uerfaren som jeg er, finnes det alltid mere, og mindre uerfarene. Denne bloggen er skrevet like mye som en påminnelse til meg selv, som et råd til andre.

Siden kvinnefrigjøringen har det mannlige instinktet fått seg et kakk i hodeskallen. Medier og samfunnet gir et enormt inntrykk av at du skal behandle kvinner med respekt, ærefrykt, og romantikk.

Sil vekk den tankegangen

Jenter bør i de første inntrykkene du avgir anse deg som en som skiller seg ut, er dominerende, utfordrer jenta, og ikke minst føle at hun må kjempe for å få deg. Hun må aldri føle at det er henne som dominerer deg. Dette svekker din status, og gjør henne uintressert kjappere enn hun finner ut navnet ditt. Ikke misforstå. Man skal ikke hetse en kvinne, selv om det er fristende, hvis du foretrekker henne som en make. Du skal erte. På en måte hun ikke skjønner selv.

Prøv Mystery's "Hvem er du? Hva er det som gjør deg så spesiell?", eller "Hvet du hvorfor du suger?"
De går ikke "Nei, ikke intressert", de står igjen som et spørsmålstegn "Nei, hvorfor?"

Kort og ikke i dybde, hvordan man tiltrekker en kvinne, som ikke gjør deg til den samme kjedelige gutten, som alle de hundre før deg.

Over til den sykt mer komplekse delen av interaktivitet med kvinner.

FORHOLD DELEN

Jeg har slitt med å holde på ei jente siden evig og alltid. Aldri har jeg kommet over ei kneik som kalles 2 og en halv måned. Derav 2 forhold, mistet jeg interessen, og i mitt seneste forhold, mistet min motpart interessen. Da jeg kun var værende i dette forholdet, for å slå min eminente rekord.

Da jeg nå står på randen av et nytt eventyr med EN kvinne, har jeg valgt å utsette det til etter sommerferien av personlige grunner. Derav en av dem er at forhold skremmer meg. Etter min eviglange erfaring har jeg kommet fram til 100% min egen løsning på dette, og føler at jeg har kontroll. Tiden vil vise.

Løsningen på denne gåten som har torturert meg til det ekstreme er: (nei, ikke utroskap, utført og faila)
Å være paranoid. Stille krav, og etablere en solid mannsrolle i forholdet. Dette av flere grunner.

Hvis min make blir kravstor \ kastrerer min autoritet, vil jeg finne dette uattraktivt, og min interesse vil avta med ekstravagant hastighet.

Hvis min make blir kravstor \ kastrerer min autoritet, vil hennes interesse avta, om hun er klar over det eller ikke, på grunn av hennes naturlige instinkt å være underlegen.
(NEI, IKKE MINDREVERDIG. HVIS MOD'S KREVER UTDYPING, KREV.)

Ved å stole på min make gjør jeg alt annet enn å styrke forholdet med tillit. Jeg sender henne ut i et minefelt av andre gutter som gir faen i hvordan jeg har det. Alkohol har også en tendens til å gjøre jenter upålitelige, og forkastelig kåte. (erfaring.)

Jenter i pubertetsalder, altså omkring min alder, vil ha et slags "mus før kuk" innstinkt, som har opprinnelse fra når vi levde i flokk. Som vår fleste innstinkt stammer fra. Dette for å ha en sosial klikk tilstedeværende, dersom hun mister sin kompanjong. Dette er er bare å finne seg i, helt til det tar av, og du blir totalt nedprioritert. Da må du gjøre som den mørke siden av "the force", og stille et ultimatum. Enten så finner du en balanse, ellers er jeg ikke interessert. Ikke bli det svake leddet.

På min alder er det også viktig at du ikke mister kontakt med jorden, og ikke faller inn i en transe du ikke kommer deg ut av. Ikke bli for avhengig av din partner. Ikke kast bort livet ditt, mens du er i din store alder for slike ting. (Hør "Ta for deg nå" av Bare Egil Band, for mere filosofi.)

Dette er min løsning på livets hjernetrim.
Hvert motargument vil forklares saklig, og ikke på en hånete måte, i motsetning til mine tidligere blogger av kaos. Jeg vil også utdype videre på visse punkter, hvis det ønskes. Føler bare at lange og komplekse blogger på GR blir uintreressange. Denne bloggen inneholder hovedpunkter.
Diskuter.

Dårlige damer dumper meg

Det er alltid en lettende følelse å skrive om jenter på et nerdeforum. Litt som å se på været kun for å finne ut at folk har det mye værre enn deg. Nå sier jeg ikke at alle er det, det er en del don juan'er her. *credz to you*

"Dårlige damer dumper jeg, brae damer dumper meg" synger jeg helt ubevisst om hva innholdet er for sjuende gang, da det slår meg: Da's not true. "Dårlige damer dumper meg, brae damer dumper jeg". Av mine fjortisforhold (Serious rltionship r fail) har jeg alltid greid å dumpe überdama. Hu kan ha curved valley, kjøpe nerdeting til meg, og sv*lg* (ja.) Men hva gjengjelder jeg med...? Får a til å ta tog på 15 minutter til meg, så jeg kan komme med min nøye gjennomtenkte replikk " Data'n min funke. Så nu kan æ sjå Anime igjænn. Da har æ ikke tia te dæ." For så å ditche a på en togstasjon i en time mens hun venter lei seg på toget.
Nei det var ikke medlidenhet dere så i ordene mine.

Selvsagt så går jeg lei. Det er ikke nok, i quest to make my g. Problemet er da, hvis jeg kan ditche en 99 % perfekt kjæreste, hvorfor må jeg da på liv og død bli gjenværende i et crappy forhold til hun slår opp med meg? Mulig at det har noe med blondheten hennes å gjøre... .___.
Uansett så var min nåværende eks, altså blondina, ondartet. Et hjerte av is, en ryggrad lagd av satans horn, og bryster av skrotumet selv. Ikke få merkelige vrangsforestillinger her, puppene hennes var strøkne. Men, i mitt sammenlignende hjørnet, siktet jeg til personligheten hennes. Hennes endeløse pirking av hva jeg gjorde for mye av, og hva jeg gjorde for lite av. I en periode var jeg sikker på at jeg måtte være massochist. Hu klagde og klagde og klagde. Hun pulte til og med ett skinhead i fylla. På ett poeng der jeg dumpa henne. Men så kom hu rålende tilbake ei uke senere, and... Yeah. Tok a tilbake. Så begynte jeg å klage tilbake, and that's when i got the shit kicked in my eyes. Det var som å være med i et sosiopatisk maktspill. Men nei, jeg ville ikke slå opp. Kanskje hun er smartere enn hun virker? I am glad i lived to tell the tale.

Så skjer det jo faen meg. Etter å ha overlevd enn piss-storm blir jeg faen meg dumpa. Å jeg må få si... HAR ALDRI VÆRT SÅ FUCKINGS GLAD I HELE MITT LIV. Det var som om en forbannelse hadde løftet seg. Som å bli forsteinet i Narnia, og komme tilbake. Kompisene mine følte at jeg hadde vært borte. Jeg brøt ut i ekstase. Gikk rundt og klemte random 8.ende klassinger. (Ja på skola ffs.)

Akkurat nå er det jo en evighet før jeg gidder å innlede et nytt forhold, men jeg har tanker om å legge en slagplan. Jeg mister kontroll over ting. Vet ikke hva som går galt, men det er klart at noe går jævlig galt. Forholdene mine kan defineres som en rappellerende kurve når det gjelder prioritering. Først funker det genialt bra. Hun ditcher andre ting til fordel for meg. Men etterhvert blir jeg ditcha for andre ting. Så hvis ikke zelda7 blir mett må han fråtse andre steder.

Tsuyama Massacre

Har lest og sett en hel del makabert materiale, urealistisk og realistisk, men har aldri sett for meg noe så episk som det jeg kom over akkurat nå. Kan se for meg hele episoden fra start til slutt. Foregikk som en hendelse på ca. åtte timer.

Sent 1930 finner vi Mutsuo Toi. En 21 år gammel mann. Litt av en skjørtejeger. Har ofte tilfeldig sex, regner ut ca. 32 som er kjente. En het sexlek som kalles Yobai. Som innebærer å snike seg inn i kvinnenes hjem for å søke samleie. Dette var mer eller mindre livet hans, ettersom han var noe av en hikikomori (tilbaketrukken).

Mutsuo Toi får tuberkulose og damene vil ikke være i nærheten av ham lengre. (På 1930 tallet var tuberkulose en dødelig sykdom.) Som den forfatteren han var skrev han en hel del selvmordslapper som beskriver hvorfor han gjorde slik. Som Toi ser det var det 29 rettferdige drap, og ett uskyldig drap. Med 30 drap totalt, og 2 skadde.

Uten kvinnenes tilfredsstillelse møtte han fort veggen, og gikk ut på en episk killspree som minner om drap begått av påvirkelse av videospill. Som forfatter er det sikkert dratt ut fra fantasi eller fortellinger.

Rundt ett tiden kuttet han strømmen til hele landsbyen han bodde i, og tok det første livet i sitt eget hus med en rituell øks. Hans 76 år gamle bestemor, slik at hun ikke trengte å leve med skammen Toi kom til å påføre henne. Han kledde seg i svart, satte 2 elektriske fakler på hodet, og besøkte alle sexpartnerne sine utstyrt med ei hagle, et samuraisverd og ei øks. Man kan lett se at han ikke drepte for kun å drepe. Alle ofrene hans var personlige relasjoner han ville ta med seg i graven. Han nøt nok hevnen. Etter han var ferdig med den 8 timer lange massakren, satte han seg ned å reflekterte litt. Ventet til soloppgang og skjøt seg selv i brystet med hagla si.

En vakker historie. Jeg ser det for meg. Tårene, blodet, soloppgangen, ninjalekinga, barmhjertigheten mot bestemora si, 30 drap på 8 timer, med ca. like mange innbrudd. Han må ha følt at han var konge, der og da. Helt til han skjønte at kun døden sto igjen.

I 44 år var Japaneren Mutsuo Toi kjent som den personen som drepte flest personer på en gang i hele verden. Ble slått av koreaneren Woo Bum-Kon i 1982. Politimannen som gikk løs med M2 carbin og håndgranater. Woo Bum-Kon var trent i å drepe. Det var ikke Toi.

Blir jeg noen gang blir forfatter skal jeg romantisere Tsuyama Massakren. Den treffer meg rett i hjertet.

De keivhendtes feilaktige gen må vekk!

De keivhendte.
En folkegruppe født med en mutasjon som forandret den naturlige blomstringen for alltid. Siden tidenes morgen har det vært vanlig for folk å skrive, og å utføre enhåndtlige oppgaver med høyrehånden. På den måten gud ville vi skulle bruke hendene våre. Den gjennomsnittlige keivhendte er ikke bare en vanlig person, men en ond parasitt. Istedenfor å destruere seg selv, for å hindre disse kromosomfeilene å spre seg, kjører de keivhendte så egoistisk fremover i en parademarsj for å ta over verden. En så ondsinnet, og unaturlig handling kan vi ikke ha i vårt samfunn!

Ned med totalitærisme, ned med de keivhendte!

Vi kan ikke tillate et nytt Benito Mussolini regime, vi kan ikke tillate en ny herjing av sosialisme!

Skal vi virkelig bare sitte å se på, mens de keivhendte sakte men sikkert fører over en ny verdenspolitikk, og så egoistisk slipper ut mer CO2 i naturen? Skal vi virkelig sitte å glo på at vårt eget noble blod, blir forandlet til en gusjegrønn sevje? Skal vi virkelig la de keivhendte innføre sin hypokritiske reform?

VI MÅ STÅ OPP I DAG
Vi kan ikke avvise at denne form for kromosomfeil, kun kan sammenlignes med en ting gjennom verdenshistorien, nemlig Nasjonalsosialisme.

Det er tross alt en høyrestilt verden, og den har vi bare en av.

R.I.P Kjell Oddvar

Nettsamfunn har mye å by på. Spesielt innen sosial kommunikasjon, helt fra spam til saklig diskusjon. En del bildedeling, link posting, og mer. Men har det ikke alltid hatt en form for etikette? En eller annen slags normekiste ett sted langt der ute må det være. Ihvertfall hittil.

Hvis man går igjennom forskjellige nett 'crazer', så er det som regel uskylidig, men jeg vil særiøst informere dere om, at nå begynner det å ta av. Den siste crazen er nå som følger:
Å lage nettbygrupper, facebookgrupper, legge ut bilder, poste på wallen, endre inn i sinn egen profil, skrive statusendringer, om døde personer.

De alle fråtser jo som en syklubb på ny informasjon, men det er så jævla naivt å tro at man kan redde verden med å joine facebook grupper.

Visse ganger virker det for meg som om, personer som har f.eks mobbet en person, som i etterkant dør eller havner i en ulykke, tror at man skal gjøre det godt igjenn med det. Skammelig at de i det hele tatt tror de har rett til å joine en sånn gruppe, og den personen som laga gruppa er enda mer forskrudd. Tilslutt blir andres dødsfall en hobby for nettsamfunnet.

Det er jo egoistisk. Det ligger ingenting til fordel for den døde eller syke personen ved å starte en sånn kjede. Det er kun for din egen underholdning.

f.eks
Status: Å nei, hvordan kunne dette skje?
Bilde: R.I.P min kjære
Gruppe: R.I.P (fullt navn)
Profiltekst: R.I.P (fullt navn)

Det er nå min mening. Å behandle en annens dødsfall som fjortiskjedebrev er litt på kanten spør du meg.

Samfunnstapere. WTF?!

Jeg skal prøve å gjøre dette så forståelig som mulig for dere. Ikke pirk på slike mindreårige, hva jeg ikke får lov til, eller noe annet piss. Dette er bare meg.

Okei... Now let me tell you a story. A real fucking story. Here's the deal:

For 2 år siden, i en gymtime, slo jeg ei blond jente i klassen på ræva. Fikk anmerkning for det. (haha, ler.) For 2 år siden slo jeg opp med veninna til hun jeg slo på ræva. Oisann... (lal)
Så i sommerferien, på en jævla togstasjon, møter jeg på henne. Vi prater om hyggelige ting i en time eller to, men tilslutt, kommer hun på hvor lei seg veninna hennes ble da jeg slo opp med henne. Hun slår om helt, hun går helt rabiat, og slår meg 5-10 ganger i ansiktet med knyttneven. Jeg får en tanke i hodet: Ikke slå ei jente. Så jeg gjør ingenting. Jeg bare sitter der å smiler, og snakker videre. Hun blir pisse sur, går ut i storm, og velter over den eldgamle sykkelen min i frustrasjon.

Bør også nevnes at hun sat til alle vennene sine at jeg lå på asfalten å skrek.

Så kommer veninna hennes inn, og spytter på meg, fordi hun mener jeg tok henne på fitta på juleballet for et år siden. Problemet ligger i at jeg ikke vet hvem denne personen er engang...

Ok, tenker jeg. Jeg lever nok livet videre, for hva kommer til å skje av dette? Det blir nok ikke noe mer med det...

Joa, det gikk en par dager, så kommer storebroren hennes på 23 år, og sier han skal drepe meg, mens typen til blondina prøver å mobbe meg, fordi jeg ikke slo... Det teiteste er, at det var ikke face 2 face. De skrev gjestebokinnlegg og brev på nettby. (PÅ NETTBY?!)

Kverrulant som jeg er, greier jeg ikke å ligge unna slike hatbrev, og svarer arrogant på alt som kommer. Ok, ingen konklusjon blir nådd. Det går en 2-3 uker, ingenting skjer.

På tide med parkfest. Jeg inviterer til vors, og vi har det gøy som faen. Greier å helle i meg litt under en halvliter HB (stfu).

Så jeg er på parkfest; alene, ettersom jeg føler for å gå vekk fra folk hele tiden i berusning... Greier å støte på blondina og typen hennes. Greit nok, ingenting skjer, jeg går normalt forbi. De skuler på meg. Ca. en halvtime etterpå, kommer det 5 gutter og blondina, derav typen også. En av dem spør "slo du 'x' på ræva for 2 år sia?"
Jeg svarer " Har du løst te å slå mæ", i det kommer blondina, "Ja fer faan", å slår meg 2 ganger i hodet, og river meg i håret.

Hun har slått meg ca. 12 ganger. Hun river meg i håret. Er det så fuckings galt å slå tilbake? Jenter snakker om likestilling. Kiss my ass. Jeg slår henne, jeg slår alle andre som står der, og jeg blir slått.

Da, etter vakten sin observasjon er det jeg som er mest ute av kontroll, og blir tatt til side. Jeg klarer ikke å roe meg ned. Aldri før har jeg følt meg så psykisk of fysisk ukontrollerbar. Jeg hadde lyst til å drepe folk, men endte opp med å prøve å sodomere en vegg. (Funka ganske dårlig.) Tilfeldigvis er en av vaktene onkelen min, og han kontakter mora mi. Greit nok, jeg blir sendt hjem. Mora tar kontakt med mora til blondina. Vi blir tvunget til å ikke drite på hverandre lenger, og alt ender lykkelig...

HELT TIL IDAG.

Såe... Jeg og søskenbarnet mitt, er på vei hjem etter å ha kjøpt oss noe brus på en automat. Tilfeldigvis så sykler det 2 wannabegansgstahfeitinger forbi på bmx. 9.ende klassinger (jeg er 10.ende). Plutselig, snur den ene, og den andre følger etter. Han kommer opp til meg, stående på sykkelen, og begynner å pjakke om at jeg er homofil, fordi jeg slo ei jente, og prøver å komme opp med usaklige argumenter, som blir slaktet iogmed at han virka ganske redd meg, samtidig som han er brøddum. Lett provosert som jeg blir (Ingen diagnose, stfu) tar jeg den tøffe tonen. Sier ting som at han ikke har noe med dette å gjøre, og drar det videre. Han tror han kan snakke for typen til blondina. OG VI HAR ALLEREDE ORDNET OPP. Jeg sier "Hvis han har lyst til å banke meg, kommer han hit og gjør det selv."

Genial logikk som de har, ringer de ham, og sier at han skal komme til skolen, fordi jeg skal banke ham. *Insert lolwut smiley here*
Det viste jo ikke jeg, før senere.

Nysgjerrig som jeg er, drar jeg på skolen.
Der sitter de samme 2 feitingene. Den ene bak den andre. Han samme kommer opp til meg igjenn, og begynner å provosere, samtidig som han er helt høne. Det hele ender opp med at jeg greier å få ham provosert. Jeg sier "Slå meg" (For å få han til å slå først). Så går han av dvergsykkelen sin, later som han skal slå meg, og trekker seg tilbake når han ser meg i øynene. Han begynte også å dra frem rørende ting. Som at alle sosser hater ham osv.... ZOMG LOL.

Han later som han skal slå meg igjenn. Så sier jeg, "Slå meg." Og han svarer "Venter til typen til blondina kommer." ._.
wtf? Går det an å være pyse? Starte noe du ikke til fitte har noe med, for å så hente flere folk, før du kan gjøre noe.

Tilslutt kommer typen til blondina. Han snakker rolig til meg, og jeg greier å roe meg ned lett. Vi snakker om dette, og kommer fram til at det ikke er noen her som har lyst til å slåss. Bortsett fra han feite fyren, som stiller seg bak typen til dama hele tida.

Dagens moral: Folk uten plass i samfunnet bør bli skutt.

Verste med dette er at vi sannsynlig ikke er ferdig med det heller. Neste gang kommer det vel noen annen, som prøver seg.

Uansett hva noen sier, har jeg en viss stolthet. Jeg nekter å underlegge meg i situasjoner jeg vet jeg står for, uansett hvor mange som er på meg.

"Your pride can be broken and stepped on, but isn't really gone, until you give it away."
-Random quote.

Kristendom, den mest fanatiske troen.

I min tid på GR, har jeg sjelden sett kristne aktivister som prøver å spre sine budskap og lignende, så jeg er usikker på hvilke diskusjoner jeg skal klare å få til med dette, men jeg føler for å skrive det ned.

Det virker ikke for meg som om religion generelt bygger seg på fornuft. Kun den 'fornuften' som desillusjonerte etterfølgere av troen sprer om seg. Er det ikke klart at disse personene kan bli erklært mentalt syke, eller iallefall være indoktinert, og muligens hjernevasket. Vi kan alle være enige om at religion ikke er kunnskap. Ifølge kunnskap er religion bygd av mennesket. Da blir spørsmålet: hvorfor er religion skapt?
Det dukker da opp to mulige svar i tankene mine.

Religion er skapt for at mennesket ikke greier å akseptere den brutale realiteten om at vi alle skal vaporisere en dag. Den mest sannsynlige sannheten er dog at religion er skapt for å kontrollere folk. For å samle folkeslag, for å rettferdiggjøre ondsinnede handlinger, for å gå til krig, for å mishandle folk. Religion bygger på ondskap, og blir omforandret i moderne kultur, til fanatiske normer og regler. Da kommer vi til det beste eksemplet.

Kristendom.
Alle vet vel om Kristendom, og boken med kunnskap om det, Bibelen. Den boka som ble skapt av gud. Kristne vil da mest sannsynlig si at Bibelen ble skapt av mennesker under påvirkelse av den hellige ånd, eller noe annet propaganda. Det jeg vil fram til her... Er vi som menneskerase så godtroende? Det er ikke rart det er elendighet her i verden, når mennesker kan oppnå makt ved å finne på unnskyldninger for seg selv.
"Her jeg skapte bibelen, men det er ok, jeg var under påvirkelse av den hellige ånd"
Ok, menneskeheten er godtroende til en viss grad, tenker du nok. Men oi, hva glemte vatikanet å nevne? Bibelen blir endret hvert velsignede år. Vatikanet, med blant annet Paven, sitter og storkoser seg mens de plukker vekk, og tar ifra avsnitt i bibelen. Er de også under påvirkelse av den hellige ånd? Jeg må si at den hellige ånden er nokså ubesluttsom. Hvis man ser på bibelen for 1000 år siden, vil du kjapt legge merke til at Bibelen ikke er den samme. Dette er derimot ikke tilfelle for Koranen. Som er prikk lik, uforanderlig. Nå sier jeg ikke at Islam er en bedre religion, men den tøyer ikke grensene iforhold til sannsynlighet. Da må jeg si at de 30% Kristne her i verden, er den dumme prosentandelen.

Jeg kan jo ikke begynne å preke om Kristendommen uten å bringe fram dens miserable fortid, som en hypokritisk reform som kom og destruerte hele den urgamle egyptiske troen, for og nevne ett tilfelle. Kristendommen sto ikke for annet enn makt, før i tiden, og den står ikke for noe annet nå heller. Kristendommen går sakte til verks for å bygge opp sin egen makt. Jeg er seriøs når jeg sier at det er en konspirasjon. Se for dere hvor enkelt for eksempel Hitler korrupterte et helt land, når han brukte unnskyldninger som gagnet folket. Her kommer vi da tilbake til at folk søker tilflukt i religion. Da greier folk å akseptere slike små ofringer, som å måtte be av og til. Det er ikke annet enn miserable mennesker som nekter å akseptere døden, og med det aksepterer andre usannsynlige ting for å overbevise seg selv.

Hvis du er Kristen, og påstår at jeg har fordommer osv, kan jeg be deg pent om å skrive en saklig tekst imot istedet. Ta litt kritikk, men si din egen mening, så skal jeg også gjøre det.

Vil også nevne at når jeg sier religion generelt, så er jeg klar over at det finnes religioner med ett snev av fornuft, som for eksempel Buddhismen. Denne bloggen bygger seg hovedsaklig på Kristendom.

Urettferdig! -Furt!-

Forholdet mellom foreldre og deres tenåringsbarn er svært så forskjellige i individuelle hushold. Tenåringer kan ha et positivt syn på foreldrene sine, og relatere seg til dem. Andre bruker å holde kjeft, og høre etter. Jeg som en person føler en større dragning mot det siste som ble nevnt. Jeg velger å se på foreldrene mine som to fengselsvoktere som nekter å la seg disintegreres. Hvem er de; som tror de kan herse over oss? Jeg føler meg som en liten mann av lego, som kontrolleres av en gigantisk 3-åring. Jeg blir tvunget til å gjøre usannsynlige ting, samtidig som det ikke angår meg. Kan de ikke klippe plenen deres selv? Etter min mening kunne vi ha lagt asfalt og malt den grønn istedet. Hvorfor skal vi ha en stor hage som ingen bruker? Kan de ikke bare komme til vettet, og skjønne hvor usannsynlig mye arbeid de legger på min sarte ungdommelige sjel. Det er barnearbeid og lurendreieri på gang her. Ved å ordlegge seg rett, og å kalle disse djevelske handlingene for plikter, istedenfor arbeid, kan de få oss til å tømme en hel urankilde i Kongo.

Når skal de forstå at jeg alltid har rett? Ansvar er en overflødig følelse. Voksne burde lære seg å akseptere at barna deres røyker, doper, drikker, fester. Om vi har lyst til å bli et nervevrak ved 30-årsalderen synes jeg det er vår fødselsrett. Hvem er foreldrene som tror de kan herse og bestemme over alle som er mindre enn dem? Disse oppskrytte ansvarfulle voksne, er i mine øyne barnemishandlere på et høyere nivå. Det virker som om de er en mafia som har kjøpt til seg korrupt politi, slik at de kan herse med oss på et lovlig vis. Det skal ikke forundre meg om disse pompøse menneskene får utløsning av å regjere over oss.

Så setter vi det til side. De hersker over oss, men de gjør jo en del for oss i tillegg, tenker du sikkert nå. Den tankegangen er feil og atter feil. Voksne skjemmer bort oss, mater oss, kler oss, til en viss grad. Dette er derimot kun for å holde oss i live fysisk, og for å holde motivasjonen i live. Disse sadistene oppnår nytelse av slike små skuffelser, som eskalerer seg til større nedsettelser. Det hele systemet er en massiv konspirasjon i en endeløs syklus av lidelse. Du skjønner at slik vi blir oppdratt idag, kommer vi til å gjøre det samme på våre barn, og de på deres. Det er kun en ting vi kan gjøre for å stoppe dette. Vi må rebellere! Opprøre ved bruk av klesstil, språkbruk, musikksmak, holdning, interesser, osv. Dette må til for å unngå å bli et samfunnsoffer. Et typisk samfunnsoffer er et individ som er kritisk til alt nytt og ukjent, og blir lettest beskrevet som en gjennomsnittlig normal person. Å bli normalisert i et ungdommelig samfunn blir sett på som kjetteri, og man blir hengt ut av de unormale. Derfor gjør du det rette valget ved å holde deg til de kule. Altså, de som er ulik de voksne.

Vi må innse sannheten om at de voksne alltid vil regjere verden, men man må være var på de lett kan dolke deg i ryggen når de trenger hjelp til husarbeid. Helst ikke fortro deg til noen av de voksne, for de kommer til å utpresse deg på grusomme og ikke minst slue måter. Her er det overlevelsen av de sterkeste og smarteste som gjelder. Hold kortene tett til brystet, og du kommer deg igjennom ungdomsfasen, til du tilslutt skaper din egne barn du kan kverne mentalt.

Xbox360 = Forbedret sosialliv!

Ikke bare bullshit jeg lover dere.

Det hele begynte med at jeg fikk min kjære xbox360 for ca. 1 år siden. Jeg hadde egentlig planlagt å kjøpe meg PS3, men måtte vike for en mer appellerende pris. Wii var etter min mening, en familiekonsoll. (Slike ting slår igjennom i Japan. Bare se på Famicom!)

Etter 7-8 måneder var tiden inne til å sjekke litt srsly h4rdc0r gaming. = Kjøpe seg Gold membership. Planen var å satse Gears of War med GR klanen, men det ble etter hvert til CoD4. Innen den klanen eksisterer det en del hyggelige trondhjemmere. Trondheim er ca. 1 og en halv time unna Verdal, der jeg bor.

Så da jeg dro på konfirmasjonstur til Trondheim, ble det så vi traff på hverandre. Handleturen min der er nok litt kjipt å høre om, men det viktigste kjøpet var en pisk fra kondomeriet. På grunn av at vi møtte disse folka, ble vi litt lengre enn planlagt. Dette førte da til at vi tok ett senere tog hjem.

På toget hadde vi en del moro med pisken min... (Ja, akkurat det.)
Så fant vi ut at vi skulle spørre en gruppe med jenter på toget om de ville *host* piske oss på ræva *host*. De var bare "hell yeah!" og var med helt. Etterpå slo 2-3 stykker av oss ned hos dem, og ved togets reiseslutt var jeg den eneste som fikk tak i et telefonnummer.

I etterkant ble det sent meldinger; you know the deal. Jentene kom fra Levanger, som er 10 minutter unna Verdal igjen. Jeg ble da tilslutt invitert til å tilbringe fjortisfylla der, den 16 mai. Jeg drakk denne gangen ganske kontrollert... Mest på grunn av mine tidligere erfaringer med Rødvin, som blir nevnt i min halvkontroversielle blogg "Alkohol er fuckings stygt!".

Jeg hadde ikke med meg noe "Drekkvara" på godt verdalsk, men det var nok av hyggelige folk som spanderte. Jeg hadde da to høydepunkter på denne festen.

Først så ble jeg banka av en fyr jeg aldri hadde sett før, men som kasta seg over meg enten fordi jeg satt midt i en klynge med jenter, eller fordi jeg kommer fra Verdal. Uansett så ble jeg slått en par ganger, og sparka i ryggen. Når han angrep meg, tenkte jeg bare slike tanker som "Hvorfor vil han skade meg? Er det ikke mye hyggeligere når folk er positiv?". Jeg tok tak i arma hans for å få ham til å slutte å slå, men da han sa "Slæpp arma mi fer faan", slapp jeg den faktisk. Alkohol gjør meg i dårlig stand til å tenke selv, har jeg funnet ut. Han kom senere og sa unnskyld, og ga meg en klem. Noe jeg syntes var bra gjort. Selv om han mest sannsynlig gjorde det av frykt for å bli anmeldt. Hjernen min resonerte bare med optimisme.

Høydepunkt nummer to, var at i etterkant ble jeg kjæreste med ei veldig søt jente. Det jeg tenker over i etterkant er da... Hvordan er det mulig? Jeg var full, hun var edru...

Enda et problem jeg kom over, var at i min fullhet, begynte jeg å overtenke ting, samtidig som jeg gjorde dumme ting... Jeg følte meg smartere, men ble dummere.

Dette er da hendelser som er resultat av min kjære 360 med Gold membership! Takk Microsoft for å få meg ut og... Det høres kanskje ikke helt positivt ut, men for meg synes jeg det var en helvete til gøyal opplevelse.

The girl who endured 44 days of torture

Beklager til dere som ville ha Bathory Erzebet. Jeg bestemte meg for å gjøre det i random rekkefølge. Jeg vil også si at dette er et følsomt tema.

Dette blir dog ikke om noen seriemorder, men om Junko Furuta. Den mest brutale hendelsen omhandlede en person, kjent for allmennheten.

Det er Januar, 1989. På et anonymt gatehjørne ligger det en sementblander. Ut av en sprekk i sementen oozer det ut en råtten stank som svir i neseborene. Politiet åpner det. På innsiden finner de et laken. Innenfor lakenet finner de en svart søppelpose. I den svarte søppelposen ligger en spinkel, uærnert, lemmelestet 16-åring.

Men Junko Furuta var ikke alltid spinkel. Hun var aktiv innen sport, og hadde en deltidsjobb. Nærmere 44 dager tidligere var Junko Furuta en av de høyst positive. Hun var populær på skolen, hun hadde høye karakterer. Hun hadde et generelt behagelig liv. Denne dagen var en normal dag for henne, og hun hadde slike små bekymringer som å rekke favorittprogrammet sitt, på veien hjem fra skolen. Hun sykler bortover gata som om det var en hvilken som helst dag. Mens hun tenker på sine ungdommelige bekymringer, kommer den såkalte boy "A" på motorsykkel bak Furuta. "A" sparker henne av sykkelen. Boy "B" kommer da som en reddende engel, og tilbyr Junko å følge henne hjem.

Junko blir revet med til Boy "C"'s hjem, der hun kontinuerlig blir slått, sparket, voldtatt, Voldtatt med Ølflaske, og får en neve kjørt inn i skjeden til hun blør. Brutalt sier du? Det var nok de samme tankene som gikk i rundt i hodet på Junko. Hun tenkte mest sannsynlig, at de ville slippe henne løs, etter de var ferdig, men nei. Junko Furuta ble holdt i Boy "C"'s hjem i 44 dager.

Hvordan kunne dette skje? Hvorfor grep ikke politiet inn? Boy "A" tvang Junko Furuta til å ringe hjem til foreldrene sine med ordene "Jeg rømmer Hjemmefra. Ikke let etter meg." Som et resultat ble etterlysningen av Junko Furuta trukket tilbake 5 dager etter at hun var forsvunnet. De kunne leke med henne på forskrudde måter, dag og natt, uten at verken loven, eller andre personer ville komme imellom.

De likte å se reaksjonene hennes på varierte ubehagelige ting som å forhindre henne i å ta luft, stappe store ting i skjeden hennes, og å generellt dominere henne til å gjøre hva de enn ville. Foreldrene til Boy "C", kom også på besøk av og til. I begynnelsen ville Boy "A" skremme Furuta til å late som om de var kjærester, men etterhvert brydde de seg ikke. Det var til og med en hendelse der Junko bønnfalt foreldrene til Boy "C" om å redde henne, men foreldrene gjorde det ikke, ut av skrekk for at den lavtledende Yakuzalederen Boy "A" var, skulle drepe dem.

15 dager etter Junko Furuta var kidnappet, så hun sin første og eneste sjanse til å stikke av. "A" og "C" sov, og "D" og "B" var ute av huset. Junko Furuta begynte å ringe politiet, da hun hørte døra smalt opp bak henne. "A" og "C" hadde våkna. De banket henne med nevene i ansiktet, helt til det var dekt av blåmerker. Etter varselforsøket, eskalerte de morbide angrepene stort. Det endte senere opp med at Junko bønnfalt "A" å slippe henne fri. Boy "A" svarte med å helle lighterolje på foten hennes, etterfulgt av å tenne på. Gjerningsmennene koste seg med å se på at Junko desperat prøvde å slukke brannen. Hver gang hun greide å slukke brannen, tente de på den motsatte foten. Det medførte at hun ikke lenger kunne stå oppreist på egen hånd. Som et resultat av å bli tvunget i dårlig vann, og få lite mat, samtidig som hun stadig ble utsatt for overgrep, og ikke fikk forlate huset, ble hun svakere enn ei dame i 80 årene. Tanker som "Jeg kommer meg ut av her en gang!" og "De kommer til å få igjenn" virka som en annen virkelighet for henne nå. 30 Dager med tortur har gjort mer enn å ta ifra henne det. Hun er et nervevrak.

En dag rundt 30-35 kom boy "A", "B" og "C" hjem. Junko Furuta hadde forferdelig vondt i magen, og spurte etter vann. Kroppen hennes var for svak til å takle det. Hun spydde det opp. Det resulterte i at alle tre satte fyrverki i den 16-årige Jenta's Anus, og tente på. Rakettene ble sendt innover, gjentatte ganger, og med flere fyrverkeri samtidig.

Etter gjentatt misbruk, fikk Junko Furuta aldringstegn. Hevelsene på Kinnene hennes var like høy som nesen hennes. Hun begynte å miste håret. Gjerningsmennene fant dette uappetittelig, og begynte å hate henne enda mer.

Den siste hendelsen. Dag nr. 44:
Resulterende av pengetap på Mahjong, tar de fire guttene det utover på Furuta. De tvinger henne til å danse naken, mens de ser på. Boy "A", begynner å slå henne i magen, samtidig som han ber henne om å fortsette å danse. Junko faller etterhvert på bakken. Boy "A" føler seg provosert, og angriper henne enda mer, mens han hevder at hun bare spiller skadet. De tre andre guttene begynner å skadene samtidig. En av dem slipper vekter på magen hennes, en av dem slår henne i hodet, en av dem sparker henne, og en av dem slår henne i brystet. Junko Furuta begynner å bønnfalle dem. "DREP MEG! DREP MEG NÅ!" sier hun. Boy "A" slår hodet hennes til en bløt masse. Det tok 2 timer å slå henne ihjel.

Boy "A" er på denne tiden 18 år gammel.
Boy "B" er 17.
Boy "C" er 16.
Boy "D" er 17.
De tiltalte har også vitnet å ha tvingt henne til å drikke hennes egen urin, spise kakkerlakker, og å kutte av brystvortene hennes med tang. Det er uvisst når disse hendelsene fant sted.

Dere må være passe frustrert over at noe sånt kan skje, ikke sant? Dere hadde vel likt at disse menneskene iallefall hadde fått livstid. Dette er ikke tilfellet. Gjerningsmennene ble satt i retten som ungdomskriminelle, og fikk redusert straff. Dere husker vel også at de dumpet liket i en sementblander? Det ødela mye av det fysiske beviset. Sædet og Kjønnshårene som overlevde inne i skjeden til Junko Furuta, tilhørte ikke noen av guttene sitt. Disse var mest sannsynlig av noen tilfeldige personer som hadde fått voldta henne. Guttene endte da opp med 8 år i fengsel for å ha påført kroppskade som førte til død.

For å toppe det av, så var det ca.100 stykker som visste at Junko Furuta ble holdt i fangenskap i det huset.

Guttene har sin frihet i behold, og lever sine liv med nye identiteter.

Fettsekker

Jeg har fått intrykk av at verden ikke eier fornuft. Jeg mener; for tynn er for dårlig, for feit er for dårlig. Alt handler om å holde seg sunn, sånn sett. Men når det kommer til kvinnelige bryster, skal alt være så skutt oppi været gigantisk. Det populære skjønnhetsidealet som er lagt opp for kvinner er det av å ha pupper større enn seg selv.

Dette skjønnhetsidealet oppsto i Amerika, der det også er flest folk som tar operasjoner for å forstørre brystene sine. Det idealet har påvirket hele verden. Det gir stor mening, siden nesten hele verden holder på å bli amerikanisert. Å operere på seg silikon, ser stygt ut og kjennes stygt ut. (Vi har en person i Verdal også... Hun er stolt...) Operasjonen etterlater stygge arr, brystene blir veldig usymmetriske, og man kan se silikonen gjennom huden.

Problemet med silikonoperasjoner, er at jo flere skaffer det, jo mer populært blir det, jo mer skaffer seg det. Folk med silikonpupper bidrar til at andre folk skaffer seg det. Trenden utvikler seg, og etter ett par århundre, makter ikke kvinner å bevege seg...
Må også se for meg at det er tungt for ryggen (?).

For meg ligner disse puppene på store klumper med fett, og er høyst uattraktive. Jeg finner "D" -cup og alt over, kvalmt. Skjønner det ikke helt selv, men jeg har en mistanke, av å ha vokst opp med at alle medier skal spraye store pupper overalt, og derav ha funnet noe jeg ser mindre, mer attraktivt. Nemlig, småe pupper. Har selv hatt flere diskusjoner med en kompis om "A" eller "B", er best... Jeg stiller meg derav på "A" siden. Der er jeg mest sannsynlig en av de få.

Jeg har da gjort min egen lille mening av at Jenter ikke bør jakte etter et sånt skjønnhetsideal! Det er smak og behag selvsagt, men hvis det er noen som ikke liker brystene sine fordi de er små, synes jeg du bør legge om tankegangen din. For store pupper er stygge. Bare tenk på hvordan de begynner å henge når du blir eldre :?

PS: Hvis noen jakter etter et ideal som involverer småe pupper, er jeg fortsatt imot operasjon!

Hvis noen av dere der har inntrykket "Jo større, jo bedre", vil jeg at dere skal puste godt inn, og tenke; er det slike patteballonger, vi vil neste generasjon skal ha?

Gilles De Rais - Puritansk til Satansk

I det siste har jeg utviklet en tiltrekning som nesten kan kalles en fetischè for seriemordere. Jeg finner dem geniale på en syk måte, og beundrer drapene deres som om de var et kreativt mesterverk. Selveste lyrikken omhandlede dem, gir meg en utfyllende følelse i kroppen. Nylig har jeg blitt forelsket i Bàthory Erzèbet og Gilles De Rais. Jeg har ennå ikke fått muligheten til å lese bøker om dem enda, så informasjonen jeg har, er lest på nettet. Bøkene er bestilt.

Gilles De Rais var en veldig intrigerende mann. En mann med stolthet, og ære. En mann hyllet av folket for sine bragder.
Gilles De Rais var en Fransk baron, som sloss sammen med Jean'D Arc. Helt opptil Jean'D Arc, ble brent, var Gilles sett på som et ærefyllt menneske.

Etter at Jean ble brent, ble De Rais fortvilt og oppsøkte en person som kunne bringe henne tilbake. Dette krevde selvsagt likt bytte. Et menneskeliv. Slik begynte det... D Arc, ble selvsagt ikke bringet tilbake, og drepingen ble en obsesjon, som han ikke klarte å berive seg fra. De Rais var også mest sannsynlig den rikeste personen i Frankrike på denne tiden, og hadde stor makt og innflytelse.

De fleste av gangene var ofrene små gutter i puberteten. Måten han gjorde det på var ganske grotesk.
Gilles brukte å ta foreldreløse fattige barn fra gata, ta dem med hjem, gi dem god mat, og overdådige klær. Etter han var ferdig med å skjemme dem bort, tok han dem med til andre etasje, og konfronterte dem med den sanne naturen av situasjonen. Sjokket han påførte ungen, var av pur glede for Gilles. De Rais tok i bruk forskjellige verktøy og metoder i sine nytelser, men ofte brukte han å henge dem i kroker fra nakken. Før barnet døde, tok han barnet ned, snakket med det, voldtok det, satt seg på magen, og så på at barnet døde, mens han ledde... Noen ganger resulterte han også til Nekrofili. For å gjøre slutt på menneskene, brukte han ofte en såkalt "Braquemard", som er et avhogningsverktøy. Han hadde også ett eller to vitner, som så på. Tjenerne hans Henriet og Pouitou.

Gilles De Rais er diskutert å ha drept 80-200 ofre, fra 1435-1440. Barn forsvant fra familier etter å ha blitt invitert til Baronen. Folket viste om dette over lengre tid, men de var ubetydelige og maktløse. Gilles De Rais gikk derimot over streken, da han dro en prest utifra en messe, og tok livet av ham. Da han fikk kirka imot seg, var det handling. Gilles De Rais, ble siktet for Hekseri, Sodomisering, Drap og andre kriminaliteter. Han tilsto, og slapp såvidt unna tortur.

Det er ofte diskutert om Gilles De Rais er uskyldig eller ikke. Dette på det grunnlaget av at Kirken ville rive ned navnet til Gilles De Rais, of få ham drept. Dette er dog, ment usannsynlig av historikere. Folk som tror han var uskyldig, mener at Gilles De Rais tilsto kun for å slippe unna tortur.

Bàthory Erzèbet kommer i en annen blogg.

Taktklapping?! Gah...

Du sitter på teater og nyter en ålreit sang på dialekt. Du liker den egentlig ikke, men den passer nokså greit inn i forestillingen. Men hva skjer? Jo, alle rundt deg begynner å klappe i takt midt i sangen...

Det finnes absolutt ingen grunn til dette. Det forstyrrer, det irriterer, og det mest grusomme av alt... Du må sette ned brusen for å klappe. Altså det er midt i en sang, det vil si ca. 2 minutter igjenn, og vi leker improvisasjonskomponister midt i deres opptreden.

Så kommer vi til hovedpoenget:
Hvem er det som starter disse klappeutbruddene uansett?!
De følger med på forestillingen og venter spent på sin debut, som noen sultne gribber. De har begjæret sitt moment of fame siden begynnelsen av forestillingen og greier å slå til akkurat for tidlig, så vi må sitte å klappe livskiten av oss i 4 minutter.

Hvordan fungerer tankegangen deres uansett? "Nå har jeg sjansen. KLAPP!"

Du kan jo også la være å klappe, men du vil føle en forferdelig stor trang til å gjøre det. Innerst inne vil du ikke, men du gjør det allikevel. Det er derimot uvisst hvor trangen kommer fra...

Nynorsk, en Kulturarv.

Det skjedde i de dager Zelda7 lærte seg å tenke... Da forsto han at Nynorsk ikke har skylden.

Dette er en oppfølgende blogg til "Nynorsk, bare trangsynt?". I motsetning til mine barnslige overdrevne tolkninger av Nynorsken, skal jeg nå skrive ned mine nye tanker om det.

Det er fullstendig klart at Nynorsken er en kulturarv. Mange geniale norske verk er skrevet på det språket, og passer som regel med det språket. Nynorsk blir praktisert i større deler av landet enn jeg trodde. Jeg har ikke de eksakte opplysningene, men det er ca 3-4 fylker som har Nynorsk som hovedmål. Disse personene, som har vokst opp i disse strøkene, og behersker Nynorsk fortjener jo ikke å få sin kulturarv og sitt skrivemål, sett ned på, fordi vi har det som et "unødvendig" fag. Om det er unødvendig kan selvsagt diskuteres, men vi som snakker bokmål forstår Nynorsk og omvendt. Det samme prinsippet gjelder på dissing av Nynorsk. Vår Nynorsk, er deres Bokmål. De har samme formeninger, bare omvendt.

Å fornekte Nynorsk, er å fornekte en del av den Norske kulturarven, og forfattere og diktere som har Nynorsk som hovedmål ville ha mistet jobben.

Der er klart at det ikke er Nynorsken selv som har skapt slike fordommer, men det systemet som ble lagt opp da. Og litt av det systemet som gjelder nå.

"Back then" ble et idiotisk system som to skriftspråk i Norge lagt opp, på grunn av Norges stolthet eller lignende. Det har skapt en slitsom lærekurve for oss, som kunne ha vært forbedret. Det handler om at vi skal lære oss ett nytt skriftspråk først i 8/9ende klasse. Dette er alt for sent å introdusere det. Hvis de hadde servert det til oss i 5.klasse hadde ingen protestert, læringa hadde gått greit, og vi hadde faktisk hatt kunnskaper om sidemålet før vi hadde nådd en hektisk og krevende alder.

Denne bloggen er for å understreke at jeg ikke har noe imot Nynorsk, men jeg har noe imot systemet, og måten det ble/er lagt opp på.

Respekt eller galskap?

To djevelske uvaner, som irriterer livskiten av meg på GR community.

Bloggene...
Blogging er blitt en skikkelig trend her på GR, og jeg har lest mange geniale blogger, som har både tyngde, vekt, og en mening. Men så har vi disse nye brukerne som gjør et halvhjertet forsøk på å skrive en blogg. Her skal jeg prøve å gjenskape en.

Tittel: Faen RROD

Melding:
360'n min gikk til helvet idag. Hva skal jg gjør?
Det er jo ikke no å gjør utn xbox. Har ps3 også men den sugr.

Sry for kort blogg.

(end of recreation)

Så er det den setningen da. Sorry for kort blogg. Hva faen? Du kunne ha skrevet en lengre blogg, og du synes at du gjorde det elendig selv. Så hvorfor i helvete må du unnskylde til oss at du ikke gadd å skrive mer enn 5 setninger? Du kunne heller ha lagt litt mer arbeid i det, og retta på feilene dine. Men neida. Du velger faktisk å beklage for at du er lat. Bloggen din suger, du vet det selv, og du beklager for det. Du vet også hva som er galt, men du gidder rett og slett ikke. Hvorfor?

Men det er ikke alt dessverre. Det værste jeg ser, er når noen sier at en blogg eller en anmeldelse er bra, for å være høflig. Jeg har sett det på mange spillanmeldelser, og stilblogger. Typen har liksom skrevet en reinkarnasjon av dinosaurenes dyrehage på 200 ord, med minst like mange skrivefeil, og elendig oppbygning, med dølle ord. Teksten suger, så hvorfor si at den eier? Jeg har sett det altfor mange ganger for at det kan være kødd. Det er heller aldri konstruktiv kritikk, det er bare:
Kjempebra! :clap:

Wtf? Da tror jeg faktisk at den som kommenterer ikke har lest bloggen en gang. Han må sikkert ha gitt den en positiv tilbakemelding, fordi han er ekstremt usikker på seg selv, mentalt tilbakestående, eller har fått det for seg, at alle skal gi positive kommentarer til en person med flere stjerner.

Jeg kjenner meg bare så jævla irritert på slike tankeløse handlinger.

Life is rotten

Wandering around in circles feeling content with his way of life, needing nothing more to be satisfied, there exists a sheep. A sheep witch life only consisted of eating and lazing around in a field. But even so, every day was not the same. Sometimes the villagers would play with him, or pet him. He enjoyed this. He was a rather kind being, and never did anything to hurt anything or anyone. At least not intentionally. This sheep had lived his entire life here. Thus ignorant of the treacherous ensnares of life. He, as anyone was unaware that his idyllic way of life was soon to be butchered down, asphyxiated and abolished.

The field was immensely huge, spotted from the sheep's eyes. The field and the people who lived there, was the world to this sheep. It enjoyed being free to roam around these vast plains, worrying about nothing since the humans who lived there fed him. He did not coexist with others of his kind. He did not even know he was a sheep, as he had never seen another; the same as him. The sheep did not have any urges to go places, nor needs to achieve tasks. It did not exist for any reason, it served no greater purpose at all, it simply just existed. But it had never stopped to ponder or question its own existence. He just existed for his own happiness. But what happens when you are robbed of your own happiness? What is then the worth of your own existence?

Nighttime enclosed for the sheep, and as always he laid himself down on the top of the valley, eyeing the explosion of lights as the sun sets down, while eventually dozing off. When he awoke from his slumber, he found himself in a very uncomfortable position. It felt like something was digging into his neck. He looked around for the villagers, as he thought they would certainly help him out. But there were none to be seen. He got up on his feet and thought he would search for them. He started walking towards the woods, as he thought they might have gone for a stroll, or something similar. But after three or four steps of walking, he felt a torturing emotion around his neck, and was forced to the ground. He squealed out loudly as he felt it. It crawled closer to the pole, as he felt the pain grew lesser, the closer he got. But this sheep was a stubborn one, and tried again, and again. After a few hours he stopped, and came to the conclusion, that the inhabitants of the village would surely help him out. In time he grew hungry, and started to eat some of the grass below him. There was no water nearby, so the sheep would have been better off not eating, but he didn't know that.

You see, humans are uncaring and spoiled creatures, who care little for other species. We could torture an animal to death, and it wouldn't hurt our conscience one bit.

The sheep laid himself on the ground and looked around for anything that moved, but there wasn't anything there. The place was totally abandoned. He couldn't spot anything moving for as far as his line of sight went. This sheep was totally helpless. The grass was nearly eaten up. He stretched for as far as he could without strangling himself, to eat as much grass as possible. Nightfall came, and the sheep went to sleep.

When he awoke he was so hungry that he started a desperate attempt to "outrun" the choking sensation on his neck, when he tried to run. But in the end, he ended up wasting energy. The sheep ate his last bit of grass, and lay down, and prepared to die. He could see vast plains of grass in front of him, but he had no way of getting to it. His food supply was so close that he could stretch out and touch it with his nose, but he could not get it in his mouth. He lay there, staring at the grass he so deeply desired. He craved for it, he lusted for food, just a few inches, and he could survive. He was laying on a little circle of dirt, which was left after he ate up all his grass.

He looked sadly up to the sky, and closed his eyes.

That was the last time he closed his eyes.

3 av mine problem.

It's blogg time, baby. Er litt lenge siden jeg har skrevet noe nå. Tenkte jeg skulle skrive litt om mine "gigantiske" problemer foreløbig. Du trenger ikke å lese dem, siden de sikkert ikke interesserer deg, men jeg må bare legge ut noe her.

1.
Hva er poenget med at jenter jeg liker bestandig er så korka i hodet? Jeg mener ikke at de er dumme eller noe sånt, men de har på en måte varierende personlighet fra dag til dag. Jenta jeg kinda likte for en stund siden, var typisk sånn. Den ene dagen virka hun interressert og var ikke noe særlig merkelig, men den neste er hun helt wierd, og ignorerer meg faktisk.

Etter deg jeg har skjønt nå, så er det komplett umulig å skjønne hva ei jente egentlig vil. Hun kan godt tørrknulle deg i baksete på en bil, men hun trenger ikke å snakke med deg ever again for det.

Jeg sverger, neste gang skal jeg gå etter den dummeste, blondeste jenta jeg finner.

2.
Karakterene mine i matte går til helvette. Jeg hadde en sterk 4, låg an til 5, i fjor. Men nå har jeg fått 3- på hver prøve, og det irriterer meg noe så sinnsykt. Jeg har aldri plagdes med Matte før, men når det kommer til ligninger, går alt helt Hitler. Jeg takler det bare ikke... I'm so screwed.

3.
Verdal er den største taperplassen, i hele verden, hvor alle kjenner alle, og rykter varer i 3 år. Og du må ikke engang prøve å tenke på å prøve å bli sosialt akseptert etter det. Du er fucked, alle vet det, du er en avdanka taper uansett hva du gjør fra nå av. Dum deg ut en gang, og du ender opp med at halve skola hater deg.

Igjenn kan jeg ta opp at det dreier seg om forskjellige klasseinndelinger. Jenter med ett tonn sminke øverst, så kommer fotballduder, helt ned til nerder.

Dette er ett spørmål for deg:
Hvorfor holder alltid pene jenter, og stygge jenter seg fordelt?

Det er bestandig pene Jenter som menger seg med pene Jenter. Og de mindre pene jentene menger seg med de mindre pene jentene.

Jeg mener; hvordan velger jentene vennene sine? By looks?

Individualitet innenfor musikk.

I det siste har jeg funnet det veldig vanskelig å finne folk med en egenrådig musikksmak. Ofte når jeg har spurt en eller annen person om hva de hører på, får jeg to alternative svar: Timbaland og Justin Timberlake osv. Eller: The Game, 50, Snoop osv. Da begynner jeg å fundere. Er store deler av ungdommen i dag hjernevasket av tv? Har en tv kanal som The Voice, med en utrolig irriterende norlending som snakker i 20 minutter mellom hver sang, makten til å forme flertallet av ungdom sin musikksmak?

Jeg prøver ikke å rakke ned på noen som hører på denne musikken. Jeg sier bare at jeg ikke forstår hvorfor folk ikke prøver å oppsøke flere artister/band. Jeg aksepterer at det er folk som liker musikken, men det er ikke det jeg snakker om.

Det finnes mange som liker å høre på denne musikken, men det finnes også "posere" som later som de hører på den musikken for å bli sosialt akseptert eller noe sånt. Fordi de blir lettere akseptert i vennegjengen sin hvis de hører på det de hører på.

Et annet aspekt av dette er jo også de som sier f.eks: "Guns'n Roses for the win". Så spør jeg, "hvilke sanger da?" Gjett hva de svarer... "Sweet child o mine" (!) "ok.. noen andre?" "øh....." Disse folka har hørt en sang fra Guitar Hero! En. Jeg begynner nesten å gråte når jeg hører slikt. De gidder ikke å oppsøke bandet engang. De kan klare seg med å høre på den samme greia i 5 måneder hvis de må.

Noe annet som provoserer meg noe så grenseløst er folk som hører på en musikksjanger, men greier ikke å godta at det finnes annen musikk. Jeg husker en episode på skola vår i fjor. På tida var det populært å høre på musikk fra telefonen på skola. Det gikk mye av musikken jeg nevnte i øverste avsnitt. En dag bestemte vi (jeg og en annen kis) oss for å teste reaksjonen deres på litt offentlig spilling av Slipknot. Vi spilte 2 sanger, med mye klaging i bakgrunnen. Helt til skolens "dronning" tok telefonen og kasta den to ganger i veggen.

Kan noen forklare meg hva som foregår her? Hvorfor skal noen's musikksmak være mer godkjent i samfunnet enn en annen musikksmak? Synes det er litt fucked up...

Skråninga, en alvorlig tolkning.(or not)

Skråninga er originalt ei bok av "Tiller" som tar for seg temaet mental helse. Boka handler etter det jeg har fått med meg, om et barn som blir fysisk og psykisk skadet gjennom oppveksten sin. Noe som får konsekvenser for både han og andre... Hvis du har tenkt å lese boka/ se forestillinga, så IKKE les resten av denne bloggen siden den kommer til å inneholde spoilere.

Idag slapp vi noen par timer med skole, fordi vi skulle se en teaterforestilling. I forkant hadde vi fått hørt mye om dette teaterstykket, om hvilke brutale tolkninger den har, sterke scener og hardtslående fakta om mental helse. De mente at stykket var så brutalt at vi måtte ha en 45 minutters samtale om det, etter stykket var ferdig.

Forestillingen begynte med en mann som tilsynelatende var på et psykiatrisk institutt sammen med to andre individer. Stykket går videre, og vi blir presentert en familie der mora er feit som ei ku, og faren er alkoholiker. Scenen ender med at faren klapser gutten på kinnet. 50 prosent av salen ler og jeg tenker "hva er så komisk med det der? hm... oh well..." Stykket fortsetter og det samme skjer på flere punkter. Halvparten av publikumet ler, men på halvakseptable steder. Det gjør meg ikke så mye. Men mot slutten av stykket, i ungdomsårene til gutten, kommer det opp en scene der han selv seksuellt misbruker sin egen lillesøster. Igjenn, salen har en blandet følelse av stillhet og hysterisk latter. Det er omtrent da jeg ikke begynner å skjønne noe. Hvordan kan seksuellt misbruk på sin egen lillesøster på grunn av sin mentale helse, være komisk? Skjønte de det ikke? Ignorerte de faktumet? var det bare for å skape faanskap? Eller var det rett og slett fordi dagens elever ler av slike situasjoner?

Jeg ble skuffet av at stykket ikke var like hardtslående og brutalt som det skulle være ifølge læreren, og tok opp dette på ettersamtalen. Gjett hva jeg fikk til svar! Dette stykket er en redigert versjon og har fått 30 minutter, klipt vekk på grunn av sterke scener! Jeg mener, dette stykket skulle bli vist til oss, så at vi skulle få et lite begrep om psykisk helse. Alt vi fikk vite var at gutten var blitt slått, nedrakket og mobbet. Da fikk jeg en tanke om at "bare" dette kunne føre til seksuellt misbruk av yngre. Men nei, denne gutten var blitt seksuellt misbrukt! Men det fikk vi jo ikke vite noe om, siden realitet er noe vi ungdom ikke skjønner oss på! Drit i å informere oss om livets harde realismer. Prøv å skjul det for oss istedenfor. Hvorfor i det hele tatt gidde å fortelle oss om dette emnet, hvis de skal sensurere sterke deler av sannheten?

Jeg har tenkt å skrive ett klagebrev, men jeg må se originalstykket først, og det går ikke før oktober.

Lost Odyssey, ei bra bok?

Jeg har brukt hele dagen i dag på å spille Lost Odyssey. Selv om jeg bare er ved begynnelsen, (ca. rett etter 2. bossen :roll: ) så kan jeg si at jeg er helt bergtatt av dette spillet. Her er det ikke snakk om å forme din egen historie eller være vitne til begynnelsen av ammingen til helten du styrer. Nei, dette er som dere sikkert har fått vite før, hardbarkede individer som har sett 1000 år med krig, smerte og lidelse. Men temaet i denne bloggen er ikke å skrive om dette spillet, men som du kanskje har gjettet: A Thousand Years Of Dreams.

La meg få fylle deg litt inn i hovedkonturene hvis du ikke vet hva det er. Kaim, personen du kontrollerer har levd i 1000 år, og er udødelig. Men av uvisste grunner har han ingen hukommelser fra sin dystre fortid, og ikke har han noe ønske om å ha dem heller. Men Kaim gjennopplever disse minnene i drømmene sine, uansett om han vil det eller ikke. Det som aktiverer disse drømmene er handlinger du observerer, som åpner hukommelsen til Kaim. Drømmene foregår i teksform, med visse effekter som gir en ekstra pirrende opplevelse.

Jeg har lest noen par engelske bøker i mitt liv bl.a Hobbiten, Silmarillion og Northern Lights. Og jeg kan uten problem si at novellene i Thousand years of dreams disintegrerer alle! Jeg har aldri lest noe lignende som greier å sile ut så mange følelser på en gang. Ordforrådet er helt rørende. Til og med hvis jeg ikke vet hva ordet betyr, kan jeg føle hva som ligger bak det. Når jeg begynte å lese den første drømmen, kom det til og med et par tårer ut.

De definerer evig liv på en måte jeg aldri har tenkt over, der folk dør ifra deg og hele imperium blir utslettet, mens du bare lever videre. Historiene har også en intens dybde som overgår mine evner til å skjønne hvordan de greier å skrible om disse hendelsene, som om de har opplevd det selv. De tar for seg helt logiske ting som du aldri helt tenker over, og klarer å få deg til å forstå det.

Jeg elsker å få koblet av litt fra all tenkingen i spillet, og blir helt "JA! DREAM!!!" Når det står:
"Kaim recalls a memory that was locked deep within his heart".

Jeg ville ha anbefalt dette spillet om det så bare hadde vært, A thousand years of dreams. Men prøv å legg på et massivt bra gameplay og en konspirerende storyline, pluss excellent utført grafikk. Og du trodde jeg kom til å stoppe der? Du kan til å med velge Japansk dub med engelsk sub! Hvor badass er ikke det?:P

Å lese A thousand years of dreams er som en drøm i seg selv.

Fjortisaktige fordommer

Det eksisterer ingenting som provoserer meg mer enn det sosiale systemet vi har på skolen min. Ingenting!

For det første har du ikke lov til å ha dyre merkevarer, da blir du kalt soss. Bruker du svarte klær og eyeliner er du emo. Går du i emoklær blir du antatt for å være mentalt syk og for å være selvskader.

Dette er så oppskrudd som det kan bli, men det stopper ikke der, tvert imot. Det finnes mennesker som er "over" andre også. Alle jentene som har en brukbar kropp men er braindead innvendig går sammen som en gruppe sammens med et flertall av forskrudde gutter. Og disse menneskene har tydeligvis lov til å se ned på folk, selv om det er de som ender opp som reisende circus senere i livet. De har lov til å komme med spydige kommentarer så mye de vil, men hvis du sier noe tilbake, so help you god! Da har du plutselig 6 stykker som hetser deg offentlig.

Men jeg har ennå ikke kommet til det værste. Er du flink på skolen så er du SKOLELYS! Oh my god WHAT THE FUCK?! De er jo bare sjalu jo! Eller er de for dum til å fundere over sin egen framtid? En av de værste kommentarene jeg har hørt engang kom fra ei jente som leverte tentamen i 10 tiden. Hun sa i 13.30 tiden da jeg kom ut: "Herregud holder "random name" på ennå? Jævla skolelys!"
Når jeg hører sånt... Vet du hva jeg tenker inni meg da? Jeg tenker at hun ikke har skjønt poenget med utdanning, livet, eller det generelle samfunnet vi lever i. Slike folk har ingen framtid tenker jeg.

Tilbake til emohatet. Jeg har hvert med mange folk som har en emo klesstil. Det jeg ikke skjønner er hvorfor de skal bli hetset bare fordi de liker å kle seg annerledes? De er jo akkurat like barnslige som oss jo. I utgangspunktet har de normal helse, men jeg vil si at all utestengingen og mobbingen kan drive dem til å begynne med selvskading. Slike spydige kommentarer som: "gå og kutt deg selv a" blir sagt offentlig og kan tilslutt generere en mentalt negativ effekt.
En også ganske kjip kommentar var da jeg hørte fra ei random fjortisjente:
"Æsj! De er emo!"

Når de fleste tenker ordet fordommer så forbinder de det med kontroversielle temaer slik som rasisme. Men fordommer eksisterer overalt. Det finnes fordommer mot nesten alt. Men det er så utrolig idiotisk! Jeg har mulighet til å bli venner med de fleste, men jeg <b> HATER<b/> folk med fordommer. Jeg har store fordommer mot de som har fordommer! Ikke kall meg en hykler nå siden dere vet hva jeg tenker på.

Ps: No samfunnstapere were killed in the making of this blogg.

Nynorsk, bare trangsynt?

Hvorfor skal min karakter og mine ferdigheter innen språk gå rett til bunns, bare fordi en eller annen transgynt halvdød j*vel ville at Norge skulle ha et eget språk?

Nynorsk er et språk som vi lærer bare for at skolen(staten) konspirerer imot sine elever. Skal ikke lærerne hjelpe oss imot å nå våre mål i livet? Eksisterer ikke skolen for vår fremtid? Og først og fremst, hvilke trangsynte halvdøde tapere er det som kontrollerer vår fremtid? Jeg har mine egne drømmer og visjoner, men er det sånn at jeg blir ignorert fordi jeg er 14 år? Jeg driter i om de tror de vet hva som er best for meg!

Hittil har jeg kun fått gode karakterer i det meste, spesielt i norsk. Men hvet du hva? I år skal vi ha nynorsk så karakteren din blir satt ned 2 hakk.

Og ikke minst hvorfor prøver de ennå å forme oss med ett nytt språk etter at vi har utviklet våre egne hjerner? Jeg vet at voksne kontrollerer verden, men å tvinge på oss ett dødt og unødvendig språk, som kun brukes i nrk er å gå for langt! Det er som å bare klaske klingonsk ned på læreplanen og si: hvis du ikke lærer deg dette språket så får du ingen bra utdanning!

Nynorsk er en bylle i det norske landet, og burde ikke eksistere.

Merkelig nok skrev jeg denne bloggen mens jeg skulle ha dataoppgaver i nynorsk.....

Vår alles far, og seierherre. Død over Bokmål! Hyll Ivar Aasen!