Assassin's Creed: The Ezio Collection

Ezio Auditore da Firenze ble manges favorittfigur den gangen han gikk fra å være en kvinnebedårer til en beintøff snikmorder i løpet av noen få år i det andre spillet i Assassin's Creed-serien. Selv om det var Altaïr som var den første hovedpersonen, var det likevel med Ezio at historien skjøt fart og knøt alt sammen med sekvensene i nåtiden med Desmond, Rebecca og gjengen. Det er derfor ikke så rart at Ubisoft valgte å slippe en samling basert på spillene med den italienske sjarmøren i hovedrollen.

Historien om Ezio begynner i Italia, og etter at deler av familien blir henrettet plukker han opp arven som snikmorder. Det begynner som en hevntokt, men utvikler seg til noe mye mer komplisert. Assassins, Templars, tapte sivilisasjoner og gamle gjenstander kalt "Pieces of Eden" blandes i et sammensurium av personlige intriger og maktspill. Samtidig må nåtidens helter holde seg unna det onde selskapet Abstergo, som da er nåtidens tempelriddere. Alt dette startet i det første Assassin's Creed, og fortsatte i toeren og dens oppfølgere. Senere mistet Ubisoft tråden litt, og den som starter med Assassin's Creed: Syndicate vil kunne ha litt problemer med å henge med på historien. Her er dog Assassin's Creed II veldig god, og med Brotherhood og Revelations føles Ezios historie gjennomarbeidet med både en sterk åpning og en tydelig avslutning.

Anmeldelsene av disse spillene er imidlertid skrevet allerede, så denne anmeldelsen handler om samlingen og hvordan spillene har blitt remastret. Her skal jeg se nærmere på hvordan de klarer seg anno 2016, og om Ezio har tålt tidens tann.

Det har faktisk gått hele sju år siden lanseringen av Assassin's Creed II, og siden den gang har vi sett en haug av nye spill i serien. Mange vil nok hevde at det andre spillet fikset alt som manglet eller var feil i det første, med flere og bedre aktiviteter på siden av historien, flere antrekk å låse opp og større utvalg av våpen å ta ut fienden med. I dag føles imidlertid både gameplayet og fremfor alt kontrollen utdatert. Ezio beveger seg med klønete stor svingradius, og parkour-elementene stikker ofte kjepper i sine egne hjul med klumsete klatring og ulogiske løsninger.

Dette er så klart ekstra tydelig for noen som har spilt de nyere spillene i serien, og det er egentlig ikke så rart at det er slik. Likevel er det skuffende at det virkelig føles sju år gammelt. Dette blir blir imidlertid bedre i Brotherhood og Revelations, der sistnevnte faktisk føles helt ok sett fra et gameplay-perspektiv. Revelations har alltid vært min favoritt blant Ezio-spillene, og det er her rollefiguren virkelig blir voksen og både historien og spillmekanikkene er på topp.

Samlingen inneholder også alt av utvidelser og de to kortfilmene Embers og Lineage, som utvider historien før og etter Assassin's Creed II. Disse har ikke spesielt høy kvalitet etter min mening, men de gir litt mer kjøtt på beinet for den som virkelig vil fordype seg i de ulike figurenes motiver og handlinger.

Det er skuffende at Assassin's Creed: The Ezio Collection ikke kjører med 60 bilder i sekundet. Det har riktig nok stabile 30 i oppløsningen 1080p, men høyere bildeoppdatering hadde fått det til å føles nyere. I hovedsak handler remaster-arbeidet om nye teksturer, bedre lyssetting og mer detaljerte figurmodeller. Eventyret støtter også dynamisk 4K-oppløsning på PS4 Pro (som jeg har brukt til testingen), og det er først og fremst fargene som har fått nytt liv.

Jeg opplever at både Brotherhood og Revelations har et renere bilde enn før, og effekter som sollys og røyk gjør seg mye bedre i 2016-utgavene. Når det gjelder Assassin's Creed II, føles det heller som om mye har gått skeis. Dette gjelder på både Xbox One og Playstation 4, der spillet er upolert og ujevnt. Det er særlig øynene og munnene til modellene som ser rare ut, og dette gjelder også Ezio selv. Disse problemene er som sagt veldig tydelige i toeren, men det finnes også tegn til dem i de to andre spillene.

Lydbildet og musikken er dog intakt, Ezio er like skravlete som før, og dialogene leveres fortsatt med en blanding av italiensk og engelsk. Musikken er akkurat like vakker og fengende som jeg husker, og den passer finfint til tiden, handlingen og geografien.

Ezio er i mine øyne den mest fremtredende figuren i Assassin's Creed-serien. Med sitt ikoniske utseende og en veldig god historie gjør han mye for spillene. Dessverre føles samlingen utdatert, og det er spesielt Assassin's Creed II som oppleves som en dårlig remaster. Flerspillerkomponentene fra originalen er dessuten fjernet, noe som er synd for de som ikke fikk oppleve dem den første gangen. Det kan naturligvis være kult å få oppleve den beste fortalte Assassin's Creed-historien hvis du ikke har prøvd spillene før, men for min del var dette en skuffende samling med remastrede spill.