Filmen:
Jeg har alltid hevdet at det banker et Disney-hjerte et eller annet sted der inne bak den mørke regissøren Tim Burtons galskap og gotiske fremtoning. Nå er tiden endelig inne for å lage en moderne versjon av tidenes mest gjenbrukte og referansetunge barnebok, som opprinnelig er forfattet av en annen visjonær halvgalning ved navn Lewis Carroll. Blir det et genuint mesterverk når to visuelle genier slår seg sammen - eller blir det rett og slett for mye av det gode?
Stjerneskuddet Mia Wasikowska spiller Alice i det viktorianske England, som skal bortgiftes til en rødhåret engelsk snobb med abdomale problemer. Til forskjell fra boken og de tidligere filmene, er Alice betydelig eldre i denne versjonen, et smart trekk fra Burton for å gjøre filmen til noe mer enn en enkel barnefilm. Resten av historien kjenner vi til: Alice snubler ned i et kaninhull og havner i et merkelig univers der alt er som ingenting og ingenting er som alt (for å bruke larven Absolems retorikk).
Burton har hentet materiale til historien fra både Alice in Wonderland og Alice in Mirrorland, for så å blande det godt sammen. Dessverre går det historiemessige nok en gang på bekostning av det visuelle - halvveis inn i filmen blir hele handlingen en klassisk Narnia/Ringenes Herre-konstellasjon med to opposisjonelle grupperinger i en vag strid uten verken dybde eller finesse. Tidvis føles det lite gjennomarbeidet som en følge av at enkelte elementer burde hatt mer flyt og tyngde for å kunne bære helheten. Det føles rett og slett som om historien har blitt gjort tregere for å briljere med det visuelle. Og herre min hatt - det gjør den virkelig. Det florerer av absurde farger, hver minste lille del av Wonderland syder av liv og karakter. Fantasiuniverset har aldri vært mer tiltalende, men noe annet var vel ikke å forvente fra kulisstrollmannen Tim Burton.
Når det kommer til skuespillet er det i hovedsak Burtons bestekompis Johnny Depp som stjeler showet. Det har vært konstatert før, men jeg konstaterer det igjen: Depp er en forbanna god skuespiller med blendende karisma. Bare stemmen hans i traileren ga meg frysninger rundt leppefestet. Det er en kjent sak at Burton pleier å velge sin livspartner Helena Bonham-Carter og kameraten Depp til hovedrollene, og noen ganger kan dette føre til at figurene deres tar litt mer plass enn nødvendig. I dette tilfellet merker man det mer enn vanlig, noe som er en ulempe.
Summa summarum er dette et festlig sagaeventyr som gjør en uovertruffen prestasjon på det visuelle planet. Barn kommer til å elske filmen, litt eldre barn vil mene at den er litt for mørk til barnefilm å være, mens voksne som meg muligens føler seg en anelse sveket i lys av alt det ubrukte potensialet. Joda, det har resultert i en underholdende og smågal film i ekte Burton-ånd, men omsorgen for historien har dessverre ikke vært like stor.
Bilde:
Man har all mulig rett til å ha høye forventninger til Bluray-utgaven, Disney gjør som regel en høyst ypperlig jobb på dette området. Og absolutt, bildet (1.78:1, MPEG-4) er fantastisk. Fargene formelig vibrerer der de triller over skjermen. Detaljene er sylskarpe og krystallklare, med mangedimensjonale toner (uten å være i 3D). Enkelte scener, som når en vanndråpe faller, får en nesten til å tro at man er tilstede. Det er smertelig nær full pott, hadde det ikke vært for at enkelte CGI-effekter virker unødvendig kunstige.
Lyden:
Danny Elfmans lydspor river i håret på Jabberwockiens illsinte kropp... All lyd leveres med en klinisk og balansert presisjon som grenser til det absolutt perfekte. Surroundeffektene puster liv i universet, actionsekvensene gir full uttelling på hjemmekinoanlegget ditt og det er egentlig ingenting å klage på når det gjelder lydsporet på 5.1 DTS-HD.
Ekstramateriale:
Den gale hattemakeren (Mad Hatter) har fått en egen minidokumentar som omhandler hva Burton og Depp drev med under innspillingen av filmen. I tillegg finnes et ganske dyptgående innblikk i effektarbeidet, her er det mye interessant å lære. Den siste ekstra godbiten er en såkalt "featurette" om Alice selv.