Den fantasifulle guttevalpen Max har mye å stri med. Mangel på venner og oppmerksomhet fra nærmeste familie utgjør en ensom tilværelse, hvorpå virkelighetsflukt virker å være den eneste utveien. Ved å skape sine egne små historier og krumspring, finner han ro i tilværelsen. For et skjørt barnesinn holder likevel ikke dette i lengden, og etter et siste desperat forsøk på å oppnå forståelse hos moren sin, skjer utbruddet.

For en sliten alenemamma blir uregjerligheten til Max den siste dråpen i glasset, der den påfølgende krangelen sender Max ut på rømmen. Historien vår begynner idet hovedpersonen flykter til sjøs i en liten seilbåt (som i barneprogrammet In The Night Garden fra BBC) og kommer ut for en voldsom storm - en storm som skyller ham frem til breddene på en ukjent øy. At den fort viser seg å være bebodd av et noe uortodoks stammesamfunn er tilsynelatende bare positivt for Max, som innynder seg hos lokalbefolkningen med lite bekymring over at hårete, store beist er tvilsomt bekjentskap for småsneiper flest.

Jeg har aldri fått lest den opprinnelige fortellingen, men parallellene til Alice i Eventyrland er åpenbare. Her har vi en gutt som foretar en illusorisk flukt fra virkeligheten for å møte på absurde skapninger med sine egne problemer, og der hovedpersonen gjennomgår en personlig utvikling ved å hjelpe dem videre i tilværelsen. Sammenligningen er naturligvis ikke negativ. Where The Wild Things Are byr på sin helt egen sjarm, med troverdige spesialeffekter, overdådige landskapsscener og en historie som treffer like godt hos voksne som barn.

Den mangslungne og barnlige fantasien til Max gjør ham til et naturlig knutepunkt for den lille gruppen skapninger som er bosatt på øya. Hver og en av disse skapningene er en uskyldiggjort sjablong på lett gjenkjennelige personlighetstrekk, noe som gjør at filmen løser vinnerformelen med glans. Her er ikke bare en morsom barnefortelling med snurrige dyr og lett humor, men med de drypp av livsfilosofi som har satt klassikerstempel på - blant annet - bøkene om Ole Brum.

Where The Wild Things Are er med andre ord ikke bare en knallsterk film for det yngre publikum, men et interessant skråblikk på livet generelt. Det høres kanskje svulstig ut, men det er disse nyansene som løfter både spill og film til toppnivå. Selv om historien er langt mindre besynderlig enn Alice i Eventyrland, byr den til gjengjeld på flere elementer av naiv, troskyldig humor og rørende scenario. Det er som å spørre et barn om hva monarkiet går ut på, og få svaret: «det er som pappa og mamma, bare at de får lov til å bo i et større hus».

Carrolsk, Milnsk og Inger Hagerupsk underholdning på sitt beste.