Meteoritter begynner å falle ned på kystlinjene til verdens største byer. De inneholder fiendtlige romvesener, klare for krig. En nådeløs slakt i samme gate som slaget ved Normandie følger, men denne gangen er det små barn og nudister som biter i det sure eplet. Vi får ikke vite hva som er grunnen til angrepet, selv om det nevnes i forbifarten at det spekuleres i om de vil ha vannet vårt. Så naturligvis slåss vi tilbake, og der har du det gjennomtenkte og enormt komplekse plottet til Battle L.A. Vi blir introdusert for Marine Platoon, ledet av blant andre Staff Sgt. Nantz, som er spilt fantastisk av Aaron Eckhart. Noe som er en bragd, tatt i betraktning at replikkene han har blitt tildelt som oftest bidrar til ergerlig frustrasjon. I tillegg kan gruppen med soldater friste med sin samling av stereotyper. De får ikke nevneverdig mange replikker heller, så som figurer er de bare til stede.

Når det kommer til replikker, kan jeg også fortelle at de er en trist affære. Det finnes en grense for hvor mange ganger en gidder å høre de kreative utropene: Incoming! Get down! Fire! Look out! Move! Get to cover! De få øyeblikkene hvor en dialog varer lenger en 20 sekunder, blir jeg faktisk flau. Filmen resirkulerer det hundrevis av andre krigsfilmer allerede har gjort, og presenterer det i en klissete mikstur av klisjeer. Den går også i samme fella som Transformers. Du drar ikke på kino og ser Dark of the moon for å finne ut hva som skjer i kjærlighetsforholdene til Sam Witwicky, men for å se enorme roboter banke dritten ut av hverandre i en kolossal skala. Battle L.A. prøver for hardt å være noe den ikke er, som er en følelsesfull reise sammen med karakterer du bryr deg om istedenfor å fokusere på å være en rå blockbuster.

Som om dette ikke var nok, så er filmen pokker så stygg å se på også. Spesialeffektene er utrolig skuffende, for ikke å snakke om at de utenomjordiske turistene, og fartøyene deres ser ut som om de er tatt rett ut fra fantasien til en tredjeklassing. Romvesener er noe av det mest spennende og interessante med Sci-Fi-filmer, men her er de ansiktsløse robotsymbioser det renner sevje ut av. Lite imponerende.

Konklusjon
World Invasion: Battle Los Angeles er et dårlig forsøk på å lage en realistisk krigsfilm med romvesener. Når den ikke er kjedelig, skuffer den meg med dårlige effekter. Nei, dette er ikke en kul actionfilm. Det er møkk.

Ekstramateriale
Det skal filmen i alle fall ha, den er full av ekstramateriale for de som er interessert. Her er mye å sette tennene i, alt fra Behind the scenes, arbeidet bak det utenomjordiske og trailers, til klipp fra Boot camp training, hvordan de fysiske bivirkningene var for skuespillerne og hvordan det var for dem å spille mot en blue screen.