Final Destination 5

Sittende i en buss underveis til en utflukt med jobben får Sam plutselig et innblikk i fremtiden: Han ser at broen de befinner seg på kommer til å kollapse, mens vennene hans dør på grusomt vis. Takket være dette redder Sam de fleste på bussen og de kommer seg i sikkerhet. Men som vi alle vet, så liker ikke døden å bli lurt, og er fast bestemt på å innhente det tapte. Marerittet har akkurat startet...

Final Destination 5 introduserer et spennende, provokativt nytt konsept, som går ut på at de døden jakter på faktisk kan redde seg selv. Dette gjør de ved å drepe hvem som helst, og som følger får morderen de resterende årene offeret egentlig hadde igjen å leve. Dette er både det mest interessante og mest skuffende filmen har å by på, fordi det er en utrolig kul tanke, men den blir ikke utnyttet for det den er verdt. Vi blir servert en intens scene ved et mørkt fortau, men her kunne mye mer blitt gjort.

Du finner nok ikke en spesielt dyp historie her heller, men la oss være ærlige, det er ikke derfor du ser Final Destination-filmene. Likevel byr handlingen faktisk på mange imponerende gullkorn, oftest i form av korte øyeblikk med karakterutvikling. Når en av rettene Sam har laget på restauranten blir returnert av en misfornøyd kunde, og sjefskokken prøvesmaker den for å se om det var fortjent, skinner Sams usikkerhet gjennom. Dette er kanskje ikke en type scene de andre filmene gjorde plass til, men dette lille innblikket gjør at vi forstår Sam bedre som person, og hans oppgitthet som en inaktiv deltager i sin egen skjebne.
D´agosto gjør en utmerket jobb i rollen som Sam. Jeg kan ikke si det samme for mange av de andre skuespillerne, med unntak av P.J. Byrne i rollen som Isaac Palmer. Filmen er nemlig overraskende morsom også, og kilden til moroa er som regel Isaac.

Det råeste med Final Destination 5 er ikke selve dødsfallene(Selv om de er ganske rå, de også), det er de nervepirrende øyeblikkene før de inntreffer som stjeler showet. Filmskaperne har bestemt at denne gangen skal dødens instrumenter være vanlige ting du finner i heimen, som muttere og nåler, og selv om filmen inneholder en helt latterlig mengde løse skruer, så er dette et lurt trekk. Det kan være vanskelig å relatere seg til hvordan det føles å få torsoen kappet av via en metallkabel på avveie, men alle kjenner seg igjen i smerten av å kutte seg på et lite, skarpt objekt. Denne intime og umiddelbart gjenkjennelige følelsen fremhever den spektakulære blodspruten som venter rett rundt hjørnet. Spesielt når noe så lite og sensitivt som øyeeplet havner i faresonen, er det lett å forestille seg den ulidelige smerten. Det at filmen tar seg tid til å vise oss området hvor dødsfallet snart finner sted, og lar oss lenge ta i bruk fantasien angående hva som blir dødsårsaken, men fortsatt overrasker når det endelig skjer, er imponerende. Det skader heller ikke at effektene er bra gjennomført, med unntak av noen litt flaue prestasjoner. Scenen på broen er virkelig intens.

Så må jeg også få sagt hvor himmelsk deilig det er å se en 3D-skrekkfilm som ikke kaster seg over teknologien som en insulinsulten diabetiker. Du kan godt se Final Destination 5 i begge de tilgjengelige dimensjonene, og fortsatt ikke rive deg i håret grunnet billig bruk av effekten. Likevel, det største spørsmålet i seriens mytologi blir ikke besvart denne gangen heller. Jeg vil vite hvorfor en av karakterene alltid ser fremtiden, noe som uansett bare redder livet deres midlertidig. Heller ikke dette nye konseptet hvor man stjeler andres liv for å slippe unna dødens klør blir behandlet med den dybde eller mening det fortjener. Final Destination 5 har sine svakheter, men er fortsatt veldig underholdende, og fans av serien kan glede seg til en overraskelse når blodbadet endelig nærmer seg sin konklusjon. Som AC/DC så treffende synger når rulleteksten pryder skjermen: If you want blood
- you got it.