Noen avslutter gjerne en middag på restaurant med dessert, men Cal Weaver har fått feil meny, og er så uheldig å bli servert en skilsmisse.
Etter 25 år med ekteskap uten annen erfaring bestemmer Cal seg for å tilbringe mesteparten av tiden sin på en lokal bar. I godt selskap av vodka begir han seg ut på lange, depressive monologer om hvor forferdelig livet hans er. Dette går ikke kvinnebedåreren Jacob Palmer hus forbi, og uansett hvor filmaktig det høres ut, så bestemmer han seg for å hjelpe Cal med få dametekke igjen. Nå sitter vi med et skeptisk smil og det som virker som utgangspunktet til en lunken bro-mance, men Crazy, Stupid, Love svinger i en ny retning og viser oss at den er noe helt spesielt.
Filmen handler nemlig om hvordan mennesker reagerer når deres romantiske idealer og realiteten ikke går hånd i hånd. Du har Cal og Emilys sønn Robbie, som er hodestups forelsket i barnevakten deres Jessica. Jessica, på sin side, fantaserer om Cal. Ellers har vi jusstudenten Hannah, som lever en risikofri livsstil og avslår Jacobs forsøk på å få henne med seg hjem. Til og med den utroe Emily er lett å både forstå og like som person. Mens historien hopper frem og tilbake mellom de forskjellige figurene, utvikles forholdene deres med hverandre, samtidig som de utvikles som mennesker. Uttrykket studenten blir læreren, og læreren blir studenten kommer til sin fulle rett.
I tillegg til å ha et interessant budskap, er Crazy, Stupid, Love ofte veldig morsom. Vi opplever den ene kleine situasjonen etter den andre, og latteren blir ofte akkompagnert av flause. Steve Carell beviser at han ikke bare er hysterisk morsom, men også at han kan legge vitsene på hylla hvis øyeblikket krever det. Filmen leverer faktisk noen minneverdige øyeblikk hvor humoren ikke er tilstede.
Når filmen endelig kulminerte i et kaos uten like og deretter nådde sin konklusjon, satt jeg igjen med en god følelse. Denne filmen er stappet av galskap, ofte ren idioti, men mest av alt er den elskverdig.