Melancholia

Melancholia starter når alt slutter. Knusende vakre bilder i sakte film viser Jordens undergang utfolde seg blant oss - en hest i kollaps, fugler som regner fra himmelen og løpende mennesker åpenbarer seg før den kolliderende planeten Melancholia gjør nådestøtet. Nå går Jorden under.

- Livet på Jorden er ondt. Ingen kommer til å savne den, proklamerer Justine (Dunst) etter sin mislykkede bryllupsfeiring. På dagen som skal være hennes livs beste tar hun et svalestup ut i den bekmørke depresjonen som er rammeverket i Von Triers dommedagsfilm. I filmens andre del kommer hun tilbake med en nyvunnen aksept rundt Jordens undergang. Kanskje det er like greit at verden går under?

Søsteren Claire (Gainsbourg) er en motpol til Justines mørke reaksjonsmønster. Hun representerer den delen av menneskeheten som vil overleve, både som mor, hustru og enkeltindivid. Og det er disse to kvinnene som sørger for at Von Triers skremmende og uutholdelig vonde historie sitter ved deg. Mens Justine ser på sinne og hat som en drivkraft i samfunnet klamrer Claire seg til kjærligheten og hva som får Jorden til å gå rundt. Skuespillerne binder seg så tett, så tett, til materialet, og tvinger deg til å reflektere over hva som egentlig definerer livet man lever. Det er fremragende skuespill.

Men Von Triers hjertebarn er ikke perfekt. Han maler fremdeles sine kvinner med en ubarmhjertig råhet, og det føles ikke alltid riktig. Figurene blir ikke studert - de blir beskrevet. Planeten Melancholia er et symbol på Justines sinnstilstand, og på hvor stor grad depresjon formørker tilværelsen. Men jeg vet jo ikke hvorfor hun er deprimert, ei heller hvorfor hun ligger med en innpåsliten kollega midt på golfbanen i sitt eget bryllup. Oppførselen kan kanskje unnskyldes, men hvis det skal rettferdiggjøres med at man er deprimert har publikum rett til å vite hva som fikk henne i den sinnstilstanden.

Melancholia er fascinerende, men mangelen på gode karakterstudier gjør den grunn. Vi får metaforer fremfor fortellinger, og det fungerer ikke optimalt. Dette er en visuelt nydelig og velspilt film, men Von Trier eier ikke begrensning. Vakkert, men til syvende og sist flatt.