Den alltid like sjarmerende Joseph Gordon-Levitt spiller radiojournalisten Adam Lerner, som rammes av ryggmargskreft i en alder av 26 år. Han får samtidig beskjed om at oddsen er langt fra i hans favør, da han har en 50/50 prosents sjanse for å overleve. Adams viktigste støttespillere blir hans egoistiske kunstnerkjæresten Rachel og bestevennen Kyle (Seth Rogen) - det vil si, helt til nybegynner-psykologen Katherine (Anna Kendrick) kommer inn i bildet.

Filmen er basert på Rogens bestevenn Will Reisers egne kamp mot kreften, og hvordan han opplevde prosessen. Det er lett å falle i klisjéfella når man nærmer seg disse temaene, men 50/50 løser oppgaven godt. 50/50 blir aldri oversentimental, og mestrer balansegangen mellom smerte og humor på en snedig måte. For hvem reagerer riktig når kreften stirrer deg i ansiktet? Det finnes ingen riktige svar på det spørsmålet, og derfor er det oppløftende å se at Reiner unnlot å bade i melankoli. I stedet tar han et dypdykk i reaksjonsmønsteret til både venner, familie og kreftpasienten selv, og resultatet er derfor mer lettbent og reflektert enn hva man kunne forventet.

Mye av dette skyldes samspillet mellom Rogen og Gordon-Levitt, og hvordan de står i kontrast til hverandre. Slubberten og moroklumpen Kyle er en fin motpol til Adams analytiske og negative personlighet, da det får frem nyansene i den vanskelige situasjonen. Reiner skal ha latt sine skuespillere improvisere seg gjennom store deler av filmen, og det med et svært godt resultat. Bromancen dem imellom er utvilsomt en av de bedre, og vennskapets troverdighet gjør at 50/50 er enda enklere å forholde seg til.

50/50 går i dybden på hva kreft gjør med deg, og leter samtidig frem det morsomme i situasjonen. Reiner lar aldri Kyles ekstreme personlighet overskygge alvoret i situasjonen, og temaet får dermed den refleksonen som kreves. De forskjellige personlighetene sørger for at 50/50 aldri blir formanende, og vi sitter derfor igjen med en film som gir deg et innsiktsfullt syn på hvordan unge mennesker takler en hverdag med døden som blindpassasjer.